FR. ODFJELL

VI GÅR OM BORD

HVAD DER HENDTE MIG TIL SJØS

GYLDENDAL NORSK FORLAG

OSLO 1936

 

Jeg vil synge jer en vise mens vi
gynger på bølgen blå. Sjømannslivet
det vil jeg prise, for det er knuppen —
pass bare på.
(Reisen til Kina.)

1.

KAHYTTSGUTT

     Jeg var første gang til sjøs fra jeg var 1 til jeg var 3 år gammel. Det var med barkskibet «Saphir» fra Stavanger. Vi seilte den meste tid med parafin på fat mellem New York og Nord-Europa. Skibet var blandt datidens beste, men allikevel — det var en hård trade og forholdene for øvrig mildest talt så som så. Jeg gikk derfor — sammen med min mor — i land igjen, og regner, sant å si, ikke videre med mine erfaringer fra den gang.
     Neste gang gikk jeg ut med fullriggeren «Zippora», et fint-fint skib fra Haugesund. Jeg kom ombord i Kjøbenhavn, hvor det lå og losset ris fra Ostindia. Jeg var 9 år gammel og skulde være kabyttsgutt. I sjømannsjargonen het det at «jeg skulde skufle snus i kapteinens nese», men ja min santen blev der annet å gjøre også.
     Skibet skulde på en Ostindia rundtur igjen — kall utover, det skulde losses i Kapstaden — og ris hjemover, det skulde lastes i Akyab eller Bassein.
     Jeg har ikke noe klart inntrykk av Kjøbenhavn fra den gang, heller ikke av Cardiff, hvor vi lastet kullene. Jeg hadde nok å gjøre med å finne mig til rette under forholdene ombord.
     Noe hendte mig dog i Cardiff. Det treget mig — som de sier i Stavanger — den gang, og det kommer likesom alltid til å trege mig. Kapteinen hadde tatt et par av dekksguttene og mig med i land. Først var vi på en varieté. Senere spaserte vi rundt i gatene og så på byen. Vi kom inn i en gate med glasstak over, og der var en butikk som lignet det vi her hjemme vil kalle en fin-fin konditorforretning — kaker i massevis var utstillet i vinduet. Kapteinen var i godt humør og tilbød å spandere. Vi skulde få spise så mange kaker vi orket, og den som spiste flest, skulde få en til.
     Well, vi gikk inn og begynte. Kakene valgte vi selv — 3 ad gangen. Jeg sørget for å få en butterdeig blandt mine, både fordi butterdeig var — og er — noe av det beste jeg vet, og fordi jeg regnet med at den var luftig og lett. Jeg spiste de to andre kakene først. Med dem hadde jeg vært middels heldig — men litt mindre mettende kunde de for anledningen gjerne ha vært. Så kom turen til butterdeigen. Jeg satte tennene i den, og hadde nær sluppet den, så forferdet blev jeg. Her hjemme pleier der gjerne å være noe syltetøilignende i en butterdeigkake, omenn ikke for meget av det heller. Men i denne var der — en kjøttpudding. Rent bortsett fra at kold kjøttpudding ikke falt i smaken så forekom den mig likefrem naturstridig, servert på denne måte. Jeg vilde skifte kaken ut, men det motsatte konkurrentene sig. Jeg måtte spise den. Det tok både på motet og matlysten, så det blev en av de andre som fikk ekstrakaken.
     Reisen utover til Kapstaden gikk nokså rolig og pent for sig — litt stille og litt storm, men ingenting å snakke om, hverken i den en eller annen retning. Det som plaget oss var rottene. De holdt på å ta kommandoen ombord.
     Rottene var kommet ombord i Ostindia sammen med rislasten. Så lenge den var ombord hadde de det flust med kosten. Men ikke nok med det. Det var stelt godt for dem på annen måte også. For at en slik last skal holde sig, gjennembygges den — for luftningens skyld — med kanaler sammenspikret av bord. Men rottene trodde sikkert at kanalene var bygget for deres skyld. For gjennem disse løp de fra for til akter, fra styrbord til babord, høit op og lavt ned, alt eftersom de hadde lyst til. Og slik som de ynglet! For dem må «Zippora» ha vært omtrent som nutidens London for oss.
     Men tenk dere alle disse rottene efter at rislasten var losset, kanalene borte og rammet fylt med kull isteden. Det blev andre boller det.
     Om dagen så vi ikke så meget til dem — undtagen i proviantrummet og byssen, for der fikk stuerten og kokken aldri fred. Men straks det begynte å mørkne, kom de praktisk talt marsjerende og gnog i vei på alt mulig. Tauender og seilduksbiter var rene lekkerbiskener og vann var de ville efter. Det siste måtte vi endog sette frem til dem i pøser da kapteinen var redd for at de ellers vilde gnage sig gjennem skutesiden, for å komme til vannet som rislet utenfor. De blev tynnere og sintere efter hvert som ukene og månedene gikk. Til slutt skydde de nesten ingen ting. Ikke før var vi sovnet i køiene før de løp frem og tilbake over oss, som om vi var trestokker. Det kostet forresten svært mange av dem livet, for den første times tid efter at vi var kommet i køien lot vi bare som om vi sov. Vi lå stille med øinene halvt igjen. Når så en rotte var kommet i posisjon, jeg mener i den rette posisjon for oss, grep vi til som et lyn, Helt ufarlig var det ikke, for den måtte tas på en ganske bestemt måte. Hånden måtte dekke to tredjedeler av rotten — bakfra regnet — og der måtte klemmes hårdt til og det med en eneste gang. Så fikk den maven op under halsen og blev stiv som en pinne. Alt den da kunde gjøre var å vrikke på hodet. Bite kunde den ikke komme til med. Så knakket vi den mot køiekanten omtrent som vi gjør med hvittingen mot toften. Om morgenen blev de feiet op fra dørken og hivd overbord.
     Naturligvis gjorde vi ordentlig jakt på dem på flere andre måter også. Rottefeller hadde vi mange av, og fulle var de alltid, men det monnet så lite. Det som monnet best var å fange dem i kahytten, for den var stor og rommelig. Det gikk for sig på den måten at vi strødde brødsmuler eller fleskesmuler utover gulvet og lot begge dørene stå åpne og lyset brenne, så vi kunde se inn. I dørene bandt vi en hyssing, forat vi skulde kunne dra dem igjen når vi vilde. Når alt var klart, gikk vi ut og rottene begynte å komme inn. Når så gulvet var fullt optatt, halte vi dørene igjen. Derpå gikk et par mann ned bevæbnet med stokker eller lignende og gjorde rent gulv. Det monnet godt, men allikevel ikke så godt, at vi egentlig kunde merke det.

     I Kapstaden var det ikke rare greiene — i hvert fall syntes ikke jeg det. Det som gjorde mest inntrykk på mig var strutsefarmene. En søndag tok kapteinen noen av oss med ut til en slik farm. En som hadde med skibets forretninger å gjøre eiet den. Nå kunde jeg trygt si at der var tusener av strutser der og det vilde sikkert være sant, men det husker jeg opriktig talt ikke så nøie. Hvad jeg husker er at vi fikk kjøre henover markene i små vogner med struts som hest, og at det gikk flyvende fort. Iallfall nesten flyvende, for av og til slo strutsen med vingene så det smalt. Alle fikk hver sin lille fjær undtagen kapteinen, som fikk mange og store. Det var den gang, da strutsefjær var moderne på damehattene. Jeg gjemte min til min mor. Andre gjemte sine til kjæresten. Atter andre som hverken hadde mor eller kjæreste, gjemte dem allikevel. Det var ikke godt å vite, når de kunde komme hendig inn.
     Jeg hadde ikke tenkt noe videre over makrell før den tid, men jeg hadde vel en slags forestilling om at den hørte Nordsjøen til, for jeg blev mer enn forbauset da den kom settende inn i havnen der hvor vi lå fortøiet langs kaien. Det var ikke makrell med måte. Det kom stim på stim til hele havnebassenget stod og kokte. Jeg fisket når jeg hadde en ledig stund — så lenge det stod på. Ellers var det lite påkrevet å fiske dem, for en kunde av og til simpelthen gå i båten og ta dem. Byens borgere forsynte sig bra, men såvidt jeg husker fikk de snart nok, for fryserier var der visst ingen av. Vi ombord blev snart lei av dem, det blev for meget av en god ting. Så saltet vi en del i tønner, men heller ikke det gjorde noen lykke i lengden.

     Reisen fra Kapstaden og utover til Akyab husker jeg særlig godt, for på den hendte der mig noe, som jeg bærer men av den dag idag. Til å begynne med hadde vi vinden rett akterinn, Både derfor og fordi skibet var ballastet rullet vi jevnt hele tiden. Været var fint, men det var nokså svært hav og skibet tok sjø inn snart fra den ene, snart fra den andre siden. En søndag formiddag sendte kapteinen mig fra kahytten forover til byssen for å hente vann til kanarifuglene sine. (Kapteinen, som var den rene ekspert i kanarifugler, hadde alltid mange slike med sig. Han holdt forskjellige sorter, hanner og hunner av hvert slag, og fikk dem til å bygge reder og legge egg. Værre var det å få dem til å ruge eggene ut, for fuglene hadde en sterk tilbøielighet til å knuse og spise dem).
     Well, jeg hentet vannet i en tømt melkeboks, så stor som et almindelig vannglass omtrent. Den var renklippet rundt kanten og denne derfor skarp som en kniv. Da jeg kom forut i byssen, hadde stuerten nettop satt den ferdige søndagspuddingen til side. Det var kanskje ikke så fine saker i og for sig, men for alle ombord var det ukens lekkerbisken, og jeg hadde alltid vært særlig glad i pudding. Som jeg forlot byssen med melkeboksen full av vann, nappet jeg derfor like godt et stykke av puddingen. Men stuerten så det, og halvt i sinne, halvt for spøk sprang han efter mig. Det bar akterover, men ikke langt, for det vilde ha ført oss, jeg hadde nær sagt, like i løvens gap — jeg mener kapteinens. Isteden tok jeg til å springe rundt stormasten og pumpen som var plasert aktenfor den.
     No må jeg først forklare at jeg løp med puddingstykket i den ene hånd, melkeboksen i den andre og at håndflaten lå an mot boksens skarpe kant for på den måte å dekke åpningen og beholde vannet, dernest, at fordi litt godværsjø svalket frem og tilbake over dekket hadde en av styrmennene, som nettop hadde vasket sig ved pumpen, tømt vaskevannet på dekket istedenfor rett overbord. Til all ulykke hadde et lite såpestykke fulgt med vaskevannet og var blitt liggende igjen på dekket. På dette trådte jeg idet jeg rundet et hjørne og skibet samtidig tok en overhaling. Jeg falt med voldsom fart, tok mig for med hendene og slo melkeboksen rett gjennem hånden. Dersom der er noen av dere som leser dette, som har fått håndleddet slått el!er skåret av så omtrent på den måten, så vet dere, at egentlig vondt gjør det ikke. Det føles omtrent som et enkemannsstøt. Jeg kom mig derfor på benene igjen i en veldig fart og la på vei rundt pumpen og stormasten igjen. Men da jeg nådde mig selv igjen — jeg mener da jeg under cirklingen igjen kom til det stedet, hvor jeg var falt — så jeg en masse blod i fotsporene mine. Da jeg så efter melkeboksen, hadde jeg den ikke, og da jeg snudde på hånden, falt halve hånden av, eller iallfall omtrent av. Den hang efter skinnet og litt til.
     Da fikk pipen en annen lyd. Jeg satte i å hyle — stuerten likeså. Jeg vet ikke, hvem av oss som skrek høiest. Vi møtte kapteinen, i den forholdsvis lange gang som — med stuertens og styrmennenes lugarer på begge sider — forfra førte inn til salongen. Det første jeg fikk var en ørefik. Kapteinen, som hadde tatt forargelse av hylene, spurte om jeg ikke hadde bedre forstand enn en søndag morgen å vekke dem som lå og sov. Men så fikk han se hånden, og dermed begynte han selv å rope på styrmannen, at denne måtte komme sig ut av sengen så fort han kunde og hjelpe til.
     Kapteinene av idag lærer mer på skolen, enn kapteinene gjorde den gang, men, særlig når det gjelder doktorering, lærer de mindre enn før i livets skole. Nu er det ut og inn av havn med doktor til rådighet støtt. Den gang var det måneder ad gangen i sjøen, rigg å falle ned fra, beri-beri, gul feber og God vet hvad.
     Jeg blev satt midt på kahyttsgulvet og hånden blev inspisert. Jeg husker at blodet strømmet ut støtvis. Det var pulsåren som var skåret over. Jeg husker at kapteinen sa til styrmannen: «Han dør mellem hendene på oss». Jeg tok det ganske rolig. Det gjorde nok inntrykk på mig — men ikke så svært allikevel. Derfor vet jeg, at pur ungdom tar døden forholdsvis rolig. Så begynte doktoreringen. Det kan være det samme med enkelt­hetene. Kanskje husker jeg dem ikke. Men da alt var stelt efter beste evne og skulde syes sammen, var sårkantene blitt så hårde og stive, at kapteinen ikke kunde trykke nålen gjennem dem, før han hadde fått på sig seilhansken. Men det gikk det og. En køi blev satt inn for mig i kapteinens lugar, og jeg kom mig til sengs.
     Der gikk uker før såret vilde begynne å gro. Isteden begynte det å lukte, og langs sårkantene begynte små stykker å falle av. Kapteinen rådførte sig med styrmannen. De var redd for koldbrand eller lignende, og talte om å amputere hånden. Kapteinen studerte lægeboken — men det var nu så sin sak allikevel. Bedøvelsesmidler hadde de visst ikke. Også ellers skulde der ikke så lite til av mot og selvovervinnelse. Han var min far. Jeg var hans egen gutt. Men lykken stod oss begge bi. Såret begynte så smått å gro, og det hele ordnet sig til slutt meget pent. Men det tok mange måneder før det var helt bra.
     Noe egentlig men fikk jeg ikke av dette uhell. Bemeldte hånd — særlig tommelfingeren — er aldri blitt fullt så ledig igjen som den andre er. Gjennem mange år tok jeg, og kanskje tar jeg den dag idag, uvilkårlig litt hensyn til den. Derfor er den — selv nu — ikke like sterk som den andre. Men noen alvorlig gene har det i grunnen aldri vært.
     Mens jeg taler om hånden: den kom mig ved en spesiell anledning til nytte nettop fordi den hadde vært skadet. Det var da jeg mange år senere hadde tatt min styrmannseksamen, og kunde få mig en tredjestyrmannshyre med en gang, dersom jeg kunde slippe fra orlogstjenesten, som da stod for tur. Jeg gikk op til daværende brigadelæge Martens og beklaget mig over hånden. Han var interessert og komplimenterte den doktor som hadde behandlet mig og skrev ut en erklæring. Den gikk ut på, at jeg hadde svinn i hånden, men han sa mig samtidig at han ikke trodde det vilde frita mig for marinetjenesten. Det trodde ikke jeg heller, for roer og turner hadde jeg vært til tross for den. Fordi jeg ikke riktig stolte på svinnet, fant jeg på å stå på hendene op mot veggen de siste minutter før jeg skulde inn og undersøkes. Da jeg kom inn, var jeg svimmel og så ut som en kokt hummer. Der satt tre—fire menn og tok imot. De så på mig — og jeg kunde se at de var noe midt mellem forbauset og interessert. Jeg leverte lappen fra Martens. De så på den og på hånden nokså uinteresserte. Så spurte de, om der feilte mig noe annet. Jeg svarte nei. De spurte, hvorfor jeg var så rød og så så sprengt ut. Jeg gjorde minst mulig ut av det, men gikk til slutt med på at bevegelse og engstelse steg mig til hodet. De spurte, om der fulgte ubehag med. Jeg svarte, at det var bare sjelden jeg besvimte. Mens jeg talte, begynte blodet å renne tilbake fra hals og hode og jeg å få igjen min naturlige ansiktsfarve. Men for dem så det visst ut som om jeg bleknet av. De kasserte mig.
     Men tilbake til det Indiske hav:
     Det var gått noen uker og jeg var i bedring. Skibet var kommet inn i et vinnstille hvis make jeg aldri har oplevet senere. Det varte henimot en måned. Seilene blev beslått for at de ikke skulde henge og file sig i stykker og solseil blev strukket over hele skibet — dels av hensyn til mannskapet, dels for å beskytte dekket. Sjøen lå som et speil, så det blev til slutt liten forskjell på himmel og hav. Å se ned i havet var som å se op i luften — en blåhet uten bunn. Den stripen en haifinne laget i sjøskorpen kunde sees milevidt, og de vanndråpene som dryppet fra flyvefiskene under deres glideflukt gjennem luften laget perlesnorer henover speilflaten.
     Det var i de gamle, gode seilskibsdager, og flere og flere skib seilte sig inn i dette samme stille belte. De kom både med oss og mot oss. Til slutt var der mellem 70 og 80 skib innenfor vår horisont. Et par ganger drev skib sammen og fortøiet en stund på siden av hinannen. Ellers rodde kapteinene rundt og besøkte hverandre.
     I begynnelsen av stilleperioden hendte det en dag, at vår kaptein blev opmerksom på noe usedvanlig i sjøen noen kabellengder fra skibet. Det så ut som om havflaten kokte. Mer kunde ikke sees gjennem kikkerten heller. Så blev der satt båt på vannet, og styrmannen med et par mann i båten rodde hen for å undersøke det nærmere. Han kom tilbake og rapporterte, at det var en veldig trestamme, som var overgrodd med skjell og tang i massevis, at rundt stokken svømte en mengde småfisk som levde av det som grodde på den, og dessuten endel større fisk som av nærliggende grunner var interessert i småfisken. Kapteinen fortalte, at det var slik de fattige innfødte laget sig fiskebanker. Stokkene, som da var forankret, kunde vare generasjoner igjennem. Dette måtte være en som hadde kommet sig løs og var drevet til havs. Han lot stokken slepe hen til skibet. Det var en tung jobb, for stammen var svært stor og som et lite fjell å taue på. Men det gikk, om enn smått, og vi fikk den til slutt fortøiet under akterenden. Der blev den liggende så lenge stillen varte, og tjente som fiskebrønn, hadde jeg nær sagt. Straks der kom vind, så vi kunde begynne å seile igjen, måtte vi la den gå.

 

     Men uten fisk og fiskemat blev vi ikke allikevel. Først og fremst hadde vi jo til stadighet flyvefiskene. Når jeg sier «først og fremst», så er det ikke fordi det var dem vi fanget mest av i vekt (de er så små, omtrent som hvittingen hjemme, at et måltid for mange ad gangen kunde det aldri bli), men fordi det var dem vi fanget flest av. Å si at vi «fanget» dem, er forresten misvisende. De fløi ombord av sig selv uten foranledning fra vår side. Det eneste var, at vi om natten forsøkte å veilede dem ved å vise endel ekstra lys i passende høide over rekken, og det er mulig at det hjalp, for der kom utvilsomt flere av dem på besøk om natten enn om dagen. Nettop i denne forbindelse minnes jeg et pussig treff. Kapteinen blev en natt vekket av et ganske usedvanlig spetakkel like over hodet på sig. Han kom sig op i en fart, fant 2 matroser i slagsmål og — mest forbausende av alt — den ene av disse var rormannen, som for anledningen hadde overlatt roret til sig selv, med den følge at skibet var luffet op i vinden og seilene var begynt å slå. Å få slagsmålet stoppet og skuten på rett kurs igjen, stod ikke lenge på. Men derimot bød det på store vanskeligheter å få årsaken til slagsmålet bragt på det rene. Rormannen forklarte det slik at det hele var skjedd uten noen som helst foranledning fra hans side. Han skulde nettop til å overlate roret til den andre — hadde i virkeligheten allerede opgitt ham kursen og delvis sluppet roret — da denne uten videre gav ham et neveslag i ansiktet. Den andre forklarte det på samme måten, bare omvendt. Han var kommet for å avløse ved roret, hadde fått kursen opgitt og den ene hånd hen i rorknaggene, da rormannen for på ham. Sistnevnte måtte efter hans mening plutselig være blitt gal. Han la særlig vekt på «plutselig», for mannen, som ellers var fredelig nok, hadde «eksplodert», som han sa, uten annen foranledning enn den som lå i, at han på vanlig og pyntelig måte blev avløst ved roret.
     Både i den øieblikkelige situasjon og for det fremtidige forhold ombord var det et meget stort hell, at det blev opdaget at en flyvefisk lå og sprellet på dekket i nærheten. Der kunde ingen tvil være om at det var denne, som i det omstridte øieblikk var fløiet rett i ansiktet på rormannen. Lyset fra natthuset hadde vel bedraget på to måter. Først ved å tiltrekke flyvefisken og dernest ved å blende rormannen overfor det som foregikk utenfor kompasset.
     Det fremholdes gjerne at flyvefiskene bare flyver for å undgå sine forfølgere i vannet. Jeg føler mig overbevist om, at de flyver like meget for å tilfredsstille sine forfølgere i luften — de store sjøfuglene. Det er flyvefiskenes bestemmelse å tjene som føde både for de første og de siste. Derfor er det deres naturdrift å svømme og flyve om hverandre for på den vis å by sig frem på begge steder. Måneder igjennem har jeg sett dem springe fra havflate eller bølgetopp og fulgt deres glideflukt de 50—100 eller flere hundre meter de har seilet eller skjenet gjennem luften og sett det på tilstrekkelig nært hold til med sikkerhet å kunne konstatere, at der ved de aller fleste anledninger ingen fisk var efter dem. Jeg har sett sjøfugl ta dem mens de var i luften og jeg har sett fisk nappe dem med det samme de tok sjøen igjen.
     For den langveisfarende sjømann var det i seilskibenes dager alltid opmuntrende å møte flyvefiskene. Det var ikke bare det at det var vakkert å se dem glitre gjennem luft og solskinn, eller at de betød varme, passatstrøk og maksvær i sin al mindelighet, men også det at i seilskibs-sjømannens underbevissthet føltes noe jeg kanskje kan betegne som «de farendes fellesskap» mellem ham, seilskibet og dem. De store hav var deres fellesvei og de seilte eller likesom fløi henover dem alle tre.
     Fra et dampskibsdekk tar det sig mer prosaisk ut.
     Foruten flyvefiskene var det mest springere, delfiner og boniter vi fikk tak i. De siste tok vi på dorg. De to første harpunerte vi, når de i fint vær boltret sig i fossen foran skibets baug. Det var spennende jakt å ligge på baugsprydet med harpunen klar. For det meste bommet vi, men av og til fikk vi da en. Springeren var nærmest kjøttmat, omtrent som hvalen. Den blev servert som biff eller kjøttkaker. Delfinen og boniten var fiskemat. De minnet i smak litt om makrell, men var grovere, tørrere, og på langt nær så gode. Det var alltid en viss spenning når de skulde kokes, for det het sig at de kunde være giftige, og for i hvert enkelt tilfelle å få det konstatert blev der under opkoket lagt en sølvskje i vannet. Var sølvet efter opkoket like blankt som før, var fisken all right. Var fisken giftig, skulde det kunne sees av at sølvet var blitt blått eller sort. Jeg har aldri sett det skifte utseende.
     Delfinen og boniten hører begge til havets aller hurtigst svømmende og — både hvad form og farve angår — til havets aller smukkeste fisk. Særlig er delfinen et helt farvespill for sig selv. Det gjelder både når den svømmer i sjøen og — kanskje særlig — efter at den er halt inn på dekket. Mens den da holder på å dø skifter den farve som en opal under skiftende lysvirkninger.
     Jeg har enda et par fiskehistorier — om jeg kan kalle dem så — fra denne tur.
     Det blåste en stiv bramseils kuling og skibet gjorde god fart. Vi fikk se to middelsstore hval som til luvart løp samme vei som vi. Hval vekker alltid en viss opmerksomhet og interesse— men disse gjorde det ganske spesielt, for de kom nærmere efter hvert. Til slutt var de ikke mer — heller mindre — enn 50 fot fra skibssiden. De holdt samme fart som oss og kom med regelmessige mellemrum op for å blåse. Folkene, som nu stod langs rekken og så på, begynte å hive kullstykker efter dem. Et av disse kullstykkene traff og blev sittende fast i hvalens blåsehull eller nesebor eller hvad jeg skal kalle det. Hvalen stakk ned. Men om en stund kom den op igjen og blåste, og kullstykket for mastehøit til værs, Vinden virket på det, og fordi hvalen var til luvart av oss, blev det til at det falt ned på dekket igjen. Kullstykket blev i lange tider opbevart i «Zippora»s kahytt som et kuriosum. Selv om det ikke — som Jonas — hadde vært 3 dager i hvalfiskens buk, så var det vel og er det vel det beste i den branche, som den nyere tid kan opvise.
     En tid efter møtte vi albatrossene. De fulgte efter skibet omtrent som måkene gjør det og slukte alt matavfall som blev hivd overbord. Jeg lå fremdeles i køien på grunn av hånden, men jeg kunde se dem gjennem ventilene. De var et storartet syn. Det var rent utrolig hvor lenge de kunde seile på vingene uten å røre dem. Det var sandelig glideflukt i stor stil. Vi tok straks til å fiske efter dem. Vi brukte almindelig fiskesnøre og krok. På kroken satt en kjøttstrimmel eller rett og slett en fille av et eller annet slag. Snøret som var meget langt slepte i kjølvannet. Det var ingen vanskelig sak å få dem på kroken, de bet villig. Men å få dem inn var som å hale inn en drage, og å få kroken ut av nebbet var ikke bare vanskelig, men endog ikke ufarlig. For fuglene var store — til dels svært store. Jeg tror de kunde måle op til 15—16 fot mellem vingespissene, og nebbet var langt og skarpt, fra 8 til 12 tommer, hvis jeg ikke husker feil. Men fordi både kapteinen og andre ombord hadde vært med på lignende fiske flere ganger før og derfor hadde håndlaget, gikk det, alt tatt i betraktning, lettvint for sig. Når kroken var kommet ut av nebbet, blev fuglene sluppet løs på dekket, hvor de spankulerte fritt omkring. Flyve op fra dekket kunde de ikke, for de hadde ganske lave ben — som en måke eller and — og de lange vingene blev bare liggende og baske henover dekket når de forsøkte. De fikk ikke luft nok under dem. De visste det nok selv, for de forsøkte sig nesten ikke på å flyve.
     Det var ikke hyggelig for mig å måtte bli liggende i kahytten mens alt dette stod på, men kapteinen vilde ikke la mig få komme op. Til trøst slapp han en fugl ned i kahytten til mig, så jeg kunde få se ordentlig på den. Efter en stund kom den hen til sengen min. Men da den begynte å gjøre kvalm, tok ullteppet i nebbet f. eks. og begynte å hale i det, måtte den op igjen.
     Fuglene blev ikke spist. Kjøttet var dårlig, blev det sagt. Men de blev drept og flådd. Kapteinen laget 2 store gulvtepper av skinnene med fjærene på. Teppene blev et par tommer tykke, og foten sank flott nedi når vi gikk på dem. Kapteinen hadde gjort det samme turen før, men da var der gått makk i skinnene efter en tids forløp. Men sisst i Kjøbenhavn hadde han besøkt en buntmaker for å lære å preparere dem på den riktige måten, og denne gang gikk det godt. Aldeles utrolig godt. Et slikt teppe blev liggende i en av stuene hjemme i mange år. Det var 2—3 meter i firkant og en stor severdighet.
     Med tid og lempe kom vi til Akyab. Vi blev liggende 3—4 uker mellem en masse øer — store og små — og vente på laste-ordre. Øene var nesten alle så overgrodd av jungle, at det var vanskelig å komme ordentlig i land på dem. Den nærmeste, som var den største, skilte sig på alle måter ut fra de andre. Først fordi den var bebodd. Konsulen eller avskiberen eller agenten bodde der. Dernest skilte den sig ut ved at der kun var lite skog eller jungle på den. Sanden eller stranden — det kan komme ut på ett — strakte sig et godt stykke innover, bele øen rundt. Sanden var hård og jevn som en promenade men blev den gang bare benyttet av skilpadder. Mer om det senere.
     Første natten vi lå for anker i dette deltalignende område var der lite søvn å få. Det står for mig idag som om nattfugl og ville dyr — aper, hyener, tigrer og løver inkludert — holdt det gående med å skrike og brøle så noenlunde i ett. Men det kan jo være at disse uvante låtene gjorde at vi lå anspent lyttende og at det først og fremst var det som holdt oss våkne. Men jeg tror det ikke. Også om det er der en historie å fortelle, men en ting ad gangen.
     La mig fortelle om slangene først. Det uventede var, at det var i vannet vi traff dem. Jeg husker det som om det var idag. Det var i en middagspause, og vi badet fra skjbet. Vi andre så forresten mest på styrmannen. Han het Ueland, var fra Stavanger og hadde stort rødt skjegg. Han var ekspert i å stupe, og til vår store underholdning gikk han ut på storråen for å stupe fra den. Fallrepstrappen var nedfiret, og langs med den lå skibsgiggen på vannet. Well, styrmannen stupte, og riktig flott var det. Senere blev han liggende og småmanøvrere på ryggen. Mens vi står langs rekken og ser på ham, blir vi var en slange som kommer svømmende nokså dypt nede i vannet. Den svømte rolig opover og henimot styrmannen. Vi ropte til ham, og han kom sig op i båten i en svær fart -— straks før slangen nådde bort til ham. Den tok det forresten rolig — satte ikke på noen måte farten op, men begynte å svømme rundt båten, like i vannskorpen. Den kunde vel være 2 á 3 meter lang og så tykk som underarmen på en mann. Styrmannen la åren over esingen med bladet under vannskorpen. Slangen svømte rolig bort til den og over årespissen. Men det skulde den ikke ha gjort, for uten å tenke over hvad han gjorde, vippet styrmannen med åren alt det han kunde, og slengte slangen over skibsrelingen inn på dekket. Et slikt dekk er som en brønn, gjerdet inne som det er av skanseklædningen på sidene, av bakken forut og av halvdekket akter. I denne brønnen begynte slangen å løpe, mens mannskapet sprang for bare livet — mest op i riggen. Det er rent utrolig, undtagen for dem som har sett det, hvilken fart en slange kan sette op. Som et oljet lyn syntes jeg det var. Til slutt kom den bort i noe tauverk som hang opkveilet på en kofilnagle, og med et sett var den over relingen og på hodet i vannet igjen. Senere så vi flere slike slanger i vannet. Om de var farlige eller ufarlige, vet jeg ikke. De så iallfall farlige ut.
     Hver annen eller tredje dag tok kapteinen et par mann i giggen og lot sig ro i land på øen for å høre efter lasteordre. En gang fikk jeg være med som passasjer. Hånden var blitt såpass bra at jeg var oppe, og litt arbeide kunde jeg jo gjøre med den friske hånd, bære pøser, pusse messing eller lignende. Men å ro kunde det ikke være tale om. Vi kom i land på stranden og la i vei opover. Der fikk vi se flere skilpadder. Løpe, i ordets egentlige forstand, kunde de ikke, men de padlet i vei så godt det lot sig gjøre. Når vi kom tett inn på livet av dem, blev de stående helt stille og trakk hodet inn under skallet. Enkelte av dem var svært store. Kapteinen steg op på ryggen til en av dem. Den rørte ikke på sig. Så steg også jeg op på den. Derefter den matrosen som var med oss (den andre var blitt igjen for å passe båten). Der stod vi alle tre og holdt hverandre om livet for å få plass. Skilpadden rørte sig ikke. Vi stod der til vi var lei av det, så steg vi av og gikk videre. Straks efter så vi skilpadden rusle nedover mot sjøen.
     Disse skilpaddene var øens rikdom. Jeg sa visst tidligere at den mann vi hadde med å gjøre, eiet øen. Ved nærmere eftertanke tror jeg ikke det er riktig, men at det var slik at han hadde eneretten til å utnytte skilpaddene. Det kom forresten ut på det samme. Jeg tror ikke det var skallene eller kjøttet verdien lå i. Det var visstnok nærmest for en hønsegård å regne, for forretningen lå i eggene. Om nettene kom skilpaddene op på stranden for å legge dem. De krøp et stykke opover, et par hundre fot eller så, grov sig ned i sanden og la eggene der. Såvidt jeg husker var fra 80 til 120 egg pr. dyr det almindelige. Efter å ha gravet sand over dem, ruslet de til sjøs igjen. Neste morgen kom de innfødte og sanket eggene. De var lett nok å finne, for sporene i sanden viste veien. Vi fikk de egg vi vilde ha mens vi lå der. De var helt runde og betydelig mindre enn hønseegg. De hadde ikke skall, men isteden hadde de en så sterk hinne at vi kunde rulle dem temmelig hårdt mellem hendene uten fare for at de skulde gå i stykker. De var ikke gode å spise, hverken kokt eller stekt, men helt upåklagelig i mat.
     Samme dag fikk jeg mig en forskrekkelse som kan synes liten nu, men som den gang syntes ganske eftertrykkelig. Enkelte steder var der hulninger i sanden. I disse stod der vann efter floen, og i en del av dem var der krabber og småfisk — en sjelden gang også en litt større fisk. En slik fanget jeg med hendene. Den var 8—12 tommer lang og så ganske almindelig ut i vannet. Men ikke før hadde jeg fått den i hånden før den laget sig om på mange måter, og det gikk fort. Først begynte den å knurre. Så tok den til å svelle ut til den blev rund som en kule. Så utviklet den pigger over hele kroppen. Så sprakk den. For mig så det ut som det rene hekseri.

     Mens vi snakker om å forandre sig, kommer jeg til å tenke på noe som hendte mig i Meksiko omtrent 20 år senere. Det som forandret sig da, var ikke en fisk. Jeg holdt på å si at det ikke var noe levende engang, men det vilde vel neppe være riktig Det var en plante — en lav, krypende plante — å se til nærmest som almindelig stor kløver her hjemme. Den vokste flakevis, om jeg så skal si, og hver flake dekket fra 3 til 4 kvadratmeter. Som jeg siden så, bredde den sig med rotskudd slik at hele flaken hang sammen. Men å se til ovenfra lignet det kløvergress. Jeg var blitt kaptein da og kom spaserende og svingte spaserstokken. Med vilje lot jeg stokken slå ned i en slik plantemasse som nettop omtalt. Da hendte det. De små plantene begynte å røre på sig. Først de jeg var kommet bort i med stokken, så flere og flere. Det spredte sig til hele flaken var i bevegelse. Så krøp de sammen, filtret sig inn i hverandre og la sig flat ned til de lå langs jorden. Å si at jeg blev forbauset, er for lite. Å si at jeg blev redd, er for meget. Det var noe midt imellem. Nærmest slik, at jeg ikke trodde mine egne øine. Jeg hverken turde eller vilde ta i dem. De kunde jo være giftige. Der gikk en 5 minutters tid, så tok det til igjen. De begynte atter å vri på sig, de reiste sig, først her, så der, så over det hele, og om en liten stund så alt ut som før jeg hadde rørt ved dem. Naturligvis gjorde jeg eksperimentet op igjen mange ganger, og jeg fikk også rede på plantens spansk-indianske navn. Men nu har jeg glemt det. En botaniker vil vite det. Bare spør.
     Men tilbake til Akyab:
     «Zippora» var lastet og seilklar. Jeg lå fremdeles akterut sammen med kapteinen. Av en eller annen grunn lå jeg våken en natt. Jeg kunde se bort i kapteinens køi, som stod på den andre siden i lugaren. Et slikt rum ombord er jo ikke stort. Det kunde være en 8 fot fra køiekant til køiekant. Jeg så der var en rotte oppe i kapteinens seng, og at den ene foten hans lå bar. Mot all sedvane bet rotten ham i tåen. Han satte i et «au» og spendte ut med den følge at han spendte rotten tvers over lugaren og bort i min køi. Det blev så pass uro av det, at det tok en tid før vi sovnet igjen. Det var i denne ventetid, at der blev spetakkel over hodene på oss. Ikke noe voldsomt leven, men en vedholdende halvhøi dunking. Kapteinen gav uttrykk for sin ergrelse over at vakten ikke hadde mer forstand og respekt enn å tømme rottefellen like over lugaren hans. Å tømme rottefeller, var nemlig ikke så liketil. Rottene skjønte de skulde på sjøen og bet sig derfor fast inne i fellen. Så måtte en dunke fellen mot relingen, og det var den dunkingen kapteinen mente vi hørte. Han skulde nettop stå op for å gi vakten en overhaling, men så blev det stilt. Han blev da liggende, og efter en stund sovnet vi. Neste morgen kom det for en dag, at det var en av livbåtene vi hadde hørt bli firt på vannet. I den hadde vakten — en hollender — og en annen av folkene rømt. Som det senere viste sig, hadde de proviantert båten godt. De må ha holdt på med det i flere uker, litt ad gangen.
      Båten så vi ikke mer til før «Zippora» seilte. Kapteinen gav beskjed til konsulen på stedet om at dersom den blev funnet skulde den selges best mulig og pengene remitteres til rederen, herr Sundfør i Haugesund.
     Da vi en måned eller to senere kom til Kapstaden, hvor vi var innom for frisk proviant og muligens også for videre seilingsordre, lå der brev fra ovennevnte konsul. Han meddelte at båten var blitt funnet et par dager efter at «Zippora» var seilt. De to rømte mannskaper hadde lagt båten for ile, var gått i land på en av de jungleklædde øene og hadde tendt bål. Det må ha vært en kveld, de må ha sovnet, og bålet må ha gått ut, for alt som var igjen efter dem, var deres avgnagede ben. Tigrene hadde tatt dem. I båten var alt urørt, og der var proviant i massevis.
     Hjemturen var fin.
     Detaljene fra det daglige liv ombord glider efter så mange års forløp sammen til helhetsbilleder. De sterkeste blandt disse er det gjennem dager, uker og måneder tilsynelatende uendelige hav, og den gjennem samme tidsrum uforanderlige horisont. Vi hadde både godvær og storm. Merkelig nok husker jeg godværet best. Dets rutinemessige sjømannsarbeide, dets sjøskvulp langs skutesiden, dets sjøsprøit over lo baug og reling, og dets dype stjernehimmel eier jeg ennu. Stormene derimot, er på det nærmeste glemt. Forklaringen er vel dels den at godværet hadde vi mest av, og dels den at det slit som stormene forårsaket, blev jeg — på grann av min ungdom— stort sett fritatt for.
     Vi seilte slik som dere kan lese om det i skildringer fra klipperskibstiden. Av og til kappseilte vi med skib som skulde samme vei. «Zippora» var hverken blandt de verste eller beste. En 13—14 knob kunde vi få den op i. Men huttetu— da løp den også. Jeg har vært ombord i «Mauretania» når den gjorde 27 knob, men det gav liten følelse av fart sammenlignet med når «Zippora» gjorde 13.
     Når master, rær, rigg og seil røintes til det ytterste, når vinden sang og hvinte i dem, når skibet blev presset halvt gjennem sjøene, når skuten la sig over til spygattene lå under vannet og sjøen stod som en jevn foss ut gjennem svalkelemmene, når havet langs skutesiden kom op under føttene våre og litt lenger i le lå høiere enn oss — da gled ikke havet forbi, nei, da suste det forbi, da føltes det som fløi vi med jernbanefart, da seiltes der til slutt ikke lenger hverken på rigg eller seil, men på nerver og spenning.
     Ellers var det beri-beri vi var mest optatt av. Vi hadde den ikke ombord, men der blev pratet ikke så lite om den. Vi var proviantert med en hel del levende høns, griser og gjetebukker, og dessuten en masse grønnsaker — blandt disse siste en melonlignende frukt, som kaltes punkin. Den var 3—4 ganger så stor som de meloner vi ser her hjemme. Kjøttet var rødt, og smakte midt mellem usøt melon og kålrabi. Den blev servert i suppen, skåret op i små stykker, eller rett og slett som kokte grønnsaker. Også vannet var alltid et problem på slike lange reiser. Vi samlet f. eks. på regnvann, I alle karafler lå der så store spiker som vi kunde få ned i dem. Men størrelsen var ikke det viktigste. Det viktigste var at de var svært rustne. Karaflen blev brun, og vannet blev brunt. Idag spør min kone mig med redsel om det ikke ødela tennene. Jeg vet ikke hvad det gjorde. Mine tenner er iallfall bra den dag idag. Vi trodde det var godt for fordøielsen og blodet. Spør noen mig om det det var, kan jeg ikke svare på det heller. Men ingen ombord i «Zippora» fikk beri-beri.