|
Hilmar August Reksten, født
29/10 1897 i Bergen, død 01/07 1980 i Bergen.
Fra beskjedne kår arbeidet Hilmar Reksten seg etter den annen
verdenskrig frem til å bli en av verdens største tankskipsredere.
Livsverket sank i grus etter oljekrisen i 1970-årene. Et kraftig
fall i fraktratene, kombinert med dristig befraktningsstrategi, store
kontraheringsforpliktelser og tvilsomme forretningsmetoder, felte ham.
Reksten satte med sin raushet mange og varige spor, men i kjølvannet
fulgte intriger og konflikter.
Reksten vokste opp på Nordnes, et bergensk boligstrøk for
sjøfolk. Foreldrene kom fra Sunnfjord. Faren var fyrbøter og ble senere
maskinsjef i sønnens rederi. Moren døde tidlig og etterlot seg tre barn
i alderen tre til seks år, med Hilmar som eldst.
Etter handelsgymnas ble Reksten 1920 vernepliktig løytnant i
marinen. Med stipend fra skipsreder H. Westfal-Larsen tok han 1924
diplomeksamen ved Handelshochschule, universitetet i Köln. Etter praksis
hos skipsreder Thoralf Holta på Borgestad ved Skien vendte han 1929
tilbake til Bergen. Han kjøpte en gammel damper, som fikk navnet Trajan
etter Trajanstrasse i Köln, der Reksten hadde bodd. De fleste
Reksten-skipene fikk navn etter romerske keisere. Reksten satset på
trampfart, men 1938 kontraherte han et tankskip i Sverige.
Etter 9. april 1940 forlot enkemannen Hilmar Reksten fem
mindreårige barn og flyktet til London, der han ble knyttet til
statsrederiet Nortraship med skipsfartsdirektør Øivind Lorentzen som
sjef. Sommeren 1940 var han med på oppbyggingen av Nortraships
hovedkontor i New York og ble sjef for befraktningsavdelingen.
Ifølge formannen i Norsk Sjømannsforbund, Ingvald Haugen, var
Rekstens innflytelse så sterk at “når han fløytet danset hele Nortraship”.
Hans maktposisjon skyldtes tilliten han nøt hos forsyningsminister,
senere skipsfartsminister Arne Sunde. Høsten 1940 ble Reksten forflyttet
etter å ha befraktet et av sine skip til sitt nyopprettede panamaselskap.
Skipsfartsdirektørens sønn, Per A. Lorentzen, ble ny avdelingssjef.
Reksten kom i opposisjon til både skipsfartsdirektøren og sjefen
for London-kontoret, Ingolf Hysing Olsen. Han hevdet at far og sønn
Lorentzen hadde beriket seg på Nortraships bekostning ved disponeringen
av den Lorentzen-eide Nopal-linjen, og at Nortraship-ledelsen generelt
beskyttet de prestisjetunge linjerederiene. Konflikten truet med å lamme
Nortraship og ble så alvorlig at Reksten våren 1943 måtte forlate
Nortraship.
1939 var Reksten som storaksjonær blitt innvalgt i styret for
Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S. 1941 oppnevnte regjeringen et
London-styre for selskapet med Reksten som formann. Kulldriften opphørte
1941 da britene, etter Tysklands angrep på Sovjetunionen, ødela
anleggene. Reksten kjempet for norske interesser på Svalbard. Våren 1942
ble det etablert en norsk garnison, som holdt stand krigen ut. Sommeren
1943 var Reksten på Svalbard for å undersøke mulighetene for å gjenoppta
gruvedriften, men planene ble oppgitt etter at Barentsburg og
Longyearbyen ble bombet. I samarbeid med norske og britiske myndigheter
planla han 1944 gjenoppbyggingen. Mye takket være Reksten kom
virksomheten i gang allerede 1946–47. Hilmar Reksten er den eneste som
har fått en vei i Longyearbyen oppkalt etter seg. 1945 ble han
styreformann i Store Norske, men kom i konflikt med Kjøde-gruppen som
stod for kulltransporten fra Svalbard. Kjøde startet oppkjøp av aksjer i
selskapet, og 1962 ble Reksten kastet som styreformann.
Bare ett av Rekstens skip kom gjennom krigen. Sommeren 1945 fikk
han levert førkrigskontrakten, M/T Julian, fra Sverige. Ved
gjenoppbyggingen satset Reksten på tankskip. I midten av 1950-årene fikk
han betalingsproblemer, men ble reddet av en kraftig fraktoppgang som
følge av Suez-konflikten i 1956. 1959 fikk han levert Europas største
tankskip, turbintankeren Hadrian (48 035 dvt). Reksten hadde tro på
turbindrevne skip. Maskineriet var rimeligere enn dieselmotoren både i
anskaffelse og vedlikehold, men bunkersforbruket var høyt.
I 1965–67 overtok Reksten 7 store turbintankere. Markedet var dårlig og
økonomisk krise truet. Men Reksten drog nytte av kraftig fraktoppgang da
Suez-kanalen ble stengt 1967. Han ble styrket i troen på spotmarkedet
fremfor langtidsslutninger. Økt transportdistanse for olje og usikker
gjenåpning av kanalen overbeviste ham dessuten om at fremtiden tilhørte
supertankere – Very Large Crude Carriers (VLCC) – på over 200 000 dvt.
I 1967 kontraherte han fem 220 000-tonnere ved Aker Stord. Kontraherte
senere 5 285 000-tonnere.
I desember 1969 eksploderte rederiets VLCC Kong Haakon VII.
Vanskene med å finne reparasjonsverksted gjorde at Reksten planla et
storverft på Hanøytangen utenfor Bergen. Fred. Olsen og Aker så med
bekymring på prosjektet, som ble planlagt for skip opp til 800 000 dvt.
Reksten var storaksjonær i Akers datterselskap Bergens Mekaniske
Verksteder, og man fryktet en sammenslåing til skade for Aker Stord.
Sentralt i verftsplanene stod entreprenørselskapet
Høyer-Ellefsen, som Reksten hadde sikret seg kontroll over 1962. Rolf
Reksten, som var inngiftet i Høyer-familien, røk uklar med faren, og
1966 anla han sak med krav om sin del av morsarven, også kalt
fellesformuen. Den Harvard-utdannede økonomen, som hadde vært i firmaet
siden 1956, vant saken, men ble utstøtt av familien og firmaet.
I 1970, etter at Syria sprengte den transarabiske oljeledningen
til Libanon og Libyas oljeeksport ble redusert, kom den sterkeste
fraktøkning siden Suez-krisen 1956.
Oljeselskapet BP leide 12 av Rekstens tankere. Nettogevinsten var på
over 500 millioner kroner. Rekstens tro på supertankere og egen storhet
forsterket seg.
1973 bestilte han fire 420 000-tonnere – Ultra Large Crude Carriers (ULCC)
– ved Aker Stord for levering 1977/78. Akers engasjement skyldtes bl.a.
ønsket om å fjerne grunnlaget for Rekstens verftsplaner.
1973 kontrollerte Reksten Norges største tankskipsflåte, men
drømmen var å bli “verdens største skipsreder”. I samarbeid med Arne
Næss, og med adoptivsønnen Johan Mowinckel Reksten som operatør, skulle
drømmen realiseres ved oppkjøp av bl.a. Anglo Nordic-flåten – bygd opp
av Erling Dekke Næss. Transaksjonen ble gjennomført ved hjelp av
utenlandske stråselskaper i samarbeid med Hambros Bank og det britiske
storrederiet Peninsular & Orient Line – P & O. Reksten var blant Hambros
største kunder, og banken var den norske stats finansielle rådgiver. Det
fremgikk ikke noe sted at Reksten stod bak oppkjøpet.
Reksten var besatt av trusselen fra Det fjerne østens sterkt
ekspanderende shippingindustri. Som motvekt ville han skape et gigantisk
North Sea Shipping Company. Det britiske meglerfirmaet Clarksons –
verdens største – der Reksten var hovedaksjonær, skulle være
instrumentelt i arbeidet. 1973 syntes Hilmar Reksten i ferd med å nå
sine mål. Han hadde 9 supertankere og kontrakter på 8 VLCC'ere og
ULCC'ere og én gasstanker. I tillegg hadde han langtidsbefraktet fire
supertankere og hadde opsjoner på flere tankskipskontrakter.
Bare Sig. Bergesen d.y. kunne måle seg med ham, men Bergesen var
mindre risikoeksponert gjennom satsing på langtidscertepartier og en mer
fleksibel markedsstrategi. Reksten var prisgitt spotmarkedet med
bunkersslukende turbintankere, som betjente en begrenset og
konjunkturømfintlig del av oljetransportmarkedet.
Med Yom Kippur-krigen i oktober 1973 forventet Reksten en ny
boom. Han syntes å få rett. Kong Haakon VII tjente på bare én reise
netto 42 millioner kroner, eller 40 % av byggeprisen. Kort etter tok den
arabiskdominerte Organization of Petroleum Exporting Countries – OPEC –
i bruk oljen som politisk våpen. Produksjonen ble redusert, prisen økt
og leveransene til bl.a. USA stanset. Tonnasjeetterspørselen sank.
Skipsfarten ble rammet hardt og Reksten ekstra hardt da bunkersprisene
steg voldsomt. Samtidig ble ryktene om en hemmelig utenlandsformue
styrket av en ny strid innen Reksten-familien.
Mot slutten av 1960-årene hadde Astrid Reksten Høyer gjort krav
på sin del av morsarven. Reksten nektet, datteren anla sak, og faren
inngikk forlik sommeren 1973. Våren 1974 fikk myndighetene tilgang til
sakens dokumenter. Rederens disposisjoner og interesser i en del
utenlandske selskaper ble gransket, særlig i P & O. Men i november 1974
frifant handelsminister Einar Magnussen Reksten for å ha “vært
innblandet i aksjetransaksjoner med det britiske rederiet Peninsular &
Oriental slik det har vært fremstilt i britisk presse”.
1974/75 gikk Reksten-flåten i opplag. Alle utbetalinger ble
stoppet og kontraktene med Aker kansellert. Verftet krevde erstatning,
mens Reksten forlangte forskuddsterminene tilbakebetalt. Tvisten gikk
til voldgift, og i mai 1975 ble Reksten dømt til å betale Aker 234
millioner kroner. Reksten kunne ikke betale. For å sikre Aker-konsernets
11 400 arbeidsplasser vedtok Stortinget i hemmelig møte 31. mai 1975 å
styrke Rekstens likviditet ved å kjøpe hans industri- og shippingaksjer
for 186 millioner kroner.
Kreditorene tvang Reksten til å akseptere en gransking av
eventuelle midler ute. En foreløpig rapport av 30. juli viste betydelige
forskjeller mellom Rekstens inntekter fra bortleie av skip til
Panama-selskapet Intercontinental og inntektene selskapet hadde på de
samme skipene. Granskingen ble stanset på et tidlig stadium.
Reksten ble truet med konkurs om ikke et krav på 61 millioner
dollar ble innfridd. Myndighetene ønsket ikke konkurs av hensyn til
arbeidsplassene, mens Hambros Bank fryktet store tap. August 1975 meldte
banken at panamanske Iceland Shipping Corporation ville kjøpe kravet for
20 millioner dollar. Myndighetene og kreditorene mistenkte Reksten og
Hambros for å stå bak Iceland, men godtok forsikringer om at så ikke var
tilfellet. Tilbudet ble akseptert. Mistanken viste seg senere å være
begrunnet – Reksten-midler ble brukt til å kjøpe opp fordringen.
September 1975 fikk Reksten en kreditoravtale som la forholdene
til rette for fortsatt drift om nødvendige garantier ble gitt. 5.
desember ble det statlige Norsk garantiinstitutt for skip og
borefartøyer A/S – GI – stiftet, med høyesterettsadvokat Haakon Nygaard
som forretningsfører. Formålet var å hindre billigsalg av norske
tankskip til utlandet og sikre arbeidsplassene ved Aker.
Høsten 1975 ble myndighetene kjent med den avbrutte
kreditorgranskingen. Etter bokettersyn våren 1976 ble Reksten siktet for
skatte- og valutasvindel og kontorene ransaket. 10. juni utvidet likevel
Stortinget statens garantiansvar fra 2 til 4 milliarder kroner. Samtidig
gav GI Reksten-gruppen en garanti på 741 millioner kroner. Men Reksten
måtte overlate ledelsen til adoptivsønnen Johan Reksten, som var blitt
partner 1974 og ble antatt å ikke være involvert i mulige ulovligheter.
Garantiordningen omfattet 22 store tankskip, hvorav 12 eid av Reksten.
Februar 1979 ble Reksten tiltalt for skatte- og
valutaovertredelser. Under rettssaken var stemningen i Bergen opphetet
og pro-Reksten. Skipsrederen ble 17. desember domfelt på ett av 8
tiltalepunkter. I Bergen ble dommen feiret som full frifinnelse.
Halvåret senere døde Hilmar Reksten av lungekreft, men
Reksten-saken levde videre. Rekstens særeiedødsbo ble erklært insolvent
og tatt under offentlig skiftebehandling. Aker og staten gikk sammen om
å søke etter skjulte Reksten-midler. November 1980 begjærte staten boet
konkurs. Dette gav innsyn og gjorde de to hovedkreditorenes jakt på en
hemmelig Reksten-formue mer effektiv. Den hemmelige formuen ble senere
beregnet til minst en halv milliard.
Strategien til bobestyrerne, høyesterettsadvokatene Jens
Kristian Thune og Kristian Roll, var utformet av Fred. Olsen og Aker,
som lenge hadde drevet jakt på skjulte Reksten-midler i utlandet.
Gjennom påstand om kreditorsvik og rettslig forfølgelse av alle som
kunne tenkes å kjenne til en hemmelig Reksten-formue, skulle uro skapes
og informasjon tvinges frem.
3. desember 1980 slo bobestyrerne til samtidig i London og New
York. Hambros Bank, Rekstens amerikanske advokat, deler av
Reksten-familien og en rekke utenlandske selskaper ble stevnet for
retten og avkrevd informasjon om Rekstens eierforhold. Uroen vokste i
Hambros Bank. I mars 1981 kom gjennombruddet. Banken tilbød 270
millioner kroner mot at bostyret på nærmere angitte vilkår ikke reiste
sak. Tilbudet ble oppfattet som innrømmelse av delaktighet og ønske om å
kjøpe seg ro. Audun Reksten bekreftet i Dagsrevyen 24. mars farens
lovbrudd og Johan Rekstens medvirkning. Etter å ha klarert saken med
regjeringen, undertegnet bobestyrerne avtalen med Hambros Bank.
Gjennom nye søksmål avdekket bobestyrerne gradvis oppbyggingen
og organiseringen av utenlandsformuen kontrollert av Reksten gjennom
truster eller anstalter. De to viktigste var Anstalt Jason og Lascaux,
begge i Liechtenstein. Førstnevnte, etablert 1960, ble avviklet etter
rettssaken med datteren Astrid og verdiene overført til Lascaux. Formuen
skulle primært være en reserve for rederivirksomheten i Norge og
sekundært et “nødfond” til støtte for medlemmer av Reksten-familien “i
kreativt arbeide og aktiviteter”. Etter Rekstens død ble formuen flyttet
til Cayman Islands, men senere spredt på nye skjulesteder. Rekstens enke
Carol og datter Grace var de sentrale aktørene.
Verdiene ble bygd opp og skjult gjennom et stort antall
stråselskaper etablert i ulike skatteparadiser med bistand fra
London-bankene Hambros og Guinness Mahon. Sentralt stod
investeringsselskapene Arran og Calpurnia, som fikk overført penger fra
befrakterselskapene Intercontinental og Cornwall. Under fiktive avtaler
befraktet de to selskapene Reksten-skip til under markedsraten. Skipene
ble så leid ut til markedsrate. Differansen ble ikke ført hjem, men med
bistand fra Hambros overført til investeringsselskapene, som satte
pengene i aksjer og andre verdier, alt eid og kontrollert av Reksten.
Bobestyrerne fikk hånd om Rekstens kunstsamling, som 1972 var
overført til Hilmar Rekstens Almennyttige Fond. 1988 underkjente
Høyesterett overføringen og tilkjente boet malerier, tepper og
sølvgjenstander taksert til 140 millioner kroner. Mesteparten ble
auksjonert bort, også verdens største private sølvsamling. Staten kjøpte
den store Astrup-samlingen for 25 millioner og overførte den til Jølster
i Sogn. Bare teppesamlingen forble i museet som Reksten 1978 hadde latt
oppføre på Fjøsanger. Deler av kunsten var eid av Bjørg, Audun og Grace
Reksten. 1984 hadde de fraskrevet seg eiendomsretten mot at kunsten ble
holdt samlet. Da vilkåret ble brutt, krevde de den tilbake. Etter en
langvarig prosess tilkjente Høyesterett dem i april 1999 kunst til rundt
60 millioner kroner.
1987/88 ble det klart at Hambros Bank hadde spilt en langt mer
aktiv rolle enn den hevdet. Våren 1990 ble banken stevnet for retten for
kreditorsvik. Bostyret krevde inntil 850 millioner kroner og GI et
milliardbeløp i erstatning. Sakene endte med forlik. Reksten-boet fikk
tilført 80 millioner kroner fra banken. Dette kom i tillegg til de
nærmere 80 millioner kroner forliket med bl.a. Carol Rekstens dødsbo og
Grace Reksten innbrakte. GIs forlik med Hambros 1995 gav 300 millioner
kroner og markerte slutten på jakten etter skjulte Reksten-midler.
Jakten hadde kostet. Justert for renter var det 1993 gått med
nærmere 300 millioner kroner til hundrevis av revisorer og advokater.
Enkelte hevdet at boet hadde tjent på å innstille jakten etter 1981 –
utgiftene var langt større enn det man hadde fått inn. Utlodningene
startet 1992 og fortsatte 1994 og 1998. Anmeldte krav var på nærmere
fire milliarder kroner. Bobestyrerne hadde sommeren 2003 ennå ikke
avgitt endelige innberetning til skifteretten. Fortsatt er det
rettssaker i kjølvannet av Reksten-saken. Februar 2003 tapte boet en sak
mot GI med krav om tilbakebetaling av 126 millioner kroner. Vinner boet
frem med anken, vil 88 % gå til Kjell Inge Røkke og Aker RGI.
Hambros tilbud og Dagsrevy-innslaget våren 1981 skapte røre i
det politiske Norge og i GI. Hvorfor var ikke den hemmelige formuen
avslørt tidligere, og hvem hadde ansvaret for at staten hadde garantert
på feilaktige premisser? Det endte med at regjeringen Harlem Brundtland
oppnevnte en granskingskommisjon som skulle gå gjennom Reksten-saken.
Da det 1981 ble klart at Reksten-selskapene ikke kunne
tilbakebetale gjelden på 1,5 milliarder kroner, ble fokus rettet mot
avvikling av GI og å begrense statens tap beregnet til 834 millioner
kroner. Ved avtale av 5. februar 1982 tilførte Hambros Bank Aker og GI
verdier for 100 millioner kroner hver. Staten måtte erklære at man
frafalt fremtidige krav og søksmål mot banken. Søksmål kunne reises
dersom det kom nye opplysninger om straffbare forhold.
Bobestyrerne, pressen og opposisjonen var kritiske til
handelsminister Arne Skauges håndtering av saken. I Stortinget var det i
april så vidt båten bar for regjeringen Willoch. Forslaget om å avvise
avtalen falt med 78 mot 77 stemmer. Mistillitsforslaget mot
handelsministeren fikk SVs fire stemmer.
GI satte søkelyset på Johan Reksten og Haakon Nygaard. 9. april
1981 ble Nygaard, som hadde lett i fem år uten å finne skjulte midler i
utlandet, med øyeblikkelig virkning suspendert fra stillingen. Da
bobestyrernes midlertidige innberetning av 10. juni 1981 viste at
Nygaard var kjent med at Reksten hadde eiendommer i utlandet, ble han
sagt opp.
Etter Audun Rekstens uttalelser i Dagsrevyen fant styret i GI at
Johan Reksten 1978 urettmessig hadde mottatt garantier for 865 millioner
kroner. Sommeren 1981 ble han varetektsfengslet siktet for bedrageri og
falsk forklaring, men satt fri dagen etter. Etter å ha versert i
rettsapparatet i rundt fire år ble saken henlagt. November 1982 ble
Johan Reksten slått personlig konkurs, og bobestyrerne fikk nye
dokumenter til belysning av Reksten-saken, men jakten på en hemmelig
Johan Reksten-formue mislyktes.
Våren 1985 kom stortingsmeldingen om regjeringskommisjonens
granskingsrapport om Reksten-saken. Stortinget slo fast at kommisjonen
ikke hadde besvart “sentrale spørsmål”. For første gang siden 1920
oppnevnte Stortinget en granskingskommisjon. Under ledelse av
høyesterettsjustitiarius Rolv Ryssdal skulle den få frem “faktiske
opplysninger om norske myndigheters opptreden i forbindelse med Hilmar
Rekstens utenlandske forretningsvirksomhet” og om regjeringen hadde
oppfylt sin opplysningsplikt overfor Stortinget.
På grunnlag av Ryssdal-kommisjonens rapport behandlet Stortinget
Reksten-saken april–mai 1990. SVs krav om at de ansvarlige statsrådene
måtte stilles for riksrett fikk bare partiets egne stemmer.
Arbeiderpartiet konsentrerte seg om å forsvare sine to tidligere
handelsministere og gikk sammen med de øvrige opposisjonspartiene i
kritikken av Arne Skauges håndtering 1982.
1995 drøftet Stortinget spørsmålet om en ny granskingskommisjon
i Reksten-saken. Bakgrunnen var opplysninger om at myndighetene visste
om Rekstens utenlandsformue allerede 1974–75, men at Stortinget ikke ble
informert. SV og FrP ivret for en granskingskommisjon, mens
Arbeiderpartiet, som hadde det politiske ansvaret i perioden, stilte seg
avvisende sammen med Høyre. Stortinget var lei hele Reksten-saken, og
forslaget falt med 95 mot 31 stemmer.
Hilmar Reksten ble ikke akseptert av Bergens øvrige redere. For
dem var han en oppkomling og urokråke. Bergens Rederiforening, der de
etablerte dominerte, nektet ham tillitsverv han selv mente seg
berettiget til. 1957 varslet han utmelding av foreningen, men medlemskap
i Norges Rederforbund forutsatte medlemskap i en kretsforening. Reksten
ville opprette en kretsforening for Fana, men Rederforbundet stanset
planene. Han oppgav også å overføre flåten til Haugesund.
Rekstens privatliv var preget av konflikter og tragedier. Han
kom på kant med nesten alle sine barn, bare Bjørg og Grace Reksten ble
godtatt. Eldstesønnen Tore var funksjonshemmet. Med midler fra
fellesformuen ble det 1951 kjøpt en gård til ham, men 1957 omkom han i
en traktorulykke.
Bergen har likevel mye å takke Hilmar Reksten for. 1952–56 var
han blant grunnleggerne av Festspillene i Bergen. Som Festspillenes
første styreformann gjorde han en stor innsats og var også en viktig
økonomisk medspiller. For sitt arbeid ble han 1956 utnevnt til ridder av
St. Olavs Orden.
1967 kjøpte Reksten skoleskipet Statsraad Lehmkuhl for å hindre
salg ut av landet. Reksten brukte seilskipet i opplæringsøyemed, men
1973 gikk det i opplag. 1978 ble Statsraaden skjenket til stiftelsen som
nå eier og driver skipet.
Reksten var en stor bidragsyter til kulturelle og sosiale
formål. Grieghallen og Stenersens Samling nøt godt av hans gavmildhet. I
Florø fikk han bygd Flora Alderssenter. Han opprettet Hilmar Rekstens
Almennyttige Fond med en grunnkapital på 80 millioner kroner, men store
deler av kapitalen var Reksten-aksjer, som ble verdiløse.
Hilmar Reksten var avholdt av sine sjøfolk. I begravelsen i
Storetveit kirke ble hans kiste båret av seks av rederiets kapteiner i
full uniform. I parken omkranset av privatboligen, rederikontorene og
museumsbygget er hans urne murt inn i en vegg.
Kilde: NBBL artikkel. Lettere redigert av Per Sundfær. |