|
I mars 1897, da konkursene for alvor ble merkbare i Grimstad,
gikk skipsfører Bendix Jørgensen Grefstad til innkjøp av jernbarken
Bedfordshire på 1176 brutto tonn.
Den var bygget i Liverpool i 1863, 34 år ble faktisk ikke regnet for
noen uforholdsmessig høy alder for jernskip; med sine tykke plater, gode
klinking og lite mottagelige for rustdannelse holdt de seg like gode i
decennium etter decennium.
I 1905 flyttet Bendix Jørgensen Grefstad rederiet til Arendal.
I 1907 startet han sammen med Sigurd Herlofson skipsrederfirmaet
Grefstad & Herlofson.
Han var også med på å starte Assuranceforeningen Gard i 1907.
Han var styreformann i Gard fra 1907 til sin død i 1922.
I 1916 trakk Sigurd Herlofson seg ut og firmaet Grefstad &
Herlofson ble oppløst, og ble erstattet av Grefstads Rederi A/S.
Bendix J. Grefstad og Sigurd Herlofson donerte rundt 1918–1920
NOK 12.203,25 til Havblikk aldersheim for sjøfolk.
Gitt av Grefstads Rederi A/S står med NOK 51.319,23.
Til sist ytterligere gitt ved Grefstads Rederi A/S NOK. 10.000.
Bendix Jørgensen Grefstad døde i 1922. |
|
Sigurd Herlofson ble født på Strømsbo 25. mai 1879. Han var altså
bare 7 år gammel da Arendalskrakket slo ned og endret tilværelsen for så
mange familier — inklusive hans egen. Kanskje merket han ikke så meget
til det som hans eldre bror gjorde det.
Han ble student i 1898 efter å ha gjennomgått hjembyens høyere
almenskole. Og som sin bror gikk han like efter artium inn på
Krigsskolen, hvor han også nøyet seg med den nederste avdeling, som
gjorde ham til vernepliktig offiser. Han likte også denne form for
militærtjeneste og det friske, sunne liv på en norsk eksersersplass. Han
avanserte til premierløytnant i 1908 og ble vernepliktig kaptein i 1914.
I mellomtiden hadde han tatt juridicum — i 1903 — og han
etablerte seg i 1924 som overrettssakfører i Arendal.
Men hans interesser lå allikevel på et område som falt mere
sammen med familiens gamle tradisjoner. Skipsfart var bedre enn jus. Og
efter et opphold i England gikk han i 1907 for alvor inn i shipping.
Sammen med Bendix Jørgensen Grefstad stiftet han
skipsrederfirmaet Grefstad & Herlofson, som på kort tid vokste opp til
et rederi av anselige dimensjoner. Den nye tid krevet at man nu skulle
satse på damp, og selskapet skaffet seg også en flåte av slike skip —
den var slett ikke liten selv om skipene efter vår tids krav ville blitt
karakterisert som forholdsvis små. Men de to skipsredere kunne ikke helt
forlate den form for skipsfart som hadde skapt Arendals posisjon gjennom
tidene, og selskapet disponerte derfor også en stor flåte seilskuter. Og
det er interessant å notere at svært mange av disse var større enn
dampskipene.
S/S «Halmstad» på 6750 tdw var det største skip i flåten,
og derefter fulgte dampskipene «Kronstad» på 4600 og «Felix» på
3600, men så dominerte seilskipene: «Samaritan» likeledes på
3600, «Spartan» og «Tasman», begge på 3550, «Eugenio
Bruni» 3500, «Walden Abbey» 2800, «Strømsbo» 2700, «Ravenscourt»
2400, «Kalliope» og «Helicon». Her kommer dampskipene inn
på rangeringslisten igjen med «Carmelina» 2300 og «Cygniss»
2100. Resten av skipene kan vi like godt ta i alfabetisk rekkefølge —
først damp-skopene «Bostad» 800, «Clanstad 975, «Donstad»
1000, «Elmstad» iooo, «Falstad» 1500, «Gokstad»
975, «Ingstad» 1050, «Kamfjord» 925 og «Otterstad».
Og så resten av seilskipene: «Agda» 1500, «Deka» 1900, «Novo»
2200, «Okta» 1600 og «Septa» 1350.
Senere skulle Sigurd Herlofson komme til å skrive i
studenter-boken for 50-års jubilantene i 1948: — Jeg er vel en av de få
som har hatt ganske store rederier både av seilskip, dampskip og
motorskip. Jeg likte seilskipsfarten best —
Foreløbig var det altså seilskip og dampskip han og hans
kompanjong opererte med. Motorskipene skulle komme senere. Foreløbig
gikk det utmerket med det som forelå.
|
|
Men så brøt den første verdenskrig ut.
Mangt og meget er skrevet om dens virkninger på norsk samfunnsliv — ikke
minst på norsk skipsfart. Det å «jobbe» betyr i dag simpelthen å være i
arbeide, det er et litt sjargong-preget dagligord for å ha noe fast å
bestille. Før i tiden hadde ordet en langt mere odiøs klang. Og ordet
«jobbetiden» lyder i dag i historisk betydning avgjort ikke godt.
Opprinnelig var det betegnelsen på den spekulasjonsperiode som begynte i
Kristiania i slutten av 1890-årene, kulminerte i 1899, og endte med et
krakk samme år. Men når man i dag snakker om «jobbetiden», tenker man i
Norge først og fremst på den spekulasjonsperioden som ble skapt av
konjunkturene under den første verdenskrig. Den ytret seg særlig ved en
vill spekulasjon i aksjer, som kulminerte i 1918 med en kursindeks på
581,5 — hvor-efter det raskt gikk nedover til pari og i mange tilfeller
lenger.
|
|
Meglerforretninger skjøt opp uten solid grunnlag og hadde veldig
omsetning. Spekulasjonskonsortier arbeidet planmessig med å drive
papirer opp eller ned, for å gjøre penger på manipulasjonene. Det hendte
at aksjer skiftet eier flere ganger på samme dag, og hasardmomentet ble
større efter hvert som pengene fløt lettere og ukyndige folk slo seg på
«jobbing», skriver professor Magne Skodvin i Aschehougs
konversasjonsleksikon. Det var en ytterst usunn tid. Og selv om ikke
jobbetiden slo ut for fullt før i 1917, så hadde Sigurd Herlofson fått
nok lenge før. Dette var ikke skipsfart, som han så det.
Dette var sirkus og svindel. Og han så fremover — og han likte
ikke det han så. Han nøyet seg ikke med å konstatere at det under de
forhold som hersket, var vanskelig, ja, nesten umulig å drive normal
skipsfart. Han sa til seg selv: Hvordan skal det gå senere? Hvordan
skulle norsk skipsfart klare de år som ville komme, når disse forhold
skulle saneres? Eller når det hele ville komme til å ende med et krakk?
Han besluttet å trekke seg ut mens leken var god. Han gjorde det
i 1916 med en formue på omkring to millioner kroner. Firmaet Grefstad &
Herlofson ble oppløst, og ble erstattet av Grefstads Rederi A/S. Her var
Sigurd Herlofson styremedlem til 1921, ellers hadde han helt brutt
forbindelsen med skipsfart.
|