|
Fremdrift (propulsion): |
1
stempel dampmaskin (steam reciprocating), triple exp.
3-sylinder, syl. diam.: 17,5”–29,1”–6,1”, slag/stroke:
36,0”. 167 NHK. Bygget av
Huiskens & van Duijk,
Dordrecht, Nederland |
|
Historikk: |
1920
Bygget som HANS GUDE av
Huiskens & van Duijk, Dordrecht, Nederland for A/S
Dampskibsselskabet Fane (Vilhelm Torkildsen), Bergen.
1927 Solgt til Dampskibsselskabet
A/S Ringhorn (Albert Schjelderup), Bergen. Omdøpt til RINGHORN.
1940 WW II–Nortraship ble managers i april.
Forsøkt torpedert og skutt i senk 28/11 av den tyske ubåten U 95
(Korvettenkapitän Gerd Schreiber) i ca. posisjon
55°29N-18°01V. Mannskapet forlot skipet etter to treff i skorsteinen og
nær brua. U 95 forlot stedet da de trodde skipet
ville synke. Mannskapet gikk om bord igjen og kom 01/12 inn til Belfast
Lough, Nord-Irland.
1941 Torpedert og senket 04/02 av den tyske ubåten U 52
(Korvettenkapitän Otto Salman) i posisjon 55.46N-22.36V, i
Atlanterhavet, vest-sydvest av Rockall mens hun var på reise fra
Gourock, Scotland til St. John, Nova Scotia, Canada med antrasittkull.
14 mann omkom, 5 overlevde. De overlevende kom seg opp på en flåte og
ble
berget etter 6 timer av korvetten HMS CAMELLIA.
De ble landsatt 09/02 i Greenock, Scotland.
Konsulatrapport om tapet at s/s
RINGHORN.
s/s
RINGHORN
ført av kaptein Terkelsen avgikk fra Gourock 30. januar i en konvoi på
omtr. 30 skib.
RINGHORN
var lastet med en full last Antracitt kull bestemt til Halifax eller
Newfoundland.
Da den var lastet klarte
RINGHORN
å holde sin plass i konvoien i de første 2 dage til
tross for at vind og sjø var imot. Skjønt ett forholdsvis langsomt
gående skib, kunne den stampe i
vei jevnere og lettere enn noen av de andre skib som var i ballast, men
da vinden dreiet tvers ble den snart hemmet, og sakket akterover så den
kom ut av konvoien, og ble latt tilbake,
helt overlatt til seg selv.
Da den var omtr. 450 miles ute, på N 56 og V 19, ble den torpederet kl.
6.40 fm. Torpedoen traff på styrbord side ved Nr. 2 luken. Lettmatros
Ivar Flaten, som var akterut i mannskapslugarene da, løp opp på dekk.
Han så at styrbord livbåt var brukket i to med begge deler hengende i
davitene. Idet han så seg omkring fikk han se tårnet og dele av skroget
på utbåten aktenfor skibet. Han fløi opp på båtdekket for å komme bort
til babords livbåt, men innen han rakk så
langt, krenget skibet over og han ble kastet på sjøen. Kokk Arne
Pedersen, som var til
køis da det hendte, hoppet ut og løp opp
på båtdekket, hvor han så kaptein Terkelsen stå ved radiostasjonen med
dokumentmappen sin i hånden. Kapteinen var omgitt av 10 eller 11 mann,
og han ga ordre til telegrafisten, som forsøkte å sende ut SOS. Hvorvidt
han fikk gjort det, kunne ikke vitnet si, men senere begivenheter tyder
på at han klarte det. Da skibet hurtig krenget
over til babord, til livbåten på den siden kom i vannet, styrtet alle
opp i den, men innen de greide å komme klar skroget, gikk skibet rundt,
og skorstenen traff livbåten og kantret den. Alle ble kastet i vannet,
og kokken som oppdaget flåten i vannet, svømte hurtig bort mot denne.
Derfra brakte han lettmatros Ivar Flaten i sikkerhet. Flaten hadde fatt
et slag i hodet som delvis svimeslo ham, og han ville ha omkommet om det
ikke hadde vært for kokkens hjelp. Den estoniske fyrbøter Andreas Piitka
og den ungarske byssegutt Gyrogy Varjas, som fløt i nærheten av flåten,
ble også bragt i foreløpig sikkerhet.
Det var belgmørkt da det hendte og bitende kalt. De overlevende søkte
forgjeves etter klær på flåten. De fant en lampe og olje, men ingen
fyrstikker. Hjerteskjærende skrik
om hjelp fra kapteinen og alle de andre
som fløt omkring i mørket hørtes fra alle kanter på flåten. Pedersen og
Flaten lette
fortvilt etter fyrstikker til å tenne lampen med, for å sette de andre i
stand til å rekke flåten. Imidlertid fantes ingen fyrstikker og de
bønnlige rop ut i mørket døde bort, det ene etter det annet, inntil
stillheten tilslutt hersket.
Da dagen brøt frem var der intet å se unntagen en kantret livbåt
med noe som lignet en livløs bylt som hang fast på
kjølen. Der var intet annet å se enn den stormfylte luft og det opprørte
hav, og intet spor av deres tidligere skibs
kamerater. Den kantrete livbåt med bylten på toppen fjetret deres blikk,
for det var i
det
minste noe å se på. Da ble der liv i bylten. Den beveget seg, og de så
at det var en som de de gjenkjente som donkeymann Olaf Soltvedt. De på
flåten
leitet
etter årer for ved hjelp av dem å kunne nærme seg båten, i håp om å
sette den på rett kjøl. De lovende utsikter til klær, mat og seil i
båten styrket deres bestrebelser, men de ble sørgelige skuffet, da
flåten bare hadde en liten åre, som det var utilstrekkelig å rekke frem
til båten med, og de måtte oppgi sin plan. I times
vis satt de gjennomvåte og frøs, tett sammen
trengt.
"Jeg skulle med
glede betalt 50 pund for et klesplagg
eller et dekke av en eller annen slags til å beskytte mitt
skjelvende legeme mot den gjennomtrengende kolde vind," sa kokken
etterpå. Seks timer senere kom den britiske destroyer
HMS CAMELLIA
til
syne og tok dem opp. Ombord på destroyeren fikk de varme bad og lagt i
varme behagelige køyer. De ble behandlet med den største vennlighet av
alle ombord, og deres opphold på skibet gjorde dem friske og kjekke
igjen.
Greenock,
12. februar 1941
Frithjof Utne. |
|
History in English: |
1915
Built as HANS GUDE by Huiskens & van Duijk, Dordrecht, the
Netherlands for A/S Dampskibsselskabet Fane (Vilhelm Torkildsen),
Bergen.
1927 Sold to Dampskibsselskabet A/S Ringhorn (Albert
Schjelderup), Bergen. Renamed RINGHORN.
1940
WW II–Nortraship became managers in April.
Tried to sink by torpedoing and gun fire 28/11 by the German submarine
U 95 (Korvettenkapitän Gerd Schreiber) in about
pos. 55°29N-18°01W. After two hits in the funnel and near the bridge the
crew abandoned ship.
Believing the ship will sink the Germans left the area but the crew
reboarded the vessel that was only damaged at the superstructure and
arrived 01/12 at Belfast Lough, Northern Ireland.
1941
Torpedoed and sunk 04/02 by the German submarine U 52 (Korvettenkapitän
Otto Salman) in position 55.46N-22.36W, in the Atlantic Ocean,
West-South West of Rockall. The vessel was on a voyage from Gourock,
Scotland to St. John, Nova Scotia, Canada with Antrasitt coal. 14 men
were lost, 5 survivors.
The
survivors
managed to reach a raft.
After six hours, the five survivors were picked up by the Corvette
HMS
CAMELLIA.
They
were landed 09/02 at Greenock, Scotland.
Report from OS Ivar Flaten & cook Arne Pedersen:
Appeared Ivar
Flaten,
ordinary seaman on the s/s
RINGHORN.
He referred to the report, which he and cook Pedersen had at one time
given to the Consulate . He added that he had been signed on the
RINGHORN
on the 29th December 1940 in London. The vessel was then lying at
Belfast and he commenced his duties on board the next day. From London
to Belfast he travelled together with the captain, the chief officer,
the cook, one A.B. Seaman and one fireman. All of these were new on
board. When the torpedoing took place it was stormy weather with rough
sea. It was quite dark and all lights on board were blacked out. He
could, however, dimly make out the outline of the U-boat which passed
probably about 25 to 30 metres away from the vessel after she had been
torpedoed. At the moment of the torpedoing the witness was lying asleep
and was flung out of his bunk when the torpedo struck. Two machine guns
and a bomb thrower had been placed on board. There was no question at
all about having time to make use of these guns. There was only one oar
on the raft, which the witness managed to get on to. They were therefore
unable to row the raft and, besides, the 4 on it were more or less
injured so that they could not do anything.
On the crew list being put before him he stated that the name of the
vessel's master was Terkelsen and that he was either from
Arendal
or
Tvedestrand. Aslaksen
and
Jørgen
Hansen were officers, but he is not sure as to who was the chief officer
and who was the 2nd officer. Egil Aune and
Jostein
Opheim were A.B Seamen. Jakob
Bjørkman
was no doubt the cheif engineer and Andras Mjelde must presumably have
been the 2nd engineer. The witness does not remember this name, but he
knows that the 2nd engineer was from Bergen. Johan A. Andersen and
Erling
Nyhus
were A.B. Seamen and both were from
Tønsberg.
Erling Moe was fireman from Trondheim. With reference to David Martin,
the witness cannot remember that name, but on departure from Gourock two
British seamen came on board one of whom went ashore when the vessel was
lying in the roads. The witness further stated that
were
was still another Opheim on board who had been signed on at Glasgow. He
was an A.B. Seaman, but the witness does not remember his Christian
name. In addition, there was signed on at Glasgow a wireless operator
who, as far as the witness remembers, was from Bestum near Oslo. The
witness does not remember his name. The witness had heard that a
Dutchman was supposed to have been signed on at Glasgow, but he was no
doubt left behind. The witness is quite sure that there was no Dutchman
on board. Further, there was the steward on board the name of whom the
witness does not remember. The steward, who was from Bergen, had been
signed on in London together with Erling
Nyhus
and Johan Andersen and commenced his duties at Gourock. |