HISTORIE

www.follo.no

Dampskipet NORVEGIA

Skuta fra Son som annekterte norsk land i Antarktis

Jack M. Iversens Båtbyggeri

         Jack M. Iversens båtbyggeri ble etablert 1907 på tomta etter det gamle seilskuteverftet der Jakob Woxens ansatte bygde seilskuter fra 1864 og utover. Jack M. Iversen ble etter hvert en anerkjent båtkonstruktør. Mang en skarpseiler har forlatt Iversens tegnebrett og båtbyggeri fra etableringen 1907 frem til båtbyggeriet ble nedlagt 1926. Ved overtagelsen av verftet i 1907 fulgte det med en klausul som følge av en avtale inngått mellom tidligere eiere skipsbyggmester Schinrud og Vogteverftet i Moss. Det skulle ikke bygges båter på over 150 tonn ved verftet. Son var sannsynligvis et ettertraktet sted for etablering av båtbyggeri da stedet hadde mange erfarne båtbyggere med lang fartstid fra skipsbygning. Mange av de tidligere ansatte ved det gamle seilskuteverftet fikk ansettelse hos Iversen verft og hos det nybygde båtbyggeriet Son Verft slip og båtbyggeri som kom i drift 1907, på Kugrava vis`a vis Sauholmen.

 

VESLEPER og VESLEKARI

         På oppdrag fra Rederiet Winge & co A/S fikk båtkonstruktøren Christian Jensen i oppdrag å konstruere de to ishavsskutene VESLEPER og VESLEKARI. VESLEKARI ble bygget ved Vollen i Asker 1918. Tidlig på året 1918 ble kjølen på VESLEPER strukket på tomta til den gamle dampsaga i Son. Jack M. Iversens båtbyggeri hadde kontrakt på bygging av skipet. Skip av denne størrelse var en ny utfordring for Jack M. Iversen og hans stab. De gamle seilskutetømmermennene skulle på ny få bruke sine erfaringer fra seilskutetiden til å bygge et større treskip. Som følge av kontrakten Schinrud inngikk med Vogteverftet var det ikke aktuelt å bygge skipet på båtbyggeriets område. Derfor ble sannsynligvis tomta ved dampsaga valgt. VESLEPER var ferdig bygget 114,3 fot og 285 registertonns brutto. VESLEPER ble bygget med kutterbaug i motsetning til VESLEKARI med en mer avrundet baug. Ellers var skipene for det meste like. Spanter og knær ble skåret ut av stokker grodd i den fasong de skulle ha på skipet. På denne måten oppnådde man maksimal styrke i konstruksjonen med tanke på de belastninger skuta skulle utsettes for i isen. Materialene i skroget var for en stor del furu. Som ishud ble VESLEPER belagt med et solid lag eik. 27. februar 1919 sto selfangeren VESLEPER klar til stabelavløpning på den gamle dampsaga i Son. Det var 30 år siden et så stort skip forlot beddingen fra et verft i Son. Rederen stod klar med champagneflaske for å foreta dåpsseremonien og mange tilskuere var møtt opp for å se det vakre skipet tre inn i sitt rette element. Men VESLEPER var ikke bare sterkt bygget, han hadde også en egenskap han trolig hadde nytte av i de mange utfordringer som fremtiden skulle bringe for skipet. Han var sta som et esel. Per hadde andre planer for stabelavløpningen.

 

«TRASSIGPER»

         Støttene på sleden ble slått unna. Det ble benyttet 2 firskårne taljer og ca.50 mann til å dra. VESLEPER flyttet seg kun 3-4 meter og stoppet deretter helt opp. Det ble slept og dratt til det begynte å mørkne og folket ble utålmodige. En tauebåt var tilfeldigvis inne på Sonskilen. Denne ble praiet og spent fast til VESLEPER. Etter diverse forsøk måtte også denne gi tapt. Per satte bukkebein og ville ikke på vannet. Dagen etter fikk man hyret bergningsdamperen SELVAGE med 1000hk og alle var skjønt enige om at nå skulle Per på vannet. SELVAGE spentes fast til VESLEPER og dro til med alle sine 1000 hk med det resultat at trossen røyk av. Dette ble for voldsomt for SELVAGE som ga opp og returnerte til sin hjemmehavn i Moss.

         VESLEPER hadde overvunnet en virkelig kjempe, og bevist til fulle sin stahet. Etter disse strabasene ble VESLEPER på folkemunne i Son hetende «Trassigper». Etter noen dagers opphold kunne skuelystne se en virkelig kjempe buksert inn på Sonskilen. Den norske marines flytekran fra Horten var hyret inn for å måle krefter med «Trassigper». En kraftig stålvire ble lagt 10-11 ganger rundt selfangerens akterdel. Nå skulle Per til pers. «Trassigper» kom etter hvert på vannet men ytet i det lengste god motstand. Etter 6-7 dager med haling, hamring og kiling ga «Trassigper» opp og inntok sitt rette element. Den 8. april 1919 gikk selfangeren VESLEPER på vannet. Fra Son ble VESLEPER buksert til Skiens Verksteder A/S hvor motoren, en compoundmaskin med ytelse 290 hestekrefter med dertil kullfyrt kjele, ble montert.

 

NORVEGIA

         Wingeskutene VESLEPER og VESLEKARI var ofte stasjonert på Blomholm utenfor Bergen. I begynnelsen av 1920-årene falt bunnen ut av markedet. Ca 40 % av den norske handelsflåte ble liggende i opplag. På Sons kilen lå opplagt flere dampere fra rederiet La Compagnie Madras fra Hølen samt dampere fra Fred Olsens rederi. VESLEPER og VESLEKARI ble opplagt på Blomholm. Winge avviklet ishavsdriften 1925. VESLEPER ble solgt til Bryde og Dahls hvalfangerselskap A/S i Sandefjord ved konsul Lars Christensen. Christensen forandret navnet på VESLEPER til Norvegia. Under dette navnet skulle skuta fra Son utføre en tjeneste som gjorde den til det mest kjente norske ishavsfartøy etter GJØA, FRAM, og MAUD.

         Allerede før Roald Amundsen, som førstemann nådde sydpolen, var folk med aner i Son tilstede i Antarktis. Carl Anton Larsen var en av pionerene. Carl Anton Larsens ekspedisjoner med skipene JASON, ANTARCTIC og NORVEGIA’s 4. ekspedisjon til Antarktis vil vi fortelle om i neste utgave av avisen.

 

KVITØY

         1931 solgte Lars Christensen NORVEGIA til rederiet Aarseth. Rederiet var hjemmehørende i Vartdal på Mørekysten. Skuta fra Son fikk nok en gang nytt navn, den ble døpt KVITØY. 1933 var KVITØY på fangst i Kvitsjøen. Skuta hadde 7.500 dyr om bord da den ble utsatt for kraftig skruing i isen. Skruisen påvirket skuta med større krefter en den noen gang hadde opplevd. Større enn under kampen med Hortenkrana på Sonskilen 1919. «Trassigper» ga til slutt opp. Styrbord side ble trykt inn. «Trassigper» sank etter 10 minutter. Sonsskuta fant sin grav i sitt rette element, i Ishavet. Båter av Son, trærne hentet fra skogene rundt Son, formet og bygd av Sons sønner, Sons båtbyggererfaring overført fra generasjon til generasjon har nok engang vist seg og være av første klasse. Følgelig er nok en historie om Sons stolte båtbyggerhistorie ved veis ende.

Tekst: Reidar Johansen, Son.

Båtbyggerne

Båtbyggerne Johan Halvorsen og Laurits Fredriksen hadde mange fellestrekk.

          -De hadde begge opplevd seil skutetiden både om bord i seilskuter og som ansatte ved Jacob Woxens seilskuteverft lærte de sitt fag. Johan Halvorsen som skipstømmermann og Laurits Fredriksen som rigger.

         De hadde begge med stor sannsynlighet vært delaktig i byggingen av en ishavskute i begynnelsen av sin yrkesaktive karriere. Skonnerten Nordland ble sjøsatt fra Jacob Woxens verft 1866. 1870 omseilte Edward Holm Johannesen Novaja Zemlja med skonnerten Nordland som den første. Nordenskjøld omtaler dette som et skifte i nordøstfartens historie. Han gjorde hva ingen trodde var mulig og forandret folks syn på Karahavet. 1878 oppdaget samme mann med samme skute øya Ensomheten, øya som ligger i det vestsibirske havet øst for Novaja Zemlja.

            VESLEPER skulle for begge bli avslutningen på deres yrkeskarriere. Johan Halvorsen gikk over i pensjonistenes rekker. Min oldefar Laurits Fredriksen døde senere på året av lungebetennelse.

         De hadde begge en sønn som arbeidet ved verftet. Johans sønn Harald Halvorsen, begynte som Laurits Fredriksen var med på byggingen av VESLEPER og seilskutetiden. Båtbyggerlærlig ved båtbyggeriet 1914. Laurits`s sønn Fredrik Fredriksen begynte i båtbyggerlære i samme periode som Harald. Begge skulle de føre båtbyggertradisjonene videre som dyktige fagfolk. Harald Halvorsen flyttet etterhvert over til Son slip og båtbyggeri på Kugrava. På Kugrava var han på slutten av sin yrkesaktive karriere delaktig i byggingen av det siste store treskip som er bygget i Sons historie. Skuta gikk av stabelen fra Kugrava 1949. Fredrik Fredriksen bosatte seg i Vikane og arbeidet resten av sin yrkesaktive karriere ved båtbyggeriet til Bjarne Aas på øya Isengran utenfor Fredrikstad.

Båtbyggerne på Jack M. Iversens båtbyggeri 1917.