|
På midten av 1870-årene
begyndte det første dampskip regulær rutetrafikk på ytre Trondhjemsfjord
og videre til Hitra og Frøya.
Det var dampskipet "Nidaros" av Trondhjem.
Dampskipene "Indherred" og "Kong Oscar" hadde også turer til de
ytre fjorddistrikter, samtidig som statens dampskip på Nordland anløp
visse steder, men frekvensen på seilingene var meget beskjedne.
Namsosskipene hadde også noen anløp, men det er dampskipet
"Nidaros" som benevnes som den første Fosendamper.
Befolkningen i de ytre områdene var imidlertid ikke fornøyd
hverken med regularitet, frekvens eller komfort og stiftet i 1891 sitt
eget selskap Uttrøndelagen Dampbaatsamlag, og gikk til anskaffelse av
nybygget "Rein" i mars 1892.
Også folk i Hevnedistriktet startet sitt eget selskap, nemlig
Hevne Dampskibsselskab i 1885 og satte dampskipet "Helene" i drift.
Bare 5 år senere ble "Helene" erstattet av nybygget "Einar
Tambarskjælver".
Distriktene hadde nå fått 2 moderne dampskip i drift, men de
trafikkerte delvis de samme områder, og konkurrerte derfor med
hverandre.
Siden driften var basert på statsstøtte ble det lagt opp til
samarbeide om seilingene. I 1904 var samarbeidet kommet så langt at
selskapene gikk sammen og kalte den nye sammenslutningen for Fosen
Aktie-Dampskibsselskab med hovedkontor i Trondhjem.
For å dekke de mest værutsatte strøk av rutenettet og dekke de
nødvendige behov ble det fort klart at tonnasjen måtte utvides og
forbedres.
Stormdekkeren "Fosen" ble levert fra verkstedet i 1906, og
"Frøya" fulgte etter fra Trondhjems mek. Verksted i 1912. Dessuten
innkjøptes gamle "Jarlsberg" i 1912 og omdøptes til "Yrjar". Sagnomsuste
"Hitra" (ex. "Verma") ble anskaffet i 1917.
De gamle brønnbåtene "Rein" og "Einar Tambarskjælver" kunne nå
selges. Selskapet hadde fått en struktur med 4 fartøyer for å dekke
ruteområdene, en struktur som vedvarte frem til siste krig.
Krigsårene skapte nye behov. Rekvirering av skip til
myndighetene og forlis gjorde tonnasjebehovet påtrengende. Gamle "Fjalir"
fra 1858 dukket opp i 1940 og "Hemne" (ex. "Uddevalla") i 1942.
Men dieselmotoren var på fremmarsj og det var et tidsspørsmål før de
gamle traverne måtte legge inn årene.
På 50-tallet iverksattes en storstilt modernisering av flåten.
Fjordbussene "Fru Inger" og "Agdenes" skapte et gjennombrudd i
passasjertrafikken. Godsfartøyene "Frøya" (II) og "Fosen" (II) fulgte
etter, samtidig som dampskipene forsvant. Kun "Yrjar" (II) ble igjen.
Etter forlengelse og omfattende fornyelse i 1948 holdt selskapets siste
dampfartøy stand til 1964, men da var det slutt. Dog, de gamle traverne
var solide karer. Fortsatt, nesten 70 år etter leveringen eksisterer
fartøyet fortsatt som lekter i Stavanger.
Selskapets neste store utfordring var utviklingen på
biltrafikksiden.
En noe nølende holdning i starten gjorde at A/S Fosenferja kom selskapet
i forkjøpet med nybygget "Fosenferja" og satte den første bil- og
passasjerferje mellom Skansen og Vanvikan i drift våren 1955.
Med fusjonen i 1958 forsvant dette selskapet inn i Fosen Trafikklag og
ferjetrafikken over Trondheimsfjorden bare økte og økte.
Seks ferjer ble anskaffet før det ble besluttet at ruten skulle
flyttes til Flakk og Rørvik fra høsten 1978. Kun passasjertrafikken over
Skansen ble opprettholdt.
Men også de ytre fjordstrøk ville ta del i utviklingen på
kommunikasjonssektoren. Hitra og Frøya fikk sine ferjer satt i drift i
1964, og sambandene til Fjellværøy, Lauvøy og Stokkøya fulgte raskt
etter.
I dag opprettholdes syv samband som i løpet av kort tid vil være
redusert til fem når Hitra og Frøya får sin fastlandsforbindelse.
Utviklingen på passasjersiden skjedde med stormskritt.
Fjordbussene ble egentlig en mellomperiode. Tidlig på 70-tallet ble det
utviklet hurtiggående katamaranfartøyer som ble satt inn i trafikken på
de ytre fjordstrøk og øyene utenfor.
I dag disponerer selskapet 5 slike fartøyer, hvorav 3 disponeres
delvis av Kystekspressen ANS (FTL og MRF) sammen med nyanskaffelsen
"Ternen" i ruten Trondheim-Kristiansund.
Bil- og passasjertrafikken over Trondheimsfjorden samt
passasjertrafikken med de hurtiggående katamaraner vil nok også i
overskuelig fremtid være selskapets hovedruter.
Så gjenstår å se om nye trafikkmønster kan utvikles og settes ut
i livet for å ivareta den posisjon som er opparbeidet gjennom 90 år av
distriktets eget trafikkselskap. |