Carl Olsens Tankrederi A/S

Carl Olsen ble født i Arendal 21. september 1867. Han reiste som så mange andre tidlig til sjøs, og 21 år gammel tok han styrmannseksamen. Ikke lenge etter var han også innehaver av skipsførersertifikat.

Han seilte som styrmann og kaptein på en rekke skip hjemmehørende i Arendal, men som mange av sine kolleger syslet han med tanken om å starte for seg selv. Det var ikke til å unngå at han på slutten av 1920 tallet fikk kjennskap til de såkalte ”Anglo – Saxon” skipene som var i sirkulasjon, og i 1930 fikk han tilslag på et av disse. Han etablerte sitt eget rederi, Carl Olsens Tankrederi a/s, den 11. august 1930. I samme anledning ble d/t ”Buccinum” overtatt. Skipet var det eldste av disse tankskipene som kom til Norge, bygd allerede i 1910, men som de andre tilsvarende skip som ble kjøpt til Arendalsdistriktet, var hun rimelig bra vedlikeholdt. Med kjøpet fulgte et 10 års certeparti tilbake til selger, og framtida var med det sikret, om man kan formulere seg slik. Skipet beholdt navnet, og ble registrert i Arendal og bemannet med stort sett lokale sjømenn. Carl Olsen gikk selv ut som kaptein på nyervervelsen, og driften av rederikontoret ble ivaretatt av datteren Eddy.

Carl Olsen seilte sitt skip til 1934, da han gikk i land for godt, og selv overtok driften av rederiet.

I 1937 kjøpte Carl Olsen sitt andre skip. Denne gang en motortanker på vel 11000 tdw.

M/T ”Balaklava” ble kjøpt fra et svensk rederi, med avtale om formell overtakelse ved utgangen av det pågående certeparti i 1939. Men, da den andre verdenskrig brøt ut, innførte svenske myndigheter eksportforbud, og Carl Olsen ble nødt til å selge skipet, slik at det aldri ble registrert i Arendal. Om man kan si ”aldri så galt, om ikke godt for noe” så passer kanskje dette ordspillet her. Skipet ble kjøpt for 1,8 millioner kroner, og solgt for 3, så man tapte i alle fall ikke på transaksjonen.

”Buccinum” kom til å seile for Nortraship gjennom den andre verdenskrig, og seilasen gikk bra, uten de store overskriftene.

Carl Olsen døde i 1943, og datteren Eddy, som hadde arbeidet med sin far siden starten, overtok disponentstillingen.

Da krigen var over i 1945, ble ”Buccinum” tilbakelevert rederiet. Omfattende reparasjoner måtte til, men skipet ble atter satt i fart. I 1947 ble skipet solgt til Hellas, og rederiet var for en tid uten seilende tonnasje.

Samme år overtok svigersønnene Arne Hilltveit og Finn Hjardemaal som disponenter i rederiet. Nå ble det et spørsmål om man skulle fortsette. Man hadde, vil jeg anta, salgsfortjenesten fra ”Balaklava” inntakt, og ”Buccinum” hadde, tross alderen, gitt et betydelig overskudd. Nå, like etter krigen, var en mengde amerikanskbygde skip, bygget nærmest på samlebånd, sirkulert for salg. Carl Olsens rederi fikk hånd om et av disse, et tankskip på 16000 tdw, bygd i 1943. Dette var en av de, skal man si, berømte T2 tankerne. Og det var det eneste av denne typen som kom til Arendal. Skipet fikk navnet ”Buccinum” da det ble overtatt i 1948, noe annet var vel heller ikke å vente. Noen lang karriere i rederiet fikk hun ikke. Allerede i 1951 ble hun solgt, og det var kanskje ikke overraskende, da disse skipene var dyre i drift. Men omtrent samtidig som man solgte ”Buccinum”, ble det inngått en kontrakt med Deutsche Werft i Hamburg om bygging av en motortanker på vel 16000 tdw for levering i 1954, så salget av ”Buccinum” kan nok også sees som i et ledd i finansieringen av dette. Nå ble det imidlertid snakk om 3 år uten skip, og følgene av dette. Man solgte derfor kontrakten til Texaco Norge A/S i 1952, samtidig som man overtok et av Texaco sine eldre skip. Her kan det kanskje være snakk om en form for makeskifte. I alle fall, nyervervelsen fikk, selvfølgelig, navnet ”Buccinum”. Nå disponerte man et skip som høstet frukter av et godt marked, og dette førte til at man kontraherte ytterligere et skip, denne gang i Norge. Ved Kaldnes i Tønsberg kontraherte man en motortanker på snaue 18000 tdw, for levering i 1958.

”Buccinum” ble solgt i september 1958, og nybygget ble overtatt i desember samme år. Og denne gangen ble faktisk ikke navnet ”Buccinum”. Nå ble det et helt spesielt, konstruert navn. Skipet fikk navnet ”Buccamar”. Forklaringen er som følger: BUC etter ”Buccinum”, rederiets første skip, CA etter Carl Olsen og MAR etter enken Marie Olsen, altså ”Buccamar”, en herlig sammensetning.

Året etter, i 1959, gikk Arne Hilltveit sammen med Alfred I. Thommesen om kjøp av d/s ”Marosa” fra Drammen. Skipet fikk navnet ”Thomhill” etter de to rederne, men hun ble hele tiden disponert av Thommesen. Dette skipet ble solgt igjen i 1962.

”Buccamar” skulle bli det siste skipet rederiet kom til å disponere. Hun seilte med et godt certeparti til Shell, men man fant ikke økonomien så god at man våget å satse videre.

”Buccamar” ble solgt i 1964 til Olsen Daughter A/S i Oslo, og i salget lå også tidscertepartiet til Shell, dermed oppnådde man en etter forholdene, bra pris.

Nå ble det ikke noe mer drift av egne skip, men rederiet kjøpte småandeler i andre skip, slik at man beholdt kontakten i shippingmiljøet. Kontoradressen var i de senere årene Grandgården, men hva som eksisterer i dag, er for meg usikkert.

Jan Tore Knudsen