|
Firma Erling Sannes i Bodø var de eneste i Nord-Norge som drev
utenriksfart på 1930-tallet. Av brødrene var det Erling som hadde
startet firmaet og lagt grunnlaget, mens hans yngre bror Jacob Sannes jr
var pådriveren på rederisiden. Han kom til å stå som landsdelens fremste
shippingmann på 50- og 60-tallet.
Den første som grep muligheten som åpnet seg ved
Nord-Norge-planen var Jacob Sannes jr i Bodø (1911-1970). Han var sønn
av den legendariske kaptein Jacob Sannes (1878-1955) fra Kristiansund
som ble fører i Vesteraalens Dampskibsselskab og av ds HESTMANDEN
under Første verdenskrig, før han i 1920 ble adm direktør i Saltens Damp
og senere disponert for Det Nordlandske Dampskibsselskap. Jacob seniors
eldste sønn, Erling Sannes (1900-1982), hadde startet agenturfirma i
Bodø i 1922 ved siden av kull, koks og saltimport. Her kom Jacob junior
inn som partner ti år senere, etter shipping-praksis i Newcastle. Han
var tydeligvis drivkraften på rederisiden, der ds MONS (1000 tdw)
ble kjøpt som første skip samme år. Ut gjennom 30-tallet ble det kjøpt
flere eldre skip i selskapene D/S A/S Nordfart, Sydfart, Vestfart og
Østfart.
Under Andre verdenskrig drev firmaet en aktiv bergingsvirksomhet
med bl a fartøyene TRAWL 1 og SVALBARD 2, foretok mange
bergingsoppdrag og reparasjoner, også av større skip som SKRAMSTAD
og BLENHEIM. Aktiviteten fortsatte etter krigen, men
skipene ble solgt i 1951.
I mai 1951 var Jacob Sannes jr. i Oslo, boende på Hotel
Continental, for å treffe meglere og andre som kunne være interessert i
prosjekter under Nord-Norge-planen. Selv om reglene for skattefordeler
ennå ikke var avklart fikk Sannes i stand intensjonsavtaler med Olsen &
Ugelstad om overføring av så pass store og moderne tankskip som
VARDEFJELL (1940) og DOVREFJELL (1945) til Nord-Norge.
Den første avtalen – og trolig også den første som ble akseptert under
planen – var kjøpet av mt SOLFONN (14770 tdw, bygget 1939) til
I/S Bardal, et selskap hvor Erling Sannes A/S stod for 50 prosent, mens
meglerfirmaet R. S. Platou tegnet seg for 40 prosent. De siste
prosentene ble trolig delt mellom flere deltakere, men slik at den
nordnorske andel kom ut med minimum 51 prosent.
Derved var det duket for overtagelse av skipet i oktober da det fikk
navnet BARDAL og ble registrert i Bodø. Hakk i hel kom også to
andre eldre tankskip, REIN til Tromsø og VÅGAN til
Stokmarknes; mer om disse senere. Alle tre fikk innvilget
skattefordelene. BARDAL var sluttet godt, og tok på sin første
reise oljeprodukter til Norge, blant annet med lossing i Trondheim.
Våren 1952 var Jacob Sannes jr. igjen i Oslo, atter med base på
Continental. Igjen snakket han med Olsen & Ugelstad og skipsmegler
Hjalmar Bjørge. Det kom til forhandlinger med Odd Berg om kjøp av
KOLLBJØRG (1943), med deltakelse fra Berg, men oslorederen trakk
seg på grunn av byråkratiske detaljer.
Et annet interessant prosjekt kom seilende opp på samme tid. Det
var seks mindre haugesundsrederier som luktet på kjøp av Esso-tankeren
HAAKON HAUAN (1932). Det var D/S A/S Nurgis (H Krohn
Brekke), A/S Rona (Tollak J Skogland), Sigurd Haavik A/S og A/S King og
A/S Rune (Per og Trygve Skogland). Kjøpesummen var her hele 11 millioner
kroner; ganske stivt for et så gammelt skip. Det kom til kontakt mellom
haugesunderne og Sannes, og forhandlingene pågikk fortsatt i juli 1952.
Dalstø var skeptisk til den høye kjøpesummen, men prosjektet falt bort
av seg selv. Det ble i stedet til at Sannes gikk inn med 25 prosent i en
nybygningskontrakt inngått i oktober 1952 av I/S Rein i Tromsø for et
skip på 18000 tdw fra Nederlandsche Scheepsbouw i Amsterdam.
I 1952 ble det også bestilt et lite spesialtankskip fra P.
Lindenau i Kiel, levert i februar 1953 med navnet BINDAL for
regning av et P/R ved samme navn. Her var deltakerne Sverdrup & Sverdrup,
Reine, A/S Nordfisk, Svolvær og Erling Sannes A/S, Bodø, som sammen
dekket byggesummen på 1.055.000 kroner. Båten var bygget spesielt for
sildolje og tran, men ble ved levering utleid til Norsk Brændselolje A/S
(BP) og fikk befrakternavnet MIL 35; to år senere BP 35.
Den seilte heldig og la opp et overskudd.
Korea-boomen ebbet ut høsten 1952 og førte til noen svake år for
tank. BARDAL’s certeparti til 20 shilling (per tdw per mnd) løp
ut i august 1953, men skipet var lykkelig sluttet videre på et godt
reisecerteparti, 12 måneder til MOT+150/125 som bar rederiet gjennom en
svak periode. Oljeselskapet Shell fornyet certepartiet til svakere
betingelser og igjen fra januar 1956 til Scale+25/100. Bardal ble god
butikk.
Dette ga næring til ambisjonene i Bodø. Høsten 1956 gikk I/S
Bardal via R. S. Platou til kontrahering av et tankskip på 19500 tdw ved
Eriksberg i Göteborg. Like over nyttår ble kontrakten lagt om til å
gjelde for en 36000-tonner; blant landets største tankskip. Byggeprisen
ble estimert til gode 40 millioner kroner (den ble 43.8 mill).
Forutsetningen var at BARDAL skulle selges, og i oktober 1956
betalte finske kjøpere hele 10 millioner kroner for det aldrende skipet.
I/S Bardal innkasserte et netto overskudd på 11.7 millioner.
Våren 1956 kom brødrene Sannes i forbindelse med den unge og
lovende shippingmannen Berge Sigval Bergesen i Oslo, sønn av den store
Sigval Bergesen dy. Han brakte med seg Fearnley & Egers
Befragtningsforretning, slik at Sannes-brødrene kom til å forholde seg
til begge de to store meglerfirmaene i hovedstaden (noe som var uvanlig;
en holdt seg til det ene eller det andre).
Berge Sigval foreslo å kjøpe Biørnstads gamle tanker BEAUMONT
(8600 tdw, bygget 1929), som var på markedet for 2.5 million kroner. I
sakens anledning ble K/S Erling Sannes & Co etablert, eiet av Erling og
Jacob Sannes med 45 prosent, Karl Nøstvik, Bodø med 5, Berge Sigval
Bergesen med 42.5, tankmegler Birger Gran med 5 og Hans Jacob Schnitler
med 2.5 prosent av kapitalen på 500.000 kroner. Tankskipet ble overtatt
i juni og fikk navnet navnet BODØ. Dette skulle bli en lykkelig
historie. Markedet strammet seg til; BODØ ble sluttet til
glimrende rater på korte reisecertepartier, mens markedet skjøt i været.
Året 1956 skulle gå inn i historien som Suez-boomen, utløst av stigende
spenning i Midt-Østen, egyptisk nasjonalisering av kanalen og krig med
stenging av kanalen i oktober.
Tidlig høst ble også en hektisk tid i Bodø og Oslo. Interessentene bak
Bardal satt med en betydelig kapital. Av dette ble 7.5 million lagt ut
på en gammel damptanker, NARATHON (11600 tdw) bygget i Newcastle
i 1930. Denne ble plassert i P/R Barli, eiet av Erling Sannes med 50
prosent og Platou Investment og Berge Sigval Bergesen med 25 prosent
hver. BARLI fortsatte på et godt certeparti.
Balmi-affæren.
Men også K/S Erling Sannes & Co ble grepet av optimismen. Birger Gran
hos Fearnley & Egers Befragtningsforretning, som var hoffmegler for Sig
Bergesen dy. fikk i stand kjøp av mt BERGESTRAND på 16320 tdw,
bygget i 1950. Prisen var hele 22 millioner kroner, som i stor grad ble
finansiert ved hjelp av mt BODØ som egenkapital. Med i salget var
et godt T/C til BP på 27 shilling (per tdw per måned) som løp frem til
november 1960. Som BALMI av Bodø ble den landsdelens største
skip.
Disse tre transaksjonene skjedde i den mest opphetede fasen hvor
Storbritannia og Frankrike, støtte av Israel gikk til krig mot Egypt
1.november. Suezkanalen ble stengt og tankmarkedet nådde nye høyder. I
denne fasen var brødrene Sannes tre tankskip og ene tankkontrakt gull
verd.
Men krigen ble avsluttet med amerikansk press, Suezkanalen kom i gang
igjen, og utover våren 1957 falt markedet sammen. I Bodø lyktes det å
selge BARLI med et godt certeparti høsten 1957 til Panama for 6.2
millioner kroner, etter å ha tjent godt i mellomtiden. For BODØ
var de gode tider slutt i desember 1957 da skipet ble tatt hjem til
Kristiansand for opplag.
Kjøpet av mt BERGESTRAND (16320 tdw) fra 1950 til en rekordhøy
pris høsten 1956 kunne forsvares med et godt certeparti. Likevel skulle
et alvorlig maskinhavari for BALMI føre til store problemer for
eierne, og spesielt for firma Erling Sannes. Det førte i sin tur til at
Jacob Sannes jr. gikk ut av firmaet og startet eget rederi.
Problemene var ikke de gamle tankerne, men den nye. Først hadde BP
avslått å forlenge certepartiet videre fra 1960. Så fikk skipet
maskinhavari, veivakselbrudd på Doxford-motoren, trolig i august 1957.
”Bruddet ga oss seks måneders verkstedsopphold. Det var mer enn vi kunne
greie, selv med reservene i USA (ulovlige kommisjoner)”, fortalte Berge
Sigval Bergesen senere til Alf R. Jacobsen i ”Dynastiet Bergesen” utgitt
i 1984. Havariet kom til å få store konsekvenser. Langvarig reparasjon
og kostbar off-hire slukte fraktinntektene og hindret avskrivning på
skipet.
For KS Erling Sannes & Co ble situasjonen prekær. Våren 1958 besluttet
de å selge skipet, som ikke oppnådde mer enn 10.6 millioner kroner fra
Einar Rasmussen i Kristiansand, med overtagelse 1. juli 1958.
Den 28. juli (samme år) satt Berge Sigval Bergesen på kontoret i
Oslo og skrev en utførlig rapport til Skipsfartsavdelingen i
Handelsdepartementet. Han viste til den betydelige kapital det ville
være nødvendig å skyte inn i skipet de neste årene, og forklarte
situasjonen som var oppstått ved salget av BALMI og samtidig av
BODØ til opphugging i Belgia. BALMI etterlot et tap på
9.280.000 kroner, mens BODØ kom ut med fortjeneste på 530.000.
Netto tap ved full avvikling ble således 8.750.000 kroner.
Trolig var Balmi-affæren grunnen til at Erling og Jacob Sannes
skilte lag i juli 1958. Jacob Sannes jr. trådte ut av Erling Sannes A/S
og etablerte Jacob Sannes & Co. med Karl Nøstvik som kompanjong og
overtok disponeringen av mt SØLVSKJELL (565 tdw) fra 1951 som
gikk på T/C til Shell. Erling Sannes beholdt BP 35.
For å dekke tapet var det nødvendig for brødrene å selge seg ned
i I/S Rein og nybygningen ved Eriksberg. Berge Sigval Bergesen ville ta
2 millioner av tapet, slik at det for brødrene Sannes gjenstod
6.750.000. Slik ble det også. De solgte halvparten av sine 25 prosent i
Rein (det meste til Berge Sigval) og (trolig) 37.5 prosent i
36000-tonneren, men beholdt 12.25 prosent. De klarte derved å beholde
andeler i disse to skip med gode certepartier. Transaksjonene medførte
at det finansielle tyngdepunkt ble flyttet sørover, og til det måtte
selskapene ha Handelsdepartementets tillatelse.
MT BARDAL og videre.
Brødrene Sannes var derved fortsatt aktive som redere, med lille BP
35 og SØLVSKJELL, samt disponentansvar for nybygningen
BARDAL. Den ble levert i oktober 1959 og registrert på I/S Bardal i
Bodø med Jacob Sannes & Co. som disponent. Den hørte til Eriksbergs
serie av 11 36000-tonnere for norsk regning og var lykkelig sluttet til
Shell for 5/6/7 år til basisraten 25 shilling. Eierforholdet var Platou
Investment 51 prosent, Erling og Jacob Sannes 6,375 hver, Skips-A/S
Polarfront, Tromsø 25 prosent og Berge Sigval Bergesen 11,25 prosent.
Etter at Nord-Norge-programmet avsluttet i 1960 kom Jacob Sannes jr. til
å fortsette aktivt rederi med ms BODIN og i 1964 det nye
bulkskipet BODØ.
Kilde: Skipet.no |