skipshistorie

IX.

MIN TID SOM SKIBSFØRER (Fortsatt).

   I 1910 begynte den meksikanske revolusjon. Det er kanskje noen, men ikke megen overdrivelse å si at den har vart fra da til nu. Det vilde sikkert en meksikaner diskutere om. Men det vil ikke jeg. Det får heller være som det vil. Den varte iallfall resten av min tid i Gulfen og gav både direkte og indirekte foranledning til en del av de hendelser jeg nedenfor vil fortelle om.
   Men for at disse hendelsene skal få den rette bakgrunn, er det nødvendig at jeg først sier noen forklarende ord om hvorfor revolusjonen kom og hvordan den artet sig.
     Republikkens daværende president — Porfirio Diaz — var omkring 85 år gammel og hadde innehatt sin stilling i over 30 år. I 1876 drog han inn i Mexico City som anfører for en revolusjonshær og blev utnevnt til midlertidig president. I 1877 blev han offentlig valgt. Han hadde inntil da selv agitert sterkt for at en president skulde velges bare for 4 år og ikke skulde kunne gjenvelges. Men nu blev det temmelig snart lovfestet at presidenten skulde kunne gjenvelges et ubegrenset antall ganger.
   Porfirio Diaz hadde vært en god mann for landet. At han tok loven i sin egen hånd og styrte mer som diktator enn som folkevalgt president var til å begynne med uomtvistelig nødvendig. Men han glemte at landet og folket gikk fremover i rikdom, oplysning og makt, og overså at den opdragelses-metode og behandling man kan by et barn må endres efter hvert som barnet vokser til.
   Samtidig som Porfirio Diaz derfor enstemmig innrømmedes store egenskaper og fortjenester, beskyldtes han for lovovertredelser og ringeakt for landets konstitusjon. Der nevntes mange eksempler, men i denne forbindelse er det nok å nevne de to som i vesentlig grad foranlediget revolusjonen.
   Det ene var valgmetoden.
   Efter loven skulde presidenten velges av representanter for hver stat efter at disse ved almindelig stemmegivning var valgt av folket. Men fra Porfirio Diaz første gang blev valgt til president hadde der praktisk talt ikke funnet sted noe valg. Valgperioden hadde innfunnet sig regelmessig nok, men alt det som den almindelige mann fikk vite om den var proklamasjonen: «Porfirio Diaz enstemmig gjenvalgt». Noen avstemning fant i virkeligheten aldri sted. Av og til, med lange mellemrum, lot enkelte motige menn høre fra sig om dette. De blev skaffet av veien som farlige for den offentlige fred og ro.
   Det annet var fordelingen av land.
   Landet i Meksiko var utparsellert i svære porsjoner. En del eiedes av gamle spanske familier. Men det meste var statseiendom, og regjeringen solgte eller gav det bort i arealer på fra 100.000 til flere millioner acres — men bare til rikfolk eller fremstående meningsfeller. Folket hadde lenge ønsket at det måtte utparselleres i småpartier og selges eller lånes til den ubemidlede landbefolkning, så de kunde få noe å leve av og landet bli nyttiggjort. Som det var lå landet mange steder øde, blev i beste fall brukt til å fø kreaturer på, men dyrkedes ikke. Den meksikanske bonde (peon) tjente i alt overveiende grad til sitt livsophold som lønnet arbeider. Betalingen var fra kr. 0,20 til kr. 1,00 pr. dag. Der blev den gang skrevet meget om dette, også utenfor Meksiko, og i flere artikler blev det liv som disse mennesker førte betegnet som verre enn slaveri.
   I forbindelse med Porfirio Diaz' siste gjenvalg nærte man et svakt håp om at da skulde der holdes en virkelig avstemning. Løftet kom fra selve presidenten, blev det sagt. Men i så tilfelle var det neppe kommet frivillig og det blev heller ikke holdt.
   En mann, Francisko L. Madero, hadde hatt mot til å kritisere forholdet offentlig. Han gikk først til selve presidenten for å spørre om det valg som skulde finne sted vilde bli holdt i overensstemmelse med landets konstitusjon og om man i følge konstitusjonen hadde rett til å agitere offentlig for bestemte mål.
   Lengere tilbake i tiden hadde han neppe fått svar, men nu fikk han det eneste svar som offentlig kunde gis, nemlig «ja». Regjeringen stolte vel på sin gjennem årtier prøvede makt eller kanskje på den enkelte manns avmakt.
   Men var det tilfelle så forregnet den sig i begge henseender.
   Francisko L. Madero begynte sin politiske agitasjon med å reise rundt og holde foredrag og fortelle folket om dets konstitusjonelle rettigheter. Sitt parti kalte han «non relectionistes» — ikke gjenvelgere — med henblikk på presidentstillingen.
   Det blev snart klart for regjeringen at den var kommet ut på glattis ved å la denne mann løpe rundt fritt. Han la altfor åpent i dagen hvor lite regjeringen var bygget på og av folket. Derfor blev han arrestert. Som grunn blev angitt at han talte ærekrenkende om landets president. Han blev i løpet av noen få måneder forflyttet til tre forskjellige fengsler. Så blev han løslatt. Han kom ut mot en garanti av $ 10.000,— som en av hans venner stillet for ham. Men da han vel var kommet ut, gav han sin venn en anvisning på beløpet — så denne ikke skulde lide noe tap — og så løp han sin vei.
   Men da var valget over og Porfirio Diaz «enstemmig gjenvalgt».
   Da satte Madero sig i spissen for en åpen revolusjon mot regjeringen. Han var selv millionær og hele hans familie var meget rik. Hadde ikke det vært tilfelle vilde han neppe ha klart å gjøre begynnelsen. For med penger kunde han få hyre folk til soldater; men like fra begynnelsen av å finne åpent erklærte tilhengere med penger og innflydelse vilde neppe ha vært mulig.
   Revolusjonen begynte med noe som nær var blitt et «grand coup» i Pueblo, en av Meksikos største byer. Men det blev opdaget en eller to dager før det skulde gå løs. De revolusjonære hadde forberedt sig godt. Der blev funnet våben, ammunisjon, befestede hus, underjordiske ganger og alt for en sådan anledning henhørende.
   Mange interessante og romantiske detaljer berettes om det første utbrudd. Da politiet gjorde begynnelsen ved å trenge inn i huset til den mannen som ledet bevegelsen, var mannen selv ikke til stede. Men husets frue og datter nektet dem adgang. Da politiets chef allikevel gik på, skjøt damene ham ned — og dermed var skredet løsnet. Der blev kjempet spredt flere dager i byen og ca. 50 mennesker blev drept. Anføreren fant man til slutt i en underjordisk gang som munnet ut i hans egen have. Man tvang ham frem ved å fylle gangen eller gangene med vann. Rundt åpningen var plasert soldater som skjøt ham ned med det samme han stakk hodet ut.
   Madero selv holdt til i det nordlige Meksiko og førte hvad man kaller en buskkrig — det vil si han og hans folk skjøt på regjeringens tropper spredt og fra bakhold.
   Ingen hadde dog noen tro på at bevegelsen vilde bli av lang varighet. Hver dag den holdt sig vakte forbauselse. Regjeringen skulde ha ca. 40.000 soldater til sin rådighet blev det sagt. Men for det første var disse tropper noe elendig kram, sammensatt av landets laveststående befolkning og for en ikke ubetydelig del av forbrydere. Dernest måtte de fordele sig på nærsagt alle hold. Madero og hans folk maktet like fra begynnelsen av å optre på flere forskjellige steder, og regjeringstroppene måtte møte op overalt samtidig som regjeringen heller ikke kunde stå forsvarsløs i de hittil fredelige distrikter. For sannsynligheten talte for at de da ikke lenge vilde forbli fredelige.
   Meksiko er et land av stor utstrekning og med dårlige befordringsmidler og omtrent uten veier. Det gikk sent å komme frem og når regjeringstroppene kom frem fant de kanskje ingen. De revolusjonære hadde forflyttet sig til et annet sted.
   Så begynte antallet av Maderos tilhengere å vokse. Man hadde fått øinene op for at regjeringen allikevel ikke var så allmektig som man hadde trodd. Snart begynte Madero å kunne levere små trefninger og utfallet var ikke alltid gunstig for regjeringen. Ryktet gikk at regjeringstroppene ofte gikk over til Madero fordi han betalte sine soldater bedre og klædde dem bedre. Han får også frem med lempe, mishandlet ingen og når han blev nødt til å ta hvad han trengte gav han kvittering i «Meksikos regjerings navn». Alt skulde bli betalt tilbake når målet for opstanden var nådd.
   Der var mange som lurte på hvot Madero fikk tak i de store pengebeløp, all den ammunisjon og alle de våben som skulde til. Man gikk ut fra at flere rike familier i Meksiko støttet ham finansielt. Ammunisjon og våben sa man blev smuglet inn over den amerikanske grense uten at den amerikanske regjering la vesentlige hindringer i veien. Dette blev til slutt åpent hevdet av selve den meksikanske regjering, noe som resulterte i at U. S. A. lot sammenkalle tropper — 20.000 mann — og med disse bevoktet grensen. Det blev videre sagt at Standard Oil støttet de revolusjonære. Årsaken skulde være oljespørsmålet som dengang var særlig aktuelt fordi store oljekilder i de nærmest foregående år var funnet flere steder i Meksiko — særlig rundt Tampico. Man forklarte videre at når Standard Oil var for Madero og mot Porfirio Diaz, så kom det av at den sistnevnte alltid, enten det nu gjaldt bygning av havner, anlegg av jernbaner, konsesjon på grubedrift eller boring efter olje, hadde tilgodesett engelske interesser fremfor amerikanske. Så vedholdende og så åpent blev dette sagt at Standard Oil fant sig beføiet til offentlig å dementere disse rykter.
   Men hvordan det nu enn forholdt sig — Madero klarte å holde det gående, og til sist begynte regjeringen å underhandle med rebellene. Men uten resultat. Madero erklærte at hadde han opnådd det, så kunde han opnå alt. Han forlangte at Porfirio Diaz skulde tre tilbake og erklære det siste valg for ugyldig.
   For Porfirio Diaz selv fantes mange undskyldninger. Han var gammel og i følge kjødets gang ikke lenger den mann han hadde vært. Det var heller ikke han som regjerte lenger — sa mange. Man påstod at han var under avgjørende innflydelse av sin annen hustru — som bare var omkring 50 år gammel — og av presteskapet.

   I de siste dager av mai 1911 så jeg Porfirio Diaz drevet ut av det land han i 35 år hadde regjert og regjert godt.
   Det var på Hamburg-Årnerikalinjens damper «Ypiranga» han forlot sitt fedreland.
   Han så gammel og slitt ut. Gammel var han jo i virkeligheten, men han hadde hatt ord for ikke å vise det.
   Fra landgangen henvendte han noen ord til den store menneskemasse som var stimlet sammen for å se ham dra bort. Først takket han for den hensynsfullhet som var blitt vist ham i Vera Cruz. Så kom han inn på sin bortreise og sa at han i grunnen slett ikke var klar over hvorfor han måtte forlate sitt land. Og — fortsatte han — jeg vet, at den mann som kommer til å innta min stilling, vil bli nødt til å bruke den samme regjeringsmetode som jeg har fulgt. Han sluttet med å si at han kom til Meksiko igjen, for han vilde dø i det land han som alle meksikanere kalte sitt.
   Jeg tror, at ved sjeldne og betydningsfulle anledninger som denne besjeles som regel alle av samme følelser — og hvad jeg så og følte den gang fikk mig til å håpe, at det bare må times få mennesker å foreta så tung en reise som den Porfirio Diaz da begynte.
   Siden har han henvendt sig til det meksikanske folk en gang til. I avisen «El Imparcial» stod innrykket et åpent brev, som i oversettelse lyder slik:

     Manheim, 11. juli, 1911.

   Til redaksjonen av «El Imparcial». Ærede venn!

   Da jeg forlot mitt land efter at regjeringen hadde godkjent min avskjedsansøkning fra den høie stilling folkets vilje så lenge hadde beæret mig med, hadde jeg bestemt mig til ikke å uttale mig om hverken fortiden eller nutiden og enda mindre å dømme om de skritt en regjering måtte foreta, hvis medlemmer alle er mig ukjent.
   Jeg har samvittighetsfullt overholdt denne min bestemmelse, til tross for at enkelte blad offentliggjør artikler, i hvilke jeg skal ha uttalt mig ikke alene om den politiske stilling innen republikken, men også om den personlige dyktighet hos de menn, som har påtatt sig arbeidet og ansvaret for nasjonens nuværende og fremtidige vel.
   Jeg burde og skulde måskje forbigå sådanne beskyldninger i taushet, men det gjør mig vondt å tenke, at den slags uttalelser virkelig skal opfattes som om de kom fra mig, og jeg anmoder Dem derfor om i Deres blad å offentliggjøre dette brev, i hvilket jeg over min egenhendige underskrift atter forsikrer Dem om, at hverken før, nu eller senere har jeg uttalt, uttaler jeg eller vil jeg uttale sådanne meninger — eller innlate mig på å dømme regjeringens handlemåte.
   Jeg bare ønsker av hele mitt hjerte alt godt for mitt fedreland.

     Deres
Porfirio Diaz.

   Maderos program var litt av en drømmers. Han vilde med ett slag løfte det meksikanske folk, la menigmann få komme til orde og gi det fullt ut «selvstyre», ikke bare i navnet men også i gavnet. Han synes å ha tenkt sig muligheten av å kunne gi fullstendig selvstyre til en nasjon ved å la den få det på papiret uten å huske på at individet gjennem årrekker og en nasjon gjennem generasjoner må vokse sig moden til det.
   Med det samme man skulde begynne å la folket komme til orde møtte man i praksis vanskeligheter, som man ikke burde ha satt sig ut over. Da f. eks. den almindelige stemmerett skulde benyttes, blev det fra visse hold påstått at det burde settes som betingelse at den enkelte skulde kunne lese og skrive for å få stemmerett. Det hørtes jo rimelig ut. Men da blev det jo ikke lenger almindelig stemmerett! For den største del av befolkningen i Meksiko kunde ikke tilfredsstille disse krav.
   Men det gikk ikke an å la en så vellykket begynnelse stanse av slikt — og så slo man av på fordringene og nøiet sig med at vedkommende skulde kunne sette et tegn (f. eks. et kryss) under sin stemmeseddel, i så tilfelle bevidnet av to andre.
   Madero hadde vel også gått ut fra, at når det gamle var fordrevet, skulde det nye la sig innføre uten noen større vanskeligheter. Folket skulde straks vende tilbake til sine daglige og fredelige sysler. Den nye president skulde bli valgt efter loven og til alles tilfredshet.
   Men det gikk anderledes.
   Den laverestående del av befolkningen hadde slett ingen hast med å komme til ro. Utover landet vendte de bare langsomt tilbake til sitt jordarbeide. Der var kommet uro i blodet, og nu vilde de gjerne fortsette med å slåss — eller rettere plyndre — og blandt Maderos tilhengere var der også dem som stillet sig i spissen for dem. De rettferdiggjorde sig med at de blev under våben for å sikre Madero og folket et virkelig valg. Individene syntes at de nu kunde tre under føttene den lov og rett som de før hadde respektert av frykt, og de ventet av den nye bevegelses ledere at de skulde, om ikke direkte beskytte dem, så iallfall la deres overtredelser gå upåtalt hen. Mord og brand hørte derfor så å si til dagens orden.
   I byene begynte et utall av streiker med det samme Porfirio Diaz's makt var brudt. Alle streiket — ofte sikkert bare for å være med og skrike som de andre. Således streiket studentene i en læreanstalt fordi de hadde det for strengt, i en annen fordi de fant at der blev holdt for lite orden og disiplin og fordi lærerne ikke var duelige nok. Da man skulde løslate en del politiske fanger, streiket også disse. De vilde ikke la sig føre ut fordi noen andre skulde bli sittende igjen.
   I havnebyene streiket alle dokkarbeiderne. Deres forlangender var urimelige, men det værste var at autoritetene gav arbeidsgiverne, som holdt igjen i noen dager, beskjed om at det beste de kunde gjøre var å gi efter. I motsatt fall vilde man ikke være ansvarlig for deres sikkerhet.
   Hadde Madero med det samme revolusjonen forsåvidt var til ende — da Porfirio Diaz var trådt av og hele hans regjering var sprengt — uten videre latt sig utnevne til president, vilde han ha blitt mottatt med begeistring. Men han vilde praktisere sine ideer om lovens bokstav og de fastsatte former. Det nødvendiggjorde at valgene måtte utsettes et visst antall måneder.
   Men for et feilgrep i det praktiske liv!
   Han var den mann, som hadde skapt de nye tingenes tilstand. Han satt på en måte inne med all makt. Men han beklædde intet offentlig embede. Han blev ofte nødt til å uttale sig offentlig om det som foregikk. Men hvem kan uttale en bestemt opfatning på politikkens område uten å skape diskusjon? Han blev på den måte nødt til altfor tidlig å desillusjonere en uoplyst mengde. For der er ingen tvil om at en ikke ubetydelig del av hans tilhengere ikke bare var mot Porfirio Diaz, men nærmest mot all regjering.
   Hvad den mer oplyste del av befolkningen angikk, så begynte den med stadig større styrke å tale om at Madero kanskje ikke var den rette mann som president allikevel. Han hadde gjort et godt stykke arbeide, ja vel, men han hadde bare begynt det og viste nu at han ikke var en sterk nok personlighet til å holde tøilene.
   Mer skulde der naturligvis ikke til før der begynte å melde sig andre kandidater til presidentstillingen.
   Madero blev allikevel valgt til president med overveldende majoritet. Men dermed var også enigheten forbi. I anledning av varapresident-stillingen røk alt og alle i hårene på hverandre, og her vil jeg slutte min fremstilling av revolusjonens årsak og begynnelse. Dens videre forløp betyr for en ikke-meksikaner neppe annet enn fortsatt kiv og spetakkel.
   Madero blev ikke sittende lenge som president. Heller ikke de presidenter eller regjeringer som kom efter ham. Det gikk som Porfirio Diaz sa i sin avskjedstale, da han fra Vera Cruz forlot landet: «Jeg vet,» sa han, «at de som kommer efter mig, må bruke den samme regjeringsmetode som jeg har brukt.»

   Den meksikanske revolusjon betydde overmåte meget for skibsfarten på Meksiko, særlig for trafikken fra og til U. S. A. Hovedårsaken til dette var at de revolusjonære i årevis ødela jernbanetrafikken mellem de to land. Dels rev de jernbaneskinnene løs og vekk, dels overfalt de togene, stjal godset og røvet passasjerene for alt som lignet verdisaker. Dette bevirket at den sjøværts vare- og passasjerbefordring øket voldsomt, og Mex. Am. S/S Co.'s skib derfor til enhver tid var overfylt. Selv om det for passasjertrafikkens vedkommende nok var tilfelle, at turisttrafikken minsket en del, blev dette mange ganger opveiet først av en kontinuerlig strøm av meksikanske flyktninger, som reiste frem og tilbake, alt eftersom de forskjellige partier var ved makten, — dernest av en mengde, særlig amerikanske forretningsfolk, som skulde og måtte til Meksiko for å vareta sine, enten på den ene eller annen måte, truede interesser der. Det var plantasjeeiere, grubeinteresserte, oljefolk o. s. v. Vårt største tillatte passasjerantall ut fra U. S. A. var 72. Fra Meksiko kunde vi ta så mange vi vilde og fikk derfor mellemdekket provisorisk anordnet slik, at vi kunde føre en masse passasjerer også der.
   Madero var myrdet, og flere andre regjeringer og presidenter var kommet og styrtet igjen, da der hendte mig følgende:
   Det var avseilingsdagen fra Vera Cruz, og agenten hadde det travelt med å prutte med passasjerene. Det gjaldt ikke bekvemmelighetene og heller ikke betalingen. Hvad det første angikk vilde de aller fleste ta til takke med hvad som helst — gjerne sove på dekket om nødvendig — og hvad det annet angikk, så betalte de det som forlangtes uansett betingelser for øvrig. For mange av dem gjaldt det nemlig å redde livet. For fikk regjeringens folk fatt i dem var det mer enn sannsynlig at de, tidlig en morgen før byen var våknet og uten nevneverdig forutgående prosedyre vilde bli ført utenfor bygrensen og skutt.
   Da vi endelig kom oss avsted, hadde vi 300 passasjerer ombord. Skibet skulde til New Orleans via Tampico. At vi skulde anløpe Tampico, var for de fleste meksikanske passasjerer ikke bare ubehagelig, men også meget farlig. De meksikanske autoriteter vilde nemlig der gå passasjerlistene nøie efter i sømmene, for om mulig å finne politiske flyktninger, og blev de tatt i land der, vilde deres skjebne være mer oplagt farlig enn om de aldri var sluppet ut av Vera Cruz. Da vilde nemlig også det bli debitert dem, at de hadde forsøkt å flykte ut av landet. Den foran nevnte prutten med agenten i Vera Cruz gjaldt et forsøk fra de meksikanske passasjerer på å få skibet til å sløife anløpet av Tampico, og de hadde i den anledning til sist budt ham en pris, som det gjorde ham vondt å si nei til. Men han kunde ikke akseptere det av hensyn til lasten og til de ikke så få passasjerer som hadde kjøpt billett både fra U. S. A. og fra Vera Cruz nettop til Tampico.
   Det var et svare strev å få passasjerlistene ferdig på den korte reise (ca. 20 timer) til Tampico» Saken var at mange av passasjerene helst vilde slippe å bli ført på listen og i den hensikt gjemte sig bort så godt de kunde. Når de så allikevel måtte til pers, opgav de gjerne — i en utstrekning som jeg under disse omstendigheter ikke alltid brydde mig med å kontrollere så nøie — falske navn og falske oplysninger for øvrig. Slikt lot sig forholdsvis lett gjøre, for pass eller fotografi forlangtes ikke.
   Men til slutt var listene ferdig. Alle passasjerer hadde sine billetter i orden — undtagen en. Denne medgav at han ingen penger hadde å kjøpe billett for og at han hadde sneket sig ombord i håp om å komrne sig ut av landet som stowaway. Han hadde heller ingen bagasje, men jeg fant mex. $ 25.00 i lommene på ham og på Mex. Am. S/S Co/s vegne tok jeg dem som betaling for reisen.
   Der var ingen grunn for mig til å tvile på at det han sa var sant. Men det var det nu ikke allikevel. Han var en av den sittende regjerings spioner og hadde ved denne anledning til opgave å studere passasjerene til hjelp for autoritetene i Tampico.
   Da vi kom dit, gikk det efter omstendighetene bra. Autoritetene grov og grov, men erklærte til slutt at alt var i orden. Vi blev liggende der og losse og laste i to dager. Bare de amerikanske passasjerer gikk turer i land. De meksikanske turde ikke våge sig fra borde. Der var dog en undtagelse, og det var stowawayen. Han forsvant for godt — og glad var jeg. Å bli kvitt en stowaway er alltid en lettelse.
   Den tredje dag om morgenen seilte vi, og alle ombord var glad over — som de trodde — å være sluppet vel ut. Vi kvitterte losen i floden og fortsatte ut gjennem pirene. Men ikke før var vi kommet et ganske lite stykke til sjøs, før vi blev opmerksom på flaggsignalet fra fyrtårnet like ved utløpet. Da vi hadde fått dem tydet, viste det sig å væte beskjed om at vi skulde snu og komme tilbake. Passasjerene, hvorav mange fryktet de visste ikke riktig hvad, bad mig overse signalene. Men det torde jeg Ikke. For det kunde jo tenkes at det var vår agent, som vilde ha fatt i oss på Mex. Am. S/S. Co/s vegne. Men selv om det Ikke det var — selv om det var de meksikanske autoriteter — vilde både linjen og jeg kunne komme op i uberegnelige vanskeligheter ved å neglisjere signalene. Jeg lot derfor skibet gjøre vendereise og fikk under innseilingen ordre om ikke å fortsette op til byen, men ankre i floden straks innenfor pirene.
   Straks skibet var ankret kom en tropp soldater om bord. Anføreren viste en ordre fra autoritetene om å utlevere to av skibets passasjerer. Navnene på disse var ikke opgitt, skrivelsen sa at de på reisen fra Vera Cruz til Tampico hadde hatt lugar nr. 8, og som begrunnelse for utleveringsordren blev det anført, at en passasjer ved navn Jose Frederico Roche, var landet i Tampico, hadde innlevert anmeldelse til politiet om at han av omskrevne to passasjerer var blitt bestjålet for mex. $ 75.00 og en del personlig bagasje.
   Der blev et svare spetakkel ombord. Samtlige passasjerer protesterte mot utleveringen. De to passasjerer det gjaldt opgav nu ganske andre navn enn de tidligere hadde opgltt og innrømmet at de inntil for nylig hadde vært i den nettop falne regjerings tjeneste — den ene som øverste general og den annen som Jefe de Policia i en av Meksikos større byer. De bad om å få tale med mig i enrum, og der oplevet jeg for første gang at noen bad mig om noe på sine knær. Det viste sig også at deres belter var fulle av gullstykker. Disse gullstykkene og en del diamantringer, som de dels hadde på fingrene, dels gjemt på sig, hopet de op på bordet foran mig og bad mig beholde det alt, bare jeg vilde nekte å utlevere dem. Blev de utlevert, vilde de bli skutt uten videre, sa de, og der er absolutt ingen tvil om at de hadde rett i det.
   Jeg hadde ikke bruk for deres penger. For mig var det ganske andre hensyn, som gjorde sig gjeldende. Å nekte å utlevere dem var sannsynligvis farlig. Å utlevere dem kunde få kjedelige konsekvenser. Jeg hadde rederiet, befrakterne og mig selv å tenke på, men det var alt annet enn lett å bli klar over hvilke hensyn som veiet tyngst. Men avgjørende var min sjømannsære. Det gjaldt skibet og flagget, og passasjerer som hadde betrodd sig til begge.
   Her var gode råd dyre. Men ved annen gangs lesning av utleveringsordren blev jeg opmerksom på at den sa, at Jose Frederico Roche vilde medfølge soldatene, for å identifisere de omskrevne passasjerer. Da jeg bad om å få se ham, viste det sig at han ikke hadde fulgt med soldatene. Jeg grep straks dette som en begrunnelse for å nekte å utlevere de forlangte passasjerer, og tok i den forbindelse nærmest offensiven.
   Jeg fikk til svar at skibet, som følge av denne min nektelse, blev forbudt å seile, og at soldatene vilde forbli ombord. Føreren pekte mot land og viste mig, at et meget større antall soldater opholdt sig der.
   Neste dag tidlig fremstillet jeg mig for autoritetene i Tampico og protesterte på vegne av alt og alle. Jeg fremholdt at selv om det omtalte tyveri virkelig hadde funnet sted, gikk det under ingen omstendighet an å opholde skibet og alle de interesser som knyttet sig til det og dets reise, for en så bagatellmessig affære. Men dessuten — noe slikt tyveri hadde ikke funnet sted, noe som med all ønskelig tydelighet fremgikk av den passasjerliste, som de var i besiddelse av, og på hvilket navnet Jose Frederico Roche slett ikke forekom. Til slutt bad jeg dem fremstille klageren. De forsøkte sig med utflukter og endte med å si, at det kunde de ikke den dag.
   Neste dag møtte jeg igjen op for fortsatt å protestere. Jose Frederico Roche kom da til stede og jeg fikk anledning til å vise at vedkommende ikke hadde vært passasjer med «City of Tampico» men hadde stjålet sig til reisen som stowaway og opgitt at han rømte fra Meksiko, at han efter eget sigende bare hadde hatt mex. $ 25.00, og at jeg hadde måttet slå mig til tåls med de penger for billetten efter først forgjeves å ha undersøkt om han hadde flere. Bagasje hadde han ikke hatt.
   Dermed syntes saken å være kommet inn i et fullstendig dødvann. Autoritetene forsøkte sig ikke med flere begrunnelser, men forlangte rett og slett de to menn utlevert. Jeg oprettholdt mitt nei og foreholdt dem det ansvar de påtok sig både like overfor den norske og den amerikanske regjering. Skibet var norsk og passasjerene tilhørte den amerikanske linje. De svarte ikke på det, men bad mig komme igjen på et bestemt klokkeslett samme dags eftermiddag.
   Da jeg så gjorde, blev jeg vist inn i et avsidesliggende værelse og stillet overfor to representanter for de militære autoriteter på stedet. De begynte med å spørre om jeg visste hvor gammel jeg var. Da de hadde fått svar på det, spurte de om jeg visste, hvor gammel jeg vilde bli. Da jeg hadde svart på det, foreholdt de mig, hvor meget viktigere det var å ha litt rede på det siste enn det første. Da jeg hadde erklært mig enig i det, antydet de hvordan et menneske på mange forskjellige måter kunde bidra til å forlenge sin alder — jeg f. eks. ved å utlevere de to omstridte passasjerer.
   Egentlig koselig var denne samtalen ikke. Hvad den håndgripelige slutt på den kunde bli, var ikke i øieblikket godt å si. Men jeg tenkte at det fikk stå til. Jeg var gått for langt til nu å kunne gjøre innrømmelser. Dessuten lot jeg dem vite at jeg pr. trådløs hadde vært i forbindelse med både den amerikanske admiral Mayo, som med tre eller flere krigsskib lå utenfor Tampico, med Mex. Am. S/S Co. i New Orleans og med den norske minister i Meksiko og nevnte også ministeren i Washington.
   Det blev da også til at de lot mig gå. Jeg sa at det kunde lite nytte å sende bud efter mig på ny, at jeg gikk ombord og forblev der inntil saken var ordnet av de forskjellige lands autoriteter, og endelig gjorde jeg dem ansvarlig for all den forsinkelse de påførte skibet.
   Jeg nevnte nettop, at jeg pr. trådløs hadde vært i forbindelse med admiral Mayo, New Orleans, Mexico City og Washington. Det kunde imidlertid på grunn av krigsforholdene ikke gå for sig direkte. Forsøkte jeg pr. trådløs å telegrafere til de tre sistnevnte steder, blev mine meldinger avbrutt av krigsskibenes stasjoner. Men den amerikanske admiral, som på min anmodning om direkte hjelp fra ham hadde svart at der ikke fantes noe i internasjonal lov som gav ham anledning eller rett til å intervenere, påtok sig å viderebefordre «City of Tampico»s telegrammer efter de adresser jeg måtte opgi — og han tilføiet at han blev liggende utenfor Tampico. Dagen efter fikk jeg via krigsskibet anmodning fra befrakterne om å oprettholde min nektelse av å utlevere passasjerene, uansett hvor lenge mitt skib blev opholdt. Disse telegrammer oversendte jeg til de meksikanske myndigheter. Noen timer efter fikk jeg beskjed om at skibet kunde avgå.
   Denne affære blev meget kjent både gjennem aviser og på annen måte, og den gjorde meget godt for Mex. Am. S/S Co. Skibet fikk en høi stjerne blandt passasjerer — særlig fordi den amerikanske Ward Line's skib ved to tidligere, mer eller mindre lignende anledninger, hadde efterkommet de meksikanske myndigheters anmodning om å avlevere passasjerer.

   Til å begynne med hadde det latt sig gjøre både å forklare og forsvare revolusjonen — teoretisk. Men den mulighet ebbet efter hvert ut, og efter 3—4 års forløp var der ytterst få meksikanere fra middelklassen og nedover og slett ingen fremmede som kunde gi noen rimelig forklaring på den. Det nærmeste en kunde komme det var å si, at de ledende personer for det stadig voksende antall partier kjeklet og slåss om makten for maktens skyld, mens den uoplyste, analfabetiske masse sluttet sig til for levebrødets skyld, eller fordi de likte røverhåndverket. Antallet av de sistnevnte blev til slutt så stort at de begynte for sig selv. Deres anførere — regulære røverhøvdinger — blev efter hvert like så alment kjent som de politiske generaler. Efter deres frekhet og efter deres til dels stort anlagte operasjoner å dømme må enkelte av dem ha hatt små hærer av banditter under sin kommando. De røvet og myrdet og for frem aldeles som i eventyret — og fikk derfor også til slutt litt av eventyrets glans over sig innen de brede lag av befolkningen.
   Under slike forhold kunde utlendinger og deres interesser i Meksiko — og av dem var der både mange og store -— aldri føle sig trygge. De var utsatt for overgrep av forskjellig slags — like fra politiske trakasserier til voldelig overfall på eiendom og liv.
   Flere nasjoner protesterte — muntlig og skriftlig og med krigsskib som demonstrerte langs kysten — men alle var klar over at det var forbeholdt U. S. A. alene å sette makt bak ord og demonstrasjoner.
   Det lå nær å tenke, at invasjon av amerikanske tropper vilde føre til overfall og myrderier i stor stil på amerikanske borgere og andre fremmede, som levet på mer eller mindre avsides steder i Meksiko. Den amerikanske regjering hadde derfor med måneders mellemrum og med tanke på en mulig invasjon to ganger offentlig opfordret samtlige ikke-meksikanere til enten å forlate landet eller treffe de foranstaltninger som de selv anså nødvendig for sin sikkerhet. Straks før det blev alvor av det gjorde den det også en tredje og siste gang. Da gjaldt opfordringen imidlertid mest dem som bodde i de mindre kystbyer rundt Gulfen. Fordi det ofte var vanskelig å få dampskibsleilighet ut fra disse byer, blev «City of Tampico» leiet av den amerikanske stat til å gå fra det ene lille sted til det annet og tilby fri utreise for enhver ikke-meksikaner som måtte ønske det.
   Efter ordre blev «City of Tampico» stillet til den amerikanske admiral Badgers disposisjon. Denne hadde da kommandoen over ca. 20 amerikanske krigsskib som lå i og utenfor Vera Cruz. Fra Mex. Am. S/S Co. hadde jeg fått beskjed om, at jeg av admiral Badger vilde bli overlevert et omforenet tidscerteparti, at jeg måtte se efter at dette var helt i orden og at jeg derefter hadde å ta ordre fra ham.
   Det var imidlertid på mange måter en innviklet affære. For det første var admiralen vanskelig å få i tale. Dernest syntes han at dette med et certeparti nærmest var overflødig. Men efter et døgns forløp gikk han dog med på å undertegne dokumentet.
   Hans første ordre var at jeg skulde seile fra sted til sted og tilby alle ikke-meksikanere som ønsket det, fri reise ut med «City of Tampico». Han blev utålmodig, da jeg fant ordren altfor generell, og vilde vite nøiaktig hvilke steder skibet skulde anløpe, hvor lenge vi i tilfelle skulde vente på hvert sted, hvem der skulde inn- og utklarere skibet på de forskjellige steder, for hvor lenge og for omtrent hvor mange mennesker jeg skulde proviantere, på hvilken måte skibets hensikt skulde publiseres, hvad jeg skulde gjøre ifall de meksikanske autoriteter stillet sig vrangvillig o. s. v.
   Jeg kunde tenke mig at den beskjed admiralen hadde fått fra Washington ikke inneholdt noe om alt dette — at han kun ugjerne innlot sig på besværet med og ansvaret for detaljene og i det hele syntes at han hadde andre og viktigere ting å ta sig av. Men allikevel — det var ikke nok for mig.
   Vanskelighetene blev til slutt hugget over på den måte at admiralen lot to av ham befullmektigede offiserer følge skibet på dets rundreise og gav mig en skrivelse som gikk ut på at med de to herrer kunde jeg rådføre mig, og at deres avgjørelser skulde være bindende for alle parter. Den ene av herrene var marineoffiser, den annen offiser i det «Røde Kors».
   Så seilte vi og satte kursen for Progreso, som skulde være vårt første anløpssted.
   Efter bare noen timers forløp blev vi klar over at vi — akkurat innenfor synsvidde — blev fulgt av en meksikansk kanonbåt. (Vera Cruz var Meksikos flåtestasjon, men efterat den amerikanske flåte var blitt samlet der, hadde de forholdsvis få og små meksikanske krigsskib forlatt havnen, uten at man visste, hvor de var tatt hen.)
   Allerede spørsmålet om hvordan vi skulde opfatte det følge, klargjorde sannheten i det gamle ord om vanskeligheten ved å tjene to herrer.
   De to offiserer opfattet situasjonen helt forskjellig. Det eneste de til slutt kunde bli enige om var å la mig fungere som opmann, og den stilling beholdt jeg for resten av turen.
   Neste dag forsvant kanonbåten og vi så ikke mer til den siden.
   Da vi kom til Progreso, gikk vi straks op til den amerikanske konsul, fortalte ham hvad vi var ute efter og bad ham besørge vårt ærend bekjentgjort. Da der bare var en liten avis på stedet og denne ikke turde stille sig til disposisjon, blev den frie utreise tilbudt gjennem opslag på husveggene. Efterat dette var ordnet, meddelte vi konsulen at skibet vilde vente nøiaktig i to døgn, at alle eventuelle passasjerer måtte komme ombord samtidig, og ikke tidligere enn en time før den fastsatte avgang, og bad ham ordne det videre nødvendige, da vi aktet å forbli ombord under hele opholdet.
   De meksikanske myndigheter gjorde ikke så lite vrøvl. Hadde jeg sagt at vi kom på vegne av den amerikanske regjering, var vi sikkert blitt nektet innklarering. Jeg viste dem isteden et på reisen til Progreso for det bruk utarbeidet certeparti, i henhold til hvilket vi var fraktet av det «Røde Kors», og det tror jeg de fant både sympatisk og smigrende.
   Da passasjerene kom, holdt jeg nesten på å få vondt. Det var 8 amerikanske, 50 kubanske, 7 fra Portorico, 1 fra Honduras, 1 russisk, 29 spanske, 2 peruvianske, 1 tysk, 2 italienske, 19 franske, 1 arabisk, 1 fra Salvador og 1 tyrkisk — og av disse 123 mennesker var de 120 kvinner.
   Da jeg gav uttrykk for det umulige i at der i en så liten by som Progreso kunde ha vært så mange utenlandske kvinner, bekreftet de, at bare et fåtall kom derfra. De aller fleste var kommet med jernbanen fra Merida — Yucatans hovedstad.
   Slik som de så ut! Det var ikke det at de var stygge av ansikt. Tvert imot var der en hel del av dem som var passable og vel så det. Men der var noe besynderlig løst og tilfeldig ved hele flokken. Ikke en far, ikke en mor, ikke en søster og ikke en bror, såvidt jeg kunde se. Enslig stillede kvinner alle sammen — mellem 20 og 40 år gamle — uten annen bagasje enn en liten bylt eller en billig håndkuffert i hånden. Klædd til reise var ingen. Det så nærmest ut som om de bare skulde over gaten og for anledningen hadde klædd sig mer eller mindre tilfeldig. Sjal var det dominerende plagg.
   Bestyrtelsen — om jeg så skal si — blev ikke mindre, da jeg fikk se passasjerlisten. Der stod nemlig ikke bare navn, alder og nasjonalitet, men også bestilling. De var offentlige gledespiker alle sammen. Vi må ha tømt hvert offentlig hus både i Progreso og Merida for fremmede elementer — og de tre mannlige passasjerer var regulære alfonser.
   Jeg forutså alskens vanskeligheter — særlig ved å få disse mennesker landsatt i New Orleans. Men efterat den første store forbauselse var over, tok jeg det med ro. Det fikk bli admiralens og den amerikanske regjerings sak å klare den side av saken. Tok det lang tid, så blev der av den grunn ikke noe tap for oss. Skibet hadde god betaling pr. dag.
   Turen gikk videre. Vi besøkte Campeche, Laguna, Frontera, og kanskje et par småplasser til. Den samme historie gjentok sig overalt. Alle i andre fag arbeidende fremmede var allerede reist. Det var gledespiker og alfonser for oss. Da rundturen var gjort og vi satte kursen fra Frontera til Vera Cruz, hadde vi 172 av de første, 7 av de siste og dessuten en tropp av indianske gjøglere ombord. Disse som var meksikanere, skulde til Vera Cruz og betalte for reisen.
   Jeg undres om noe annet skib noensinne har hatt en lignende last ombord.
   Vi hadde en liten vanskelighet, men bortsett fra den gikk det ganske bra og gemyttlig for sig. Det var slett ikke uten interesse å studere typene. Både min kone og jeg fant underholdning i det. Pikene var snilde og vi syntes synd på dem, når vi tenkte på de viderverdigheter som de uten tvil snart vilde bli stillet overfor.
   Den ene vanskeligheten jeg nevnte var, at av og til blev en eller annen av skibets mannskap om nettene funnet passiarende med pikene i deres lugarer. Representanten for det «Røde Kors» tok veldig forargelse av det og beklaget sig i den anledning sterkt til mig. Jeg sympatiserte jo med mannen så godt jeg kunde og gav min tilslutning til hans forslag om at der blev opslått plakater som ikke bare forbød slik passiar, men bestemte at ifall noe sådant gjentok sig, skulde samtlige piker i vedkommende lugar — der var fire i hver — forvises fra lugar og dekk til lasterommet. Han vilde først at også de mannlige pratmakere skulde gå samme vei — men jeg foreholdt ham at jeg dessverre ikke kunde undvære noen av mannskapet fra deres daglige arbeide ombord.
   Der hendte litt hver natt. Til sist hadde vi majoriteten av pikene i rummet. Men da nektet stuertpersonalet og mannskapet for øvrig (med min hemmelige tilslutning) å servere måltidene der nede. Det blev på alle måter for brysomt. Høist ugjerne, men tvunget av overbevisende omstendigheter, måtte «Røde Kors» mannen gå med på å la dem alle komme op igjen. Men opslagene blev stående.
   I Frontera gav gjøglertroppen forestilling ombord. Det var de vanlige gjøglerkunster som man ser i cirkus f. eks. Men det tok sig anderledes ut i det fri. Til dels dårligere og til dels bedre. Det siste var tilfelle med knivkastingen. En indianerpike stillet sig med utstrakte armer og praktisk talt naken op mot en for anledningen sammenspikret treflate. To mannlige gjøglere kastet med kniver slik at knivene blev stående i treet tett inn til henne — kroppen og armene rundt. De to gjøglere kastet samtidig, holdt sig til hver sin side av piken, plaserte knivene i like lang avstand fra hverandre — og de to siste kniver — de som blev stående over hodet på henne — smalt inn i treplaten så samtidig at det hørtes som om bare en kniv var blitt kastet.
   Mens vi lå i Frontera, kom en fruktbåt dit. Det var et skib som i flere år hadde seilt på kysten der. Kapteinen var en riktig pyntelig mann, som vi hadde møtt mange ganger. Han kom straks ombord for å hilse på oss, få en passiar og en drink. Han blev rodd ut, og jeg stod ved rekken på det øvre dekk og så ham komme op fallrepstrappen. Han nådde først midtskibsdekket, og der satt henved 50 av våre kvinnelige passasjerer. Jeg forstod at pikene blev forbauset over å se ham — men deres forbauselse var liten sammenlignet med hans over å se dem. Hundre armer blev strukket ut efter ham, og jeg hørte at pikene i gjensynsglede ropte i munnen på hverandre: «Mi amigo», «mi capitan». Men kapteinen var fortvilet. Rent bortsett fra at det ikke var mulig for ham å få det hele til å rime, så visste han at jeg hadde min kone ombord og vilde derfor helst presentere sig for oss uten følge. Han slet sig derfor løs i all hast og sprang op trappen til promenadedekket. Men satt der 50 av pikene på midtskibsdekket, så satt der 100 under solseilet der oppe. Og de var alle minst like vennlige stemt mot ham som de på midtskibsdekket hadde vært. Alle ropte de: «Mi corazon», «mi alma», «mi vida», og alle vilde de hilse på ham og snakke med ham. Jeg har sjelden sett en mann mer fortvilet. Hvad betød det altsammen? Det kunde jo under andre omstendigheter blitt herlig moro — men?
   Da han kom sig inn i vår lugar, blev episodene på dekket ikke nevnt. Min kone hadde ingenting sett — og han lot som om han ikke hadde merket noe! Men ut på dekket vilde han ikke. Min kone foreslo det flere ganger — men nei — han sa at han hadde vondt i øinene og at det derfor var best for ham å sitte inne. Og inne blev han til det blev så mørkt at han kunde komme sig i land på en for alle — særlig min kone — ubemerket måte.
   Da vi kom til Vera Cruz, fikk jo admiralen litt av en nøtt å knekke. Han tok det forresten meget pent, gjorde ingen ophevelser av noen art, men beordret mig å fortsette til New Orleans med passasjerene. Jeg gjorde ham opmerksom på at i U. S. A. vilde disse passasjerer bli opfattet som «undesirable citizens» og derfor av immigrasjonsmyndighetene bli nektet å lande, at de nesten ikke hadde penger med sig og derfor utvilsomt straks vilde falle det offentlige til byrde, og at jeg av den grann måtte ha en skrivelse fra ham som på den amerikanskje regjerings vegne fritok Mex. Am. S/S Co. for all klander og alt ansvar i den forbindelse. Da han ikke vilde gi mig en slik skrivelse — men mente at jeg gjorde unødvendige ophevelser — sendte jeg et trådløst telegram til befrakterne og bad om deres instruksjon. De satte sig i forbindelse med Washington og derfra svarte immigrasjonsdepartementet at passasjerene ikke vilde bli tillatt å gå i land. Knuten blev foreløbig løst på den måte at admiralen gav mig den skrivelse jeg hadde bedt om og beordret mig å seile — så fikk saken ordnes som best den kunde efter min ankomst til New Orleans.
   På reisen til New Orleans imponerte jeg min kone. Styrmannen og jeg hadde under våre overveielser om. hvorvidt vi kunde gjøre noe for å hjelpe passasjerene til landingstilladelse kommet på den idé, at det vilde være et skritt i den riktige retning å gifte de 7 alfonser med 7 av pikene. Dermed vilde 14 av passasjerene stå betydelig bedre like overfor immigrasjons-myndighetene. På forespørsel erklærte samtlige sig mer enn villige. Jeg begynte nokså tidlig en morgen i håp om å skulle ha dem alle gift før min kone kom på dekket. Men det gikk ikke. Der var blitt ikke så lite av en sammenstimlen for å overvære begivenhetene. Det merket min kone og kom ut mens jeg holdt på med det tredje par. Da hun fikk se mig i funksjon og fikk forklaring på hvad der foregikk — for forklaringen måtte hun ha, da hun til å begynne med neppe vilde tro sine egne øine og ører — blev hun stum, hvilket var det beste hun for anledningen kunde bli.
   Men ikke nok med dette. En natt da skibet slingret en del, kom stuerten op og vekket mig. Han fortalte at en av kvinnene var blitt syk. Hun lå nede i lugaren og skrek. Han visste det gjaldt liv — i dobbelt forstand. Jeg spurte stuerten om ikke han kunde fungere ved en slik anledning. Men han bedyret at det hadde han hverken erfaring eller nerver til. Så måtte doktorboken frem, og tømmermannen — en eldre, gift mann, — og jeg bestemte oss for å ta fatt. Det gikk forresten mer enn lettvint for sig, det eneste vi hadde å gjøre var å kommandere. Et par av de andre pikene, som både hadde erfaring og håndlag, klarte resten.
   Da vi kom til New Orleans, blev samtlige passasjerer nektet landgang. «Giftingen» hadde vært forgjeves. Ikke så å forstå at parene ikke var lovformelig gift — men da de ingen penger, ingen kjente og intet arbeide hadde, så hjalp det ikke allikevel.
   Mens departementene i Washington slåss om, hvad man skulde gjøre i denne kinkige situasjon blev «City of Tampico» liggende forankret på Mississippi ca. åtte dager med samtlige passasjerer ombord. Men slik kunde det jo ikke fortsette. Så blev der bygget en del store barakker for dem i land, og der måtte de opholde sig inntil de alle sammen efter hvert kunde bli sendt hjem til sine respektive land.

     «City of Tampico» lå i Vera Cruz de dagene, da den amerikanske flåte landsatte tropper og tok byen i besiddelse. Det begynte med at de gjorde landgang tidlig en morgen. Det var uvisst om byens befolkning vilde gjøre motstand. Regulære meksikanske tropper fantes ikke. Det eneste var to gamle utrangerte festninger, hvorav den ene blev benyttet som fengsel, den annen som krigsskole. På den første var der foruten fangene et par snes fangevoktere, på den annen en del lærere i militærfag og noen få vaktsoldater samt ca. 80 unge elever.
   Merkverdig nok forsøkte byen å gjøre motstand. Først ved å slippe alle fangene fri. Det er vanskelig å forstå hvad der kunde opnåes ved det, men det er gammel spansk tradisjon efter hvad jeg så i Vera Cruz og efter hvad jeg senere har hørt og lest. Dernest satte de unge guttene på krigsskolen sig til motverge. Det blev til så pass hård kamp om den festningen at amerikanerne lot den beskyte fra krigsskibene. Endelig gjorde meksikanerne en del mislykkede forsøk på å kjempe fra barrikader i gatene. Men det blev det slutt med så snart amerikanerne kjørte op med maskingeværer.
   Et av de store krigsskibene lå forankret ikke mer enn et par skibslengder fra oss, så vi hadde anledning til å betrakte deres bruk av kanonene på så nært hold at vi kunde høre og forstå kommandoropene. Således hørte vi at det blev gitt ordre til at en av de sværeste kanoner skulde innstilles på et stort kirketårn som lå forholdsvis langt oppe i byen. Det var en munter affære for folkene ombord i krigsskibet. De gikk i gang med beskytningen som til en festforestilling. Det første skudd rammet ikke tårnet, men det annet tok toppen av det.
   Efter kort tids forløp blev kanonilden innstillet og byen var tatt. Men der gikk både en og to dager til før det var noenlunde trygt for en fremmed å bevege sig i byens gater selv midt på dagen. Rett som det var blev det skutt fra et gatehjørne, fra et vindu, fra et tak eller lignende.
   Hvor mange mennesker der blev drept, fikk aldri noen rede på. Men at det ikke var få, fikk min kone og jeg tilfeldigvis et innblikk i. En fremstående amerikaner tok oss med inn på jernbanestasjonen, som var et av de steder der var tatt i bruk som lasarett. De døde og sårede lå der florlagt om hverandre. Talte dem gjorde vi ikke. Det var for vondt et syn til å tenke på det da. Men vi anslo det efterpå til henved et par hundre.
   «City of Tampico» var utlosset, og jeg vilde seile mens kanonaden stod på. Riktignok måtte vi i så fall på en måte løpe spissrot mellem de skytende krigsskib og byen, men jeg visste jo at der ikke kunde være noen fare forbundet med det. Amerikanerne vilde nok vokte sig for å la noen kanonkule treffe oss. Men passasjerene motsatte sig seilasen. Der var ca. 100 av dem, og de bad alt de orket om at vi måtte bli liggende til alt som lignet skytning var innstillet. Jeg fant det da riktigst å føie dem.
   Fra Vera Cruz gikk reisen til Tampico. Da vi efter 24 timers forløp kom dit, fortalte losen oss at byen var beleiret av dem som da var revolusjonære. Særlig godt blev floden bevoktet. De revolusjonære, som bl. a. hadde til hensikt å stanse all tilførsel til byen, hadde dagen før kunngjort — og bedt losene meddele ankommende skib at passasjen opover til byen var stengt. De skib som måtte forsøke å bryte blokaden, vilde bli beskudt av tropper som lå skjult på begge flodbredder.
   Her var det efter min mening farlig å forsere sig frem. Jeg forsøkte å komme i trådløs forbindelse med befrakterne, men vi blev straks avbrutt av de amerikanske krigsskib med den beskjed, at all trådløs telegrafering var forbudt.
   Slik gikk den første dag.
   Også ved denne anledning var passasjerene uenige med mig. De trodde ikke at det var nødvendig å ta de meksikanske advarsler eller trusler alvorlig. Det de ikke så, var de ikke redd. De vilde ikke tro, at der lå tropper skjult langs flodbredden, eller at de, hvis de virkelig var der, turde skyte på en fremmed nasjons skib. Jeg tenkte annerledes. Jeg var mer engstelig for disse ubalanserte meksikaneres uforstand enn jeg var for de amerikanske kanoner.
   Således gikk det meste av annen dag. Det var en ergerlig situasjon. Det lå likesom i luften at passasjerene sig imellem mente at skibets offiserer var altfor engstelige. De hadde helt glemt, hvem der hadde vært redd i Vera Cruz.
     Ut på eftermiddagen kom et annet skib dampende inn gjennem pirene. Det fikk sikkert av losen samme beskjed som vi hadde fått — men kapteinen der ombord valgte å fortsette opover floden. Det så svært modig ut — og det var ikke fritt for at der fra passasjerene steg en stille hån op mot styrmannen og mig, som da befant oss på «City of Tampico»s øvre bro.
   Om en liten stund vilde det annet skib forsvinne rundt en bøining i floden lengere oppe — og styrmannen og jeg hadde nettop bestemt oss for at også vi fikk se å komme oss opover — da der plutselig braket løs en heftig geværild. Den kom fra begge sider av floden og var rettet mot den nevnte damper.
   Å snu et skib på fioden var ikke så liketil. Der måtte som regel manøvreres en hel del både frem og tilbake med maskinen for å klare det. Men jeg skal si at det skibet kom sig rundt i en fart. En slik manøvre har aldri vært gjort hverken før eller siden der på floden. Det var roret hårdt i borde med maskinen for full fart uten å bry sig om hvordan det gikk. Som ved et mirakel undgikk det å ta grunn — og så bar det nedover floden, forbi oss, ut gjennem pirene og videre til vi en times tid eller to efterpå så det forsvinne i horisonten.
   Jeg skal si at pipen fikk en annen lyd blandt passasjerene da. Nu var der ingen som hadde en mening som avvek fra min — det skulde da være da vi lettet anker og fortsatte opover floden.
   At vi i det hele tatt kom oss op til byen skyldtes den tilfeldighet at en fremmed kanonbåt — dersom jeg ikke husker feil var det et engelsk skib — neste morgen løp op til byen. Vi så den lenge før den entret pirene, fikk ankeret vårt hevet inn og maskinen i gang, og da den passerte oss, lå vi og stemmet strømmen for sakte fart, klar til å følge i kjølvannet på den for full fart. Og det gikk fint. Det blev ingen skyting da «City of Tampico» dampet opover geleidet av en kanonbåt. De revolusjonære må ha trodd, at vi hadde tilkalt kanonbåten pr. trådløs.

   Som tidligere nevnt, var det ikke bare passasjertrafikken som øket. Der blev også over hals og hode skibet fra Meksiko alle slike varer og verdier, som det lot sig gjøre å redde fra konfiskasjon eller plyndring. Det vi av den slags merket mest til, var kreaturer. Å eksportere disse fra Meksiko til U. S. A. pr. skib var aldri blitt gjort før. Det er mulig at det tidligere var blitt gjort pr. jernbane. Men jeg tror det ikke. Disse kreaturer losset vi i Texas City — og Texas var jo en kreatur-produserende stat par excellence. Det blev mest som å føre kull til Newcastle — og kreaturene blev sikkert betalt derefter. Men for eierne av disse dyr var det slik at noe var bedre enn intet. De hadde reddet dem fra bandittene ved å drive dem ned til Vera Cruz eller Tampico — og der kunde de hverken bli stående eller gående.
   Forsendelsen av alle disse dyr pr. Mex. Am. S/S Co.'s skib var forbundet med betydelig større risiko for avskiberne enn kreaturskibning i sin almindelighet er. For på disse skib, som gikk frem og tilbake mellem Meksiko, Louisiana og Texas med full last og mange passasjerer begge veier, kunde det naturligvis ikke svare sig å anbringe de betryggende kreaturbåser som ellers er almindelig på båter som går i regulær kreaturfart. Å seile uten slike båser kunde enda gå an, når antallet av dyr ikke var større enn at vi kunde ta dem på dekket. Der delte lukekarmene og winchene dekket i to, slik at plassen til å slingre på ikke blev så stor. Men når — hvad der hendte flere ganger — vi hadde full last av kreaturer, slik at både rammene og dekkene var fullt optatt av disse, var det undertiden alt annet enn hyggelig. Riktignok blev der da satt et langskibskott op i hvert rum — men det blev opført av almindellge bord og var selvfølgelig ikke sterkt, og rummene var store nok til hvert å kunne ta ca. 400 dyr.
   Det som i det hele tatt gjorde det mulig å føre dyrene på den måte, var reisenes kortvarighet. Tiden i sjøen tok bare mellem 2 og 3 døgn, og som regel gikk det derfor ganske bra. De dødsfall som inntraff skyldtes for det meste at disse halv-ville dyrene — de fleste av dem hadde lange spisse horn — begynte å slåss og stange hornene i maven på hverandre. Å intervenere i slike tilfelle, var ikke alltid så liketil. Men vi gjorde hvad vi kunde. For istedenfor å la kreaturpassere følge med skibet for disse 2—3 dagers skyld, var det ordnet slik at skibets mannskap fikk en rum (i virkeligheten ganske betydelig) pengesum for hver forsendelse til fordeling. Men fra denne som blev der trukket et bestemt beløp for hvert kreatur som døde på reisen — og det hendte et par ganger at alt røk med, så der ikke blev noenting tilbake til oss.
   En av disse ganger husker jeg særlig godt. Det forekom mig dengang og forekommer mig også nu som noe av det mest uhyggelige jeg har vært med på.
   Vi var på reise fra Vera Cruz til Texas City med full last av kreaturer og passasjerer. Vi hadde omkring 1000 av de første og ca. 200 av de siste. Det var vinter, og annen dag i sjøen fikk vi en kraftig norther. Av hensyn til dyrene lot jeg skibet forandre kurs og holdt baugen nøiaktig mot sjø og vind for å undgå slingring. På langt nær alle av passasjerene hadde regulære køier. En hel del sov florlagt på salonggulvet og i midtskibsbygningen. På tross av alle advarsler insisterte samtlige på å ha sin håndbagasje i nærheten. De fleste av dem hadde kanskje aldri gjort en sjøreise før, og følgene av kraftig slingring lot sig ikke forhåndsforklare for dem.
   Det var kl. 2—3 om morgenen. Stormen var på det verste, og det var bek mørkt. Skibet satte kraftig og propellen løp løpsk alt i ett, hver gang den blev løftet op av vannet. Stort sett gikk det bra, men stuertpersonalet og dekksmannskapet hadde meget å stå i, hver med sine, for både blandt passasjerene og blandt kreaturene var der ikke så liten uro. Det som jeg engstet mig mest for der jeg gikk frem og tilbake på broen, var kullspørsmålet. Vi hadde helst i minste laget av bunkers ombord, d, v. s. det kom an på hvor lenge vi blev nødt til å ligge og stampe mot sjø og vær uten å komme noen vei.
   Så kom maskinisten op på broen. Han fortalte at en av boltene i en akselkupling var brokket og enkelte andre løse. Han turde ikke fortsette lenger før han fikk satt inn en ny bolt og teitet op på de andre.
     Vi drøftet først spørsmålet om hvordan det vilde gå når maskinen stanset og skibet hev sig på tvers av storm og sjø. Dernest fikk stuerten et kvarters tid til å forberede alt og alle i sitt departement — og så stanset maskinen.
     Det tok en stund før skibet falt av, men — så kom det første hiv. Alle som ikke var sjøfolk — undtagen de som lå i regulære køier — og alt som ikke var fast blev hevet ned i le. Det var sikkert 100 passasjerer, voksne og barn om hverandre, — det var bagasje, fra åpne håndkufferter til løse klær, flasker, toalettgjenstander o. s. v. — men først og sist, det var 1000 ville kreaturer. Dersom de ikke var ville før, så blev de det nu. Slingreskottet i rammene brakk som fyrstikker og kreaturene ramlet over hverandre i en brølende, stangende, sparkende masse. Hvor mange der blev drept eller lemlestet i den første overhalingen, er ikke godt å si. Men aldri glemmer jeg det brøl som steg op fra rummet. Stuerten sa at passasjerene, som alle sammen trodde at deres aller siste minutt var kommet, skrek like høit. Det kan godt være — men jeg som stod på øvrebroen rett over den åpne nr. 2 luke, kunde ikke skjelne deres skrik fra stormens hvin og dyrenes brøl. Allerede mens det første hiv stod på, krympet jeg mig i redsel for det neste som var i vente. Og det kom — og mange, mange efter det. Å vite at disse dyrene blev hevet fra den ene side av skibet til den annen — å vite at ikke ett av dem stod på sine ben men at de alle rullet omkring som tønner, å føle redselen der nede og å vite om all den skade som voldtes, det var nær sagt uutholdelig.
   For passasjerene kunde vi gjøre og gjorde vi selvfølgelig en hel del — men for dyrene var der intet å gjøre. Der måtte ødeleggelsen gå sin gang, mens maskinfolkene hang i som slaver for å få skaden reparert på kortest mulig tid.
   Alt har en ende — således også den time eller to jeg her har fortalt om.
   Så snart vi hadde fått skibet på været igjen og dagslyset gjorde det mulig, blev det å gjøre hvad gjøres kunde for kreaturene. Det beste og nær sagt det eneste vi kunde gjøre var å hive de døde dyr overbord. Hvor mange vi hev overbord husker jeg ikke, men dagen gikk med til det.
   Det føltes jo litt urettferdig at mannskapet efter en slik tur ingen betaling skulde få. Det var når værgudene laget det slik at vi ikke hadde noe bry med dyrene, at fortjenesten blev størst. Men slik er det ofte her i livet på så mange områder — både for høi og lav.
   Mens vi taler om slingring:
   Jeg har hørt mange historier om voldsom slingring. De verste knytter sig som rimelig kan være til de dampskib, som var bygget for 40 år eller lenger tilbake uten slingrekjøler. Men intet av hvad jeg har hørt kommet op mot det jeg en gang oplevet i en tyfon på Kinakysten. Der stod en stas-messing-spyttebakke på gulvet i salongen. Den kom sig ut av den forsenkning den stod i og slingret fra gulvet op på bordet. Det høres jo nesten utrolig ut. Hadde jeg ikke sett det med mine egne øine, vilde jeg neppe ha trodd det, iallfall ikke før jeg hadde fått det nærmere forklart. Det gikk slik for sig at den var kommet på høikant og for i le med veldig fart. Kommet helt ned i le fortsatte den opover veggen. Det var ganske liketil, for i det øieblikket lå le vegg nær sagt like horisontalt som gulvet. Farten var så svær at spyttebakken begynte på taket. Det var derfra den falt ned på bordet.
   Våre befraktere hadde noen tid før åpnet en rute fra Galveston til Cuba. For å gjøre det best mulige førsteinntrykk lot de «City of Tampico» åpne ruten og seile i den noen måneder fremover. Senere blev den oprettholdt ved hjelp av mer eller mindre tilfeldig tonnasje. Foruten passasjerer var det vesentlig trelast og griser vi førte. De siste førte vi bare på dekket og tok dem ombord ved en temmelig fjerntliggende pir, som skibet blev skiftet til efter at all annen last var kommet ombord, lukene skalket og alle passasjerer innskibet.
   I flokker på mange tusen var grisene blitt drevet inn fra det omkringliggende, mer eller mindre prærielignende land, som de var vokset op på uten nevneverdig tilsyn. Om de ikke var akkurat ville, så var de i hvert fall alt annet enn tamme, noe som blandt annet fremgikk av at deres hjørnetenner ofte var faretruende utviklet.
   Efter at grisene var samlet for skibning blev de holdt innestengt på store innhegnede steder, hvorfra en ca. 2 meter bred og meget lang inngjerdet passasje førte helt ut til pirhodet og derfra under lastningen blev forlenget like ombord på skibet.
     Å laste dem var en forholdsvis underholdende og som regel ganske kortvarig affære. Men det gikk ikke alltid like glatt. Det hendte ikke så sjelden at en eller flere av grisene gjorde helt om i rennen og forsøkte å kjempe sig en vei tilbake. Som oftest klarte svinevokterne som stod langs rennen temmelig snart å få dem snudd på rett vei igjen ved hjelp av lange piggstaver. Men undertiden utviklet det sig anderledes. Flere og flere griser gjorde helt om, det blev panikk, grisene løp over hverandre, rennen holdt på å sprenges og da kunde grisene ikke på lenge komme sig løs hverken den ene eller den annen vei.
   «City of Tampico» førte ca. 1000 griser hver tur, 500 på fordekket og 500 på akterdekket. De stod så tett sammenstuet — omtrent som sardiner i en boks — at det ikke var nødvendig å bygge båser for dem. I tilfelle av slingring støttet de hverandre av til fullkommenhet. Maten blev hevet ut over dem, og vann blev pumpet til dem gjennem remser som var bygget i siksak ut over dekket.
   Jeg hadde utmerkede offiserer ombord. Der var dog en — og han var kanskje den beste av dem — som en sjelden, en meget sjelden gang tok sig en tår over tørsten. Det gikk så sjelden på — en eller høist to ganger om året — at jeg praktisk talt ikke regnet det som noe minus ved mannen. Men når det hendte, gav det sig vel synlig til kjenne. Han fikk det med godlyndte kraftdemonstrasjoner, og med at han personlig skulde føre an i alt, selv i det skitneste arbeide. Efter noen timers forløp var han da lite tiltalende å se på, uten snipp og tilsvinet fra øverst til nederst på en nesten ufattelig måte. Det gikk jo ikke an — minst av alt ombord i en passasjerbåt — men han fant sig da heldigvis med det gode i enten å køie eller på annen måte å bli unddratt den almindelige opmerksomhet.
   I en slik forfatning var han en gang vi holdt på å ta griser ombord.
Det lot seg ikke gjøre med det gode å få ham ti! å forsvinne — og å bruke noe som lignet makt, var utelukket. Han herjet blandt grisene, svinget en øks over hodet på sig og dem, og så skitten og morsk ut. Jeg sa da til passasjerene, som stod og så på forestillingen fra promenadedekket, at jeg undret mig over at stevedoren benyttet sig av den slags folk. At han hørte skibet til fikk de aldri rede på.
   Da hendte det! Nedover svinelandgangen kom en svær gris spaserende på to. Den raget på den måte høit over alle de andre grisene. Den snudde hodet fra den ene side til den annen, og forlabbene sine beveget den slik at det så ut som om den vinket til alt og alle, eller som om den dirigerte hele prosesjonen.
   Der blev forbauselse — og mer enn det — hos alle som så det. Men styrmannen skremte det nesten vettet av. Han fortalte senere at han trodde han hadde fått den verste form for delirium tremens — den form som han hadde hørt kjennetegnedes ved at patienten så fantastiske og skrekkinnjagende dyresyn. Han hev øksen fra sig, skyndte sig akterover og inn i lugaren sin, låste døren efter sig og kom ikke ut igjen før neste dag. Vi andre vilde imidlertid gjerne se grisen nærmere efter i sømmene, for også vi syntes foreteelsen var usannsynlig. Men før vi rakk så langt hadde den latt sig falle ned på fire igjen, og det var oss ikke mulig blandt de hundrer av tettstuede griserygger å skjelne ryggen dens ut fra de andres.
   Neste dag var vi i sjøen og hadde fint vær. Fra broen stod jeg og så utover griseryggene, da plutselig en av dem reiste sig på to og gjentok forestillingen fra dagen før. Denne gang lykkedes det oss å finne frem til den, og det viste sig da at baklabbene dens hadde bjørnefasong. Når den stod på to, lå halve baklabbene langs dekket.
   Når jeg har fortalt denne tildragelsen, har der iblandt vært folk som har nektet å tro den. Det har da vært et av de mange tilfelle, i hvilke jeg har følt hvor velsignet det er å ha en kone. For hun var med den gangen, hun så det selv og bekrefter det, om enn alltid indignert over at det i det hele tatt skal være nødvendig å bekrefte hvad hennes mann har fortalt.
   Mottageren av grisene blev «fortjusat» — som svenskene sier over det omtalte meget usedvanlige eksemplar av grisearten.
   Å slakte den var der ikke tale om. Den skulde til cirkus.

Så kom verdenskrigen. Den visket bort så meget av det som før hadde vært. Blandt annet forsvant både Mex. Am. S/S Co., det rederiet jeg seilte for og «City of Tampico». Båten ligger — torpedert — på bunnen av den Engelske Kanal, og fiskene har i den et synlig bevis på menneskenes store videnskap men ringe visdom.