SFJ002192000320001 DS/Flk GUVERNØREN som IMO før eksplosjonen. Bilde via Narve Sørensen.

1920 DS/Flk GUVERNØREN (1) (SFJ002192003)

Type

Dampskip, hvalkokeri
steam ship, whale processing factory

Off.no (IMO):

1093837

Flagg (flag):

NOR

Havn(port):

Sandefjord

Byggeår (year built):

1889/02

Bnr (Sno):

211

Bygger (yard):

Harland & Wolff Ltd, Belfast, Irland.

Eier (owner):

A/S Odd, Sandefjord.

Disponent (manager):

Chr. Christensen, Sandefjord.

Klasse (Class).:

Tonnasje (Tonnage):

5.043 brt, 3.161 nrt.

Dimensjoner (size):

L:430,7’-B:45,2’-D:30,3’.

Lasthåndtering
(cargo handling):

Fangstutstyr.
(catching equipment):

Navigasjonsutstyr:

Manøversystemer
(syst. for manouvering):

Dekksmaskineri
(deck machinery):

Kommunikasjon (comm.):

Kallesignal (Call sign):

MJGB

Fremdrift (propulsion):

1 stempel dampmaskin (steam reciprocating), trippel ekspansjon, 3-sylindret, syl. diam.: 27,0”–44,5”–74,0”, slag/stroke: 60,0”. 424 NHK. Bygd av Harland & Wolff Ltd, Belfast, Irland.

Fart/forbr. (speed/cons.):

13,0 knop.

Hjelpemaskineri (aux):

Tot. el. kraft (el. power):

Kjele(r) (boiler):

Bemanning (crew):

 85 mann

Bysseutstyr
(galley equipment):

Historikk:

1889 Bygd som passasjer/stykkgodsskipet RUNIC av Harland & Wolff Ltd, Belfast, Irland for Oceanic Steam Navigation Co. Ltd (Ismay, Imrie & Co.) (White Star Line), Liverpool, England. Sjøsatt 01/01, ferdigstilt 16/02.
1895 Solgt til West India & Pacific SS Co. Ltd, Liverpool. Omdøpt til TAMPICAN.
1900 Solgt til F. Leyland & Co. Ltd, Liverpool.
1912 Solgt til The South Pacific Whaling Co. A/S (Richard Osmundsen (født i Kodal/Andebu 31/05-1873)), Kristiania, etablert 20/04-1912 for fangst på feltene på kysten av Fransk Kongo med konsesjon for 14 år. Opprinnelig var den tiltenkt benyttet på feltene rundt Australia, men flåten ble aldri benyttet der. Ombygget til hvalkokeri ved Framnæs mek. Værksted, Sandefjord. Omdøpt til IMO. (Navnet IMO stammer antagelig fra forbokstavene til Johan Martin Osmundsen, gårdeier fra Kodal utenfor Sandefjord. Han hadde 25 aksjer i selskapet Ørnen da ADMIRALEN ble innkjøpt for ombygging til kokeri. Eieren forsøkte å kalle skipet for JMO, men på folkemunne ble det uttalt IMO, og slik ble det. IMO var til da det største fartøy som hadde vært på Sandefjord havn.
Lastekapasiteten var 24.000 fat hvalolje i faste tanker.
Det ble også bestilt 4 nye hvalbåter fra Christianssands Mek. Værksted, Kristiansand.
1913 Fanget på kysten av Fransk Kongo.
1914 Fanget på kysten av Fransk Kongo. Resultatet av sesongen ble tilslutt ca 8.000 fat hvalolje.
1915 Hvalfangsten på Kongo feltet er vesentlig dårligere enn tidligere, samt vanskeligheter med anskaffelse av konsesjoner. Hvalbåtene SKUM og SPRØIT blir solgt.
IMO ble satt i fraktfart fra 1915. Kokeriet IMO hadde nå en bokført verdi på kr. 827.763.
1916 Gjennomgikk survey dette året. Vedlikehold og utbedringer av IMO har dette året kostet kr. 131.831,79. I styret satt Ole Wegger, Sigurd Isaachsen, I. M. Osmundsen, Rich. Osmundsen, W. Holter Sørensen.
Nettofortjenesten i 1916 ble kr. 1.808.835. Som hvalfanger i 1914 var nettofortjenesten ca. 48.000.
1917 I en meddelelse til aksjonærene 03/02 meddeles følgende: «1. Siden vårt sirkulære av 30/09 f.å. har IMO utført en reise fra Amerika til Rotterdam med korn for en frakt av kr. 19 pr. quarter samt en reise fra Amerika til Kristiania-Moss med korn for en frakt av kr. 17 pr. quarter.
Skipet er nå i Baltimore, Maryland, hvor det laster korn for Vaksdal Mølle, og ventes avgå den 3 ds. Frakten er kr. 17,25 pr quarter.».
Ved avgang Baltimore var IMO sjøforsikret for kr. 3.525.000 inkludert frakt og utstyr. Krigsforsikringen ble satt til 4.135.000. IMO ble sluttet for ytterligere 3 turer mellom Amerika og Rotterdam på regning av «The Commission for Relief in Belgium» for en rate på kr. 25 pr. quarter.
I desember befinner IMO seg på havnen i Halifax på Nova Scotia, Canada.
Klokken 07.30 på datoen 06/12, det franske skipet MONT BLANC forlot ankringsplassen på utsiden av innløpet til havnen for å møte konvoien i Bedford Basin. Hun var lastet med 2.300 tonn flytende og fast pikrinsyre (også benevnt som TNP er et høyeksplosivt og giftig sprengstoff), 200 tonn TNT, 10 tonn skytebomull og 35 tonn benzol. En høyeksplosiv blanding! På samme tid forlater IMO, i ballast, ankringsplassen Basin for å gå til New York for å laste en hjelpesending ment for Belgia. Ved innløpet til Narrows, etter en serie av uoverveide manøver, IMO treffer MONT BLANC i baugen. Til tross for at kollisjonen var av lettere art, brøt det øyeblikkelig ut brann om bord i MONT BLANC. Kaptein, los og besetning som trodde at skipet ville gå i luften øyeblikkelig, satte livbåtene på vannet og rømte til stranden på Dartmouth.
Skipet brant i 20 minutter, driftet inntil det la seg til på Pier 6, i Richmond distriktet, det travle industriområdet i nordre del av Halifax. Synet var fasinerende, og tiltrakk seg mange skuelystne, uvitende om faren.
Rett før klokken 09.05, eksploderte MONT BLANC. Ikke en flis var igjen av fartøyet hvor hun avsluttet sin reise. Fragmenter regnet ned over området med slik kraft at de gikk gjennom taket på bygninger i området.
Kirker, hus, skoler, fabrikker, dokker og skip ble ødelagt i sjokkbølgen av eksplosjonen. Barn som hadde stoppet på veien til skolen, arbeidsfolk, familier i deres hjem, sjømenn på sine skip, døde momentant. Skadene var fryktelige, blindhet fra splintret glass kom i tillegg til sjokk og andre skader.
IMO ble også hardt skadd og drev i land på Dartmouth.
Kapteinen, losen og fem besetningsmedlemmer av 39 på IMO ble drept. Hele besetningen på MONT BLANC overlevde, unntagen en som senere døde av skadene.
Ikke et eneste vindu i Halifax og Dartmouth var intakt.
Dødstallet steg til litt over 1,900. Omtrent 250 lik ble aldri identifisert. Mange ble aldri funnet.
En offisiell høring ble åpnet allerede samme uken. Kapteinen og losen på MONT BLANC, og ansvarshavende offiser på broen ble tiltalt for mord. Senere ble tiltalen droppet da uansvarlig oppførsel ikke kunne bevises. I domstolen i Nova Scotia ble i april 1918, MONT BLANC erklært som den som måtte bære skylden for ulykken. Domstolene i London på den tid, den ultimate autoritet, var enig i dommen.
Ingen fikk skylden for den største menneske skapte enkelt eksplosjon, før atomalderen på førti-tallet. Effekten ble studert av Oppenheimer som mente at eksplosjonen hadde like stor kraft som bombene som ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki.
Årsberetningen meldte 31/12-1917 at «IMO fremdeles ligger havarert i Halifax. Man er gaat i gang med at løfte skibet og blir det antagelig reparert.» Verdien er pr. 31/12 er bokført med kr. 769.819
1918 Rich. Osmundsen er fremdeles disponent og i styret har man med Ole Wegger, I. M. Osmundsen, Haldor Virik, Haakon Rachlew. Bokført verdi er nå oppført med kr 3.849.819,87 i regnskapet pr. 31/12.
1919 Kokeriet reparert og satt i stand etter eksplosjon og havari i Halifax. Ferdig reparert 09/05 og deretter satt i løsfart for The South Pacific Whaling Co. A/S (disponent Chr. Christensen jr. A/S), Sandefjord i desember, nå under navnet GUVERNØREN.
1920 I 1920 ble det etter initiativ av Anders Jahre, de tre hvalfangstselskapene Dominion Whaling Co. (T. Dannevig), South Pacific Whaling Co. (Rich. Osmundsen), og A/S Odd (Haldor Virik) slått sammen til et selskap. De fikk et felles navn, nemlig A/S Odd. Som disponent ble Chr. Christensen jr valgt. I styret satt O. Wegger. Rich. Osmundsen, Anders Jahre, P. Johannessen og disponenten.
1921 Selskapet ble omregistrert 15/01. GUVERNØREN avgikk fra fangstfeltet ved South Shetlands 22/03 med full fangst ca. 28 000 fat hvalolje. Hun ankom med selskapets hvalbåter ODD (ex DOMINION I), ODD I (ex DOMINION I) og ODD III (ex NORMANN I) til Montevideo 30/03 og hvalbåtene ble lagt i opplag der for vedlikehold og klassifikasjoner. Kokeriet ankom Sandefjord 01/05.
Oljelasten ble solgt i august efter en pris av £ 31-5-0 for 0/1 olje naked, og lasten ble levert i Brake, Tyskland.
GUVERNØREN avgikk fra Sandefjord 26/10 med kurs for fangstfeltet. Ankom til Montevideo 22/11 og fortsatte videre med hvalbåtene 24/11. Like utenfor Port Stanley, Falkland Islands, strandet kokeriet 29/11-1921 ved Cape Carysfort, Cow Bay på østsiden av Falklandsøyene på reise fra Montevideo til South Shetland for fangst.
1922 Ble av assurandørene kondemnert 18/01. Skip, kull og utstyr var forsikret i London for i alt £ 237 000. Assuransesummen ble utbetalt, med unntagelse av £ 5.000,00 som var dekket hos et selskap som ble slått konkurs.
Det lykkes å få tillatelse av de engelske autoriteter til å bortleie hvalbåtene, hvoretter DS/hvb ODD ble bortleiet til A/S «Hektor», DS/hvb ODD I til A/S «Ørnen» og DS/hvb ODD III til A/S «Hvalen» (PYTHIA) etter kr. 50.000 pr. båt for sesongen.

History in English:

1889 Built as cargo liner/livestock carrier RUNIC by Harland & Wolff, Ltd., Belfast for Oceanic Steam Navigation Co., Ltd. (Ismay, Imrie & Co.)(White Star Line), Liverpool. Launched on 01/01-1889, completed on 16/02-1889.
1895 Sold to West India & Pacific SS. Co., Ltd., Liverpool, renamed TAMPICAN.
1900 Sold to F. Leyland & Co., Ltd., Liverpool. The company’s next RUNIC became later the factory NEW SEVILLA.
1912 Purchased by The South Pacific Whaling Co. A/S (Rich. Osmundsen), Kristiania (founded 20/04-1912) for whaling off the coast of French Congo and a license of 14 years. Originally it was intended to be used on the whaling ground around Australia, but the fleet was never used there.
Converted to a floating whaling factory by Framnæs mek. Værksted, Sandefjord, renamed IMO. (The name IMO believed to be from the first letter to I. M. Osmundsen. Landlord from Kodal outside Sandefjord. He had 25 shares in the company A/S Ørnen when ADMIRALEN was purchased for conversion to floating factory). IMO was then the largest vessels that had been at the Port of Sandefjord until then.
Cargo capacity was 24.000 barrels in fixed tanks.
Also four new catchers was ordered at Christianssands Mek. Værksted of Kristiansand.
1913 Whaling at the coast of French Congo.
1914 Whaling at the coast of French Congo. The result of the season was at last abt. 8.000 barrels of oil.
1915 Whaling in Congo field is significantly poorer than before, as well as difficulties in obtaining licenses. IMO is put into freight trade. Catchers FOAM and SPRØIT being sold. The factory IMO has a book value of NOK. 827.763.
1916 IMO went through a general class survey this year. Maintenance and restoration costs of IMO, this year is NOK 131.831,79. In the Board, Ole Wegger, Sigurd Isaachsen, I. M. Osmundsen, Rich. Osmundsen W. Holter Sørensen.
Net profit in 1916 was NOK. 1.808.835. As whaler in 1914 net profit ca. 48.000.
1917 In a statement to shareholders 03/02 giving the following: "1. Since our circular of 30/09 last year IMO has completed a journey from America to Rotterdam with corn for delivery of NOK 19 pr. quarter and a journey from America to Oslo and Moss with corn for delivery of NOK 17 pr. quarter.
The ship is now in Baltimore, Maryland, where it loads grain for Vaksdal Mill and is expected to depart the 3 this month. It ships kr. 17.25 per quarter".
Upon departing Baltimore is IMO insured for kr. 3,525,000 including freight and equipment. War insurance is set at 4.135 million. IMO is hired for another 3 trips between America and Rotterdam on behalf of "The Commission for Relief in Belgium" for a rate of NOK 25 pr. quarter.
In December is IMO at the port of Halifax in Nova Scotia, Canada.
At 07.30 hrs am on 07/12, the French steam ship MONT BLANC left her anchorage outside the mouth of the harbour to join a convoy gathering in Bedford Basin. She was loaded with 2,300 tons of wet and dry picric acid, 200 tons of TNT, 10 tons of gun cotton and 35 tons of benzoyl: a highly explosive mixture. At the same time, the Norwegian vessel IMO, in ballast, set off from the Basin bound for New York to pick up a cargo of relief supplies for Belgium. At the entrance to the Narrows, after a series of ill-judged manoeuvres, the IMO struck the MONT BLANC on the bow. Although the collision was not severe, fire immediately broke out on board the MONT BLANC The captain, pilot and crew, expecting the ship to blow up immediately, launched the lifeboats and took refuge on the Dartmouth shore.
The ship burned for twenty minutes, drifting until it rested against Pier 6, in the Richmond district, the busy, industrial north end of Halifax. The spectacle was thrilling, and drew crowds of spectators, unaware of the danger.
Just before 9.05 a.m., the MONT BLANC exploded. Not one piece of her remained beside the dock where she had finished her voyage. Fragments rained on the surrounding area, crashing through buildings with enough force to embed them where they landed.
Churches, houses, schools, factories, docks and ships destroyed in the swath of the blast. Children who had stopped on their way to school, work men lining the windows, families in their homes, sailors in their ships, died instantly. Injuries were frightful, blindness from the splintering glass adding to the shock and bewilderment.
IMO was heavily damaged by blast, and driven ashore in Dartmouth.
The captain, pilot and five IMO crewmembers of 39 killed. All from the MONT BLANC survived, apart from one man who later died from his wounds.
Hardly a pane of glass in Halifax and Dartmouth left intact.
The death toll rose to just over 1,900. About 250 bodies never identified; many victims never found. Twenty-five limbs been amputated; more than 250 eyes had to be removed; 37 people left completely blind. Hospitals treated well over 4,000 cases and private doctors hundreds more.
The official enquiry opened less than a week after the explosion. The captain and pilot of the MONT BLANC and the naval commanding officer charged with manslaughter and released on bail. They later dropped the charges, because gross negligence causing death not proved against any one of them. In the Nova Scotia District of the Exchequer Court of Canada in April 1918, the MONT BLANC declared solely to blame for the disaster. In May 1919, on appeal to the Supreme Court of Canada, both ships judged equally at fault. The Privy Council in London, at that time the ultimate authority, agreed with the Supreme Court's verdict.
Thus, no blame ever laid in the largest manmade explosion until the atomic age, when Oppenheimer studied its effects in calculating the strength of the bombs for Hiroshima and Nagasaki.
The annual report announces 31/12-1917 that "IMO is still stranded in Halifax. The preparation of lifting the ship is under way and it will probably be repaired". The value is pr. 31/12-1917 recognized at NOK 769.819
1918 Rich. Osmundsen is still general manager and the board is with Ole Wegger, I. M. Osmundsen, Haldor Virik, Haakon Rachlew. Book value is now listed with £ 3,849,819.87 in accounts at 31/12-1918.
1919 The factory repaired and completed after the explosion and damages in Halifax. Completed 09/05-1919 and then starting trading on the free market in December for The South Pacific Whaling Co. A/S (new manager is Chr. Christensen Jr. A/S), Sandefjord, renamed GUVERNØREN.
1920 In 1920, at the initiative of Anders Jahre, the three whaling companies Dominion Whaling Co. (T. Dannevig), South Pacific Whaling Co. (Rich. Osmundsen), and A / S Odd (Haldor Virik) merged to form a company. They had a common name, namely A / S Odd. As manager was Chr. Christensen Jr. selected. In the board set O. Wegger. Rich. Osmundsen Anders Jahre, P. Johannessen and the manager Chr. Christensen jr.
1921 The company was re-registered 15/01. GUVERNØREN departed from the whaling ground at South Shetlands 22/03 with full catch ca. 28,000 barrels of whale oil. She arrived with the company catchers ODD (ex DOMINION I), ODD I (ex DOMINION I) and ODD III (ex NORMANN I) to Montevideo 30/03 and catchers were laid up there for maintenance and classifications. The factory arrived Sandefjord 01/05.
Oil cargo was sold in August, according to a price of £ 31-5-0 for 0/1 oil naked, and cargo was delivered in Brake, Germany.
GUVERNØREN departed from Sandefjord 26/10 heading for fishing grounds. Arrived to Montevideo 22/11 and continued on with catchers 24/11. Just outside Port Stanley, Falkland Islands, stranded 29/11-1921 at Cape Carysfort, Cow Bay on the east of the Falkland Islands traveling from Montevideo to South Shetland for whaling.
1922 Was by her insurers condemned 18/01. Ship, coal and equipment were insured in London for a total of £ 237 000. Insurance was paid, with the exception of £ 5,000.00 which was covered by a company that went bankrupt.
It succeeded to get permission of the British authorities to leasing catchers, after which the DS/hvb ODD was hired by A/S "Hektor", DS/hvb ODD I to A/S "Ørnen" and DS/hvb ODD III to A/S "Hvalen" (PYTHIA) at a price of NOK 50,000 per. boat for the season

SFJ00219200320002 GUVERNØREN som IMO etter eksplosjonen i Halifax. Bilde fra Ragnar Iversen.

DS HOVLAND av Larvik lå i dokk da det smalt i Halifax 7/12-1917. 5 av besetningen omkom. Bilde fra Ragnar Iversen.

Klippet fra nettsiden «Sjøhistorie» (www.sjohistorie.no).

Avskrevet av "Vestlandske Tidende" av Onsdag 27.juni 1962

         Lillesandsmann var med da Halifax "døde" for 45 år siden. Bare 3 av "Imos" mannskap på 43 mann overlevde da skipet kolliderte med den franske ammunisjonsbåten Og det var skipshunden "Ralph" som reddet ham.
        En av verdenshistoriens kraftigste og uhyggeligste eksplosjoner- den blir betegnet som den største krutteksplosjonen verden har opplevet til augustdagen 1945 da den første atombombe falt over Hiroshima- fant sted en kald desembermorgen i 1917- nærmere bestemt 6.desember, i havnebyen Halifax, hovedstaden på Nova Scotia.
        Livet i havnebyen gikk sin vante gang, husmødrene var opptatt med sitt, barna var på skolen og på fabrikkene og rundt kontorene rundt om var alt i sving. På havnen var det et pulserende liv av krigsskip, transportskip og handelsskip.
        Plutselig var alt en sydende brennende heksegryte.- Hva var skjedd ? En fransk båt " Mont Blanc" på ca. 3000 tonn, ført av kaptein Le Medec, og en lastet med flere tusen tonn TNT, møtte på veien inn i kanalen et norsk kornskip "IMO" som var på veg ut. En del vanskeligheter som oppsto, gjorde at "IMO" styrte rett på "Mont Blanc". "IMO"s baug skar seg inn i "Mont Blanc"- og det skjebnesvangre hendte. Et gult lys steg opp fra dekket på den franske båten- høyere og høyere steg lyspumpen i denne vintermorgenen- ildsøylen delte seg og ble en svær sopp som ved en atomeksplosjon, en eksplosjon som fikk hus til å styrte sammen, rev opp trær, mennesker ble slått ned og brent til døde.- ja, langt borte fra åstedet hadde en føling med eksplosjonen.- "Mont Blanc" forsvant i dypet og med den mange mindre fartøyer.- Episoden er senere beregnet som byen som døde".

REDD SEG DEN SOM KAN.

         Om bord i "Mont Blanc" hadde kapteinen straks kollisjonen inntraff beordret folk i båtene- og de rodde for livet inn mot land- før eksplosjonen kom- og gjemte seg i et skogholdt. De visste hvilken last de førte og fryktet det som uvergelig ville komme. Hele mannskapet fra "Mont Blanc" reddet derved sine liv.
        Om bord i den norske lastebåten, som hadde kommet seg løs med baugen igjen, så man franskmennene hoppe i båtene, men trodde de rodde vekk fordi båten brant. "Mont Blanc" brant i 20 minutter før den eksploderte. Så ble alt ildende rødt- røde tunger slippet opp overalt.- Det ble stummende stille om bord i "Imo". Midt i det brennende kaos begynte sneen å dale, og utartet seg snart til en veritabel snestorm.

SKIPSHUNDEN "RALPH"
         Om bord i "IMO" en airedaleterrier, tumlet omkring på dekk-halvblindet og ør. Det snuste på alt og alle- plutselig begynte den å logre og pipe. Og la seg ned. Den hadde funnet sin beste venn, den nye tredjestyrmannen om bord.

BJARNE BIRKELAND FRA LILLESAND
         Den snuste på ham og merket at der var liv i ham, og så la den seg over brystet på Birkeland. Slik ble den liggende i flere timer, arbeidet og beveget seg oppå den bevistløse unge mannen, holdt sneen som føk omkring dem borte så godt det arme dyr formådde.
        Ut på ettermiddagen kom der hjelpemannskap om bord i "IMO", marinegaster fra et engelsk krigsskip- Hunden pep ynkelig og hjelpemannskapet ble oppmerksom på at noe beveget seg under sneen- og her fant de da hunden og Birkeland-som var i live- en av de få overlevende om bord.
        Bjarne Birkeland forteller om kjempeeksplosjonen som utslettet en by.
Vi sitter sammen med kaptein Bjarne Birkeland og hans frue i deres vakre hjem på Snøringsmoen i Lillesand og snakker om denne kjempeeksplosjonen. Kaptein Birkeland, som nu nyter sit otium cum dignatate, seilte ute også under den annen verdenskrig, men vil nødig inn på sine opplevelser, og som han selv sier:"Det er ting som en forsøker å glemme- ja, som jeg heldigvis delevis har glemt også."

DET VAR I APRIL 1917

         At Bjarne Birkeland som just var ferdig med styrmannsskolen hjemme i Lillesand, mønstret om bord i "IMO" av Oslo. "IMO" var på ca.7000 t.dw. og var etter som jeg kan erindre et ombygget hvalkokeri, forteller Birkeland. Oslo disponenten het Richard Osmundsen og skipets eiere var South Pacific Whaling Co. Det var min første tur som tredjestyrmann.
        Den skjebnesvangre morgenen, 6.desember 1917, hadde vi vært innom Halifax for inspeksjon. Vi var på vei ut av kanalen, og ved det trangeste punkt i kanalen, det går godt an for to skip å passere- ved Bedford Basin- var det vi møtte "Mont Blanc". Det var bebyggelse på begge sider av kanalen, men selve havnebyen ligger rett inn forbi.
- Hvor oppholdt De Dem da eksplosjonen inntraff?

- Jeg va forrest på bakken, og ble slått bevistløs. Det eneste jeg husker er dette ildnende røde, og de svære ildtungene. Jeg pådro meg en ryggskade, men det gikk heldigvis over etter noen år.

- Hvor mange menn var dere om bord i "IMO"?

Så vidt jeg erindrer var vi 42 manns besetning. Og vi var 2 eller tre overlevende. En skal leve i Sandefjord tror jeg.

- Og hvordan gikk det med "IMO"?
- Da jeg kom til meg selv igjen sto den tørr på land, men dens videre skjebne er jeg ikke klar over. Det var som kalt marinegaster som fant meg og hunden. Og jeg kan jo faktisk takke airedaleterrieren for mitt liv, sier Birkeland. Mange frøs jo i hjel, men huden holdt varme i meg. Jeg ble ført om bord i en engelsk hjelpekrysser "Calgarien", og lå på hospitalet der i tre uker. Og hele denne tiden krysserne ute på tokt, det var jo krig, og krig er krig, sier Birkeland.

BYEN SOM DØDE

- Så De byen- som døde?

- Ja, etterpå, da jeg kom til meg selv etter eksplosjonen, da var Halifax- etter det som hadde vært Halifax- en eneste ildmørje. Og en hel del var blåst vekk, det var en by av ruiner- alt en så var ruiner.

- Da dere tørnet sammen med "Mont Blanc", visste dere da hva den var lastet med?

- Nei, "Mont Blanc" brant i 20 minutter før den eksploderte. Vi visste ikke hva den var lastet med. Den førte ikke ammunisjonsflagg. Hadde den det gjort ville sikkert flere vært reddet av "IMO"s besetning. Men det var jo krig, og det røde ammunisjonsflagget kunne ha blitt oppdaget av spioner.

- Besetningen fra "Mont Blanc" gikk i båtene?

- Ja, de ble reddet alle som en.

- De ropte ikke til dere da?

Nei, sier Birkeland, de fikk vel panikk, mistet "hue" fullstendig, som vi sier. De visste jo hva båten var lastet med. Men hadde vi visst det var TNT, kunne vi også ha kommet i sikkerhet i et skogholdt.

HOVEDVIDTNE I RETTEN

Alle offiserene på "IMO" fra kaptein Hakon From til styrmann og los, alle var drept. Da rettssaken i denne uhyggelige tragedie- hvor ca.2000 ble drept og 20 000 såret og tusenvis ble hjemløse-kom opp, da var unge tredjestyrmannen fra "IMO", Bjarne Birkeland hovedvitne. Han oppholdt seg i Halifax i 6 måneder, og retten var sammen hver dag. I retten gikk diskusjonen livlig om dette røde ammunisjonsflagget. Det var det britiske imperiums høyeste rettsinstans, PRIVI COUNCIL, som avsa dom i saken, som for øvrig gikk i "IMO"s favør.
Advokaten som førte saken for "IMO"s eiere, sa til Birkeland at han skulle spørre retten hvorfor ikke "Mont Blanc" ikke førte ammunisjonsflagget. Og det gjorde jeg, sier Birkeland, men det ble svart meg kort med at: "De er kommet i retten for å svare, ikke for å spørre".

- Hvordan gikk det med hunden?

- Da jeg skulle i land fra "Highflyer" kunne jeg ikke ta den med meg. Den hadde holdt til ved siden av køyen min hele tiden, jeg orket ikke å gjøre ende på den. Men på grunn av karantenebestemmelsene visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre med den. Men en engelsk offiser, som også var glad i hunden, spurte meg om jeg kunne tenke meg å gi den til ham. Ja, sa jeg, men på en betingelse. Og det er? spurte engelskmannen- At de lover å være snill mot den.

- Som engelsk offiser gir jeg Dem mitt æresord på at jeg skal være snill mot den, sa engelskmannen og ga Birkeland hånden.

- Har De vært i Halifax siden?
Nei jeg har ikke det,. Men byen er bygget opp igjen.

I år 45 år etter eksplosjonen- foreligger en reportasje i bokform av Michael J. Bird. Den bærer tittelen "The Town that Died". Jeg er veldig spent på denne boken, som jeg venter tilsendt, sier Birkeland. Den må jo bygge på sjøforklaringene.

Jeg hadde en hel album med bilder fra Halifax og ulykken, men har dessverre mistet den.- Der var brann i Lillesand, det brant hos Rønnevig, og min mor bodde i Creditbanken. Alt innbo og løsøre ble båret ut, og alt kom tilbake til hver minste lille ting, så nær som som albumet med bildene. Jeg kan ikke forstå at noen kan ha interesse av den, for det var stygge bilder. Den hadde verdi for meg, og for meg allene, sier Birkeland.

Losen om bord i "Mont Blanc" Francis Macey, er nylig død i en alder av 89 år. Han gjorde tjeneste som los i 45 år og trakk seg tilbake i 1937. han bodde i nærheten av Spryfield, forteller en avismelding Birkeland har fått fra Amerika.

JØK.