|
Som byen lå ved sjøveien langs kysten, var det viktig for
Haugesund å knytte til seg distriktene rundt byen. Ruteselskaper i
Bergen og Stavanger underholdt ruter som knyttet byen til omverdenen.
Det var likevel behov for et lokalt ruteselskap, og 18. september 1877
ble Haugesunds Dampskibsselskab formelt stiftet. Aksjekapitalen på
62.000 kroner var for det meste tegnet i byen, men også endel i
Stavanger, Ryfylke og Sunnhordland.
Dampskipet "Mandal" på 96 brt ble kjøpt for 60.000 kroner, og
satt i rute som "Karmsund" i oktober 1877. Båten ble satt i rute mellom
Stavanger og Bergen med anløp av Kopervik, Haugesund og en rekke steder
i Sunnhordland. Det ble gjort fire turer i uken, dvs. to rundturer; en
gikk Nyleia mellom Stord og Bremnes, mens den andre gikk på utsiden av
Bømlo.
Selskapet måtte hevde seg i konkurransen på de lengre avstander,
samtidig som det sesongvis var lite trafikk i de ytre strøk i
Sunnhordland. Etter noen år fikk selskapet postbidrag, men måtte likevel
tåle tap de første 9 år. Fra 1887 gikk selskapet med overskudd, men
fortsatte i alle år som et lite og lokalt selskap med et begrenset
marked.
Først høsten 1904 kunne selskapet ta i bruk sitt nye skip,
levert fra Trondhjems Mek Verksted som "Karmsund", mens det gamle måtte
ta navnet "Karmøy". Nybygningen var på 253 brt og således vesentlig
større. Gjennom femti år var "Karmsund" selve livsnerven i ytre strøk
mellom Bergen og Haugesund, og hadde dertil anløp i Ryfylke og
Stavanger.
I 1906 kjøpte selskapet også sitt tredje skip, som fikk navnet
"Haugesund", og noen år ble rutene drevet med tre skip. Etterhvert viste
det seg at den nye, store "Karmsund" alene kunne utføre den nødvendige
ruteplan, og gamle "Karmøy" og "Haugesund" ble begge solgt i 1915.
KNUTSEN GÅR INN I HAUGESUND DAMP.
Det er uklart
når Knut Knutsen OAS kom inn som aksjonær i Haugesund Damp. Den synlige
innflytelsen ser en først etter 1945. Rederiet kjøpte totalt opp 40
prosent av aksjene, gjennom skipsaksjeselskapene, NOR og av familien
direkte.
Da krigen sluttet, stod Haugesund Damp som eier av to skip,
"Karmsund" og "Brandasund", en antikvitet fra 1858 som var kjøpt som
erstatningstonnasje i 1944. Mens skipene var ved verksted for vårpuss i
1946, ble Hvalfanger-A/S Suderøy's transportbåt "Landanes" leiet inn.
Dette var den tidligere hvalbåten "Suderøy III", som i 1937 var bygget
om til snurpebåt og siden ble brukt til forskjellige oppgaver, blant
annet som Knutsens lystbåt og til transport av mannskaper fra Haugesund
til havner rundt Nordsjøen.
Sommeren 1947 fikk "Landanes" bygget ut salongene, og ble satt inn i
ruten om sommeren, samtidig som "Brandasund" gikk i opplag. Haugesund
Damp leiet båten fra Suderøy, men med sine egne folk ombord. Sammen
holdt "Karmsund" og "Landanes" rutene mellom Stavanger og Bergen. En av
de ukentlige rutene gikk til Ryfylke, fra Kopervik østover til
Nedstrand, Sand og Sauda.
Med utnevnelse av ny disponent i selskapet i 1949 ble en av
Knutsens medarbeidere ansatt, forhyringssjef Øistein Lande. Lande ledet
selskapet like til pensjoneringen i 1968. Administrasjonen ble på
50-tallet utvidet til også å stå for driften av Veritas-ruten.
Tidlig i 50-årene besluttet Knutsen å satse sterkere på
Haugesund Damp. En moderne rutebåt av sjøbusstypen ble bestilt fra A/S
Stord i februar 1952, og på samme tid ble en av de gamle hvalbåtene tatt
ut av opplag ved Vibransøy og sendt til Haugesunds mek Verksted for
ombygging. Den ombygde hvalbåten var først ferdig og ble levert i august
1953 som "Stolmen”. Den var fremdeles eiet av Suderøy-selskapet, men
gikk under en slags bare-boat- befraktning til Haugesund Damp. Med sine
361 brt og 260 passasjerplasser var ’’Stolmen’’ en robust rutebåt for
den værharde og ofte vanskelige ruten i ytre led til Bergen. Etter
leveringen av "Stolmen” gikk dampskipet "Kaumsund" sin siste tur i
august 1953, og ble deretter lagt opp for salg. Senere på høsten ble den
solgt til Haugesund Sildeolje & Fodermelfabrik for bruk som omlastings-
og losjifartøy under storsildfisket. I sesongen fra januar til mars var
skipet ute langs Vestlandskysten, men lå resten av året opplagt i
hjembyen.
Sjøbussen fra Stord lå klar i november 1953, døpt "Tonjer”. Den
var på 333 brt og hadde et lite bildekk akter. Båten var eiet av
selskapet og var god for 13-14 knop. Ved levering gikk den inn i ruten
Haugesund- Kopervik-Stavanger; parallelt med Stavangerskes "Haugesund".
Med splittelsen av den gamle langruten i en Bergen- og en Stavanger-rute
med tre skip, stod nå Haugesund Damp i en solid posisjon. "Landanes" og
"Stolmen" alternerte i Bergensruten, som også hadde en ukentlig
avstikker til Sauda. Slik ble rutene drevet i gjennom mange år. Båtene
gikk som urverk, med lite off-hire.
"Stolmen" var ved Haugesunds Mek Verksted høsten 1954 for å få 8
nye lugarer, samtidig som det gamle propellanlegget ble byttet ut med
vripropell. "Landanes" ble året etter slept til Frederikshavn av
fraktebåten "Trane" for å få inn en ny Vølund-maskin, mens "Tonjer"
samme høst fikk forlenget bildekket ved HMV. "Tonjer" fikk seg forresten
en kraftig trykk da den 26. desember 1960 på-pårent av Bergenskes
"Corvus" ved kai i Stavanger.
SAMARBEID MED JØSENFJORD RUTELAG.
Mot slutten av
50-årene kom Knutsen også inn på eiersiden i et annet ruterederi, nemlig
A/S Jøsenfjord Rutelag i Stavanger. Dette selskapet med sin lokale
forankring i Ryfylke stod i et visst motsetningsforhold til Det
Stavangerske Dampskibsselskab og Stavanger-interesser. På denne tid
merket man i Jøsenfjord mindre oppslutning om selskapet og
Stavanger-interesser var interessert i å kjøpe seg inn, med formålet å
fusjonere selskapet inn i Stavangerske. Det var ikke mindre enn 545
aksjonærer, de fleste småaksjonærer i distriktet, men også i Stavanger
og Haugesund. Disponent Magnus Kalheim i Jøsenfjord Rutelag søkte å
komme fram til en avtale som sikret selskapets integritet. Han kom frem
til en avtale med Torvald Staalesen, disponent i Vestenfjeldske
Oljeselskap NOR, som var en del av Knutsen-gruppen, om at NOR skulle få
kjøpe aksjene som kom på markedet, til en gunstig pris.
Rundt 1960 var oppkjøpet kommet godt i gang, og Knutsens andel
endte på over 50 prosent. På generalforsamlingen i 1963 ble Torvald
Staalesen valgt til styreformann i Jøsenfjord Rutelag.
På denne bakgrunn kom Haugesund Damp og Jøsenfjord til å
samarbeide om ny båt til Stavanger-ruten til erstatning for "Tonjer".
Med utviklingen i biltrafikken viste båten seg ikke lenger så
hensiktsmessig, og i 1963 ble det bestilt ny båt til ruten. Kontrakten
ble inngått med Br. Lothe A/S Flytedokken i Haugesund for en ferge for
30 biler, med overbygget baug og vanlig gjennomkjøring. Det ble til at
Jøsenfjord Rutelag trådte inn som kontrahent, mot bare-boat-befraktning
til Haugesund Damp, og trolig med NOR som garantist.
I mai 1964 lå fergen klar, døpt "Tre Måker" (som er Haugesunds
byvåpen), og med Stavanger som registreringshavn. Med sine 446 brt og
147 fot var den fremdeles mindre enn Stavangerskes "Haugesund", som gikk
i konkurrerende rute, men den var med baugporten langt mer rasjonell.
Innsetting av "Tre Måker" på Stavanger, gjorde "Tonjer" fri til
Bergensruten. Fra sommeren 1964 gikk derfor "Landanes" i opplag som
reserveskip, da "Tonjer" kom inn i samseiling med "Stolmen". Haugesunds
Dampskibsselskab kunne 1. januar 1968 overta "Tre Måker" fra Jøsenfjord,
og fergen ble nå omregistrert til Haugesund.
NY OMORGANISERING.
I juni 1968 ble
ruteomlegget omorganisert. "Tre Måker" fortsatte uforandret, mens ruten
Haugesund-Bergen ble redusert fra 4 til 3 ukentlige rundturer.
"Stolmen" viste seg best rustet til ruten, til tross for at "Tonjer" var
både bilførende og hurtigere. Det ble derfor til at "Tonjer" gikk i
opplag som reservebåt, mens "Landanes" straks ble solgt for å bygges om
til fraktebåt.
Nå ble ikke "Tonjer" liggende så lenge, for i desember 1969 ble den
solgt til Italia og overlevert kjøperne i Haugesund like over nyttår.
Men nye tider stod for døren. Statlige refusjonsordninger gav
myndighetene også et ord med på laget, samtidig som tekniske
utfordringer meldte seg.
Åpningen av riksvegsambandet Stavanger-Skudeneshavn i 1971 tok over
tyngden i trafikken langs kysten, til skade for "Tre Måker" og
"Tungenes", som Stavangerske hadde satt inn mellom
Haugesund-Kopervik-Stavanger. Riksvegsambandet ble drevet av
Stavangerske, og Haugesund Damp tok konsekvensen og valgte i stedet å
satse på ren personbefordring.
WESTAMARAN-EPOKEN.
I 1971 bestilte
derfor selskapet en 140-seters hurtigbåt fra Westermoen Hydrofoil, av en
ny og da uprøvd type, kalt "Westamaran". Den første av typen ble levert
i juni 1971 til Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane som "Fjordglytt", og
markerte revolusjonen i norsk rutefart.
Haugesund Damp's båt ble den andre i serien, levert i januar
1972, med det tradisjonsrike navnet "Karmsund". Den slanke katamaranen
knyttet byene sammen med 28 knops fart, og "Tre Måker" ble pensjonert og
gikk i opplag ved Hasseløy. Den ble først solgt i juli 1973 til
Ålands-øyene, den fremdeles er i bruk.
Også på ytre led til Bergen ble det arbeidet med en ny båt til
erstatning for "Stolmen", og valget falt på en Westamaran 86 innredet
med lasterom forut og med plass til 94 passasjerer. Med navnet
"Haugesund" ble den satt inn i ruten i desember 1973, og gav et helt
nytt transporttilbud til ruteområdet.
Gamle "Stolmen" gikk sin siste tur 10. desember 1973, og gikk
deretter i opplag på Vibransøy. Der ble den liggende i 9 år før den ble
solgt og siden senket på Nedstrandsfjorden.
Haugesund Damp var det første norske ruteselskap som satte sin
tredje Westamaran i drift; "Storesund" i september 1974 på ruten
Haugesund-Kopervik-Stavanger. En tid gikk både "Karmsund" og "Storesund"
i ruten, inntil nedgangen i trafikken fikk selskapet til å trekke ut den
eldste båten høsten 1975. Den ble solgt til Frankrike i desember samme
år.
I flere år gikk rutefarten jevnt med de to båtene. Selskapet
passerte sin 100-årsdag i 1977 med behørig festivitas. Carl R. Amundsen
var nå leder av selskapet, som hadde sin administrasjon felles med
Veritas-ruten.
Det hadde i mange år vært arbeidet for en samordning av rutetilbudet i
ytre del av Hordaland, og etter avgjørelse fra Samferdelsdepartementet
ble konsesjonen for ruten Haugesund-Bergen fra 1. mai 1980 overført til
Hardanger Sunnhordlandske Dampskipsselskap. Fra denne dato ble ruten
overført til HSD, mens båten samtidig ble solgt til selskapet og skiftet
navn til "Tjelden". I flere år ble den drevet i samme rute som før,
inntil offentlige nedskjæringer i 1989 setter en endelig stopper for
rutebåttrafikken i ytre strøk av Hordaland.
Stavanger-ruten ble drevet i en slags samseiling med Flaggruten, og
totalt merket selskapene en nedgang i trafikken. Haugesund Damp satset
likevel på en ny båt, og fikk levert en Westamaran 86 av tredje
generasjon i april 1981, døpt "Haugesund".
Etter avtalen ble "Storesund" overtatt av verkstedet, som straks
solgte den videre til Stavangerske.
Sviktende inntjening både i Stavanger-ruten, i Veritas-ruten og
økonomisk skipbrudd i Knutsen-rederiet, førte til salg av virksomheten i
1984. For Haugesund Damp førte det til at "Haugesund" ble solgt til
"erkefienden" Stavangerske i august 1984, etter 107 år med mer eller
mindre hard konkurranse med dette selskapet. Haugesundsruten ble
opprettholdt som før med denne båten, Stavangerske lot den til og med
beholde den opprinnelige oransje-røde fargen.
Knutsens interesser i
Jøsenfjord Rutelag var allerede utløst ved at selskapets flåte og
konsesjoner ble overtatt av Stavangerske i januar 1976. Det lille som
var igjen av Jøsenfjord-selskapet gikk senere sammen med Veritas-ruten
om drift av en godsterminal på Stavanger havn. |