|
Nedved havnen et skip ligger ensomt og
forlatt, frem på baugen står navnet Elfrida,
den har før krysset havet så mang en uværsnatt og nå skal den atter ut
på bølgen dra.
Om det stormer ut på likevel må båten gå en må nytte hver en time i hver
dag
gutta bringer lasten frem skuta den er deres hjem det er sjømannsånd til
siste åndedrag.
De tok avskjed med hjemmet med far og med mor, og med søster, med kone,
barn og venn
ingen ante vel den gang da guttene dro at de aldri skulle se dem mer
igjen.
Det var kun en liten tur for de skulle hjem til jul for å feire jul hos
dem de hadde kjær
barna ventet på far, pappa skulle være snar og de lengtet alle de som
sto dem nær.
Det var storm ut på havet da Elfrida kom det var snevær og isende kaldt
og det iset på tauverk, på mast og på bau og det skapte sikkert vansker
overalt.
Så sprang Elfrida lekk alle måtte opp på dekk da sto havet som en eneste
foss,
tanken går nok inn mot land hjelpen nådde ikke fram, alt er sikkert
prøvet for å redde oss.
Nå de hviler i Nordsjøens vuggende vann hvor mang en sjømann før har
fått sin grav
men de kjempet så tappert som bare sjømenn kan som har seilet ut på alle
verdens hav.
Savnet føles sikkert tungt det var mange som var ung men de kjempet
tappert helt til siste slutt,
takk for hjelpen vi går ned var den siste beskjed, hvil i fred da Norges
tapre sjømannsgutt.
|