Mangler bilde.

1924 DS BOTNIA (2) (BRG531192403)

warsailors

Type:

Dampskip, stykkgods
steam ship, general cargo.

Off.no:

5604412

Flagg (flag):

NOR

Havn (port):

Bergen

Byggeår (year built):

1918/10

Bnr (Sno).:

196

Bygger (yard):

Bergens Mek. Verksted, Bergen.

Eier (owner):

D/S A/S Øvre, Bergen.

Disponent (manager):

William Hansen, Bergen.

Klasse (Class).:

DnV +1A1

Tonnasje (Tonnage):

2.400 tdw, 1.627 brt, 946 nrt.

Dimensjoner (size):

L: 244,5’-B: 37,7’-D: 15,5’.

Lasthåndtering
(cargo handling):

4 x lasteluker.
5 x vinsjer.
4 x bommer.

Kjølemaskineri
(Ref. machinery):

Navigasjonsutstyr:

Manøversystemer
(syst. for manouvering):

Dekksmaskineri
(deck machinery):

Kommunikasjon (comm.):

Kallesignal (Call sign):

MSJK / LCRO

Fremdrift (propulsion):

1 x dampmaskin (steam reciprocating), type triple exp., 3-sylinder, syl. diam.:18,0”–29,0”–49,0”, slag/stroke:33,0”. 138 NHK. Bygget av Bergens Mek. Verksted, Bergen.

Fart/forbr. (speed/cons.):

9,0 knop.

Hjelpemaskineri (aux):

.

Tot. el. kraft (el. power):

Kjeler (boiler):

2 x dampkjeler (steam boilers), hver med dim.: 12,0’ x 11,0’ og 2 fyrganger. Samlet heteflate 2.558 ft². Arbeidstrykk 180 psi. Bygget av Bergens Mek. Verksted, Bergen.

Bemanning (crew):

Historikk:

1918 Bygget som MODEMI av Bergens Mek. Verksted, Bergen for A/S Ivar An. Christensens Rederi III (Ivar An. Christensen), Kristiania. Sjøsatt 12/08, ferdigstilt i oktober. Byggepris NOK 445.000.
1920 Overført til A/S Ivarans Rederi (Ivar An.Christensen) Kristiania.
1921 Overtatt av A/S Correct (Ivar An. Christensen), Kristiania.
1924 Solgt til D/S A/S Øvre (William Hansen), Bergen. Omdøpt til BOTNIA.
1935 Solgt til D/S A/S Trampfart (M. Johansen), Bergen.
1936 Solgt til Skibs-A/S Berto (Tom Jentoft Berge), Oslo. Omdøpt til BERTO.
1940 Nortraship ble managers i april.
1942 Senket 12/12 mens hun lå til ankers i Algier, Algerie av miner plassert av froskemenn fra den italienske ubåten AMBRA.
En mann omkom.

EN HISTORIE: Den skjulte trussel Sjørøveri og norsk sjøfart i kinesisk farvann fra 1920- 1940 av Ilkka Kristoffer Dahl:

DS Botnia og nordmenn i fangenskap

        Den 11. september 1929 blir bergenskipet D/S Botnia lastet med 26. 000 sekker salt som skipet skulle frakte fra Chenkiskong til Shi-herwei i Kina.
        12. september kl. 9.45 legger skipet utfra havnen og begynner å lodde sjøbunnen når de kommer ut fra havneområdet. Målingene viser at vannet blir grunnere og grunnere og kl.11.30 står skipet bunn fast. I 2 timer prøver mannskapet om bord å få skipet av grunn, men må til slutt innse at de trenger hjelp. kl. 13.30 blir loskutteren sent for å hente hjelp og soldater for å avverge mulige piratangrep som kan oppstå mens skipet står på grunn.
        Kvart på tre hører man skyting fra en tremastet junke som kommer inn babord side. Skytingen pågår uavbrutt fram til ti på halv fire, på det tidspunktet blir skipet bordet av 10-12 banditter bevæpnet med rifler og revolvere. Skipet blir plyndret og det som ikke blir tatt blir knust og ramponert.
        Kaptein Haaland, styrmann Westerheim, styrmann Tellevik og 5 kinesere blir tatt ombord i djunken som fanger. Halv fem drar de fra skipet med sitt bytte og sine fanger. Skipet med soldater ankommer noe senere i en motorbåt.
        Hvor mange som ble tatt blir uklart når man ser på korrespondansen mellom Shanghai og utenriksdepartementet. I et brev står det at det var fem norske offiserer og ikke to, som ikke stemmer overens med sjøforklaringen. Ut ifra hva som kommer fram i avisene i ettertid konkluderer jeg med at det var to norske offiserer (kaptein Haaland og styrmann Westerheim) som ble tatt av piratene ettersom det er kun deres historie man hører om senere i avisene, uten å nevne styrmann Tellevik.
        Denne hendelsen får en enda større mediedekning enn de andre skipene som er tatt tidligere. Det som skilte denne hendelsen fra de andre er at det nå var to nordmenn som er i fangenskap noe som gjorde at hendelsenes utfall ikke var avklart.
        I er telegram fra legasjonen i Peking 14.desember kom det fram at sjørøverne forlangte en løsesum på 500.000 shanghai-dollar (1 million norske kroner) for utleveringen av fangene. Den norske regjeringen responderte med å holde den kinesiske regjeringen ansvarlig for fangenes sikkerhet og frigivelse. Det norske konsulat konfererer med andre fremmede makter i Kina og legasjonen blir bemyndiget til å garantere eller betale løsesummen.
        Det viser seg i ettertid at soldatene som kom styrmann Westerheim til unnsetning hadde en tro på at de skulle få en belønning på 2000 mexicanske dollar hvis fangene kom fra det i god behold. I et brev datert 13. oktober fra sjefen for soldatstyrken til Westerheim sto det noen lykkeønskninger, hvordan han hadde blitt mentalt sliten av oppdraget, og det lå i kortene at det var et forsøk på pengeutpressing.
        Det viser seg at Wallem og Co (skipets eier) hadde nevnt summen som «ransom», altså ment til røverne, og det var aldri ment å gi noe til soldatene. Ikke så ulik avtalene med berberne i Middelhavet, kunne også rederiene (istedenfor statene) betale tributt til pirater i et område for å la deres skip være i fred.         Problemet som oppsto om rederiene gav etter ble naturligvis at piratene fikk finansiert sitt arbeid og kunne gjøre det lukrativt. De to norske fangenes historie finner man avsluttingen på i artikler funnet i aviser fra denne perioden.
        I avisene North China Standard, 25. september 1929 og Peking Leader 28. september 1929 kommer historien til Kaptein Haaland frem. Etter at han og de andre fangene hadde måttet forlate Botnia, ble de med piratene til Haichow hvor de selv gikk på grunn natten den 17. september. Etter at de gikk i land marsjerte de innover og opp til høyden hvor de stanset ved et hus. En time oppdaget de soldatene som var på vei for å befri fangene og prøvde å flykte med gislene. Haaland var nå såpass sliten at han begynte å henge etter. En av piratene prøvde derfor å drepe han ved å slå han med en stor stein. Ifølge Haaland ville de ikke skyte i frykt for at soldatene skulle høre dem. Piratene trodde han hadde dødd av slaget, men han overlevde og ble funnet av soldatene som tok han med til magistratens yamen (kinesisk tittel for sjef eller undersjef. Han ble videre sent til sykehuset i Haishow, mens soldatene koordinerte med elvepolitiet for å fortsette jakten på piratene.         Styrmann Westerheim greide også å komme seg unna. På piratenes flukt fra soldatene prøvde de å gjemme seg i en hule, og på det tidspunktet så styrmannen sin mulighet til å flykte. Det endte i slagsmål, hvor han fikk flere slag men soldatene fikk tatt dem igjen, og etter en kamp med flere døde på begge sider, ble Westerheim befridd.
        Det viser seg derimot at garantien om løsepengene ikke er noe som fortsatt var et spørsmål. I et brev Aug. Emarch. sendte til Aall skriver han dette:
        Kjaere Aall, «Botnia»
Jeg takker for deres brev av 26. September som var meget interessant. Til deres fortrolige kunnskap kan jeg meddele at mitt personlige standpunkt var ikke aa betale nogen løsepenger, men efter alt det hysteri som kom til orde i pressen i anledningen, fant den fungerende utenriksminister, statsraad Oftedal – og regjeringens øvrige medlemmer- ikke a turde ta ansvaret for et saadant standpunkt. Jeg er imidlertid glad for at de og Gisle Johnson ikke tapte hodet.
        Dette brevet viser to ting. For det første av betalingen at løsepenger ikke var noe som ble anbefalt. Det andre dette brevet viser er at Esmarch mener regjeringenes beslutninger om piratproblemet blir påvirket av pressen som tydelig skriver en del om hendelsene.

3.7 Konklusjon
         Det man ser i etterspillet av disse tre hendelsene er at piratene blir mer vågale og tør å gå lengre i sine angrep. Dette blir lagt merke til i den norske befolkningen som får høre historiene gjennom avisene, og det kreves til slutt at det blir gjort noe for å finne en løsning på problemet.
        Sjørøverikomiteen blir dermed opprettet med representanter fra de største maritime arbeidsunionene og skal arbeide med å finne mulige løsninger for å sikre norsk handel og norske liv.
        I neste kapittel kommer jeg nærmere inn på hva disse ideene var og om de var brukbare.
        I dette kapittelet ser man i de fleste angrepene at pirater gikk om bord i skipene som passasjerer og angrep innenfra etter de hadde kommet ut på åpent hav.
        Botnia ble angrepet utenfra, men det var et særtilfelle som skjedde på grunn av deres sårbarhet da de grunnstøtte. Under disse tre angrepene var det kun kaptein Jentoft som døde. Det var klart at piratene helst ville unngå tap av liv på de overfalte, med unntak hvis de overfalte utgjorde en trussel for piratene selv.
        Da kaptein Haaland ble slått med en stein, virket det som en desperat handling for å slippe unna soldatene, og hindre han i å røpe veien de tok.
        Drap på de overfalte mannskapene kunne også skape en utrygg situasjon for piratene, ettersom det kunne skape større uroligheter. Det var også en økonomisk faktor, ettersom de trolig ikke ville risikere å drepe en potensielle verdifull fange de kunne få løsepenger for, noe man ser de tar hensyn til i alle de tre angrepene.

History in English:

1918 Built as MODEMI by Bergens Mek. Verksted, Bergen for A/S Ivar An. Christensens Rederi III (Ivar An. Christensen), Kristiania. Launched 12/08, completed in October. Building costs NOK 445.000.
1920 Transferred to A/S Ivarans Rederi (Ivar An. Christensen) Kristiania.
1921 Taken over by A/S Correct (Ivar An. Christensen), Kristiania.
1924 Sold to D/S A/S Øvre (William Hansen), Bergen. Renamed BOTNIA.
1935 Sold to D/S A/S Trampfart (M. Johansen), Bergen.
1936 Sold to Skibs A/S Berto (Tom Jentoft Berge), Oslo. Renamed BERTO.
1940 Nortraship became managers in April.
1942 Sunk 12/12 while at anchor in Algiers harbor, Algerie by limpet mines placed by frogmen operating from the Italian submarine AMBRA.
One man lost.