Historikk: |
1956
Bygget som FINN GERMA av Ottensener Eisenwerk Aktiengeschellshaft,
Hamburg, Vest-Tyskland for Gerner Mathisen Rederi A/S, Oslo. Sjøsatt
05/03, ferdigstilt i april.
1962 Sank 16/01 i kollisjon med britiske MS NORDIC
i Weserelven, Vest-Tyskland mens hun var på reise fra Hamburg til
Bremen, Vest-Tyskland i ballast. Hevet 31/01, Reparert ved Götaverken
A/B, Göteborg, Sverige.
1968 Grunnstøtte 14/03 i Måløysundet mens hun var på reise fra
Glomfjord til Nykøbing, Danmark med kalksalpeter. 1 mann omkom.
Hevet i mai av Bjergningskompagni A/S, Bergen. Slept til Bergen. Vraket
solgt til Norsk Bjergningskompagni A/S, Bergen. Videresolgt for NOK
240.000 «as is» til A/S Haugesund Slip, Haugesund for reparasjon. Omdøpt
til FRAKTIV.
1969 Solgt i april for USD 153.800 til K/S A/S Aasland & Co. (Sjur
Lothe jr.), Haugesund. Omdøpt til UNNI.
1974 Solgt i august for USD 250.000 til Reima Navigation Co. (Ali
Mohamed El-Jabaly, Asmara, Etiopia), Panama. Omdøpt til REIMA.
2000 Strøket fra Lloyd’s. |
|
Litt om de to forlisene fra boka Mitt liv som kapitalist av Arild Gerner
Mathisen.
Et
havari av større omfang skjedde da m/s
FINN GERMA
ble senket ved «kollisjon». Skipet var i januar 1962 på vei i ballast
opp Weser. Det skulle passeres av m/s
NORDIC,
et større britisk fartøy på vei fra Bremen ned elven. Det britiske
skipet hadde «twin screw», eller dobbelt-propeller. Ved feilaktig bruk
av disse i det trange farvann styrte det inn i
FINN GERMA,
som nokså umiddelbart gikk til bunns. Samtlige av mannskapet ble reddet
i god behold. Slikt kalles av den skyldige gjerne «kollisjon». Riktig
betegnelse er at vårt skip ble «på-rent», og om skylden kunne det ikke
tvistes, heller ikke om hevning av det sunkne skip. Det lå midt i den
sterkt traffikerte skipsled til Bremen og krevdes umiddelbart fjernet.
Så langt var alt klart. Nå meldte imidlertid stridsspørsmål seg.
FINN GERMA
var assurert for kasko pluss kasko-interesse kr. 3.500.000. Rederiets
høyt ansette tekniske konsulent, min læremester Ludvig Lystad d.e.,
vurderte det hevede vrak som kondemnabelt, det vil si såvidt skadet at
reparasjon ikke var tilrådelig. Anbud våre assurandører innhentet fra en
rekke verksted tydet på at om utgiftene ikke ble fullt så høye, ville de
ligge nokså nær assuransesummen.
Skipsverdier var ennå så influert av depresjonsperioden at noe lignende
langt fra var oppnåelig ved salg. Det var en situasjon som så avgjort
kalte på samarbeid rederi/assurandør. Rederiet foreslo såkalt
«konstruktivt totalforlis», i praksis å godta en redusert erstatning mot
at vraket ble kondemnert. Assurandørene satte imidlertid gjennom at
vraket skulle gjenoppbygges ved et svensk verksted. Utgiftene ved dette
andro til ca. kr. 3.000.000 og tok 143 dager.
NORDIC
erstattet det altoverveiende, men som praksis ofte blir, måtte og en
andel blant annet av tidstap frafalles for å unnvike en langvarig
prosess.
I stedet for å enes om en redusert erstatning, var det skuffende for
rederiet å få tilbake et sunket og etter fem måneder reparert skip, til
en markedsverdi langt under assurandørenes påkostninger. Dertil kom tap
av slik andel som rederiet hadde måttet frafalle. Det var et tilfelle
hvor så
vel rederiet som erfarne konsulenter hadde ventet bedre samarbeid.
Det andre forliset:
Dramatikken meldte seg en marsnatt 1968, da det seks år tidligere sunkne
og reparerte m/s
FINN GERMA
på ny gikk ned.
Forliset skjedde på reise fra Glomfjord med gjødning til Øst-Norge.
Under storm gikk skipet på grunn i det trange Måløysundet, gled av
skjæret, kantret og sank. Ved dette dramatiske forlis i nattemørket ble
14 mann nærmest mirakuløst reddet av Måløyfamilien Nils og Ragnhild
Olsen og deres sønn Erling. Maskinsjef Leiv Ekrem gikk ned med skipet.
Han såes sist på vei ned i sitt maskinrom.
Mot natt til 14. mars 1968 var
FINN GERMA
sydgående på vei over Stadt. Været var stormfullt. Kapteinen hadde lagt
seg nedpå litt med ordre til vakthavende styrmann om å bli purret før
Måløysundet. Meget tyder på at styrmannen oppfattet dette som en
personlig nedvurdering, og kapteinen ble ikke purret.
«Jeg lå og leste i lugaren,» forteller en av mannskapet. «Plutselig
ristet, skuta som en bil på humpet vei. Jeg skjønte hun var gått på. Men
da jeg kom opp på brua, var alt under kontroll. Hun bakket allerede av.
Vi peilte tankene. Vann trengte inn i forpiggen, men det virket ikke
alvorlig. Skipperen bestemte å gå inn på Måløy havn for i dagslys å se
skaden an. Han ba to av oss om å låre en livbåt.
Livbåten var låret i dekkshøyde da skuta kantret. Det skjedde så
plutselig og uventet at vi to så
vidt berget oss opp på skorsteinen.
Derfra så vi resten av mannskapet klore seg fast der det var mulig.
Stormen raste videre, vi var hvite av snø og stive av kulde.»
Måløysundet er bare ca. 70 m bredt. Inne på land - bare et stenkast
borte - bodde det eldre ekteparet Ragnhild og Nils Olsen med sin unge
sønn Erling. Mennene sov, men Ragnhild fikk den natten ikke ro på seg.
Mens hun går rastløs omkring, får hun se et fullt opplyst skip i sundet.
Den må ha gått på skjæret! Hurtig vekker hun Erling, men når de ser ut,
er lysene borte. Erling slenger klær på seg og løper ut. Fra odden ved
sundet skimter han et skrog i snødrevet og blinker med lommelykten. Som
svar kommer et flerstemmig rop om hjelp gjennom stormen.
I nærmeste hus låner han telefon og varsler redningskrysseren
BERGEN KREDS,
stasjonert i Måløy. Det var snartenkt gjort og reddet ni liv.
Faren, Nils var nå kommet til. Ropene om hjelp fra sundet skar dem i
hjertet, og tiden var knapp. På stranden fant de en færing, en 15 fot
åpen båt med ett par årer, og uten betenkning la de fra land.
«Det var et under at vi kom fram,» sier Nils Olsen under en samtale
stille. «Storm og strøm ville ta småbåten sørover, men han Erling var
sterkere enn både vind og strøm den natta.
Fremme ved skutesida fikk vi fire mann om bord. Flere så vi ikke, og
ikke kunne veslebåten bære flere. Mens vi lå der, la skuta seg mer over.
En stram wire la seg over småbåten, så vi bare med nød og neppe kom løs.
Plutselig og uten en lyd forsvant hun i dypet.»
Hvor var de øvrige ti? De hadde fått løsnet en kasse med en
gummiredningsflåte. Alle kom i sjøen da skipet sank, og man fikk festet
en tamp mellom kassen og den kantrede livbåten.
«Det var et helvete,» forteller en, «snøen blindet oss og vinden skar
som kniver gjennom våte klær. To båter passerte uten å se oss. Da slapp
én mann taket og drev bort.»
«Da vi kom oss vekk fra der skuta hadde ligget,» forteller Nils Olsen
videre, «så vi situasjonen an. Det høres enkelt, men Erling slet som en
gal for å holde båten på plass. Gjennom snødrevet så vi da at åtte mann
hang ved flåtekassen. To red på livbåthvelvet. En lykke var det at
flåten ikke var kommet ut av kassen, den lette gummiflåten ville drevet
av. Kassen ga såvidt plass til de som hang der. Så ble det ropt at en
mann drev sørover. Vi rotet rundt og fant ham tilslutt. Nå var vi syv i
den vesle færingen, og ripa lå i vannlinjen.»
Nils Olsen er alvorlig der han tenker tilbake og sier stille at han selv
ikke er svømmedyktig.
«Vi ble liggende litt på stedet, dels for å se om flere på flåten ga opp
kampen, dels fordi vi selv kunne trenge hjelp av redningskrysseren. Da
vi så lysene på krysseren runde neset, maktet vi ikke å ligge lenger. Vi
drev med været og kom oss til slutt på land.»
Da var unge Erling så sliten at han ikke kunne stå. Ni mann ble hjulpet
om bord og tatt hånd om av redningskrysseren
BERGEN KREDS.
Hjemme hadde Ragnhild Olsen gjort alt for å motta skipbrudne, varmet
vann og kaffe, gravet frem tørre klær. De første to kom løpende kl.
04.30, to timer etter at Nils og Erling var lagt ut. Sjøen drev av dem,
de hakket tenner og skalv som aspeløv. Etter hvert kom de andre, Nils og
Erling også.
Kl. 07.00 om morgenen rodde Nils Olsen over Måløysundet for å dra på
arbeidet. Men hun som hadde gått oppe den natten, lyttet, sett og
varslet?.
«Det var Gud som hadde styringa den natta,» sier Ragnhild Olsen. «Vi var
heldige som ble brukt som redskap.»
Ord blir så små og fattigslige. Selv slike ord som mot, nestekjærlighet
og uselviskhet strekker ikke til på den som - selv ikke svømmedyktig -
kaster seg i livsfare for å berge liv; heller ikke på hustru og sønn.
FINN GERMA’s
rederi innstilte familien Olsen til påskjønnelse av Carnegies heltefond.
De kom som rederiets gjester til Oslo, og seremonien fant sted i Norges
Rederforbund under H.
M.
Kongens store portrett. Der sto de da, hun i sin vakre bunad, tre enkle,
men staute mennesker, som hentet like ut av sagaen. Jeg overrakte
mennene deres store Carnegie Sølvmedalje, mor Ragnhild en æresgave. |
History in English: |
1956
Built as FINN GERMA by Ottensener Eisenwerk Aktiengeschellshaft,
Hamburg, West Germany for Gerner Mathisen Rederi A/S, Oslo. Launched
05/03, completed in April.
1962 Sank 16/01 in collision with the British MV NORDIC
in river Weser, West Germany whilst on a voyage from Hamburg to Bremen,
West Germany in ballast. Refloated 31/01. Repaired at Götaverken A/B,
Göteborg, Sweden.
1968 Stranded 14/03 in Måløysundet whilst on a voyage from
Glomfjord to Nykøbing, Denmark with fertilizer. 1 man lost.
Refloated in May by Bjergningskompagni A/S, Bergen and towed to Bergen.
The wreck sold to Norsk Bjergningskompagni A/S, Bergen. Re-sold for NOK
240.000 «as is» to A/S Haugesund Slip, Haugesund for repairs. Renamed
FRAKTIV.
1969 Sold in April for USD 153.800 to K/S A/S Aasland & Co. (Sjur
Lothe jr.), Haugesund. Renamed UNNI.
1974 Sold in August for USD 250.000 to Reima Navigation Co. (Ali
Mohamed El-Jabaly, Asmara, Etiopia), Panama. Renamed REIMA.
2000 Deleted from Lloyd’s. |