Litt om Grimstads første jernskip PREMIER

(Publisert 15/6 og 20/06 1972)

         I 1890-årene begynte engelske redere å selge ut på sin store flåte av jernseilskip og istedet gå over til dampskip. Det var ikke få seilskip av denne kategorien som sirkulerte til salgs hos skipsmeglerne.
         Bendix J. Grefstad, som i lengre tid hadde seilt til sjøs og nå gjerne ville slutte, bestemte seg for å gjøre et forsøk på å danne rederi med jernskip. Dette var i 1897. Grimstads flåte bestod da utelukkende av treskip, med en eneste unntagelse: barken Midnatssol. Den var bygd av stål i West Hartlepool i 1885 for Fredrik Smith Petersens regning.
         Grefstad allierte seg med kaptein Kittel Ommundsen, Grønli, som var villig til å legge et større beløp i rederiet mot førerposten. Så ble det gitt bud på en engelsk jernbark som het Bedfordshire. Den var bygd som passasjerskip i Liverpool i 1863 og var fremdeles hjemmehørende der. Skipet, som målte 1176 brutto reg. tonn, seilte i alminnelig fraktfart. Budet ble akseptert, og skipet ble betalt med £ 2.600. Et aksjeselskap ble nå dannet med Grefstad som korresponderende reder og Ommundsen som fører. Et par andre aksjonærer betalte inn kr. 25.000., og resten ble lånt i bank. Skipets navn ble så forandret til Premier, som betyr den første.
         I slutten av forrige århundre og begynnelsen av dette, like til den første verdenskrig, var det stor trafikk med seilskip som lastet trelast for Europa og Syd-Amerika i Mexicogulfen, særlig i havnene Mobile, Pensacola og Gulfport.          Premier ble straks engasjert i denne farten. Det var så stor trafikk i disse havnene at Den norske sjømannsmisjon måtte opprette flere stasjoner der, og generalsekretær i Sjømannsmisjonen, Schartum, som dengang var sjømannsprest der ute, sier i en av sine bøker at det var som en skog av master når skipene fylte lasteplassene.
         Premier kom også i annen fart og skulle høsten 1899 vestover rundt Kapp Horn. Skipet ble da ført av Aasmund Ommundsen som var bror til kapt. K. Ommundsen. Han hadde sin hustru og lille datter Dagmar (6 år gammel) med. Fruen har ført en dagbok, og av denne fremgår følgende:

 

1899-22de sept.
        Ved åttetiden om kvelden passerte vi Kap Horn og så var det forbi med den gode vinden, og vi fikk storm fra nordvest som førte oss sydover, og det var umulig å komme vestover. Det var så kalt at Dagmar og jeg måtte ligge for å holde oss varme. Den ene storm avløste den annen, og undertiden kunne det bli så tålig at vi kunne få en liten strekk vestover, men så kunne det sette i med storm fra nordvest igjen som førte oss tilbake til Hornet, og vi var ikke kommet lenger etter bauting og pressing enn til det sted vi var for tre uker siden. Vi så mange seilskuter, firmastere, fullriggere og barkskip, alle med små seil kjempende mot storm og uvær, de førte kun stumpene, og disse var tildels også sviktet. Det var utrolig hvor mange skip der hadde samlet seg ved Hornet., men det var på grunn av at hertil kom de og ikke lenger.

15de oktober.
        Idag begynte en orkanaktig storm, og det blåste så skummet føk. Det var en Guds lykke at vi var i ballast, ellers tror jeg ikke at vi hadde greid det. Vi var den søndag så langt vest som vi noensinde hadde vært. Det blåste så skipet ristet og skalv, og dørene ristet på sine hengsler og frembrakte en uhyggelig lyd. Av og til kom brått og slo mot skipssiden så det føltes som vi skulle være støtt mot et skjær eller et isfjeld. Det var umulig å sove. Kl. 12 om natten kom annenstyrmannen inn med beskjed om at noe i riggen var brukket. Siden kom førstestyrmannen og meldte at storråen var brukket. Nå var det fare for at rærne skulle falle ned og skade dekket, men med overmenneskelig anstrengelse fikk man rigget dem ned så de ingen nevneverdig skade gjorde. Det var en uhyggelig dag. Som Dagmar og jeg lå i køien hørte vi et forferdelig brag på poopen. «Å Gud hjelpe oss», sa min lille datter, «det må være roret som er gått». Jeg trodde det samme og opp av køien i en flyvende fart og fikk kastet endel tøi på meg. Kommet opp fikk jeg vite at et brått var slått over poopen (akterdekket) og hadde slått så hårdt mot roret at styre -skruen var brukket tvers av. Om det før hadde sett mørkt ut var der nå virkelig fare på ferde. Hva er vel et skip uten ror? Ikke stort bedre enn et vrak. Være uten styring på et sted som ved Kap Horn, hvor muligheten var tilstede for å drive ned i Sydhavet og bli knust mot isfjellene. Vinden var stadig nordvest, og vi var ikke langt fra Grahamslands evige isørken og drev nærmere for hver time. Jeg var fortvilelsen nær og ropte til Gud at han ikke ville la oss omkomme her i de grusomme bølger. Aasmund var tilsyneladende ikke engstelig, men i dårlig humør. Han trøstet meg med at vi under alle omstendigheter ville bli bjerget, da der var mange seilere i farvannet. Nå har vi ligget og drevet i stormen i tre dager for bare riggen. Jeg kunne ikke sove for tanker av alle slag. Når vinden bedager seg skal der gjøres et forsøk med å rigge til nødror.

 

17 oktober.
       Idag har vi fått roret så nogenlunde istand, så skipet kan styres med taljer, det var nok et svært arbeide i den høie sjø.

 

18 oktober.
       Det går nå nordover, skipet styrer bra og vi kommer lenger og lenger bort fra Sydhavet. Været er rådt, kalt og overskyet, og vi kan ikke fyre i kaminen. Mine hender og føtter er fulle av frostblemmer. Idag skjærer Aasmund snurrebasse til Dagmar og så har vi slaktet en stor fet gris, så vi lever godt på «griseri» nå. I ettermiddag ble der holdt skipsråd og bestemt at vi skal vende akterenden til dette ugjestmilde Kapp Horn-området og forsøke å nå Falklandsøyene for å reparere. Det er mitt inderlige ønske at vi må slippe fri for å komme her mere, for her er jordens verste plass.

 

         Skipet nådde Falklandsøyene og ble reparert der. Da skipet i sin tid ble solgt og forskjellige saker ble tatt i land, blant annet kart, så man at kapteinen på dette hadde skrevet ned posisjonen og «alt håp ute».
Det er nok mange skip som har vært ute i samme viderverdigheter som Premier, og enda verre; mange er totalforlist i disse farvann, og noen er spor­løst forsvunnet.
         Det har hendt at flere skip har ligget og bakset i storm og motvind i ukevis for å komme forbi Kapp Horn vestover.
         Man trodde da Panama-kanalen var ferdig i 1914, at seilskipene ville benytte denne, men det skal bare være et par som har gått igjennom kanalen.
Farten rundt Kapp Horn avtok etterhvert som seilskipene forsvant fra verdenshavene og dampskipene overtok trafikken. De benyttet Magellanstredet. Det siste norske seilskip som har rundet Kapp Horn for vestgående skal ha vært fullriggeren Bellco av Tønsberg i 1924, og i 1926 passerte fullriggeren Skaregrøm av Grimstad for østgående.
         I 1905 ble Premier solgt til utenlandske kjøpere og overtatt i Marseille. Kjøperne fikk ingen glede av skipet, det forliste på første reise og førte da Uruguays flagg. Premier besøkte sin hjemby Grimstad to ganger.
         Nå er alle som har seilt med Premier forlengst borte. Bare lille Dagmar lever fremdeles og heter nå fru Lossius.