Kjøle- og fryseskip.

For kjøle- og fryseskip oppgis antall kjølte rom som dekk. Har et skip 4 lasterom med 4 dekk i hvert blir det 16 dekk.

Som regel hadde man 4 dekk i hver luke, A-B-C-og D dekk. Mellom B og C dekk var det isolert så en kunne ha forskjellige temperaturer på lasten der. Noen skip oppgis med f. eks. 16 dekk og 8 temperatursoner.

Kjøleanlegg for fullkjøleskip eller delvis kjølte skip som frakter frossen- eller kjølevarer finnes som to forskjellige systemer. Direkte fordamping av kuldemedium direkte i luftkjølere i lasterommene, eller som indirekte fordamping ved hjelp av sirkulerende kald saltlake (brine) gjennom luftkjølerne.

Saltlaken (brine) er en blanding av vann og kalsiumklorid og kan kjøles ned til ca. -34 °C. Den pumpes gjennom fordampere hvor den kjøles ned og videre ut til kjølebatteriene i lasterommene. Der sirkulerer vifter luft gjennom kjølebatteriene og under trallverket og opp mellom lasten før den kommer tilbake til kjølebatteriene og kjøles ned for en ny runde. Skipene har som regel en viftekapasitet på 80 til 100 ganger vekslinger i timen.

Når et dekk var ferdig lastet med bananer må kjøling begynne med en gang til riktig temperatur er oppnådd. Den tiden nedkjølingen tar kalles reduksjonsperiode, og den skal gå så raskt som mulig, helst i løpet av ca. 12-15 timer. For bananstokker er normal temperatur 11,7 °C da er bananene "døde", dvs at modningen er stanset. Med en gang dekkene har den rette temperaturen må friskluftviftene startes for å fjerne CO₂ som bananene avgir. Friskluftanleggene står i mastehusene og har en kapasitet på 1,6 til 2 ganger luftbytte i timen.
Ved lasting av bananstokker hadde en som regel en vraker som skulle passe på at bananene hadde den riktige kvalitet, de skulle være helt grønne og ha skarpe kanter. Ved lossing var det også en vraker tilstede. Om markedet var mettet kunne det vel forekomme at det ble vraket litt mange bananer.
Når en lastet bananstokker og lå på reden, lastet en som regel gjennom portene i skutesiden. Arbeiderne bar da stokkene på skuldrene og leverte de inn portene. Det kunne jo også hende at det fulgte med noe giftige dyr og bananslanger. Når kartongene ble tatt i bruk ble bananstokkene vasket, bananhendene skåret av og lagt i kartongene. De ble fraktet ved 12,4 °C. Da ble vrakerne overflødige.
Lasting og lossing av kartonger foregikk som regel ved kai med elevatorer som leverte kartongene nede i lasterommene.

De fleste bananene ble lastet i Belize, Colombia, Honduras, Costa Rica, Nicaragua, Panama og noen av øyene i Karibien. På Stillehavssiden lastet de i Equador, Panama, Nicaragua og Costa Rica. Bananene ble fraktet til Europa, USA, Canada og Japan.

For eplelaster fra Sør-Afrika til USA ble Honeywell temperaturmålere med skrivere montert oppunder dekkene, disse ble kontrollert av US Health Service ved ankomst. En spesiell flue fra Sør-Afrika som USA ikke ville ha inn i landet. Eplelasten ble kjølt ned til ca. 4 °C over et visst tidsrom for å drepe de fluene som var i lasten. Ingen luker kunne åpnes i lossehavn i USA før temperaturmålingene var kontrollerte og godkjent.

Fisk lastet vi i Las Palmas og fra japanske fryseskip i Villa Cisneros, Spansk Sahara, deretter til Walvis Bay, Namibia får og laste mer fisk og så til Japan for lossing. Med fiskelaster skulle temperaturen være -18 °C.
Deretter til China og lastet svinekjøtt for Europa og havner rundt Svartehavet og da med temperatur – 15 °C.
Så kunne vi laste mandariner i China og Japan for vestkysten av USA.
Noen ganger lastet vi hestekjøtt i Buenos Aires, Argentina for Valparaiso, Chile, hestekjøttet ble fraktet ved +2 til +3 °C. På slike turer lastet vi også fårekjøtt i Ushaia, Argentina, en av verdens sørligste byer, for Japan.

Noen turer var med smør lastet fra Australia for England.