Jørgen P. Jensen, Arendal

Jørgen Peter Jensen, eller Jørgen P. som han som reder ble kjent som, ble født i det lille ladestedet Son, øst i Oslofjorden den 30. mai 1883. Familien flyttet etter hvert til Moss og siden til Drammen, hvor familien ble i 10 år. Jensen regnet seg derfor, ifølge kilder, som drammenser, selv om familien flyttet til Hisøy da gutten var 12.  Like etter døde dessverre faren, og Jørgen P. måtte trå til og hjelpe til økonomisk. Det siste året på skolen ble så som så, men alle var klar over situasjonen familien satt i, og 13 år gammel begynte han i steinhuggerlære på Terneholmen.  Her ble han i 4 år, til han mistet jobben på grunn av konkurs. Etter en tid i Kristiania som steinhugger, kom han tilbake til Arendal, og begynte igjen ved steinhuggeriet på Terneholmen.  Han sa opp etter kort tid, og begynte nå som symaskinselger for Singer. Denne jobben gjorde han så bra at han ble tilbudt større område, og bedt om å flytte til Odalen. Han flyttet først inn til Kristiania igjen, men ting gikk ikke akkurat slik han ønsket, og han avsluttet dermed sitt forhold til Singer.

Nå ble Jensen sjømann. Han begynte å seile i maskinen som fyrbøter, og steg etter hvert i ”gradene” med erfaringen, og reiste til slutt som maskinassistent. Fram til 1903 opparbeidet han seg 2 ½ års fartstid i maskinen, noe som han følte kom vel til nytte da han 25 år senere etablerte seg som skipsreder. Så ble det steinhugging igjen en periode, før han ble innkalt til marinen. Etter endt tjeneste var han en kort periode til sjøs igjen, før han gikk i land og ble steinhugger på heltid.

Og i 1928 begynte eventyret som gjorde Jørgen P. til en respektert, holden samfunnsborger. Han har satt mange spor etter seg, og han virket også en periode som Ordfører på Hisøy. Men det er jo skipsrederen dette skal omhandle, eller rettere sagt, skipene.

Jørgen P. Jensen etablerte sitt første rederiselskap A/S Mytilus den 13. desember 1928, og dermed var det i gang. I motsetning til mange nyetablerte ”rederkolleger”, var ikke Jensen en erfaren kaptein som gikk i land for å starte for seg selv, han hadde heller ikke noen direkte tilknytning til reder eller meglerstand. Men et nært vennskap med skipsreder Martin Mosvold i Farsund, gav han så mye ”inside information” at valget tydeligvis ikke var så vanskelig. Og som Jensen selv sa, de få årene han var til sjøs, gav ham en erfaring som var gull verd.

Han hadde allerede kjøpt seg inn i et skip Mosvold hadde anskaffet, og skipet Jensen kjøpte var en tilsvarende damptanker bygd i 1916. Dette var en av de meget omtalte ”Anglo – Saxon skipene” som startet tankskipseventyret for mange norske redere. Skipet beholdt navnet «Mytilus», som fra latin kan oversettes til ”blåskjell” Bortsett fra de neste skipene som ble navngitt etter familiemedlemmer, ble latinske navn en gjenganger i Jensens rederi. Nå gikk det slag i slag. I 1934 ble rederiets første nybygg kontrahert, og det var også rederiets første motorskip. I den forbindelse foreligger en artig historie. Mosvold hadde kontrahert et skip i Danmark, og i denne forbindelse ble også Jensen spurt om han var interessert i en tilsvarende kontrakt ved Burmeister & Wain. Jensen vurderte selvfølgelig tilbudet, og kom etter hvert med følgende ”ultimatum” Jeg vil gjerne ta en kontrakt, om De klasser d/t «Gundine» gratis. Nå ble riktignok ikke «Gundine» klasset gratis, men Jensen fikk en akseptabel pris for oppdraget, og m/t «Petter» ble kontrahert. Da skipet ble levert i 1935 var hun det største skipet det danske verftet hadde levert, og hun var også et av Norges største tankskip.

I 1938 disponerte Jensen 6 skip. Ikke bare var han Arendals største reder, han var også en av sørlandets største redere, alt i løpet av 10 år.

Gjennom krigsårene var også Jensenrederiene etter forholdene heldige. d/t «Mytilus» ble solgt høsten 1940, og kun et skip, d/t «Marit», ble torpedert og sank, dessverre med tap av menneskeliv. En mann forsvant ved torpederingen, en mann ble så hardt skadd at hans liv ikke sto til å redde, og en tredje døde en tid senere på grunn av skadene.

Umiddelbart etter krigen satset Jensen på å bygge opp igjen flåten. To krigsbygde skip ble kjøpt, men man fikk dessverre et tragisk forlis i 1946, da d/t «Marit II» forliste utenfor Cape Hatteras med tap av 11 menneskeliv.

Jensen kontraherte etter hvert flere større skip. Da m/t «Credo» gikk av stabelen i 1951, var hun for en stakket stund Norges største. Hun ble også det første av en rekke skip med latinske ”C”- navn. Og da Jensen kontraherte m/t «Cardo» i 1959, var hun til da det største skip kontrahert i Norge.

Jørgen P. Jensen drev selvfølgelig ikke rederiet alene, selv om han sannsynligvis stort sett hadde siste ordet, hvis man har lov å ordlegge seg slik. Etter hvert kom svigersønnen Einar Christensen inn som kontorsjef og senere kompanjong, og siden kom dattersønnen Petter Christensen, og datterdatterens ektemann Marlow Wangen. Einar Christensen døde i 1957, og da Jensen selv døde i 1961, ble det de to ”unge” som skulle drive videre. Petter var jo født inn i rederiet, mens Marlows bakgrunn var vel like fjern fra rederidrift som gamle Jensens var da han startet, Marlows far var møbelhandler, overhodet ikke til noen forkleinelse av noen.

Men som Jørgen P. Jensen ble det, skulle også Marlow Wangen bli en markant og respektert reder. 

Petter Christensen døde dessverre allerede i 1968 og dermed fikk Marlow Wangen eneansvaret for å føre rederiet videre.

Nå begynte en helt utrolig ekspansjon. I løpet av de neste 5 årene kjøpte og kontraherte Wangen i alt 15 skip. Alle i størrelsen 75000 tdw til 133000 tdw. I tillegg investerte han i fast eiendom. Nevnes kan ”Grandgården” og ”Lampefabrikken” på Myrene.

Ekspansjonen førte Wangen og Jensenrederiet helt i Norgestoppen tonnasjemessig, man var en periode blant de 10 største i Norge.

Men mørke skyer truet. I ettertid vil selvsagt noen si at hadde Wangen satset på langtidskontrakter, hadde kanskje rederiet eksistert i dag.

Men rederiet satset på kortsiktige, godt betalte kontrakter, med den risikoen dette medbar. Nå var ikke dette et utslag av en ny driftsform, Marlow og Petter hadde begge tidlig vært meget klare på at langtidskontrakter var uaktuellt 

En transaksjon rederiet gjorde i 1970 går det vel gjetord om enda i shippingkretser. Man befraktet bort 5 skip til Shell for en helt eventyrlig rate, og et av disse, nybygget «Curro», ble faktisk fullt nedskrevet i løpet av denne perioden. 2 andre skip, «Carpo» og «Canto», seilte ved en annen anledning inn over 20 millioner kroner på 2 måneder.

Mens andre igjen knapt hadde ”til salt i grauten”

Wangen kontraherte i alt 4 søsterskip ved Uddevallavarvet i Sverige, alle på rundt 125000 tdw. Disse skulle etter hvert bli ryggraden i rederiet.

Som selvstendig reder var det naturlig at Marlow Wangen satte sitt preg på navnevalg, og da Athemis ble kjøpt fra Sverige i 1973 fikk hun navnet «Wangstar». Deretter fulgte nybygningen fra Uddevalla som perler på en snor, «Wangli», «Wangskog» og «Wangkoll». Det fjerde fikk imidlertid navnet «Curro». Man gikk nå tilbake til de gamle, tradisjonelle navnene. Et ønske om at skjebnen skulle spille på lag emd rederiet på Hisøy, kanskje?

Shippingkrisen og tankskipskrakket slo nådeløst ned på Hisøy.

I mars 1975 kom første skipet hjem i opplag, og før et år var omme, var hele flåten, med unntak av et skip, i opplag. Nå ble riktignok flere av de eldste og nedskrevne skip solgt etter hvert som de gikk i opplag, selv om noen av dem ble liggende en stund før de ble avhendet.  Men situasjonen ble ikke bedre, etter som nybyggene fra Uddevalla også gikk direkte i opplag. Man håpet å kunne berge stumpene med nybyggene som ble levert fra Uddevalla og gamle skip solgt. Men etter hvert som tiden gikk, steg gjelden mens inntektene uteble. Kreditorene overtok etter hvert styringen og rederiet ble omorganisert. Uddevallavarvet hadde 40 % og Wangen 60 % i det nye rederiet, som gjenoppsto under navnet Jørgen P. Jensens Rederi A/S. Man overtok et søsterskip av den seilende kvartetten i 1979 og gav det navnet «Credo», også et gammelt, tradisjonsrikt navn i rederiet. Men skjebnen sto dessverre ikke på Wangens side. Dessuten fikk rederiet ansvar for teknisk drift av flere skip hvor Uddevalla var hovedkreditor.

I 1985 og 1986 hadde imidlertid kreditorene fått nok og ble flåten avhendet, paradoksalt nok da markedet bedret seg og skipsverdiene steg.

Så i stedet for at rederiet skulle få nyte frukten av et bedre marked, og kanskje redusere gjelden, brukte kreditorene denne situasjonen til å realisere verdien av flåten for å berge mest mulig av sitt utestående. Business er som kjent nådeløs.

1986 ble dermed det siste året man kunne støte på et skip med et latinsk ”C”-navn, en blå ”J” i hvit diamant på rødt belte i skorsteinen og Arendal i akterspeilet.

58 års eventyrlig rederihistorie var over.