AASMUND SLAATTELID

Med kanon og kamera efter storhvalen

OSLO 1938

FORLAGT AV H. ASCHEHOUG & CO. (W. NYGAARD)


 

     Det kunde bare være en forklaring på det yrende liv som hersket i Sandefjord idag. En hvalfangstekspedisjon skulde gå til feltet.
     Kosmos, et av verdens største flytende kokerier, lå ved Framneskaien og ventet på å få ta fatt på den lange ferd til Sydishavet. Ombord som i land var hver mann i travel virksomhet for å gjøre alt klart til kolossens avgang. Fra tid til annen gav skibssirenen iltre vræl fra sig for å rope efternølerne ombord.

     Arbeidsfolk fra det mekaniske verksted samlet efter hvert redskapene sine sammen og gikk fra borde. Reder, bestyrer og offiserer holdt siste rådslagning og utvekslet avskjedshilsener. Besetning og mannskaper, langt på det fjerde hundre i alt, var omsider fulltallige ombord, men tankene var nok enda nede på landjorden. Det blev bare tid til å hive skibssekken og resten av bagasjen op i en køi for å tilkjennegi eiendomsretten til plassen, så gikk turen igjen til rekken nærmest kaien. Men det var ikke stort som blev sagt. En vinket bare til hverandre i taushet og beholdt sine følelser for sig selv.

     Utpå eftermiddagen var alt klart, og 23000-tonneren gled ut fra bryggen under tre uhyggelig lange avskjedsstøt i sirenen. Nå sa vi adjø for alvor, og uvisst var det når vi kom tilbake. Sydishavet lå foran oss.
     Øieblikkets stemning kriblet som kuldegysninger igjennem mig da propellen gjorde de første kraftomdreininger for å føre oss avsted på den eventyrlig lange reisen. Jeg hang over rekken akterut og så hvordan den grågrønne sjøen blev mast til skum efter skibet, og jeg gratulerte mig selv med at jeg hadde klart å få hyre på Kosmos denne sesongen. Ingen av de andre fangstekspedisjonene vilde få en så lang og avvekslende reise til feltet som vi. De fleste andre skulde vel bare innom en eller annen oljeplass og så gå direkte ned i Ishavet.
     En mengde motorbåter fulgte oss ut fjorden, og efterhvert tapte vi avsyne de vinkende skikkelser på kaien og på bergrabbene. Så lå havet foran oss. og første bestemmelsessted var Panamakanalen.

     Alt var fremmed for mig ombord i dette kjempeskibet, og heller ikke hadde jeg noen kjente. Derfor fikk jeg god anledning til å iaktta livet på hvalkokeriet denne første kvelden. Blandt så mange mann finnes naturligvis de forskjelligste typer, og det er sikkert en fordel for oss alle. Var alle like, vilde det nok slett ikke bli bra. Det kanofte bli kjedelig nok når tre - fire hundre mann skal gå og trampe på en skute i henimot et år.
     Mange nyttet tiden til å ordne litt i lugarene sine, men de fleste bekymret sig foreløbig mindre med denslags prosaiske ting. De foretrakk å opholde sig på dekk i den lumre høisommerkvelden. Blikket og tankene søkte inn mot land. En måtte jo si farvel til den norske sommeren så alt for tidlig denne gangen. For enda skrev vi bare den 21. juli.
     Nå ante vi bare landet i det fjerne som blågrå, svakt tegnede fjellkjeder gjennem tusmørket.
     Oppe på livbåtdekket akterut stod en unggutt for sig selv ved rekken og speidet innover.
     Med høi, vakker stemme sang han Emigrantsangen:

Farvel min mor og far,

det kjæreste jeg har,

og du min lille kjære venn,

tro om vi sees igjen.

     Etsteds på fordekket hadde en større flokk slått sig ned rundt en grammofon, og instrumentet vred ut av sig en hel del av de siste slagere. Noen av tilhørerne lå på maven, andre strakte sig på ryggen. Her og der bortover stod halvtømte vin flasker og livet op i landskapet. Humøret hadde nok til å begynne med stått på null hos mange, men efterhvert blev stemningen skrudd i været, og utover kvelden og natten blev den riktig høi. Reaksjonen innfant sig efter avreisens kvaler. Mismot og sentimentalitet måtte for guds skyld ikke få slippe til.
     Overalt satt folk sammen i småklynger, og samtalen dreiet sig da helst om hvor leit det var å reise hjemmefra så tidlig på sommeren. Kosmos stakk avgårde til feltet lenge før vanlig tid, og det blev sagt at det skulde være et eksperiment for å undersøke om det kunde være lønnsomt å begynne fangsten nede ved iskanten en tre-fire uker tidligere enn almindelig. Snart blev det vel sånn at hvalfangerne blev snytt for hele sommerferien, hvis da ikke fasitten til syvende og sist blev den at de fikk ferie året rundt. En kunde nok komme til å utrydde jaktviltet der nede i Sydishavet også, selv om en ikke skulde ligge og klore året rundt. De kjempekokeriene som de rigget op nå til dags vilde nok gjøre vei i vellinga! Jamen vilde det ikke være vel tilpass om vi ikke fikk se lignament til hval de første ukene. Så kunde kanskje hvalbaronene lære til en annen gang. Nå kunde en bare se følgene av at vår ekspedisjon skulde avsted så uvettig tidlig. Hver eneste kokeriholk var bestemt til å dra lenge før vanlig, og snart blev det vel «stylen» å ose avgårde midtsommers. Bare ikke galskapen stoppet av sig selv. Hvis det overhodet var noe hval der nede så tidlig, så var det vel noen magre pinner som det nesten ikke var vits i å hale op. Åten var det nok smått bevendt med ennå, og der det ikke er åte finnes det heller ikke hval

     Ja, sånn satt vi og pratet i sommerkvelden. Men tross alle mismodige refleksjoner var nok hver mann i sitt stille sinn glad over at han var sikret beskjeftigelse og fortjeneste i kommende sesong. Det å søke hvalfangerhyre er ikke akkurat det morsomste en kan fordrive sommeren med, en skal ha en god porsjon tålmodighet og energi hvis en kommer fremmed og ukjent til Vestfold for å søke sig hyre. Selskapene vil naturligvis helst ha igjen sine gamle, øvede folk, og i almindelighet forhyrer de bare folk fra distriktene omkring. Men slektskaps- og vennskapssystemet florerer jo i hvalfangstindustrien også, og takket være det finnes der allikevel folk fra omtrent alle kanter av landet ombord i skutene.

     Forresten har nok de fleste høit overdrevne forestillinger om den almindelige hvalfangers fortjeneste. For en familieforsørger kan profitten ofte bli snau nok hvis han bare har arbeiderhyre, og det har jo de fleste. Men nok om det. Faktum er at vi er på vei til fangstfeltet, og vår kontrakt med Kosmos-selskapet vil foreløbig hindre oss i å foreta altfor vidløftige disposisjoner efter egen innskytelse. Vi er bundet. Vår tumleplass blir for det meste begrenset av skibsrekken nå fremover. Eller som jeg hørte en eldre hvalfanger si til en førstereisgutt: «Enten du forhyrer dig ombord i ei hvalfanger -skute eller du blir sendt på Jæren, det blir akkurat det samme!».
     Det blev sent i kveld. Mange nye mennesker å hilse på. Mange veklager og mørke spådommer for sesongen. Det hører med. Men tro nå ikke at en hvalfanger er særlig fornøid hvis det steller sig slik at han må holde sig hjemme en vinter. På hjemveien efter endt sesong kan det nok være mange som sverger på at dette skal være den siste søroverturen, men når det skal forhyres til neste sesong står han allikevel først i køen. Fordi han ikke har fått annet arbeid, men også fordi det er noe som trekker ham tilbake til hyrebasene.
     Nettop da jeg skulde legge mig, for en litt eldre kar omkring og famlet i lugaren. Blådress og blankskyggelue. En halvtømt vinflaske i hån den. Han snufset og tørket tårene og jamret over at han var blitt så full. — Og jeg som står i Frelsesarmeen hjemme i Larvik og aldri smaker en dram! Men det var fælt å reise fra kjerringa og ongene denne gangen. Nei, hvalfanger skulde ingen væra!

     Det er åtte køiplasser her i lugaren, og efter pargaset å dømme ser det også ut til at syv mann foruten mig har tenkt å bosette sig her. Men for øieblikket ser jeg bare to av dem, de ligger og snorker i hver sin køi, fullt påklædd, i blådresser, skyggeluer og gule sko. Skibssekkene deres ligger uåpnet ved siden av dem i køien. Resten av beboerne her er forsvunnet, det er bare sekkene som er igjen efter dem, og så fire-fem grå- og grønnmalte skibskister. På bordet under ventilen står noen tomme flasker og glass. Rummet oser av vin og tobakk. Fra en lugar i nærheten hører jeg mange stemmer, og skibsklokken oppe på broen slår seks glass.
     Nei, søvn blev det nok ikke meget av den første natten ombord. Mange av guttene fikk likesom ikke ro på sig før de hadde sett blinkene fra alle fyrene nedefter Norskekysten, fra Torungen, Oksø, Ryvingen og Lindesnes. «Neset» passerte vi tidlig om morgenen, og snart forsvant kystkonturene for godt i den disige luften.

     Og så begynte arbeidet for de fleste av oss. Det skulde ryddes op, lempes og stuves vekk. Olje- og bensinfater, kjøtt- og flesketønner, harpuner og kruttkasser, tauverk og wirer, planke- og bordstabler, alt skulde det skaffes plass til. Heldigvis viste Nordsjøen sig fra sin heldigste side, den var ikke verre enn Tyrifjorden på en vakker sommerdag.
     Men noen overdreven arbeidslyst er det ikke mulig å spore disse første dagene. Vi lurer'n av efter beste evne og lar homla surre. Altsammen er ennå et eneste virvar ombord, en har inntrykk av å befinne sig oppe i en veldig skraphaug, og det er altfor mange mann av oss til at det kan bli skikkelig orden i sakene med det første. Vi snubler i bena på hverandre.
     Her på Kosmos er det fra en- til tolvmanns-lugarer, de fleste av dem ligger i forskibet, men matroser og maskinfolk bor akterut. Jeg for min del holder til omtrent helt forut på babord. På skottet over køiene har noen av oss festet imiterte grankvister, små norske flagg og amatørfotografier. Rosene som jeg fikk i Sandefjord gjør lykke i lugaren, likeså en bukett av evighetsblomster som jeg fikk sendende fra mor da jeg gikk ombord. Den skal være min mascot. Vi blir purret klokken 7 1/2, og klokken 17 1/2 er det innskeiing, som det kalles.

     Da vi hadde vært to dager i sjøen, fikk vi en sensasjon. Fire blindpassasjerer gav plutselig gjesteoptreden på dekk, de hadde stukket sig vekk under noen taukveiler nede i forrummet, og nå kom de i sluttet tropp og presenterte sig for førstestyrmann. Og der skal jeg si de traff den rette! Han improviserte en dundrende straffetale og sendte et gnistregn av forbannelser over dem. Karene virket imidlertid ganske uberørt av de salvene de fikk, og gav til og med uttrykk for at styrmannens preken ikke var mer enn de hadde ventet sig, så han gav dem en siste avskjedssalutt og ekspederte dem omgående op til skipperen for at de kunde stande til rette der. Hvordan han reagerte overfor synderne vet jeg ikke, men det endte iall fall med at stuverne blev satt i arbeid. Og det er nok ikke arbeidssky karer når de stuver sig med en hvalfanger.

     Om kveldene setter doktoren igang idrettsøvelser på dekk. Han er en kjent tungvektsbokser, så vi kan vel vente solid behandling hvis noe skulde komme på! Og musikkinteressen skal nok også skjøttes på turen. Et hornorkester er allerede i full gang med å øve, og ellers er det jo musikk av forskjellig slag overalt i lugarene og på dekk.

     Da vi kom ut i Atlanteren blev det naturligvis en del sjø, skuta slingret ganske kraftig, og noen blev sjøsyke. I kveldingen strøk vi like forbi Rockall, en liten utilgjengelig fjelltopp, sleip og glatt, som stikker op av sjøen et stykke vest for Hebriderne. Mange fartøier har gått på grunn her i tidens løp, blandt annet dampskibet «Norge» som forliste i 1904. Seks hundre mennesker omkom. En av de få som blev reddet var Herman Wildenvey.
     Den fjerde dagen begynte vi å arbeide i oljetankene i bunnen av båten, omtrent hundre mann av oss. En ufyselig skittjobb. Nesten hvad som helst av annet arbeid er bedre enn dette her. Gamlekarene sier gjerne at den som ikke har arbeidet i tankene, han vet ikke hvad det vil si å dra på hvalfangst. En føler sig alt annet enn vel til mote der nede i det svarte dypet, all energi blir likesom slitt ut av en. Men det er bare å gå påmed krum hals og sammenbitte tenner, arbeidet må gjøres. Tankene er av jern, de kan være en åtte-ti meter dype og en seks -åtte meter i firkant. For å få vekk rust og fett som sitter fast i jernet, bruker vi jernskraper og stålbørster, og siden maler vi hele tanken med en slags kalkmaling. Det kalles å isolere eller stoffe tanken. Skrapingen og rustbankingen i det veldige, innelukte rummet lager et øredøvende leven, et rabalder av den annen verden. For å komme til overalt må vi innrette oss med stillaser, og når en da ofte bare har en enkelt planke å stå på, er det ikke alltid så greit å holde balansen.
     Særlig hvis en står på en planke som bare er festet til et par tauender oppe under tanktoppen. En kan nok komme til å skjelve en smule i knærne når planken begynner å følge skutens slingringer og svinger ut fra skottet. Mer enn en hvalfanger har tatt dukken efter et fall ned på bunnen av tanken. Vi tankarbeidere blir oversmurt med fett, ruststøv og kalkmaling fra topp til tå. Dongerydressene våre er konstant gjennemvåte av svette, for varmen her nede er ulidelig plagsom, og det egyptiske mørket hjelper til å legge en kvelende demper på arbeidshumøret. Efterhvert som vi arbeider oss frem flytter vi med oss en svakt lysende «sollampe». Er tanken fri for gass, kan vi også bruke stearinlys.
     Når vi kommer op til måltidene ser vi ut som lortklumper. Litt lunkent vann skylles ned for å hjelpe på tørsten, og det kan nok hende at vi tenker med misunnelse på beboerne av «villaen» midtskibs og ønsker oss en iskald pjolter! Men vi er nesten fortrolige med at det skal være forskjell på kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Og så setter vi oss tilbords, akkurat like møkkete som vi kom op av tanken. Det nytter ikke å ta sig tid til å bli ren før om kvelden. Det blir nå en vane det også, og en hvalfanger skal helst ikke være kresen. Han er ingen turist.

     På reisen til og fra feltet får vi fri for helgen fra lørdag middag, og når vi har fiffet oss op litt efter arbeidstidens slutt, går vi gjerne og driver på dekk, eller sitter langs rekken og ser på den tette strømmen av promenerende. Efterhvert begynner det å bli fart i idretten ombord. Lægen har med sig en hel samling av boksehansker og er begynt å instruere de mest lærelystne. Ellers blir det trenet i turning og løp, høidehopp og kulestøt og forskjellig annet. Men vi tankarbeidere føler ingen større trang til ytterligere an strengelser. Vi lar idretten bero så lenge.

     Søndag.
     De syv lugarkameratene mine er alle sammen øvede sjøfolk og hvalfangere. Vi hygger oss sammen så godt som mulig og prater sjø og hval. En av guttene har vært med over tyve sesonger, de fleste årene som flenser.
     Siden vi sluttet arbeidet igår, har jeg følt mig fri som fuglen. Varmen nede i tankene har vært forferdelig trykkende de siste dagene, og vi minker adskillig i vekt. Ellers har vi det bra hvad kosten angår. Den er kraftig og godt tillaget.

     En må ha sett et kjempekokeri for riktig å danne sig et billede av en slik lastdragers dimensjoner. Båtens lengde er nesten 200 meter, bredden ca. 23, og dens dypgående er ca. 13 meter. Dekksarealet er over to mål. Kokeriet, dette tekniske mesterverk av en flytende fabrikk, har en kapasitet på omtrent 120.000 fat hvalolje, hvert fat på 169 1/3 kilo. Kosmos kan altså produsere 120.000 fat og lagre den ombord inntil lasten blir avlevert til kjøpernes tankanlegg i Europa eller Amerika.
     De halvhundre oljetankene er alle anbragt i underrummene, mens mellemdekket er forbeholdt oljefabrikken, og øverste dekk tjener til kjøtt- og flenseplan.

     For hver dag som går gjør tropevarmen sig mer gjeldende. I lugarene skaffer vi oss litt luftning ved hjelp av vindfangere som vi setter op i ventilene, men i messa er det fælt. Messeguttene er klissblaute av svette der de piler avsted mellem langbordene med de svære matbakkene sine. De puster og peser og kaver, og skjelver for at de store gutta skal bli misfornøid hvis de er for sene i vendingen. Og det er ikke alltid så liketil å sørge for at hver mann får sitt rette skaffetøi og sine rette pletter. Noen har laget merker på dem, andre ikke. Men disse messeguttene er som oftest smarte og opvakte karer, så det blir ikke mye sommel. Og hvis de gjør sine saker godt, vet de at det kan vanke en og annen ekstraskilling.

     Butikken ombord, «Slappen», blev åpnet for første gang da vi hadde vært åtte dager i sjøen. Det er sekretæren som forestår salget, og butikken er forbausende godt assortert. Handelen gikk da også upåklagelig livlig med en omsetning på flere tusen kroner. Det var mange som ikke hadde gjort noen større innkjøp før de gikk ombord, så der gikk med svære mengder både av køiklær, sjøstøvler, ishavsluer, arbeidsklær, tobakk, cigaretter, sjokolade og andre ting.
     En av stuverne kjøpte sig endog en grammofon med et dusin plater til og dessuten et par mille cigaretter. Vi får handle på krita, og avregningen får vi ikke før vi mønstrer av, sa den tid, den sorg. Noe må en jo ha til legemets nødtørft og næring.
     En annen kunde kjøpte et damearmbåndsur for å ha en presang til kjæresten når han kom hjem en gang. Godt med alt som er undagjort! Slappkisten kan være bra å ha, men jeg tror allikevel det er vel så fornuftig å ruste sig ut før en går ombord.

     Søndag igjen.
     Vi har en god del ivrige pokerspillere ombord, og det er mange som har sittet med kortene det meste av natten like siden vi drog fra Sandefjord. Nå har de vel snart spilt sig blanke, de fleste. Tallet på spillerne skrumper iallfall inn efter hvert.
     En hel del av oss brukte lørdags eftermiddagen til å vaske tøi. Klæsplaggene henger og blafrer i vinden hvor en snur sig, og rene er de alle sammen. Slurv med vasken er det ikke tale om. Men de dongerydressene vi brukte under tankarbeidet måtte bearbeides både med skrubberter og kaustisk soda.
     Varmen er intens. Opholdet i messa er den skjære tortur. Vi hiver i oss maten og renner på dør snarest mulig igjen.
     Mange av oss har båret madrassene op på bakken, øvre dekk forut, hvor vi har rigget til soveplasser, men gamlekarene ligger fremdeles og snor sig i den lumre heten nedenunder. Det er farlig å sove på dekk, sier de. Hvis tropemånen får an ledning til å skinne på ens fasade en tid, kan en bli ganske skakk i fjeset. Solseilet er strukket, så det er utmerket å ligge her oppe om dagen også når en har tid til det.
     En søndags eftermiddag som idag er det rent idyllisk. Fordekket minner kanskje mest om en sigøinerleir. Madrasser i de mest brokete kulører ligger som et lappeteppe bortover, og på hver av dem ligger en mann dovent henslengt. Noen leser i bøker og magasiner, andre ligger på ryggen og røker, eller de bare ligger og glaner op i skyene. Hist og her har noen akt sig sammen på en madrass til et kortlag, et sted sitter en liten klynge og lytter sløvt til en grammofon. Og ikke så få av guttene blir inspirert til å avfatte hete kjærlighetsbrever til sine ventende ungmøer der hjemme.
     Bevebnet med skrivesaker ligger de på maven og rabler ømme ord mot dekksplankene. Fra tidligere reiser gjennem kanalen vet de at de kan vente brev hjemmefra når de kommer til Colon, for hval fangernes små venninner er flinke til å skrive, og de begynner gjerne med en gang skuta er gått ut fra kaien.
     Av hensyn til varmen er det mange som har klippet sig ganske snaue i hodet. De ser ut som straffanger på vei til Djevleøya.
     Mens en ildrød måne avløser en gullgul sol som langsomt glir ned i havbrynet, underholder hornorkestret oss med fin - fin musikk. Det er tolv-f jorten mann av dem nå. Dirigenten er en menig hvalfanger fra Eidsvoll, og han har plukket ut folk som alle sammen har stått i musikk-korps tidligere.

     Onsdag den 6. august dampet vi forbi Portorico og Mona, mens Haiti såes langt av på styrbord. Med vemod så jeg øyene forsvinne i kveldsdisen akterut — jeg skulde gjerne tatt et lite ophold på Haiti!
     Nå om dagen krysser vi det Karibiske hav, sjørøvernes historiske sjø, deres eldorado i henfarne tider. Sjøen ligger stille og safirblå, bare en fossende hvit bord kranser baugen på kjempefartøiet, mens kjølvannet hvirvler som et lite fossestryk akter.
     Tropesolen steker fra en knallblå middagshimmel. Luften står stille og sitrer av hete henover tre og jern. Larm fra hundrevis av redskaper. Rustbankernes evindelige hammerslag overdøver alt det andre. Brunbarkede sitter de langs skibsrekken og lar rusthammerne danse på jernet.
     Det kan vel ikke tenkes noe mer ensformig og åndsforlatt arbeid enn å sitte på et skibsdekk under tropesolen og banke rust. En dunker sløvheten inn i sig til en blir hensatt i en slags transetilstand. Jernstøv og rusk fyker en om ørene og blander sig med svetten, en banker og banker og banker, inntil en blir vekket op av dvalen av en velvillig sjel som kommer og forteller at en ustanselig bearbeider akkurat den samme flekken. I befippelsen presterer man så et veldig svingslag, og hammeren deiser ned en hel meter borte, og i det samme lyder et brøl fra førstestyrmann. Hans stentorrøst slår revner i den fortettede luft: «Nå får dere pinedø se til å få gjort no, karer! Det er ikke ment som no nødsarbeid heller, dette her!».
     Men utpå kvelden er en allikevel kommet så pass til hektene igjen at en går avsted og låner sig en bok i skibsbibliotekets utmerkede samling. Boken legger en fra sig med det samme, og så går en op på båtdekket, strekker sig på ryggen og stirrer op på den vestindiske stjernehimmel mens tankene flyr. Flammeprakten fra solnedgangen hyller oss inn i en uvirkelig eventyrdis av lette, pastellfarvede skyer, og i løpet av noen sekunder senker tropenatten sitt fløielsslør over det hele.
     Under stjernehimlens juvelbesatte hvelv pløier skibet ustanselig videre. Fosforglinsende morild glir ut i mørkets uendelighet, og kjølvannet blir små leketøibølger som snart glattes ut.
     Efter vel fjorten dagers jobb blev vi tankar beidere ferdige med slitet i det «underjordiske». Ifølge akkordavtalen med styrmann får vi nå åtte dagers fri, en begunstigelse vi ikke forsmår.
Det er herlig å reise som «passasjer». Ingen purring om morgenen. Ingen grunn til å ta hensyn til at båsen efter spisepausene trasker rundt og roper sitt: «Tørn te', gutar!».
     De andre mannskapene må pent følge gammelns ordre, og sender lange, misunnelige øiekast til oss når de drar sig avgårde til arbeidsplassene sine. Men selvom vi sitter aldri så stille og ubevegelige i skyggen, så pipler allikevel svetten av oss. Det skal bli en behagelig avveksling å gå gjennem Panama-kanalen imorgen.
     Vi blev purret tidlig på bakken idag, tiltross for at det er søndag. Alt måtte gjøres klart til vi skulde gå gjennem kanalen. Solseilet måtte fjernes for at losen skulde ha fri utsikt fra broen. Vinsjer, kjettinger og tauverk måtte holdes i beredskap.
     Allerede i grålysningen fikk vi den første føling med Amerika. Et fyrtårn blinket langt forut om babord, det var fra Colon ved innseilingen til Panamakanalen.
     Vi gikk med sakte fart for ikke å komme inn før det blev fullt dagslys. Efterhvert fikk vi øie på signallysene inne på kysten, og omrissene av skogklædde høidedrag trådte frem idet solstr ålene feide vekk en lett morgentåke. Et dusin båter av forskjellig nasjonalitet lå foran oss og ven tet på å slippe gjennem kanalen.
     En av jordens frodigste tropeskoger ligger her på begge sider av innløpet og utfolder all sin prakt, men snart lukkes den første sluseporten bak oss, og allerede nå imponeres vi av det mektige anlegg og av den presisjon som preger det veldige tekniske arrangement. Slusekamrene ligger der som små innsjøer. Et par tannhjulslokomotiver går langs begge sidene og trekker båten, og snart er vi oppe i Gatun, den lange, buktede, kunstig opdemmede sjøen som ligger 26 meter over havflaten og utgjør en vesentlig del av kanalen.
 

Snart er kokeriet i Stillehavet.

     Nakne, sprikende, tropiske kjempetrær reiser sig ennå som en død trollskog ute i vannet på begge sider av skibsløpet, i grunnen et betegnende monument over dette fordums arnested for gulfeber og malaria, hvor tyve tusen mennesker satte livet til mens kanalarbeidet stod på.
     Varmen er intens, og tropesolen skaffer oss blemmer både på ansiktet og armene. De fleste av oss blir allikevel hengende i time efter time på rekken for å betrakte landskapets eiendomme lige skjønnhet og frodige vegetasjon. Oppe på de kjempemessige, såtegrønne haugene ligger guvernørens hvitkalkede palasser, og nede ved breddene er de innfødtes bungalower, omkranset av høistammede palmer og rødroset buskass i den mest maleriske idyll.
     Vi glir forbi små øyer med et virvar av sammenfiltret jungelkratt hvor en og annen palme rager op mellem bregner, slyngplanter og bambus. Andre steder lyser bakken av gule blomster. Noen negere ombord på en lekter hujer og skriker til oss og kaster etpar mangos op på poopen, men matrosen som sitter der og klunker på en mandolin er for slapp og døsig til å gjøre noe forsøk på å snappe dem op, og fruktene triller over dekksplankene og faller ut i sjøen på den andre siden.
     En flokk vestindianegere som tilhører det faste kanalmannskap, løper støiende langs rekkene. De bråker langt mer enn nødvendig og gjør sig viktige av at de er med og fører en slik koloss av en båt gjennem kanalen. Arbeidshabittene deres er fillete, men fillene er renvasket. Når vi snakker med dem, blir ansiktene brede, forlegne smil, «We are coloured only», sier de.
     På de smaleste stedene ser vi alligatorer som smyger sig fra strandbredden og ut i vannet eftersom båten glir fremover.
     Vi går gjennem Culebra Cut, en gigantisk skjæring som sidestilles med pyramidene og den kinesiske mur. Her gikk amerikanerne Vårherre i næringen og laget geografi. Og så passerer vi Pedro Miguel og Miraflores-slusene ved Rio Grande-dalen ned mot Stillehavskysten.
     Omkostningene ved byggingen av Panamakanalen er beregnet til 375 millioner dollars, og en båt som Kosmos må legge en liten formue på bordet for å slippe igjennem. Vi hadde brukt ni timer på gjennemfarten, og nå skulde vi ligge i Balboa til utpå natten for å ta inn brenselolje. Da Kosmos fortøiet ved kaien i den vesle negerbyen var vi ikke sene om å hoppe i land, men Balboa er en forholdsvis fredelig og skikkelig by, så de aller fleste av oss drog op til Panama City for å kikke på livet der.

     Sammen med etpar kamerater praiet jeg en glinsende negerchauffør som kom humpende i et forferdelig monstrum av en Fordbil, og så bar det avsted den fire kilometer lange veien op til Panama. Bitte små, halvnakne negerunger klistret sig fast til stigbrettene på den høie skranglebussen vår, de gneldret og basket som villdyr, men i den første bråsvingen tumlet de av vognen så støvgøiven stod omkring dem. Fordens grassate og slingrende fart i tilgift til venstrekjøringen bevirket at vi satt med hjertet øverst i halsen, og da vi kom til utkanten av byen satt vi med en nifs følelse av at vi skrapte med oss husveggene i de trange gatene. Svarte unger og spraglete høner pilte og flakset til begge sider eftersom vi herjet frem.
     Plutselig bråbremset uhyret, og svartingen meddelte oss at her burde herrene gå av.
     Han forlangte sin rundelige betaling for kjøreturen, og vi betalte og så glade ut, for vi hadde ikke hatt overdrevne forhåpninger om å slippe helskinnet fra den ferden.
     Nå er det jo ikke så lite romantisk bare dette å ha Panamas jord under sine føtter. En har hørt om dens hektiske natteliv, om Lulukvarterets kneiper og dagobuler hvor det bare kommer svartinger, om Panamas levemenn, fordrukne skibsoffiserer og sorte sjøfolk.
     City of Panama — en gang brent og plyndret av Morgan, verdens mest beryktede pirathøvding. Den eldste byen som europeere har grunnlagt på hele det amerikanske kontinent.
     Vi opdaget snart at chaufføren hadde satt oss av i byens skumleste strøk, og siden vi først var kommet der kunde vi jo se litt på stasen. Men at vi skulde få se så mange eksotiske blomster på ett brett hadde vel ingen av oss tenkt. Omtrent i hver eneste døråpning i den lange smale gaten satt en eller to skjønnheter og gjorde sig yndige, negere, mulatter, indianere, kinesere, japanere og hvite piker samlet i det samme smuget.
     Og frekkhetens nådegave lyste av dem. En mulattpike fløi efter oss lange stykker for å få tak i den høie, lysluggede matrosen hun hadde utsett sig. Vi følte oss ganske lettet da vi kom ut av denne lastens gate. I en liten bar med det velklingende navn «Black and "White» skyllet vi ned noen drinker, og aldri har det smakt mig bedre. Vi har sett frem til dette begeret i et par uker!
     Rekognoseringen fortsatte.
     Da vi såvidt var kommet over grensen mellem den amerikanske og den spanske del av byen, holdt vi på å komme i kladdene på en farvet konstabel som stod og sprellet som en villmann foran oss. I den ene hånden holdt han en morakniv og i den annen en diger lærkølle, og revolveren i beltet fullendte hans krigerske utstyr. Det regnet med spanske eder over oss, men omsider fikk han da forklart at vi utfordret skjebnen ved å vise oss bevebnet i Panama City.
     Det viste sig at han siktet til en tollekniv som en av mine venner hadde hengende bakpå dongerydressen! Men heldigvis blev den iltre polisen innfiltret i et slagsmål mellem noen av de innfødte som var strømmet til, og vi var ikke sene om å stikke av.
     Straks efter befant vi oss utenfor en stor østerlandsk drikke- og dansebule. Der var ingen vegg ut til gaten, så allerede fra fortauet hadde vi godt utsyn over det liv som utfoldet sig i dette gledens tempel. Det veldige, halvmørke rummet oste av vin og tobakk, og kulørte lyskastere skiftet alt i ett over et broket mylder av mennesker.
     Allverdens nasjonaliteter måtte være samlet her, de forskjelligste tungemål summet omkring oss, og i pausene mellem dansene viste halvnakne, farvede ballettpiker sine kunster til akkompagnement fra et eggende negerorkester. En kosmopolitisk, kokende heksegryte.
     Vi trålet byen det beste vi kunde, men hadde ordre til å være ombord igjen klokken 23, og da tiden nærmet sig kom guttene i ubrutt rekke over landgangen. De fleste bar med sig hauger av druer, bananer, mangos og appelsiner, og alle som hadde vært oppe i Panama City var enige om at maken til røverhull hadde de aldri vært borti.
     Ved mønstringen viste det sig at en av matrosene manglet, og førstestyrmann raste som en tyrk. Det blev anstillet undersøkelser oppe i byen, men uten resultat, og efter etpar timers ventetid blev Kosmos trukket ut fra kaien av en svær taubåt.

 

26 000 tar en støit.

     Og så var vi ute på et verdenshav igjen. Sjøen lå stille og blåsvart, i mørket akterut glimtet tusener av lys fra Balboa. Lenge stod jeg ved rekken og stirret mot landet som forsvant i måneglansen. Så krøp jeg tilkøis for å sove under Stillehavets stjernehimmel.
     Nå er vi på vei til San Pedro i California, hvor vi skal bunkre fyrolje til bruk på resten av reisen og på fangstfeltet.
     Stillehavet, kontrastenes hav. Den ene kvelden seiler vi gjennem et forferdelig tordenvær, det styrtregner, vinden pisker imot oss, og snart ser det ut som om lynene har satt havet i brand, så tett er det mellem glimtene. Det blaffer og knitrer alt i ett, et blendende flammehav presser sig innpå oss. Vi føler det som om skibet blir bombardert av disse himmelens ville krefter.
     Og kvelden efter. En purpurrød solnedgang med de forskjelligste farvenyanser i havbrynet omkring. Dypblå himmel med myriader av funklende stjerner. Havflaten blank og lett duvende. Langt i nordvest blinker en mørkerød kornmo, og i refleksene fra den veksler himmelen fra det dypeste rødt til brandgult. Dønningene skvalper sakte mot skibssiden.
     Kontrastenes hav.

     På dekk har guttene slått sig ned hvor det faller sig. Fra en grammofon lyder «Stillehavets sang», monoton, men vakker i den stille, lumre kveld.
     Jeg har funnet mig en god plass på babords båtdekk. Det er så fredelig her, ingen larm og ingen mennesker. Stempelslagene fra maskinen dunker fjernt og søvndyssende mens jeg ligger der og halvdrømmer, det døsige akkompagnement fra småbølgene gjør mig stadig trettere.
     Jeg våkner med et rykk, og et øieblikk er det vanskelig å orientere sig. Men snart står virkeligheten for mig. Jeg er hvalfanger og på vei til fangstfeltet.

     Da jeg kom op på dekk ved 5-tiden imorges, hadde vi langstrakte, høie fjell på styrbord. Ved 7-tiden fikk vi los ombord, og efter et par timers forløp seilte vi inn fjorden til San Pedro, Los Angeles' havneby.
     Innseilingen er praktfull i morgensolen, og vi får et godt førsteinntrykk av gull landet. Los Angeles' havn er en av den moderne handels vidundere, en kan visst godt si med amerikanerne at San Pedro og Wilmington tilsammen er en «billion - dollar - havn», og at det er denne havnen som har gjort Los Angeles til Vestkystens metropol og hovedport til Orienten.
     California  —  bare navnet er som et eventyr! Landet med den uendelig lange, vidunderlige kystlinjen, den uforlignelige natur, det enestående klima, de brede chausseer og de solbeskinte appelsinplantasjer. Fruktbarhet og skjønnhet hvor en snur sig, et land som skulde ha alle betingelser for å by sine innbyggere et lykkelig og tilfreds liv.
     Med forstæder har Los Angeles mellem to og tre millioner. Langs fortauene står uendelige rekker av høie palmer, og stammene er omkranset av de deiligste slyngroser. All Orientens aroma og farveprakt finnes her. Om kvelden er byen illuminert av tusener kulørte lys, og lysreklamene er blendende, overveldende.
     I omegnen ligger rike oljefelter med hele skoger av høie pumpetårn, og i Long Beach et stykke utenfor San Pedro ligger en del av USA,s marine majestetisk for anker.
     Jeg skulde gjerne ha blitt tilbake i Sunny California en tid, men jeg befant mig allikevel ombord da Kosmos la ut fra kaien en stund efter mørkets frembrudd. Da vi seilte ut fjorden, fortonet byen sig som en veldig, bengalsk belyst halvcirkel i mørket. Trafikken på havnen var kolossal. Orgier av sirenehyl fylte luften.
     Vi har lastet 20 000 tonn brenselolje, og nå skal vi gå rett over Stillehavet til Wellington i New Zealand. Det blir nærmere tredve døgn i sjøen.
     Bare himmel og hav igjen, og full fart sydvestover.
     Vi hygger oss med all posten vi fikk i San Pedro, og morer oss over å se hvordan de amerikanske avisene omtaler vårt besøk. En av dem vet å berette at vi blandt annet rart har to base-ballbaner ombord på Kosmos, og at de er forsynt med svære lyskastere så vi også kan dyrke denne sporten i de mørke aftener. Vedkommende journalist har sikkert underlige forestillinger om hvordan hvalfangerlivet arter sig.
     Den ene dagen går som den annen, og tiden blir lang ombord. Alle dekk blir klædd med en vareklædning av fem-kvart-toms bord for at de ikke skal bli ødelagt under arbeidet på feltet. Vi hamrer ned spiker så gnistene spruter. Hvalbåtfolkene staker med sitt. De vrir harpunsjakler av ståltråd, fletter fendere, spleiser ophivningswirer og slår «foksisser» til å bendsle harpunklørne med.
     Jeg for min del har vært med på å «skimane» harpuner de siste dagene. Vi smører de fire klørne som sitter fremme på harpunen, og får dem til å gli lett op og igjen. Med den ti kilo tunge granaten påskrudd veier harpunen omtrent 85 kilo, og av disse svære jerntingestene fører vi med oss noe slikt som etpar-tre tusen stykker.
     Hvalskytterne, disse Sydishavets småkonger, går for det meste bare og sprader, og blir uroligere i blodet for hver dag som går. De venter bare på å slippe til ved harpunkanonene. Enkelte av dem er kanskje ikke mer rastløse enn at de fordriver tiden med å lage modellbåter, men ellers er det hvalen og den forestående sesong som optar dem. De har jo ingenting å bestille før de kommer ombord i sine respektive hvalbåter, som ligger i oplag i New Zealand fra forrige sesong. Mange av disse hvalskytterne er riktig kjekke karer, kanskje litt reserverte og selvbevisste, men det hører med til verdigheten.
     Heldigvis er vi kommet over lina, så vi er da på rett vei. Vi passerte Ekvator den 1. september, og de av mannskapene som aldri har vært sør over før, tar det jo aldri så lite høitidelig. Men gamlekarene lar sig likesom ikke merke med det. Selv de som bare har gått over lina en eneste gang tidligere er helt uanfektet av begivenheten!
     Men i all ensformigheten var det allikevel en avveksling at vi var kommet over på klodens sydlige halvkule.
     Så er det lørdagskveld igjen. Vi befinner oss midt ute i denne blå uendeligheten som kalles Det Stille Hav, alle eventyreres og drømmeres Fata Morgana. Det ene inntrykk jager det annet for den som har øinene åpne for naturens skjønnhet. Solnedgangen er som et eventyr, og henimot midnatt står månen rund og blekgul rett i zenith.
     Himmelkuppelen er oversådd med blinkende stjerner. Tunge, bedagelige dønninger slår inn mot oss, Kosmos dypper stavnen, men reiser sig igjen og kaster vannet av sig i hvite, skinnende kaskader på begge sider av baugen. Morilden stryker som varmegnister langs skutesiden, og kjølvannet hvirvler fossende hvitt efter oss. Natten er lun og varm.
     Hornorkestret har underholdt en times tid, og nå går de fleste av mannskapene og driver på dekk. Det er omtrent så stort som et anstendig bytorv, så vi har da plass nok å bevege oss på. For det meste går vi to og to sammen, men det er mange som går alene også. Noen har slått sig ned i småklynger, på bords tabler, på svære taukveiler, i kroker og krær. Andre holder til nede i lugarene og spiller kort. Overalt høres tonene fra musikkinstrumenter, og det er ikke fritt for at sentimentaliteten gjør sig gjeldende og tryller frem minnene fra glade sommerdager der hjemme. De som prater sammen, holder sig gjerne til hvalfangsten, til forbedringer som er gjort på skuta siden forrige år, utsiktene for kommende sesong, om det blir sukcess eller fiasko, kulden på dekk og varmen nede i kokeriet når en er på feltet. Går det ikke i hval, så blir det prat om kvinnfolk.

     Dagen efter blåser det kraftig op. Skuta setter og slingrer, og sjøsprøitet står over dekk alt i ett. Barometeret synker. Alle luker er blitt forskalket, og alt rørlig gods er surret så vi kan være forberedt på ordentlig sjø.
     Havets største fugl, albatrossen, viste sig i eftermiddag for første gang. Den har et vingefang på optil fire meter og minner om måken av bygning, men den er sort på ryggen og på overflaten av vingene, snehvit under kroppen.
     Majestetisk seiler den avsted, nesten uten å bevege vingene. Når himmelen er mørk og truende, når stormen hviner i stag og barduner og havet velter sig brølende inn mot skuta, er det noe visst uhyggelig ved denne kjempemessige stormfuglen som kretser omkring skibet. Før het det sig jo også at albatrossene var forliste sjømenns sjeler som evig skulde sveve hvileløse over havet. Fuglen viser sig alltid på disse breddegrader.
     Vår posisjon er idag 22° syd, 165° vest, og vi har passert Tahitiøyene. Stormen øker på. Border, stoler og alskens løsøre fyker skott-imellem, det ramler og braker alle steder ombord. Vi ligger og klamrer oss fast for ikke å velte ut av køiene.
     Kosmos er ikke så lite av en slingreholk, for den er bygd temmelig flatbunnet for å gi plass til alle oljetankene, så den har ikke så lett for å holde stø gang i urolig sjø.

     I de siste dagene har vi ståket for å gjøre oss ferdige til fangsten begynner. Arbeidshabittene er eftersett og reparert, sjøstøvlene har fått jernpigger under hælene, flenseknivene har fått en siste omgang med slipesten og bryne. Alt er i orden.
     Vi har seilt tvers gjennem stormen og kommet oss ut i fint vær igjen, og ikveld kryr det av utålmodige hvalfangere på dekk. Reisen blir jo så forbasket langtekkelig. Vi skulde på hvalfangst vi, men hvad blir dette til? Nå har vi gått for fulle mugger i et par måneder, vi er kommet helt over på den andre siden av jordkulen. Snart er Stillehavets vannørken tilbakelagt, men enda har vi lang kjøring igjen.
     Sydkorset stiger høiere for hver natt, men en forestiller sig nok at dette besungne stjernebilledet briljerer mer på sydhimmelen enn det gjør i virkeligheten. En må lete lenge før en blir klar over hvor en har det!
     Mandag den 15. september trådte New Zealandkysten frem i horisonten, lange og temmelig høie fjellkjeder om styrbord. Losen kom om bord, og vår åtte tonns kruttlast blev bragt over i lektere ute i fjorden — det er nemlig ikke tillatt å føre denslags last med sig inn på havnen. Så la vi til ved Pipitea Wharf.
     New Zealands hovedstad tok sig briljant ut der den lå i solskinnet med de flotte villastrøkene som klyver opover bratte åssider.
     Efter det månedlange opholdet i sjøen smakte det godt å komme i land, og det var ikke mange som forsømte chancen. Men vi har da enkelte som ikke går over landgangen hvis de er pengelens, og vi har andre som er så blaserte at de ikke engang gikk op på dekk da vi seilte gjennem Panamakanalen. De hadde sett den før, sa de. Og så satt de nede i de mørke lugarene og spilte poker og pinacle til vi var langt ut i Stillehavet.
     Vi har noen herlige dager i New Zealand. The famous norwegian whalers er populære, og norske sjøgutter er alltid velkomne her, hører vi. Folk vet ikke det beste de skal gjøre for oss, og vi har det som i Paradis. Kanskje overgangen blev litt brå, for en hvalfangstarbeider er ikke akkurat forvent med hensyn til komfort ombord.
     Våren er i anmarsj her nede. Huseierne i villastrøkene er begynt å spa i hagene sine, og duften av skjønne vårliljer fyller luften. Hjemme i Norge drysser vel sommerens siste roser.
     Vi «kjingser» tobakk og cigaretter i haugevis for å få penger til å greie oss med i land. Varene får vi på kreditt i slappkisten, og så selger vi dem I smug til folk i land. En av stuverne solgte nettop et fint sølvur for ti shillings. De fleste av oss har forlengst brukt op de kronene vi hadde med oss nedover, så det blir en stadig strid for å skaffe sig kontanter. Men en må passe sig for poliser og tollfolk, for slike myndigheter optrer svært strengt her tillands.

     New Zealand består av to øyer, Nordøya og Sydøya. Nordøya har store vulkaner og vide sletter dekket av pimpstein og aske, varme kilder og kiselterrasser. Begge øyene har en storslagen natur med tinder, fjorder, sjøer, fosser og breer. I det milde og fuktige subtropiske klima blir skogen praktfull med kjempetrær og slyngplanter, bregner og grønn mose og alskens blomster. Her er store skoger av forskjellig slags bøk, og de veldige kauritrærne, som visstnok kan bli etpar tusen år gamle, har en omkrets av optil ti meter nede ved roten.
     Landet er befolket av halvannen million hvite og 66000 maoriere, som efterhvert går op i en blandingsbefolkning. De innfødte tilhører polynesierne, og er kjent som et av verdens mest begavede naturfolk, blandt annet er de meget musikalske. Vi har hatt en mengde new zealendere ombord. Wellington- damene er veldig elegante i klædedrakten, nesten alle sammen går i kostbare pelskåper, ser det ut til, og herrene går barhodet, men med svære ulstere. Maoripikene er ofte både vakre og charmerende, alltid livlige og smilende. De er brune som mulatter og har svært, sotsvart hår og nydelige perlehvite tenner.

     Hvalbåtene gjøres klare. Alt må være i orden før vi nå forlater civilisasjonen. Ekspedisjonens syv hvalbåter, «Kos I», «Kos II» og så videre, har ligget oplagt her siden forrige sesong, men iår skal det brukes ni fangstbåter, og «Kos VIII» og «Kos IX» er på vei sydover for å slutte sig til oss andre nede i Ishavet.Også her i Wellington tar vi ombord mengder av proviant. 3000 tonn ferskvann, 13,5 tonn kjøtt, 42 tonn grønnsaker og poteter, etc.
     Lørdag den 20. september begynte den ene efter den annen av hvalbåtene våre å gå ut fjorden, og snart kastet også moderskibet fortøiningene og gled utover. Nå sa vi farvel til verden og civilisasjonen, fulgt av det maoriske «kia ora»  —lykke til.
     Jo, nå ser det ut til at det skal bli litt greie på affærene. Det er riktig styggvær med høi sjø, og skuta slingrer ivei som et brødtrau. Skumtopete bølger freser og vasker innover oss, stormen uler og hviner.
     De syv hvalbåtene holder sig alle sammen i nærheten av moderskibet. Hvalbåtfolkene får husket sig godt idag, og gjennem radioen har vi fått melding om at en del av mannskapene er blitt realt sjøsyke. Det skal også godt gjøres å stå imot når en er ombord i slike småfartøier på et oprørt hav som idag. Men de er ikke skvetne av sig de karene, og de slenger nok med.
     Tre mann som har forstått å stuve sig ordentlig vekk kom ruslende frem fra sine smutthuller idag. En av dem er irlender, en australier og en new zealender. Skipperen kan vel ikke godt kaste dem overbord, så de blir nok med sørover. De ser forresten ut til å være kjekke karer og gode arbeidsfolk. Utenom disse tre utlendingene har vi en islending, en danske og etpar svensker ombord.
     Stormen fortsetter, og hele havet er i vilt oprør. Kokeriet slingrer så rekkene ligger nede i vannskavlene, sjøene feier over dekk som fossende elvestryk. Tåke og hengende svarte skyer hindrer utsynet. I lugarene er det et lurveleven uten like. Alle løse ting ramler hulter til bulter, skibskistene sklir skottimellem, bord og krakker velter med bulder og brak.
     Hvalbåtene leker gjemsel mellem bølgekammene, alt i ett slår vannmassene inn over dem og skjuler dem i en tett sky av skum og sprøit. Fartøiene skjener henover de hvittoppete, sydende sjøene og krenger over så de vekselvis ligger med styrbords og babords reling i vannet. Og ofte går de rett gjennem sjøene som rene undervannsbåter.
     Høit oppe på den åpne broen står en av matrosene tilrors. Han stirrer frem gjennem uværet og legger sig hardt på roret for å holde steady kurs. Saltvannet pisker ham i ansiktet og snoen piper om ørene på ham.
     Dag efter dag holder uværet ved. Jo, dette ser bra ut! Skal vi få meget av dette været når vi kommer ned på feltet, så blir det rene fornøielsen å drive og småpusle med hvalskrotter på dekket! Men den tid den sorg.
     En natt huserte sjøene riktig ille. Noen lugarer akterut var helt oversvømmet så krakker og skibskister fløt omkring. I byssegangen og i kokerifabrikken skvalpet vannet opefter skottene. Vi må gå under dekk, gjennem kokeriet, hvis vi skal fra den ene enden av skuta til den andre. Går en på dekk, så kan en risikere å bli sopt over rekken. «The roaring fourties» bærer ikke sitt navn forgjeves. Havet brøler alltid på disse breddegradene.
     Det er merkelig hvor fort det kan snu sig også, sa mannen, han vant femten kroner i pengelotteriet. Idag er været helt fint igjen.
     Jeg har arbeidet i «køla». Både kokeriet og hvalbåtene fyrer med olje, men vi har med en del byssekull. Efter hvad det sies, skal vi overlate ekspedisjonsskibet «Norvegia» et halvt hundre tonn kull når vi treffer på det nede i Sydishavet engang. Men det er vanskelig å få sikker beskjed om noe ombord i en hvalfanger. Det en hører, må en i almindelighet ta med forbehold.
     Ellers rigger vi oss istand til å ta fatt på fisket.
     Det er den rene mobiliseringsstemning ombord nå, og det blir ikke greit å være hval slik som vi er rustet. Kanonene og det hele er i full trim, og krigslystne er vi. Når nå hvalfangstens store armada går til aksjon, er atter titusener av Sydishavets fredløse dødsdømt.
     Iaften er vi på 64°20' sydlig bredde, 172° vestlig lengde. I mørkningen møtte vi svær drivis og flere isfjell, så det blev slått stopp i maskinen. Mot formodning er det det deiligste vær her. Sjøen ligger speilblank, og vi har knapt hatt så smul sjø siden vi reiste hjemmefra.
     Et par mektige isfjell svømmer i nærheten av oss. De fortoner sig som dystre féslott i det matte lyset fra månen.
     Fra imorges av har vi sett en mengde små isklumper og flak, og kappduer og isryper har kretset rundt oss. Hvalblåst skal være observert, og vi gjør oss klar til å børja spetaklet. Båtene har fått ordre til å begynne å jage, og de var ikke sene om å komme sig avgårde. De pilte avsted i hver sin retning og la efter sig lange strimer av svart, ullen røk.
     «Koka» blir foreløbig liggende og drive i nærheten av det største isfjellet her. Arbeidsstokken er blitt delt i en daggjeng og en nattgjeng, og arbeidet skal gå døgnet rundt i to skift á tolv timer. Jeg skal arbeide på flensedekket om natten. Vi som er satt på nattgjengen sier dermed adjø til dagen for et halvt års tid, men lyset skilles vi ikke fra for så langt tidsrum. Ved juleleite — midtsommertid her nede — får vi midnattssol og lys døgnet rundt. Vi som skal være med på nattarbeidet tørner inn ved middagstider for å ta fatt igjen klokken 18.

 

Kokeriet brøiter vei for hvalbåtene mellem isflakene.

     Alt er nå klart til å ta imot den første hvalen, men de fleste mener at vi ikke får inn noen før imorgen. En kan ikke jage om natten så lenge det er så mørkt. Derimot må vel noen av hvalbåtene inn til koka og bunkre inatt, slikt besørges om natten for at en ikke unødig skal kaste bort tid om dagen. Dagslyset må benyttes til jag.
     Det er kommet et helt annet liv over oss idag.  Vi er blitt så lystige og bråkete, og det rent klør i fingrene efter å få begynne arbeidet med hvalen. Jo før vi kommer til, desto tidligere blir vi ferdige og kommer oss hjemover igjen.

     Fra nå av blir denne boken min «nattbok» for en tid av seks måneder.

Lørdag 27. september.
     Vi fikk ikke inn noen hval, så natten falt litt lang for oss. Før midnatt hadde vi snetykke og tåke, men siden blev været like fint som før igjen. Vi holdt varmen i oss ved å leke sisten. Dekket var islagt, men de skarpskodde sjøstøvlene våre gjorde god tjeneste som bremseapparater når farten blev for svær. Enkelte gubber på 50—60 år deltok også i leken.
     Utpå morgenkvisten var Kos II inne en tur og bunkret brenselolje, og like før nattgjengen tørnet inn klokken 6, hadde Kos VII «fast fisk», så den første hvalen kan ventes inn når som helst. Men båtene er visstnok langt borte og jager, og da kan slepingen inn til kokeriet ta lang tid.

 

Sjøen velter over baug og dekk.

Søndag 28. september.
     Det var Kos IV som kom med den første hvalen igår. Klokken 17 la båten inntil med en 25 meter lang blåhval, en hun.
     Det er ikke så rent liketil å få et slikt kjempedyr op på dekk. Det er gjort fast forut på hvalbåten med en veldig jernkjetting rundt halen, fremom «rompespolen», slik at det ligger langs båtsiden med hodet akterover. En vinsj oppe på poopen på kokeriet besørger så hvalen halt inn til ophalingsslippen med en tykk jernwire. Efter en del manøvrering av folk ombord i kokeriet, blir den liggende med halen et stykke oppe i slippen, og her står de to førsteflenserne parat. Hvalkloa, en svær jerninnretning som ved vinsjehjelp fires ned ovenfra, blir plasert sånn at den griper ordentlig rundt hvalrompa, og kloen er festet med sjakler til en veldig sekstoms wire fra en dampvinsj oppe på vinsjbroen midtskibs. Nå begynner den flere hundre hestekrefters storspillvinsjen å arbeide, og havets konge glir sakte, men sikkert opover den temmelig bratte slippen, videre innover «brekken» — eller The Whale Avenue, som amerikanerne sa — og inn på akterdekket.
     Ennå før den er stanset, begynner tre flensere å «sømme op fisken» med de skarpe flenseknivene sine. De to førsteflenserne skjærer gjennem spekklaget på hver sin side av fisken, mens annenflenseren går og skjærer oppå den. De trykker kniven foran sig gjennem spekket, fra halen av og fremover mot hodet. Flensekniven har et langt og smalt blad med en stor bøi, og eggen er skarp som en barberkniv.
     Det blev vi på nattgjengen som fikk det meste av arbeidet med vårt første jaktvilt.
     Klokken 18 ulte sirenen, og daggjengen overlot øieblikkelig valplassen og kadaveret til oss. Ved 20-tiden kom Kos VII med et utyske av samme sorten, så vi fikk da litt å henge fingrene i utover.
     Alle mann på dekk har fått tildelt hver sin jobb av planformennene, så en vet hvad en har å gjøre. Iallfall vet de fleste det. For nybegynneren går det nok litt rundt, og det er kanskje vanskelig for ham å manøvrere sig frem mellem jernwirer, blokker, joller, kniver, vinsjer, spekkflenger og kjøttdynger. Men det er bare å la det stå til. Der er ingen vei utenom.
     Hvorom allting er, så hadde vi ikke mer å gjøre på akterplanet efter midnatt. Her hos oss blir hvalen flenset, flådd, og spekket blir skåret op i passende stykker og ført ned på kokeapparatene gjennem huller i dekk. Efterpå blir skrotten kjørt forover ved vinsjkraft, og forplanets folk greier resten. De parterer kadaveret og fører bein og kjøtt ned på de svære kokeapparatene på fordekket.
     Det viser sig at hvalen er svært tørr og mager nå så tidlig, og skytterne forteller at den er sky og vár så det er vanskelig å komme den på skuddhold. Det kommer av at det er for lite åte ennå. Hvalen har ikke fått tid til å spise sig fet, og flakker omkring over store strekninger.
     Hele mannskapet fikk en dram rom igår kveld. Stuerten deler ut slike drammer etpar ganger i uken mens vi er på fangstfeltet.

Mandag 25». september.
     Inatt har vi ekspedert fire blåhval, og d en største var på 27 meter. Arbeidet faller noe tungt før vi får trenet oss op og arbeidet oss sammen. Hver enkelt mann er et nødvendig ledd i hele maskineriet, så det er om å gjøre at det ikke klikker på noe punkt.
     Det er lenge siden vi jobbet og slet slik en søndagskveld! Det var å vasse i spekk og blod til op over knærne, og kjøtt- og spekkhaugene vokste oss efterhvert opover ørene. Men det blir olje av det, og da får det være allright alt sammen. Nå er det bare om å gjøre at oljen strømmer rikelig i tankene. Dekket er oplyst av elektriske lyskastere, men ofte velter dampen fra kokeapparatene henover planene så en blir ganske blindet.
     For tiden er det 10—12 graders kulde, og det er fullstendig nok når snoen tar slik som den gjør inatt. Utpå morgensiden har vi en tre—fire isfjell omkring oss. Sydover har vi først et belte med issørpe, og så ser vi fastis i horisonten. Tusenvis av sjøfugl, hovedsakelig kappduer og isryper, svømmer på vannet rundt kokeriet og gasser sig i avfall fra det kolossale slakteriet.
     Dagen tilbringer vi tilkøis, men den går som en røik. Vi får nesten ikke sukk for oss før det er på'n igjen. Imorges snedde det så tett at vi snaut kunde se fra den ene rekken til den andre.

Onsdag 1. oktober.
     Igår fikk daggjengen notert sin første hval, inatt hadde vi to. Hvalbåtene kommer ikke inn med fangsten før utpå natten, så foreløbig blir det nok vi på nattskiftet som får stå hardest i. Daggjengen slipper altfor fint fra det! Vekten av en fullvoksen blåhval regnes til gjennemsnittlig i tonn pr. fot av lengden.
     En riktig fet hval på 30 meter og derover kan veie optil 150 tonn, så det blir en bra slomp spekk og kjøtt og bein å ligge og hale på, selv om en ikke har så mange fiskene i skiftet. En eneste svær rusk utgjør jo for noe slikt som 1500 almindelig store griseslakt!
     Vi på natten fikk en liten storm med sterkt snedrev, og til å begynne med lå skuta på tvers av været, så det resulterte i en voldsom slingring. Vi ramlet og skled fra den ene siden til den andre så spruten av snesørpe og blod stod høit om oss. Ofte måtte vi rømme planet. Plaskende sjøer kom feiende over dekk, svære kjøttberg blev slengt som filler mellem rekkene. Noe av kjøttet vippet overbord, men vi berget da en del luker og redskap som fløt omkring. En mann falt og forslo sig stygt, men det står til liv med ham.
     Uværet fortsetter idag. Vinsjer, joller og tau verk er tiliset. Ingen av båtene ventes inn med hval i dette været.
     Jeg blev beordret å gå vakt på dekk i skaffetiden inatt. Det er litt av hvert å passe på. Vinsjene må for eksempel «moves» for at de ikke skal fryse.

 

Hvalbåt på «jag» i isen.

Fredag 3. oktober.
     Vi har ikke fått inn hval de siste par døgnene. Styggværet øket på, og da vi ved 3-tiden inatt uventet fikk inn Kos III med en «blå», hadde vi veritabel storm igjen.
     Mange av guttene hadde tatt av sig habittene sine, da de mente de var trygge for hval i det ulidelige været. Men de av oss som har faste jobber i brekken og på poopen når hvalen skal hives inn, holdt oss parate. Vi må være på pletten når båten leverer fisken fra sig.
     Det blev ingen lett jobb vi fikk med innhivingen i det forrykende været. Det blåste og hvinte så en ikke hørte manns mål, og snedrevet var så tett og stritt at vi knapt nok kunde holde oss på benene oppe på poopen. Kommandorop, banning og hauking. Mørkt og ufyselig kaldt. Alt en skal ta i er dekket av is. Har en litt tid tilovers, må en slå floke for ikke å stivfryse.
     Flenserne er ofte temmelig utsatt mens de er nede i slippen og «legger an» fisken.
     Hvergang en stor sjø velter opover, må de løpe innover brekken. Det fosser og skummer som i et stort vannfall der nede. Kjempekadaveret glir inn og ut med sjøene, og dragsuget blir voldsomt idet vannmassene sprenger sig tilbake. Det rykker kolossalt i wirer og blokker, og vinsjene dirrer på sine fundamenter.
     Vi hadde drevet på omtrent en times tid da hvalen endelig lå velberget på akterplanet, men da var også hvalrompa så godt som avslitt. Når forholdene er normale, tar det bare noen få minutter å få op en hval.

Lørdag 4. oktober.
     Efter skipperens ordre gikk Kosmos i le av pakkisen igår. Hvalbåtene melder at de ligger på været ute i åpen sjø. Det kan også være det samme om vi ikke kan drive fangst, så lenge kulden biter slik som nå. Her er 18 grader med isnende sno, og bare en stikker nesen op på dekk, føles det som en får en ismaske over ansiktet. Vannspring og ledninger er frosset, og foreløbig henter vi det vannet vi trenger i byssa.
     Hvalbåtredskapene er også så tiliset at de ikke kan brukes. Mannskapene må stadig hugge løs is fra båtene for at de ikke skal bli overvektige.
     Det er bare blitt 1300 fat av de femten blåhvalene vi har fått hittil. Det er lite når en tenker på at alt på hvalen er blitt utnyttet. Og det er dårlig økonomi å fange mager hval. Om noen uker vilde den vært meget mer verdifull.
     Det lysner ved 3—4 tiden og mørkner ved 18-tiden om dagene.

Søndag 5. oktober.
     Syver'n, «Kos VII», kom slengende inn med en «hvalpinne» inatt, men idag har ikke daggjengen tørnet ut. Ingen hvalfanger er noe begeistret over å måtte behandle sånne tørre, slanke hval skrotter som vi får inn nå om dagene. Og så kommer det jo bare en i ny og ne. Triste saker.
     Pakkisen demper godt av for sjøen, og vi har bare lange, rolige dønninger. I formiddag var her slik sneføike at en måtte legge sig godt på for å komme sig over dekk, men nå i kveldingen titter solen frem bak lette, rosenrøde skybanker. Det er like før den skal dukke ned i havranden. Farvespillet flimrer henover sne og is. Kosmos ligger i en dypblå «klare» som omgis av mektige «florer»  —  veldige isflak med hard sne på. Etpar blendende hvite isfjell svømmer i nærheten med digre isblokker omkring. I solnedgangen får de skygger av fiolett. Pakkisens hvite masser frynser horisonten i syd.
     Himmelkuppelen er absintgrønn.

Onsdag 8. oktober.
     Igåraftes fikk vi igjen en voldsom slingring mens vi hadde hval på planet. Stropper og blokker fløi i filler, og hvalskrotten skled og sopte med sig alt som var i veien for den. Vi måtte bare se å skaffe oss dekning inntil skuta blev kjørt op på rett kjøl igjen. Det var rene wild west så lenge det varte.
     Jeg var med og bunkret etpar av hvalbåtene inatt engang. De var fullstendig nediset og så ut som marsipanbåter i måneskinnet. Mannskapene benyttet hver ledig stund til å hugge løs is. Det er ikke just noen dans på roser for de karene heller! Men de klager ikke over noe annet enn at det ikke er hval å se.

Søndag 12. oktober.
     Idag kom en av båtene med en spermasetthval, eller kaskelott som den også kalles. Dette monstrøse og eventyrlige medlem av tannhvalgruppen er ingen smukk skapning. Hodet er optil 5 meter langt og 3 meter høit, firkantet og flatt fortil og med en underkjeve som sitter langt innunder som på en hai. På ryggen har spermen flere små pukler, og hodet er ganske usymmetrisk. Nesen er størst på venstre side, og nesegangen munner ut til venstre for kroppens midtlinje. Det venstre øiet er mindre enn det høire, en omstendighet som tidligere fikk hvalfangerne til helst å angripe spermen fra venstre side.
     Tranen hos dette misfosteret av en hval har en egen kjemisk sammensetning. Den oljeaktige, lyse massen «spermasett» eller «hvalrav» finnes i hodets hulrum og i en del små «sekker» som er fordelt omkring i kjøtt og fett. Kaskelotten kan bli over tyve meter lang og lever hovedsakelig av blekksprut.
     Det er jo av kaskelotthvalen en får det merkelige og kostbare stoff ambra, så en skulde tro at denne hvalen jages for ambraens skyld, men det er ikke tilfellet. Ambraen finnes nemlig ikke i friske hvaler, men utelukkende i syke eller døde dyr. Den blir til gjennem en prosess som forskjellige ekskrementer og tarmsten gjennemgår fra dyret er dødt og til kroppen går i opløsning. Efterpå kan produktet holde sig flytende på havets overflate til det reker i land og gjør finneren til en rik mann. De gråbrune, ugjennemsiktige ambraklumpene kan veie fra halvannen til femti kilo, og er verd sin egen vekt i gull, omtrent 4000 kroner kiloen. Og stoffet er det kosteligste råprodukt i den franske parfymeindustri.
     Et prektig sydlys jog i grønne og blålige tunger over oss igår aftes. Igjen fikk vi opleve ishavsnattens skjønnhet og storslagne, frysende øde. Blekhvite isfjell i alle formasjoner på en blikkstille sjø. For fantasien blev de til skumle ridder borger, katedraler, minareter, forhistoriske kjempedyr. Luften var blåfiolett, himmelen besatt med stjerner, det hele badet i et flimmer fra polarhimmelens mystiske jettelys. Og vi var ikke trettere enn at vi formådde å nyte synet.

 

Hval i flagg.

Mandag 13. oktober.
     Inatt kom de to nye hvalbåtene, Kos VIII og Kos IX. De stanget sig gjennem mørke og is og la til ved siden av oss.
     Når en tenker over det, går det i grunnen nokså  endefram og liketil for sig blandt hvalfolk. Omgangsformene er ikke just belemret med høitidelige ceremonier. Ikke noe godmorgen, ingen velkomsthilsen. Guttene der nede på hvalbåten står tause og skjeggete og glaner op til oss som lener oss over rekken på koka. De små båtene deres hives av sjøene langt opover skibssiden, men synker straks ned igjen, dypt, dypt under oss. Styrmannen på koka er den første som gir lyd fra sig.
     «Se nå til å kar' dere innafor de isflaka der for svingende!» brøler han. «Ta vinsjen og få over provianten og ammunisjonen et par av dere som står her og henger da guttar, og be pompemannen setta igang med oljeslangane! De må vel ha no å greie sig med dissa karane!»
     «Åssen er 'e ombord hos dere? Sørjer dere for at hvaloljen renner på tankane da?» roper en av hvalbåtmatrosene op til oss.
«Å, det er kleine greier det. Men har dere sett mye hval?» kauer annenstyrmann som også er kommet til.
     «Vi så'a noen hvalpinnar langs etter iskanten hitover,» svarer styrmannen på en av hvalbåtene. «Det ser ut til å væra dårlige greier her, syns jeg, så dere kan nok fløtta litt lenger bortpå jordet!»
     Og idag går vi for full fart vestover for å prøve lykken på andre jaktfelter. Her er intet blivende sted. Det sies at vi skal bortover mot Ballenyøyene.
     I slike tilfeller, når en finner det formålstjenlig å forsøke sig på et nytt sted, har gjerne etpar av hvalbåtene vært på rekognosering først, og efter konferanse med skytterne avgjør bestyreren hvorhen kokeriet skal flyttes. Hvalbåtene har fått ordre til å opta fangsten så snart de finner at det er umaken verd.

Tirsdag 14. oktober.
     Fjortende oktober? La mig se.  —  Jo, var det ikke det jeg syntes at det var noe spesielt ved denne  datoen. Det er jentemarken i Drammen idag. Jeg syns grangivelig jeg ser jentene som går og svimer på Strømsø torv. Eia var vi der!
     Selvfølgelig savner vi quinden. Men vi håper da å stå det over, selv om sesongen blir ualmindelig langtrukken denne gangen.

Lørdag 18. oktober.
     Det er fremdeles smått stell med hval, og de fleste av guttene tror ikke at det blir noe likere heller, sier de. Hvalfeber over hele linjen! Over alt går det i hvalprat, og ingen hvalfanger med aktelse for sig selv vil vise sig som optimist.  Tvertimot, han maler situasjonen så svart han bare kan og mener på at denne gangen går det helt skitt. Det er sikkert kleint med hval iår, været blir nok jævlig som det har vært hittil, og det blir så altfor mange bikjer om beinet. Hvis en nykomling våger sig til å være litt mer forhåpningsfull, så blir han rent uglesett av gamlekarene. «Vi kan væra sjelegla hvis vi får med oss en 80 000 fat opover,» sier en. «Ånei, farr, slik som detta går, tenker jeg vi kan si rundt 50 000,» profeterer en annen. Og alle vet at vi gjerne skulde ha bortimot 200 000 fat.
     Inatt gikk vi inn i tykke pakkisen for å komme i le av stormen, men det viste sig at det blev litt for mye is for oss. Veldige iskoss dunket i skroget, skrudde og presset sig opover skutesidene så vi trodde vi hadde fått isen inn på dekk. Og vi hadde en beklemmende følelse av at selv Kosmos blev smågutt her. Denne svære rusken er allikevel slett ingen isbryter. Men vi kom oss da omsider ut i åpent vann igjen.
     Det går rykter om at vi kommer til å dra langt vestpå hvis dette dårlige fisket fortsetter.

Søndag 19. oktober.
     Dyp pessimisme igår, rosenrød optimisme idag! Det ser ut til at fangsten er begynt for alvor. Inatt blev det ekspedert åtte blåhval, idag ti.
     Dermed har det vist sig at en ikke kan vente å få noe større fiske i disse farvannene før i siste halvdel av oktober. Det var den 20. oktober Kosmos-ekspedisjonen begynte fangsten forrige sesong, og da gikk det bra fra begynnelsen av.
     Vi fikk «trå'n» ordentlig i natt. Det blev mange tunge spekkstykker å hale på på akterplanet, mange digre kjøtt- og beindynger å kave med på forplanet. Armer og ben var vel nærmest overanstrengt da vi tørnet inn klokken 6 imorges, men alt får være O. K. når bare oljen strømmer inn. Olje er nå vårt alfa og omega. Vi tenker på olje, snakker om olje, drømmer om olje.
     Etpar av skytterne gjør svært lite av sig, men de er nye iår, så forhåpentlig blir de snart bedre. Hvis en skytter blir liggende efter i starten, har det ofte en ytterst uheldig innvirkning på hans senere prestasjoner. Nervøsiteten melder sig, han blir handicapped, særlig moralsk. Hvalfangst er fiske, men det skal beregning og dyktighet til for å bli en god skytter. En må kunne skyte, en må kunne jage, en må kunne økonomisere med tiden til tauing og til «flagging» og så videre. Det er ikke som å slippe ned et snøre og holde i tømmen. Men det er også slomp og lykke. For en hval skytter er det ikke bare om å gjøre å kunne beregne skuddet godt, skjønt det kan være leit nok når båten hiver sig på sjøene, kanskje vel så viktig er det at han kjenner hvalens vaner, at han har «hvalteft». En flink og erfaren skytter ser på blåstet hvadslags hval han har med å gjøre, og han merker sig hvilken retning hvalen går i, slik at han ved et «blindkutt» kan komme fortere frem til det stedet hvor han mener at hvalen vil blåse neste gang. Denne jaktsansen hos skytteren er utviklet gjennem generasjoners erfaring, men det skal også mer til, personlige egenskaper som energi, viljekraft og gå-på-mot. Og hvalskytteren skal helst ikke vite hvad nervøsitet er for noe. Klikker besinnelsen for ham, har han ingenting ved harpunkanonen å gjøre.
     Hvis en skytter ikke holder mål, går det ut over oss alle sammen. Når vi på koka merker at han henger efter, leser vi svarte forbannelser over ham og spør hverandre hvad i all verden han har på feltet å gjøre. Det samme er tilfelle ombord i hvalbåten hans. Mannskapenes fortjeneste avhenger av skytterens hell og dyktighet, og ve ham hvis han svikter.

Fredag 24. oktober.
     Været byr på solskinn og nymåne, men hval er det dårlig med igjen. Vi har ikke sett et hvalbein siste døgnet. Humøret synker hos alle mann, fra broen og ned på maskindørken. Alle sammen er mer eller mindre hvalsjuke, vi blir vanskelige, grinete og krakilske. Tåler snaut å se hverandre. Hvalfangerne er særdeles dyktige til å bruke grov kjeft og skjellsord, en begavelse som kommer til «nytte» i tide og utide. En skal ikke ha opholdt sig svært lenge ombord i en hvalfangstskute før ens forråd av kraftuttrykk er betraktelig øket, og det virker ofte opløftende og forløsende å få skjelle hverandre huden full. For å overdøve larmen fra alle vinsjene må vi ofte kaue av full kraft for å bli hørt, så det kan ta sig ut som vi er flyende sinte alle mann på dekk.
     Men det er ikke alltid det er så alvorlig ment.

Søndag 26. oktober.
     Fangsten går for full fres igjen. Noen varmegrader og svært sydlys. Sjøen ligger smul, fullstendig havblikk inatt, og arbeidet på planet går som en lek.
     Hittil har vi fått ca. 100 blåhval, og det er blitt omtrent 12 000 fat olje.
Annenmaskinisten på en av hvalbåtene er plutselig blitt sinnssyk. Han blev lagt inn på hospitalet idag, og det er satt vakt over ham.

Tirsdag 28. oktober.
     Tåke, styggvær og lite hval. Og forbannet kjedelig. For å kunne jage må båtene ha noenlunde siktbart vær så de kan se blåstene. Når hvalen er oppe og puster, fortettes dens ånde til damp i den kalde luften, og selv på lang avstand kan en se den fare tilværs som en liten tåkedott. Ofte ser en best fra broen, men som regel er det vakthavende matros oppe i tønna som opdager blåstet først. Iført en hel serie av klær, gensere, islendere og pelsjakke, står han der oppe i mastetoppen mens snoen iser ham i fjeset.
     Sjøer det, blir tønnemannen pendlet og svaiet i veldige buer mot himmelhvelvingen. Da har han luftig jobb!
     Når utkikken rapporterer blåst, settes kursen i den retning han angir. Efter noen minutter blåser hvalen på nytt, kanskje nå på en helt annen baug, og så er det å forandre kurs igjen. Når hvalen «kutter» slik, tar jaget gjerne lang tid. Men så kan det hende at en har for sig en kar som er jaget tidligere og som derfor har erfaring om sin lumske fiende. Da flyr den avsted så det er umulig å komme innpå den. Den er «gæl'n», som det heter. Kanskje skytteren da efter flere timers hissig jakt må bite sig i leppa og gi slipp på «leifanten». Ja, det hender nok også at en jager forgjeves hele dagen på en enkelt hval, men det vanligste er at den får banesåret efter kortere eller lengere tid.
     Hvor raskt hvalen får banesåret, beror ofte på skytterens dyktighet. En forsøker gjerne å liste sig innpå den for å komme på skuddhold. Blå hvalen går enten helt alene eller sammen med make eller unge, men det kan også hende at det er tre — fire i følge. Hvalloven setter forbud mot å drepe en mor som har unge med sig, hun går nemlig rolig på sin vandring og er lett å få has på for den skytter som har hjerte til det.

Fredag 31. oktober.
     Nå har vi igjen hatt bra påkjør, og antall fat stiger. Det er fatene vi interesserer oss mest for, jo flere fat, desto større fortjenste. Hvis vi fisker godt, kan den fortjenesten vi får i part av oljemengden bli meget større enn den faste hyren. Vi spiller i grunnen lotteri hver dag. Når vi går fra arbeidet kaster vi et blikk på opslagstavlen og ser hvor meget olje det er utkokt siste døgn, og på veien inn til spisebordet slår vi så over hvor meget formuen vår har øket siden dagen før.
     Det er fint hvalvær nå, siktbart og passe krusning på sjøen. I havblikk er hvalen vanskelig å komme innpå, for da hører den bedre propellen. Og er sjøen for urolig, er det vanskelig både å se blåstene og å skyte.
     Enkelte snebyger gyver inn over oss, og da blåser det så kraftig at blodvannet fra dekk pisker oss om ørene. Hender, knivskaft og klær må tørkes med sagmugg. Fra hver hval fosser det i tønnevis av blod når den parteres. Det meste av det renner ut i sjøen gjennem spygattene, men meget demmes op i rene sjøer mellem kjøtt- og spekkdyngene på dekk. En almlndelig stor blåhval har 6 000 liter blod i kroppen, så det blir en del av det, selvom den naturligvis har mistet noe før vi fikk den ombord i koka.
     Den pelagiske hvalfangst har utviklet sig til et teknikkens vidunder, en rasjonell utnyttelse av maskiner og menneskelig arbeidskraft som er så imponerende at det må opleves for å forståes. Selv salig Svend Foyn vilde nok blitt overrasket over utviklingen hvis han kunde deltatt i en av våre dagers fangstekspedisjoner til Sydishavet. Den hederkronede pioner drev som kjent sin virksomhet nordpå, men den mann som banet vei for den store hvalfangst sydpå, var kommandør Chr. Christensen, Sandefjord, Norges annen Svend Foyn, som konsul Bjarne Aagaard kaller ham.
 

Bøiebåten på vei til koka med 6 hval på slep.

     De første forsøkene foretok kommandøren i 1892—93 med fangstskuten Jason, det samme skibet som førte Fridtjof Nansen til Grønland, og efterhvert kom flytende kokerier i almindelig bruk. Den pelagiske hvalfangst, fangsten i åpent hav, utviklet sig.
     Tidligere blev fangsten bare drevet i nærheten av kystene, og hvaltranen blev ut-kokt enten på landstasjonen eller på skib som hadde fast basis i en havn.
     En tid, i årene 1912—23, lå den pelagiske fangst nede, idet de norske hvalfangere utelukkende holdt sig i kjente farvann sydpå, men følgen var at fangstfeltet nu begynte å svikte, og en måtte søke andre steder hen for å finne hval.
     I 1923 startet så N. T. Nielsen-Alonso pelagisk fangst på Afrikakysten, og i neste sesong tok C. A. Larsen den op i Rosshavet. I sesongen 1925— 26 gav H. G. og M. E. Melsom den pelagiske fangst et mektig støt fremover ved å innføre den moderne ophalingsslipp på kokeriet «Lancing» som opererte langs iskanten i Weddelhavet, og i 1927 begynte konsul Lars Christensen det store arbeid med utforskning av Sydishavet som hans far hadde tatt op i 1892.
     Imorges så jeg Kos III skyte en blåhval kloss bortpå «jordet» her. Denne jakten på verdens største og sterkeste dyr er et imponerende, men grufullt drama.
     Under varierende fart jager båten avsted, men hvalen skjønner at den er forfulgt, og gang på gang forandrer den retning, det sees på blåstene. Hver gang svinger båten efter, parat til å angripe kjempen så snart den kommer innenfor skudd hold. Utkikksmannen lener sig ut over tønnekanten og signaliserer med armene til rormannen og skytteren.
     Båten krenger i sjøene, og tønnemannen pendles i veldige halvcirkler mot himmelen.
 

Utkikksmannen har et ansvarsfullt verv.

     Skytteren holder sig ved kanonen på «lemmen» forut. «Forgården», den første del av hvallinen, ligger kveilet op under kanonmunningen, og er festet til harpunarmen.
     Hvalen driver på og «kutter», tiden blir lang. — Endelig! Der viser den igjen en svart, glinsende skalk av ryggen over havflaten, og nå er ikke holdet så langt. Et kraftig pust, en dampsøile rett til værs, — og der brennes kanonen av.
     Det er «fast fisk». Et dumpt smell forteller at granaten er eksplodert i hvalens indre. Harpunlinen strammer sig, står med ett som en buestreng. Den dødsdømte kjempen setter avgårde i et vilt, men håpløst løp for livet. Hvalbåten svarer øieblikkelig med å sette full fres på, den presenterer toppfart forover. Allikevel blir flere hundre favner av den 7-toms hvallinen viklet av vinsjspillet i rasende fart, det lukter svidd fra bremseklossene som klemmer mot linen. Hvalens voldsomme rykk optas nå av en rekke sterke akkumulatorfjærer i båten. Det slåes stopp i maskinen, men hvalen trekker båten efter sig like godt, så vass-spruten står om baugen.
     Rop og kommandoer, kjappe og øvede hender griper inn. Jettekreftene ebber ut, det utmattede dyret slakker av. Den nesten kilometerlange linen blir litt efter litt halt inn igjen med vinsjen, og båten åker sig nærmere og nærmere innpå offeret. Nå holder hvalen på å forblø sig, den blåser alt i ett, og blåstene er farvet røde av blod. De høres som tunge, undertrykte sukk. Kanonen er ladd om, og der, på femten—tyve meters hold drønner omskuddet. Harpun nummer to borer sig dypt inn i hvalfisken. De lumske jernklørne spiler sig ut i såret, idet hvalen påny rykker til i sin fortvilede kamp for å bli kvitt det grufulle uhyret den er angrepet av. Nå «går hvalen i dauen». Den basker vilt i havflaten, sjøen piskes til skum av dens kolossale rompespole. Skummet er blodfarvet.
     Og så er dødskampen endt. En havets flakkende konge er bukket under for menneskenes farlige teknikk. Kranset av små skumskavler ligger kjempedyret og flyter i havflaten. Flokker av fugl kretser over det med iltre skrik.
     Det er med en beklemmende følelse en er vidne til et slikt skuespill. En oprives av en sviende medynk med det stolte dyret i dets fortvilede kamp for å undslippe sin forfølger.

     Men spennende er det!
     Undertiden får hvalen «dauskudd» med en gang, da trenger harpunen inn i hjertet og dreper øieblikkelig. Et skudd i lungene eller i underlivet kan også ha samme virkning.
     Men vanligvis er det selvfølgelig ingen lett sak å avlive et pattedyr av så gigantiske dimensjoner som en hval. Det har gjennem tidene vært anvendt mange uhyrlige metoder, og dessverre kan det heller ikke sies at den form for avlivning som anvendes idag er tilfredsstillende, humant sett. Men nå ser det ut til at den uteksperimenterte metode for elektrisk avlivning kanskje står foran sitt gjennembrudd, og det vil sikkert glede de fleste hvalfangere like meget som andre dyrevenner. «Vi kommer til helvete alle sammen for dette dyrplageriet vårt», var det engang en skytter som sa da det blev snakk om de forskjellige fangstmetoder. Og jeg tror nok at de fleste skyttere ved siden av den umåtelige jaktspenning også har en underfølelse av medlidenhet når de står på lemmen og blir slept avsted av den harpunerte hvalkjempen.
     Så lenge jakten gjaldt de mindre hvalarter, kunde det enda gå an, men verre blev det da de store finnhvalartene blev midtpunkt for interessen, særlig blåhvalen. Svend Foyns granatharpun revolusjonerte riktignok hvalfangstens tek nikk og skapte en ny epoke, men en kan allikevel ikke komme bort fra at den mekaniske avlivning av så store dyr er temmelig ufullkommen.
     På en anskutt hval kan det kreves flere omskudd. Og det redskap som skal tjene til å forkorte drepningstiden, «dreperen», er i sin virke måte av en slik beskaffenhet at mange skyttere viker tilbake for å gjøre bruk av det. Det er en harpun uten klør, men forsynt med granat. Den skytes inn i det fastskutte dyr, trekkes ut igjen med vinsjen og skytes inn igjen på nytt. Om og om igjen til livet ebber ut.
     Den som har sett øinene på hvalen under en slik behandling, glemmer det aldri. Det hender også at hvalen blir anskutt om kvelden på et så sent tidspunkt at en ikke kan fullføre drepningen på grunn av mørket. Så går den dødsdømte og drar på båten hele natten igjennem.
     I årenes løp har en stadig søkt efter andre og mer menneskelige metoder til å drepe storhvalen, og allerede i 1880 var man inne på den tanken å avlive den ved hjelp av elektrisk strøm. I 1881 gjorde ingeniør Alfred Nielsen et forsøk, et modig eksperiment med den tids primitive kunnskap om strømmens virkning. Hvalen blev senere funnet død, men forløperen med de elektriske ledninger var kuttet over av propellen.
     Efter århundreskiftet foretok professor Birkeland nye forsøk av lignende art, men heller ikke da formådde teknikken å skaffe de hjelpemidler som trengtes, og kunnskapen om strømmens fysiologiske virkning på levende vesener var heller ikke kommet langt nok.
     I 1928 prøvde man å drepe hval med gift, men den virket ikke hurtig nok, og dessuten viste det sig at giften var uheldig for utnyttelsen av hvalen.
     Det sannsynlige er vel at man blir stående ved den elektriske avlivning. Nye forsøk blev tatt op av A/S Elektrisk Hvalskytning i 1929, og det lyktes ingeniør Albert Weber å drepe fire finnhvaler elektrisk. Dermed var det ført bevis for at prinsippet var brukbart og at energimengden var overkommelig, men allikevel var det langt frem til den praktiske gjennemføring. Siden Svend Foyns dager hadde man ikke våget å røre ved harpunen, og forløperen hadde alltid vært hvalfangstens svake punkt. Den har alltid ligget på grensen av det brukbare, for den skal jo samtidig være så lett som mulig og så sterk som mulig.
     Et nytt system måtte utarbeides, man måtte ha en ny harpunform, forløperen måtte utstyres med elektriske ledninger, strømkretsen måtte tåle så vel «fast fisk» som «bomskudd», og folkene ombord måtte beskyttes.
     Drepningsstrømmen innkobles ganske enkelt ved kanonens rekylbevegelse, og da er harpunen allerede fløiet ut ca. 10 meter. Signallamper melder fast fisk eller bom. En stor fordel er det at hval som er drept elektrisk flyter, og at den er fri for granatsplinter. I normale tilfeller regner en med at hele prosessen  —  skuddet, innhivingen, oppumpingen og fortøiningen  —  er gjort unda på åtte—ti minutter. Under virkningen av strømmen ligger hvalen stille foran baugen, så hvalbåtfolkene slipper det slitsomme arbeidet med å kveile op de våte, tunge linene i linebingene. Bare ved særlig uheldige skudd vil et slikt arbeide være påkrevd.

     For tiden er det fire hvalbåter som skyter elektrisk på Sydfeltet, og ialt er det drept over 2000 hval på denne måten. Man regner resultatene fra forrige sesong som meget gode. Den ene av de fire båter hadde f. eks. skutt 248 hval. Av disse hadde bare 27 trengt omskudd. De 221 hval blev drept momentant med ett skudd. I år drar også tyskerne ut med to «elektriske» hvalbåter. Materiellet faller ennå kostbarere enn ved granatharpunering, men den ulempen vil vel falle vekk ved massefabrikasjon. Og forresten skulde ikke det vesle tillegget spille noen som helst rolle.

     Moderne hvalbåter er i almindelighet på 120—130 tonn. De er fra 38 til 50 meter lange, inntil 8.5 meter brede og har et dypgående på inntil 5 meter. Størsteparten gjør en 14—15 mils fart, enkelte optil 18 mil. De har en fabelaktig svinge-evne, er lette på roret, og tiltross for at de har veldig sterke maskiner på optil 1800 hestekrefter, kan de gå forbausende stille. Men kjører de «go on» under fullt jag, rister nok båten ganske kraftig allikevel.

     Fra broen fører «jagerbrua» ned til lemmen forut, hvor kanonen står. Både munnladnings- og bakladningskanoner er i bruk. Den kjegleformede støpejernsgranaten som er påskrudd harpunhodet, inneholder 1 kg. svartkrutt. Hvalkanonens kaliber er 90 mm., dens vekt 600 kg. Selvfølgelig er den svingbar i alle retninger. Der skytes sjelden på over 30 favners hold (60 meter), men undertiden kan skuddholdet også være det dobbelte. Samtidig med at skuddet går, antendes kruttet i et «tidsbrandrør» som har sin plass mellem harpunen og granaten, men forbrenningstiden i dette røret er avpasset slik at kruttet i granaten blir antendt når harpunen har boret sig inn i dyret. Til harpunen er det festet et 60 favner langt og fire tommer tykt hampetau, «forgården» eller «forløperen», og tampen av denne er spleiset til en 7 toms manillaline, «hvallinen», som har en lengde på 600 favner. Hvis den anskutte hval er sprek, flyr hele linen av spillet med sånn fart at det lukter svidd, og linens lengde hjelper da til med å utmatte dyret fortere så en kan komme det  på nytt skuddhold, om nødvendig. En såret hval har enorme krefter der den haster avsted i vill redsel. Den vannrette halen har uhyre sterke muskler og sener, og ved bevegelser op og ned driver den hvalen fremover med voldsom fart. Kroppen er meget hensiktsmessig bygd og byr ikke stor motstand i vannet.
     De fleste hvalene synker når de blir drept med granatharpun, men de hives op igjen med vinsjen. Så pumpes det luft inn i dyret ved hjelp av en maskinpumpe, og hvalen «legges i flagg». Det stikkes en lang bambusstang i den, og fra toppen av den vaier hvalbåtens flaggmerke. Er det ut sikt til tåke og mørke, blir det også hengt op en automatisk blinklykt med rødlig bluss.
     Slik ligger disse flagghvalene og driver til hvalbåtene efter endt dagsarbeide kommer rundt og «pikker dem op.».
     Under fangsten kan hvalbåtene ofte være mangfoldige kvartmil borte fra kokeriet, og da lønner det sig ikke å gå inn med en enkelt hval hvis en har utsikt til å skyte flere. Båtene har ofte hele bører med sig når de kommer inn. Før de tauer hvalen, kutter de vekk det meste av de lange, hornaktige rompespolene for at de ikke skal være i veien, men noe må være igjen til å gi feste for hvalkloa, ellers vilde en ikke få hvalen op gjennem brekken på kokeriet.
     I det siste har vi hatt ulidelig surt vær om nettene, gjennemtrengende vind med tørt snedrev.
     En og annen ulykke inntreffer. En dag fikk en kjeletømmer tre fingrer flatklemt i et drev nede i kokeriet, igår blev en gutt hugget i låret med en flensekniv, og idag var det en hvalbåtmatros som hadde forfrosset begge hendene sine så han måtte legges inn i hospitalet.

Søndag 5». november.
     Det var som et pust fra utenverdenen da en av «Sir James Clark Ross'» hvalbåter kom på besøk til oss igåraftes. Vi stirret på båten i stum forbauselse som om det skulde vært et spøkelsesskib da den kom tilsyne gjennem tåkedisen. Vi så jo straks at det var et fremmed fartøi.
     Det var forresten et pliktbesøk. Båten bragte med sig statens inspektør, som skal holde øie med at det ikke blir rovfisket.
     Og matrosen som vi seilte fra i Panama var med! Han var blitt tatt op av «Ross» som gikk gjennem Panamakanalen noen uker senere enn oss, og så har han arbeidet for maten der ombord så lenge. Det blir nok en kostbar historie for ham, men oplevelsen er ikke verd så lite heller, sier han.
     Efter en times ophold her avgikk båten igjen til sitt eget jaktfelt, omtrent 70 kvartmil øst for oss. Og så er vi igjen borte fra verden. Kos II har vært i "Wellington en tur for å få reparert propellen, og kom tilbake med et par hundre brever. Det var imidlertid for lite til så mange!
     Forrige søndag hadde vi 16 500 fat olje, nå har vi 23 000. Men det er langt fram, sa kjerringa, hun så sig tilbars.

Mandag 10. november.
     Tjukk tåke. Ikke hval. Bortkastet tid.
     At det er dårlig fiske merkes med en gang i spisemessen også. Vi hiver inn maten i taushet og ser bistre ut. Alle er hvalsjuke, sykdommens symptomer er åpenbare.Men så er det så meget livligere når vi har fullt op å gjøre, når vi slipper å gå og vente på den velsignede hvalen. Jo hardere vi arbeider, jo mer kjøtt og spekk som fyller planene, jo villere det går for sig, desto mindre tid får vi til å sture.
     En hel del av oss har nyttet tiden til å vaske klær inatt. Det er en jobb vi aldri blir ferdige med. Vi har ikke før fått klærne på oss før de er like møkkete. Og vil vi veksle litt på arbeidet, kan vi bare stoppe strømper og sy i knapper!
     Nei, nå kommer Kos II inn med hval, hører jeg, så det blir nok en liten tørn på morgenkvisten  allikevel. Det er forresten bare som bryderi å regne når en får inn en enkelt hval slik. Men alt i alt innbringer den jo ikke så få kroner, så vi får vel stikke op og ta'n. Jeg skal akterut og være med på ophivingen.
     De som har den verste jobben under dette ufyselige kalde tåkeværet, er vel de som står oppe på den åpne broen og kjører vinsj. Time efter time står vinsjegutten som fastspikret i samme stilling, uten chance til å varme sig. Den infernalske blesten ute fra nattemørket holder aldri op, den går gjennem marg og ben. Fingrenes frosttak griper krampaktig om hendel og steamkran. Tårene triller nedover kinnene og blir til små iskuler der han står og stirrer gjennem tåke og damp for å se efter at han hiver og lårer i rette tid. Ingen klær kan holde den isnende snoen ute. Som en statue i is står han der, aktpågivende for at han ikke skal ødelegge noe nede på dekk når han kjører på sine farlige flenger, bein- og kjøttdynger.

Torsdag 20. november.
     Inatt har vi hatt h endene fulle av arbeide igjen, og nå utover morgenkvisten kommer båtene inn med ny fangst fort vekk. Enkelte kan være borte bare en kort stund, så har vi dem med fisk igjen.
     Inatt hadde vi en rugg på 31.5 meter, den største Kosmos har hatt. Det er i det hele sjelden at hvalens lengde går op i 30 meter eller derover. Guttene på Kos VIII var ikke lite krye da de kom med den. Skytteren, som forresten har et eget flaks med sig til å få has på de største blåhvalene, stod selv ved roret, og han gjorde et par runder om kokeriet med sin fangst før han la inntil. Ellers pleier han å nøie sig med en!
     For en uinnviet vil arbeidet på kokeridekket fortone sig nokså broket og planløst til å begynne med, men det er allikevel meget godt organisert. Det forstår en såsnart en har satt sig inn i virksomhetens detaljer og småfinesser. La oss se på en hval som nettop er kommet op fra slippen og som nå skal bearbeides.
     Førsteflenserne går på hver sin side og sømmer den op, fra halen og fremover, og oppå den veldige hvalskrotten går annenflenseren og skjærer. Alle sammen har vi svære jernpigger under hælene, og vi kan se at annenflenseren hugger taggene fast i svolen efterhvert som han skrever sig henover ryggen.
     Når flenserne er kommet frem til hodet med sine gjennemskjæringer i spekklaget, sørger de for å få flådd ut etpar flenger fremme ved snuten.

 

Hvalen på vei opp slippen.

     «Knevler» blir festet i flengene, og i knevelstroppene hukes det fast kroker fra to wirer som henger ned fra toppvinsjene, en på hver side av midtskibsbroen. Vinsjeguttene begynner å kjøre sine maskiner, og to veldige spekkflenger på optil en fots tykkelse blir revet av dyret, idet de tre flenserne går efter og kapper av de gjenstridige senene.
     «Jollene» fra to andre toppvinsjer, en i hvert aktre hjørne av spekkplanet, blir nå huket i flengenes nedre ende av «jollegutten», og med forenede krefter fra de to par motstående vinsjer blir de to svære spekkflengene kastet til hver sin side av planet, en på styrbord og en på babord. Så blir de i en fart skåret over på midten, og fire flengestykker på flere tonn blir kjørt tilværs i hver sin vinsjbom mens blod og fett driver av dem. Fire spekkskjærere, hver med sin «krokgutt», går så i gang med å skjære stykker av flengene, mens vinsjeguttene står høit tilværs og hiver og slakker eftersom de ser at det behøves for skjærerne.
     Vinsjeguttene må være våkne folk. Det skal gå brennfort unda, og så lenge de står ved vinsjen må de være spent opmerksomme på alt og alle nede på dekk. Et øieblikks uforsiktighet kan bli skjebnesvanger.
     Men vinsjegutten på koka er hardhudet som få! Det kan saktens trenges, for det er vel neppe noen som i embeds medfør får så mye grov kjeft som han. Går noe vrangt og galt på dekk, blir det gjerne til at skjellsordene hagler over ham, og det spares ikke på konfekten. Gjennem larmen og tåken og dampen får han de saftigste eder og forbannelser slengt op til sig, og som regel kvitterer han prompte og eftertrykkelig hvis han er av rette slaget og gammel i traden. Han skrur dampen på topp i maskinen sin og flirer ertende ned  til de gestikulerende spekkskjærerne på dekk. Og arbeidet larmer videre. Vinsjer og dampsneller gneldrer som besatt. Se op for wirer, kroker, blokker og kniver! Hiv! Slakk! Hiv! Slakk! hold an!  -----------  La gå!

 

Bukflenga går til værs.

     Nå er de i ferd med å «kantre» hvalen. Den må snus rundt, så en kan få flenset den andre siden også, og det gjøres ved hjelp av planets to aktre toppvinsjer. Wiren fra styrbords vinsj trekker i en knevel som er festet oppe på hvalryggen, mens babords vinsj haler i en knevel under hvalen, nede ved dekk.
     «Se op for kantring!» kauer jollegutten. Stemmen hans skjærer høit og advarende gjennem alt levenet, og et øieblikk har alle arbeiderne på akterplanet sin opmerksomhet konsentrert om kantringen. Det er best å være observant om noe skulde fly i stykker!
     Vinsjeguttene setter efterhvert full damp på, wirer og blokker dirrer under den voldsomme påkjenning, kjempekadaveret vrir sig motstrebende rundt — der er det på høikant! — og så klasker det med et søkk ned på siden.

 

Det dynger seg opp på dekk.

     Og flenserne på'n igjen på ny frisk.
     Noen minutter, og vi er ferdige med hvalen på flenseplanet.
     En vinsj forut trekker øieblikkelig skrotten frem til kjøttplanet, og guttene her kaster sig øieblikkelig over den som gribber, noen oppe på skrotten, andre på siden av den.
     Hvalen skal «lemmes» eller parteres.
     Halestykket, omtrent ti tonn, blir skåret av, hodet skilt fra kroppen, tungen tatt ut, kjevebenet frigjort. Bardene snittes vekk, lemmene eller brystkassen snittes fra, innvollene tas ut og ryggbenet og halestykket blir avkjøttet.
     «Lemmerne» vet på en prikk hvor de skal sette knivene og skjære til for å komme best fra sin opgave. De kjenner hvert ledd i dyrets skjelett, og arbeidet går raskt unda, tiltross for at de bare bruker almindelige flensekniver.
     Skarpt stål går på kryss og tvers i tungt, rødt kjøtt, blod fosser frem i tønnevis, folk og vinsjer arbeider under høitrykk.
     Der tar en dampsnelle og sleper det avskårne og avkjøttede hode, over- og underkjeve, bort til de dampdrevne beinsagene. Og der kommer ryggraden efter, et helt lite fjell. Dampsagene puster og freser og skurrer, stykke for stykke av de av skårne beinstabbene blir slept avsted av «bein gjengen» og sloppet ned på presskokeapparatene. En annen gjeng besørger det opskårne kjøttet, stykker på 40—50—100 kilo, ned på kjøttkokekjelene.

 

Dampsaga freser gjennom en drabelig hvalbiff.

     Et sted holder de på og skjærer løs en forvridd harpun fra lungepartiet på hvalen. Den røskes ut med en vinsj. Jernstykker fra den sprengte granaten ligger spredt i kjøttet omkring skudd såret.
     En veldig haug med innvoller og et fire—fem meter langt hvalfoster ligger igjen midt på planet. Hele historien subbes over rekken og ned i sjøen.
     Der skraller et kraftig varsku oppe fra en av toppvinsjene på akterplanet. Holdet går!
     En wire med en svær treknevel i jollen krøller sig tilværs og går i en bue høit over bommen. Spekkflengen dratter i dekk med et klask, mens to—tre mann som stod under hiver sig til siden og redder sig fra å bli klappet flate.
     I smien på babord side midtskibs er svarte smeder i ferd med å rette ut harpuner som er blitt vridd i skuddet. Ildmørjen freser i essene, amboltene klinger under kraftige sleggeslag.
     Rett overfor smien, på styrbord side, er separatorhuset med dets kvelende damp og hete. Fra digre elektriske separatorer renner gul, varm olje, en ustanselig oljestrøm som efterhvert skal fylle de mektige jerntanker i skibets indre.

 

En røik i hvalkjeftens ene halvdel.

     Hval efter hval hives inn og blir ekspedert efter alle kunstens regler. Spekk-, kjøtt- og bein-kokeapparater fylles og kokes ut, og kjeletømmerne sørger for at slaggene på bunnen av de ut-kokte kjempegrytene blir lempet ut på elevatoren, som fører avfallet videre til sjøs.

Søndag 23. november.
     Fisket er litt slapt om dagen, og i betraktning av at vi har hele ni hvalbåter er ikke resultatet hittil noe å skryte av.
     Kos III kom inn med den første finnhvalen idag morges. Siden fikk vi flere, så vi er vel kommet op i et finnhvaltrekk nå. Finnhvalen er mindre enn blåhvalen, og en regner med at den som regel ikke gir halvparten så meget olje.
     De to hvalsortene er omtrent like av bygning, men finnhvalens kjever er omtrent spisse mot snuten. Mens blåhvalen er blåsvart over hele kroppen, har finnhvalen skinnende hvit buk. Blåhvalens luffer, eller «sveiver» som vi kaller dem, er 2—3 meter lange og beinharde, finnhvalens er noe kortere. Også selve rompespolen er hornaktig. Begge sortene har eiendommelige parallelle, renneformede hudfolder på langs av buken, og disse riflene bevirker at dyret bedre kan holde balansen og styringen i vannet.
     Bardene er trekantede, omtrent en halv centimeter tykke hornskiver som sitter i en krans rundt overkjeven. Hos blåhvalen er de svarte, hos finnhvalen gulhvite, isprengt blågrå striper. De sitter på tvers på kjevebenet, og på den kanten som vender inn mot munnhulen er de forsynt med lange tråder. De ligner hestetagl og er optil en halv meter lange.
     Vi har 33 500 fat olje idag, 5 500 fat mer enn forrige søndag.

Mandag 24. november.
     Imorges kom Kos IX med den første knølhvalen. «Knølen» er ikke akkurat noen fryd for øiet, den kommer omtrent ned mot spermen i så måte. Blå- og finnhvalen er derimot så grasiøst bygd at det er en lyst å se. Knølen ser nærmest ut som en ballong, rund, kort og klumpet, med sveiver så lange som halve kroppen. Fremme på snuten har den en del snyltedyr av størrelse som små epler, og som oftest er disse «knøllusene» spredt over hele kroppen. Særlig sitter de tett på hodet og sveivene. Lusene er fastgrodd i huden og har ganske steinhardt skall. I et åpent hull i midten sitter en vemmelig, rødgul mark og plager dyret. I det hele tatt er knølen svært uappetittlig å se på, og på grunn av alle de steinaktige lusene er den lei å skjære i og derfor dårlig likt av flenserne.
     Knølhvalen er så smellfet at det renner av den, men allikevel skal det omtrent fire slike tasser til for å opveie en blåhval.

Torsdag 27. november.
     Det har gått helt på spreng her de siste døgnene. Inatt har vi hatt åtte blå, tre finn og ni knøl, og  der lå flere hvaler tilbake i fortøiningene utenbords da vi tørnet inn. Båtene kommer inn fort vekk hele døgnet rundt, og hver båt har som regel flere hvaler om gangen. Oljen stiger fort i tankene. Siste døgn øket for eksempel beholdningen med et par tusen fat, det vil si omtrent 340 000 kilo. En av blåhvalene inatt målte vel 32 meter.
     Når det er så mye hval som nå, er det ikke så greit å holde unda for oss på kokeriet, hvis fangsten skal utnyttes ordentlig slik som vedtektene påbyr. En skutt hval kan ikke ligge lenge i vannet før den gjøres op, ellers «brenner» den og blir ubrukelig. I en hval som ligger slik og råtner, utvikles der en mengde gass, den æser op til en veldig ballong eller «dynge» som vi sier, og da stinker det verre enn verst av den. Både spekket og kjøttet i en slik hval blir grønnaktig. Sånn som jaget går nå, blir vi trette og slitne så det forslår. Arbeidet går i ett vekk fra klokken 18 til 6, fra 6 til 18, med en halv times frokost, en times middag og en halv times kaffetid.
     På dekk går det lekent for sig. Av og til dasker flere tonn tunge kjøttdynger i dekk så det søkker fordi det ikke er blitt tid til å gjøre holdet ordentlig. Eller en jernblokk kommer ned fra en bom, som skutt av en kanon. Da skal en helst ikke stå under!
     Det hender at en går nedenom på den måten.
     Mange har som motto at «det går til det ryker», og det er bare merkelig at det går såpass bra som det gjør. Hvis en litt mer forsiktig sjel skulde våge sig frempå med et forslag som peker i retning av noe større varsomhet, så blir han straks bedt om å holde kjeft. «Nå er du på hvalfangst, og hvalfangst er noe for sig sjøl.» Det er begrunnelsen. Og med tiden blir vi like alle sammen.
     Foreløbig er det heller ikke gått noe liv på planet, men inatt vandret skibskatten vår heden. Mange tar det som et dårlig varsel.

Søndag 30. november.
     Inatt sprang en blokk og et par knevelhold igjen, men ingen kom til skade, tiltross for at tåken lå tykk over planet. Jernstykkene hven som projektiler forbi ørene på oss.
     Det er forresten ikke så rart at et og annet flyr istykker heller når vi for eksempel kantrer en hval på 100 000 kilo. Det blir litt av en påkjenning på wirer og blokker.
     Oljebeholdningen er idag 42 500 fat. Til vekst siste uke 9000 fat.

Tirsdag 2. desember.
     Tåken var så vennlig å forsvinne i all hast igåraftes. I natt har vi arbeidet under en safirblå stjernehimmel hvor en avtagende måne har klort sig fast mens sydlyset har streifet i ildtunger over oss. En slik natt i Sydishavet har sin særegne stemning. I det bleke måneskinnet fortoner isfjellene sig enda mer fantastiske enn ellers med sine mange eventyrlige formasjoner.
     Rundt omkring i horisonten ligger de ni hvalbåtene våre og venter på en ny dag. De ligger og driver rundt koka om nettene når de har tauet inn børene sine.
     Natten forsvinner fort nå. En lys stripe over havbrynet antyder dagens komme allerede et par timer over midnatt, og det første dagskjæret begynner å gi omgivelsene tydelige konturer. Hvalbåtenes røde, grønne og gule lanternelys blekner, og snart er en atter i hissig jakt efter hvalen, denne havets flakkende konge hvis verste fiende ikke lenger er spekkhuggeren, men harpunmennesket.
     De par snes hval som er kommet inn i de siste døgnene, har for det meste vært finn, så vi er antagelig kommet op i et svært finnhvaltrekk.
     Den maten bardehvalene søker består vesentlig av plankton og av små krepsdyr som er noe mindre enn almindelige reker. «Åte» og «krill» kalles det. Enkelte ganger kan vass-skorpen lyse rødt av tall-løse millioner av disse ørsmå krepsdyrene. Når det blir mangel på åte på ett sted, fortrekker hvalen til et annet, men finnhvaltrekkene er ikke så bestemte og regelmessige som blåhvalens. Fra tid til annen dominerer finnhvalen fangsten, men så kan den plutselig være helt borte igjen. Går hvalen i flokk, er det finn eller knøl. Da kan en se blåst i blåst bortover havflaten.
     Når hvalbåten har en slik stim foran sig går den gjerne «prøiserjag» på den. En kjører alt det maskinen kan tåle, maser dyrene ut, og skyter så det ene efter det andre. Hvert dyr får ofte flere harpuner før det blir befridd av døden.
     Merker skytteren at det er en han og hun i følge, skyter han først hunnen. Særlig når det gjelder knølhvalen er det interessant å legge merke til a t hannen sjelden forlater sin drepte make, mens hunnen stikker av øieblikkelig hvis det kommer noe på med kavaleren.

Lørdag 6. desember.
     Tåke, snesludd og høi sjø. Det er samme leksa om igjen. Hvalene får en liten pust og kan boltre sig helt ugenert en stund. Stuerten var lur nok til å benytte sig av situasjonen igårkveld. Han fikk med sig en gjeng av oss ned i forrummet og satte oss til å plukke groene av en mengde poteter.
Det virket ganske hjemlig og småkoselig.
     Senere på kvelden fikk lægen det gode innfall å invitere oss på kino. Nede i arbeidermessa kjørte han igjennem noen småfilmer for oss, først en Chaplinfilm og så noen optagelser fra hitover turen. Chaplinfilmen var temmelig antikvarisk, men vi moret oss som unger alle sammen. En blir smånøid på moro i sjøen.Og for et kinopublikum! Den ene unge Skjegge-Moses verre enn den annen på krakkene bortover. Forsamlingen gliser og ler så en nesten ikke ser annet enn tenner og skjegg.
     Mange ser ut som stratenrøvere og bussemenn, andre minner mest om julenisser.
     Nå kan det visst betraktes som avgjort at vi kommer til å fortsette å fange langs iskanten. Fra først av var det tale om at vi skulde gå inn i Rosshavet når det led på.

Mandag 8. desember.
     Her er utkokt 2286 fat i de siste 24 timer. Det forslår litt! Daggjengen hadde 16 hval, og vi har hatt 18, de fleste blåhval. Det blir ofte skutt fast fisk i nærheten av kokeriet, og vi har nå lenge hatt femten-tyve hvaler fortøid akterut fordi vi ikke har rukket å ekspedere dem efter hvert som de er kommet.
     De fleste hvalene har en eller to harpuner i sig, men i begynnelsen av fangsttiden, før skytterne hadde fått trenet sig op efter fraværet siden forrige sesong, var det ofte en drøss harpuner plantet på de forskjelligste steder i dyret. Det dårlige været gjorde nok også sitt til at det ikke blev skutt så sikkert. Hvis hverken det første treffskuddet eller om-skuddet gjør det av med hvalen, «heller» skytteren en eller flere «løsharpuner» i den. Løsharpunene skytes alltid ut når hvalen ligger kloss opunder baugen.
     Når vi får hvalen inn til kokeriet, har hvalbåtfolkene skåret et hakk i haleroten for hver harpun den har fått, slik at flenserne vet hvor mange de har å skjære ut, men som oftest er harpunleggen såvidt synlig utenpå fisken. En og annen harpun blir nok også skutt bort. De koster fra 120 til 150 kroner.
     Det hender at en fanger hval som har gamle harpuner sittende fast i kroppen. De kan ha sittet der fra år tilbake, og hvalen kan ha fått skadeskuddet på et ganske annet fangstfelt — sånt ser en på harpuntypen. Slike hvaler er alltid magre, og det samme gjelder hvaler med «skurv» eller annen sykdom i huden.

Søndag 14. desember.
     Siste uke har vi hatt en rekord på 13 000 fat utkokt olje. Totalbeholdningen er nå 63 000 fat. Men så har vi ikke hatt noen ledig stund heller. Det går i et eneste kjør døgnet rundt. Tempoet er ekspress.
     Når vi på nattgjengen trasker vekk fra val plassen klokken 6 om morgenen, møre i alle lemmer, er daggjengen allerede på pletten. Ennå har de søvnen i kroppen, og vi gir dem gjerne noen «opmuntrende» ord med på veien. «Det er flinke guttar det,» sier vi, «bare gå på'n med krom hals, karer, og stå i litt jævli idag, så blir det nok olje av det. Det er plenty hval utabords, bare ta for dere!» Men karene er visst ikke mottagelige for noen opmuntring fra nattgjengen. De bare banner og sverter og ber oss dra til helvete.
     Efterat jeg var ferdig på planet imorges, var jeg med på en akkord nede i en av oljetankene. Tankbunnen må gjøres ren for den tjæreaktige fyroljen, og derfor vaskes den med bensin, men gass- og bensinlukten blir ofte så sterk at vi blir som drukne og undertiden holder på å ramle sammen. Idag måtte et par av guttene gi op ganske snart, og de blev halt op fra dypet med en line, for de hadde ikke engang krefter til å komme sig op leideren ved egen hjelp. En del av matrosene hører til i en fast tank gjeng, men av og til blir vi satt til å hjelpe dem, for de rekker ikke å holde oss med rengjorte tanker til hvaloljen når det er slikt påkjør som nå.
     Betalingen for slikt tankarbeide burde forresten være meget større enn den er, for maken til jobb er det ikke lett å finne. De fleste som forsøkte sig vilde falle fullstendig i avmakt så snart de kom ned, de vilde føle det som om de var hensatt i et beksvart hull tusen meter under jorden hvor damp og hete virker som et kvelertak om strupen og hvor pusten snart vilde ophøre av bare for skrekkelse.
     I den kolossale jerntanken spyles det med dampstråler gjennem svære slanger. Restene av den seige brenselsoljen flyter fra tak og skotter, det drypper og sildrer ned i hodet på en, sølevannet skvalper og plasker om benene, en blir klissvåt og tilklint fra øverst til nederst, skitt og søle velter av oss. Men vi spyler og spyler, dampen freser ut av slangene og blir tett og trykkende i mørket omkring oss. Varmen blir ganske utålelig, den stiger helt op til 60 -70 grader. I det sparsomme lyset fra «sollampen» famler vi oss frem og entrer leideren for å få litt luft oppe i tankhalsen. Som våte, svarte katter henger vi over jernkanten og gisper efter luft. Men bare en liten stund — så klamrer vi oss igjen til leideren, og trin for trin lar vi oss synke ned i dypet, 10 — 12 meter nedover. Og så spyler vi videre.
     Arbeidet er umenneskelig, og jeg gjentar at det burde betales bedre. Alle vilde unne tankgjengen bedre lønn.

Lørdag 20. desember.
     Det er et heseblesende rekordjag mellem dag- og nattgjeng. Vi holder alltid regnskap med hvor stort antall hval hver av de to arbeidsstokkene har «gjort op», og så snart en gjeng har øket antallet av opgjorte fisk, blir det arbeidet på spreng av neste gjeng for å forbedre rekorden. Denne konkurransen virker ikke bra. Vi har hatt over sneset i natt, ni blå og tolv finn, og det er for mange på så kort tid. Verdiene blir for dårlig utnyttet.
     Sjø og tåke og snestorm gjorde at vi hadde et svare plunder med å få hvalene op på slippen i natt. Fortøiningswirer og alt slikt gikk i surr og tullet sig om hinannen, så det hele blev et eneste virvar.
     Mens vi ståket som verst akterut, hendte det en ulykke. Kos IX var iferd med å levere fra sig hval, og styrmannen ombord i båten stod ved kanonen oppe på lemmen og ordnet en kasteline, da han plutselig fikk et slag i hodet av en stram fortøiningswire fra kokeriet. Han blev slengt ned på dekk og fikk en hard dunk i skallen. Han var bevisstløs da de fikk ham inn i hospitalet.
     For et par dager siden var det en gutt som blev skamfert i hodet av en beinsag, og omtrent hver dag er det en eller annen som bare såvidt undgår å bli ødelagt. Jeg har vært heldig hittil, men i natt blev jeg slått i dekk av en diger blåhvalsveiv. Sammen med en av flenserne skulde jeg rykke løs en wirestropp som vi hadde brukt under kantringen. Sveiven lå og bendte mot slingrebrettet, men da hvalen veltet litt på sig i sjøene, fikk jeg et voldsomt kjeveslag av sveiven som glapp ned. Det var real knock out, og jeg var ør og fortumlet lenge efterpå.
     Fra en av hvalbåtene har vi fått ombord en maskinmann. Det viste sig dessverre denne gangen også at det var et tilfelle av sinnssykdom.
     Slike utrivelige hendelser kommer slag i slag. Men oljen strømmer inn — det er allikevel hovedsaken.
     Siste ukes tilvekst er 12 000 fat, så nå er beholdningen 75 000. Et hvalkokeri har en mangfoldighet av «stender».
     Først har vi dem som hører til midtskibs. Bestyreren av ekspedisjonen, som hos oss samtidig fungerer som skipper, er øverste sjef. Så har vi første, annen, tredje og fjerdestyrmann, båtsmann, kvartermestere, matroser, lettmatroser, dekksgutter, første og annen telegrafist, læge og diakon.
     Nærmest til dekk hører fire planformenn, første og annen flensere, første og annen lemmere, første og annen tømmermann, første og annen smed med læregutter, spekkskjærere, kjøttskjærere, kjelestuere, arbeidere, vinsjekjørere, sagførere, og til slutt vaskemann — han som gjør rent i lugarer, bad og klosetter.
     Så er det kokerifabrikken og dens personale. Her har vi første og annen kokere, presskokere, separatører, pumpemenn, kjemiker, elektriker, kjeletømmere og graksefolk.
     I maskinen er det også mange folk, første og annen, tredje og fjerde maskinist, fyrbøtere, donkeymenn, assistenter og smøregutter. Og de som sogner til byssa er heller ikke få, stuert, penterimann, salonggutt, første og annen kokk, byssegutter og messegutter, proviantforvalter, baker og slakter.
     Rangforskjellen er ganske utpreget, for eksempel må en ikke tro at alle som har sitt arbeid på broen midtskibs får lov til å spise der. Nei, annen og tredje og fjerdestyrmann og annentelegrafist må gå helt akterut til offisersmessa når de vil ha mat. Salongen er forbeholdt bestyreren, lægen og de med «første» foran titelen. Således går førstemaskinisten forover til salongen til hvert mål, mens hans brødre av lavere grad værsgod får holde sig akterut.
     Ellers har vi en hel rekke spisesteder, og kosten kan av og til variere litt for de forskjellige. Foruten salongen og offisersmessa har vi flensermesse, kokermesse, håndverkermesse, matrosmesse, fyrbøtermesse og arbeidermesse, alle med sine egne messegutter. Lugarene er også fordelt i forhold til arbeidsplass og arbeidsart.
     Stuerten og hans folk har et ansvarsfullt arbeid, de bestyrer svære verdier, og det er meget viktig at de skaffer god og helsesam mat. Ekspedisjonen er jo så lenge vekk fra forbindelsen med land, at det er ikke verdt å risikere noe.
    Noen tall gir et inntrykk av hvad der går med av proviant til en enkelt større ekspedisjon: 20 tonn frosset kjøtt, 5 tonn flesk, 200—300 tønner mel, 10 tonn sukker, 4 tonn kaffe, 10 tonn margarin, 10—12 000 egg, 800—1000 tønner poteter, 60 tønner gulerøtter, 2 tonn tørrede frukter, 2000 liter saft, 10 tonn erter, bønner, gryn etc.
     Av rekvisita fører en med sig nok til å tilfredsstille et helt lite mekanisk verksted.
     Eftersom raffinerings- og herdningsindustrien har utviklet sig, er sjødyrolje og tran av god kvalitet blitt brukt i stadig økende mengde, særlig som råmateriale for herdet fett til såpe-, margarin-og spiseoljeindustrien. Prisen på råoljen har imidlertid variert sterkt siden århundreskiftet, den har vært oppe i 90 pund sterling pr. tonn og nede i 8 pund.
Markedsbehov, fangstmateriell og rovdrift har vært bestemmende faktorer.

Onsdag 24. desember.
     Vi feirer julen på 65° sydlig bredde, 150° østlig lengde.
     Efter at arbeidet var innstilt klokken 18, kom den ene efter den andre av hvalbåtene og la til på styrbord side av oss. Flåten tar sig godt ut der den ligger samlet i det tindrende solskinns -været vi har her i kveld. Vi ligger i åpen sjø og ser lite is. Et par svære kjøttdynger er blitt liggende igjen på planet.
     Vi har ikke akkurat overdrevet juletoalettet,  vi er fremdeles klædd i hverdagshabitten, dongery eller overalls, men det meste er iallfall renvasket. Et par av karene har tatt på sig slips og ser høitidelige ut, og vi forsøker alle sammen å få litt julestemning i oss.
     Høitideligheten er likesom kommet så brått på at vi føler oss litt desorientert, men —  det er nå julaften, da!
     Klokken 18,30 blev telegrammene hjemmefra lest op, og sekretæren overrasket med julegaver fra selskapet, en vakker turistkniv med inskripsjon til hver enkelt. Til aftens klokken 19 fikk vi deilig svinestek, grønne erter, råskrelte poteter, smørgrøt, en halv øl og et par drammer, og stemningen var til en avveksling helt selskapelig. Orkestret spilte noen julesalmer, og siden fikk vi se noen småfilmer i arbeidermessa. «Kosmos -avisen» debuterte med et meget godt nummer, og redaktøren, en kjeletømmer, fikk fortjent bifall. Ved 21-tiden fikk vi kaffe og småkaker, og til stuertens og bakerens ros må det sies at det ikke blev knuslet med bevertningen. Til og med kaffen var god denne gangen.
     Messeguttene hadde hatt et svare strev med å renskure og pusse op. Alle messer var pyntet med papirguirlandere i friske farver, og på bordene var det rigget op små kunstige juletrær, stearinlys og morsomme papirduker. Utover kvelden kom de fleste av mannskapene fra hvalbåtene ombord til oss, og vi hygget oss sammen så godt det efter omstendighetene lot sig gjøre.
     Klokken er nå 4 natt her, og altså er den omtrent 18 hjemme i Norge. Nettop nå lyder kanskje de siste klemt fra kirkeklokkene som ringer julen inn. Og vi her nede på fangsfeltet er nok med mer enn noensinne. Mens juleønskene knitrer gjennem eteren, etableres en enda intimere kontakt mellem Norge og utposten her syd.

Torsdag 25. desember.
Hver spilt dag betyr et stort og sikkert tap, så det er nok om å gjøre at hjulene går. Derfor var da også arbeidet i full sving allerede klokken 13 idag. Julen blev likesom med en gang så fjern og likegyldig.
     Jobbingen på planene går igrunnen roligere og fredeligere for sig nå enn tidligere. Hver enkelt mann vet nøiaktig hvad han har å gjøre, så det hele går på en måte mekanisk.

Onsdag 31. desember.
     Vi har hatt besøk, til en forandring. Først kom det engelske forskningsskibet «Discovery» for å hente 50 tonn kull hos oss, og like efter kom transportbåten «G. C. Brøvig» som skal kvitte oss for 80000 fat olje, så nå begynner det nesten å bli livlig trafikk her. Og en livlig natt blev det også!
     Transportbåten, en 13 600-tonner, la sig på si den av oss, og overføringen av olje begynte. Samtidig skulde hvalbåtene benytte anledningen til å gjøre kjelesjau, og syv av dem blev fortøid langs den ledige siden av Kosmos. Fem av dem blåste straks av kjelene sine.
     Ikke før var alt kommet vel igang, før det brøt op en kraftig sydvest-kuling, fulgt av tykk tåke. Stormen øket hurtig på, og stillingen blev efterhvert kritisk. Flere ganger så det ut som om Brøvig skulde legge sig over og knuse rekken hos oss, men i det oprørte havet var det forbundet med den største risiko å la de to svære båtene gå fra hverandre. De kunde komme til å bli smadret begge to. Efter en tids forløp blev allikevel chancen tatt, og trettentusentonnerens fortøininger blev kappet. Nå fikk vi noen minutter i den ytterste spenning, men takket være godt sjømannsskap kom kolossene klar hverandre uten å anrette noen ulykke. Tankbåtens akterstavn gav dog Kosmos noen kraftige dasker idet den svinget ut. Den blev øieblikkelig borte i tåken og mørket. Nå blev det et voldsomt kjas for å få ut flere trosser til de hvalbåtene som ikke hadde dampen oppe. Alle mann var med, og det hersket en hektisk travelhet på dekk. Vi halte og slet i kjettinger og tauverk til håndknokene hvitnet, men alt sammen var fåfengt arbeid i den voldsomme sjøen. Selv de tykkeste trosser sprang som hyssing, og til slutt hadde vi ikke annet å gjøre enn å la båtene «gå driven». De lå jo der og blev hivd hulter til bulter. De av trossene som ennå holdt forbindelsen blev kappet, og «Kos»-ene drev av, den ene efter den andre.
     Et par store, kaldgufsende isfjell drev forbi oss, og de gjorde ikke situasjonen lettere.
En av livbåtene på Kos V blev slått av grabbene, og forsvant som en ånd i en fillehaug. Den andre livbåten blev smadret til kjøkkenved mot skutesiden hos oss.
     Tåken står som grå ull omkring oss idag også, og vi ser ikke noe til hvalbåtene. Men vi håper de klarer sig, for de som har dampkjelene i virksomhet forsøker å taue vekk de andre når de trues av isfjell. Det er ingen lett sak å få ordnet med  slepetrosser i slik sjø og i så usiktbart vær, men er det noen som klarer vanskelige braser på sjøen, så er det hvalbåtfolkene i Sydishavet! Deres ferdighet i og manøvrere båtene sine er imponerende.
     Men selv en hvalbåt er prisgitt skjebnen når den driver av uten fyr under kjelene i slikt farvann som vi har her.
     Kosmos «ligger på sjøen» nå, og heldigvis går vi klar av isen. Men i natt støtte veldige blokker mot skutesiden med slik kraft at vi hvert øieblikk ventet å få vannet inn til oss.
     Gjennem den trådløse hører vi også at et par av hvalbåtene er sprunget lekk, men de har foretatt en foreløbig tetning, og det verste er over stått. Vi kan nok være glade at vi slapp fra historien så pass godt som vi gjorde.
     Nå er klokken i natt til første nyttårsdag. Noen feststemning har det ikke vært i kveld, men de aller fleste av oss har hygget oss med brevlesning, og det er den beste underholdning vi kan få her på feltet. Om brevet er noen måneder gammelt spiller ingen rolle, det er like kjærkomment. Vi fikk tusenvis av brever, avispakker og julepakker med tankbåten, og jeg har aldri sett så mange smørblide ansikter som det var efter postutdelingen igår. Herlig vær idag. I horisonten mot sydost har vi Wilkes land. Vi aner de veldige isbreene som presser sig frem på sin tusenårige sneglevandring ned mot havet, og isbarrieren reiser sig som en høi, loddrett mur. Rundt omkring oss ligger drivisen tett i tett, for det meste snehvit. Fra kalvende breer svømmer store og små isfjell mot nord, mot tærende varme og hensmuldrende ødeleggelse, men idag flommer sollyset over dem så det funkler og glimter i tusener av krystallklare isprismer og fasetter.
     En ensom grå-sel ligger henslengt på et drivende hvitt isflak i nærheten av kokeriet. Med en mine av ophøiet ro og likegyldighet betrakter den det pulserende livet på dekk. Eller er den kanskje ikke så ubekymret allikevel? Fra tid til annen lar den sin rautende stemme runge slik at det dirrer i den solmettede formiddagsluft. Er det mishagsytringer over den frekke fredsforstyrreren som har trengt sig inn i Ishavets harmoniske stillhet?
     Pingvinene skravler omtrent som kråker på is flakene omkring oss. De minner om gamle tjukke kjerringer med sjal og skaut der de tripper om kring i småflokker. Noen av dem er i full gang med å leke sisten, de vagger og småspringer efter hverandre og dasker med de butte vingestumpene. Enkelte glir på isen og ramler overende, reiser sig  møisommelig og pilter i fullt sinne efter de lømlene som veltet dem. Litt avsides står et par riktig gamle fruentimmer og snakker ivrig sammen. Det er sikkert en delikat sladderhistorie, for de står tett inntil hinannen og bare hvisker, og iblandt smånikker de og ser riktig betenkt ut. Ofte er det nok også kjærlighetserklæringer det går ut på når to pingvinfolk står slik og småtisker sammen. Men plutselig får hele flokken lyst på en dukkert, og i rad og rekke går de på hodet i sjøen. Først sender de imidlertid ut en speider for å sondere terrenget. Pingvinen er nemlig meget lur, og har funnet ut at hvis den utsendte stakkaren ikke kommer op igjen, så er det best å vente en stund. Da har nok en eller annen sel ligget på lur og sikret sig en godbit.
     Transportbåten er gått nordover med full oljelast, ca. 80 000 fat som skal losses i New York, og selv går vi vestover for å prøve å komme på et blåhvalsig. Isbaksen og skrugarstoppene forsvinner i horisonten akterut, mens hele Kosmos-flåten går på for fulle mugger. Det er meningen at vi skal fange i traktene utenfor Kemp Land og Enderby Land. Vi går langs iskanten så det fosser om baugen, og vi møter mengder av isfjell. Et av dem var vi på nære nippet til å kollidere med i nattemørket, en «full fart akterover» avverget det, men skuta skalv som et aspeløv under presset, og det knaket og gnisset i sammenføiningene.
     Allerede nå i januar er det merkbart at høsten er i anmarsj her, så sommeren er ikke så lang på denne kanten av kloden. Været er for det meste grått og lite siktbart, og alle ni hvalbåtene holder sig omkring kokeriet for å patruljere.

Lørdag 17. januar.
     Vi stanset på 95° ost, 59° syd og begynte å fiske. Skytterne hadde rapportert at det så ut til å være bra med hval her, og det viser sig at både blå og finn er fet og fin. Igår kveld så jeg et par blåhvaler som lå oppe i vannflaten og boltret sig i åten, kloss inntil skibssiden. Den ene av dem gapte og jafset så jeg kunde se langt ned i svelget på den. Skuta gikk med sakte fart, og da propellen kom op på siden av hvalene gjorde de et voldsomt byks og forsvant i dypet med lynets hast.
     Solen varmer rent om dagene, men det er halvmørkt i tre-fire timer omkring midnatt, så vi må bruke det elektriske lyset på dekk igjen.
     Jeg var ombord på Kos VIII og drakk kaffe efter at jeg var ferdig på planet imorges. En merker straks at levestandarden ligger noe høiere der enn ombord i kokeriet, men vi misunner slett ikke hvalbåtfolkene at de får bedre kaffe og mer smørbrødpålegg enn oss. De trenger det sandelig. Hele sesongen igjennem strever de på harde livet for å skaffe nok hval. De ristes og skakes så bare det kunde være nok til at de blev utslitt. De går i klærne i ukevis, hår og skjegg vokser vilt. Og så trangt de har det om plassen! Helt fremme i piggen ligger ruffen med køiplass til fire mann og spisebord for alle forut. «Den ene må ligge i køia mens den andre drar på sig sjøstøvlane,» sa de. Under skytterlugaren, ved siden av byssa, er messa midtskibs hvor offiserene spiser. Akterut bor styrmannen, stuerten og maskinistene.
     Fyrbøterne og matrosene går 4—4 vakter, de arbeider fire timer og har fri i fire, men når fangsten går på det hardeste må nok matrosene ofte «trå'n» døgnet rundt.
     Skytteren er ikke den som har det minst strevsomt, han deler fullt ut slitet med sine utvalgte mannskaper. Så sant det finnes hval i farvannet er han i aktivitet. Jaktens uro og spenning sitrer i ham, og når det er nok jaktvilt får han bare en «lensmannssøvn» i full mundur under hvaltauingen. Så snart de ser blåst, blir han purret av rormannen som tramper i dekk over hodet på ham, og så er det på'n igjen.
     Men hvalbåtlivet kan også virke forferdelig ødslig. Verst er det under langvarig styggvær og ophold i fangsten, eller når båt og skytter for følges av uhell og dårlig fiskelykke. Da kan det senke sig en uhyggelig, knugende forlatthetsfølelse over det lille sammenstuvede mannskapet, og tyngselen kan virke tærende på sinnet. En kan «tørne gær'n» som guttene selv kaller det.  Det har vært en del uhell igjen, ikke bare hos oss, men også på andre ekspedisjoner i nærheten. På en hvalbåt eksploderte granaten mens de holdt på å lade kanonen, og en mann blev drept mens to blev hårdt såret.

     Ruskeværet holder sig, men vi har massevis av fin blåhval. På akterdekket står vi i spekk til opover ørene, og på forplanet er det helt ufremkommelig. Når en blåhvalhun kommer op på dekk like efter at den er skutt, kan det hende at det står en tykk melkestråle ut av juret på den. Melken er ingen nektar, dertil er den for besk i smaken, men den ser ut som den fineste kaffefløte. Pattene ligger inne i noen hudfolder under buken på hvalen, og moren presser dem frem ved en muskeltrekning og sprøiter melken inn i gapet på ungen. Melkemengden kan gå op i over 200 liter. Hvalfostrene er nå en 6—7 meter lange og ser ut til å være omtrent fullbårne. En nyfødt blåhvalunge veier henimot 2000 kilo, og øker i vekt med omtrent 100 kilo i døgnet når den får leve op. Mang en hvalmor kaster ungen under de voldsomme lidelser den utsettes for under harpuneringen. Som det høver sig for en kjempe som blåhvalen, har den et stort hjerte. Det vilde knapt nok få plass på en almindelig bordplate, og det veier omtrent 6—700 kilo.
     Undertiden flår man hjertet og tar skinnet hjem og tilbereder det. Det er sterkt og fint, og gjør sig godt for eksempel i håndkofferter.
     Også tungen på hvalen har en respektabel størrelse. Med sine 3—4 tonn veier den like meget som en middelsstor elefant. Den er geléaktig og flyter utover når den legges ned på dekk, og hvis en er så uheldig å ramle overende i den, blir en gjerne liggende og sprelle en stund.
     Blåhvalen ligger alltid på siden når den hales inn, eller «på flasken», som det heter, og da glir kjevene litt om hverandre slik at gapet er halv åpent. Her kan åtte—ti mann makelig ta plass samtidig oppe i overkjevens barder, men så er også kjevebenene ti—tolv meter i omkrets. Hvalens øine og ører er derimot ikke proporsjonale med dyrets dimensjoner forøvrig. Øiet er ikke stort større enn en grapefrukt, og det ytre øre ser man som en 5—6 centimeter lang spalteåpning. En stor blåhval på ca. 30 meters lengde og over hundre tonns vekt gir i almindelighet et ojleut bytte på 150—200 fat, men det skal være fanget hval som har gitt hele 330 fat.

Onsdag 28. januar.
     Oljebeholdningen har passert 100 000 fat, og siste døgn har vi satt en ny rekord, 2629 fat utkokt olje. Det er noe slikt som 8900 femtiliters melkespann fylt med olje på 24 timer. Det blir en pen liten formue på kort tid.

Torsdag 29. januar.
     Vi har hatt en fæl natt med storm og masse hval. Sjøen har slått op på dekk, og det har regnet og blåst en bitende kald vind. Dessuten har vi hatt en stadig dusj av limvann, et slags avfall fra kokeriet som blåses ut i skibssiden. Vi er blitt klebrige som fluefangere, klisne og våte fra topp til tå.
     I slikt vær har en de t adskillig bedre under dekk. Folkene nede i fabrikken, i kokeriet, går rundt og passer apparater og trykkmålere. Efter hvert som fyllingene er utkokt sørger de for å tappe av «kokene» så de øieblikkelig kan bli fylt på ny. På grunn av all dampen som benyttes til maskinene er det en voldsom hete over hele kokeriet.

Torsdag 5. februar.
     Ved midnattstid hendte en ulykke på forplanet. Knevelholdet gikk mens de hadde en «lem» — den ene halvparten av hvalens brystkasse — hengende i jollen, og en av skjærerne fik k hele historien over sig. Han blev farlig skamfert og ligger nå bevisstløs. Fra «New Sevilla» hører vi at de har hatt et trist tilfelle der også. Det sprang en granat, og to mann blev drept.
     I det hele tatt hender det mange ulykker iår, men så er det også beskjeftiget 10 500 mann på feltet.

Fredag 13. februar.
     For tiden har vi sol, måneskinn, sydlys og gode greier. Og nå kan vi telle ukene til vi skal forlate feltet. Det er en masse snakk og gjetninger om når vi kommer til å vende nesen hjemover, men ingen vet noe sikkert om noe som helst. Pålitelige nyheter vanker det ikke så meget av i et hvalkokeri. Derimot blir det uavlatelig satt ut skrøner og historier, såkalte «byssetelegrammer», og de utroligste røverhistorier får ben å gå på.
     Hvem de skriver sig fra vet selvfølgelig ingen, men som oftest heter det at nyhetene kommer fra broen, fra skipperen eller telegrafistene, og i vår sensasjonshunger biter vi på omtrent hvad det skal være. I alle fall later vi som vi tror det, for vi vil ha noe å preke om. Men da en av de aller mest godtroende ungguttene idag for rundt og kunngjorde at alle mann skulde få en halv øl til middag fordi skipperen hadde fødselsdag, da stilte de fleste sig avgjort skeptiske. Slikt var allikevel for utenkelig. Vi var da i hvalfangsttraden, og en kokeribestyrer nedlater sig aldri i verden til å meddele mannskapene når han har geburtsdag. Nei, den var for grønn!
     Kokeriet «Ole Wegger» har brukket etpar propellvinger i isen. Så behøver vi ikke være redd Wegger'n i konkurransen lenger.

Mandag 16. februar.
     Lørdag falt en annenflenser ned fra fisken, og i fallet fikk han flensekniven under sig da han tok dekk. Han skar sig alvorlig i låret, og igåraftes døde han. Vi mottok lægens underretning om vår kamerats hurtige død med dyp sorg, og arbeidet på dekk blev innstillet i to timer. Kosmos bærer flagg på halv stang, og stemningen ombord er mørk og uhyggelig. Nå i kveldingen skimter vi av og til en blek månegondol bak svarte skyer som jager over himmelen, og vinden suser med klagende ul omkring oss.
     Igår hadde vi 134 000 fat, det vil si en tilvekst på 20 000 fat de siste fjorten dagene.

Fredag 27. februar.
     Igjen har vi hatt en serie av uhell og ulykker, og kampen for oljen blir dyr. Forleden sprang en wireblokk på forplanet, og en av jolleguttene fikk foten slått av. En av mannskapene på Kos I har brukket armen, og messegutten «Kjempa» har fått blindtarmsbetendelse. Men oljen strømmer like rikelig i tankene. Endel av folkene er blitt noe nervøse, både på grunn av alle ulykkene og på grunn av isfjellene som koster forbi oss i nattemørket. De fleste stunder vel bare til at vi skal avbryte fisket og reise hjem. Arbeidslysten, og kanskje også tempoet, er sunket over hele linjen.
     Reise hjem, ja! Vi får nok pent vente til Roma har talt. Rederiet synes nok ikke at vi har nok olje enda, og så lenge vi kan sette sjøbein og komme oss utpå, går det vel på et slags vis.
     Ofte går det riktig bra, rent så vi stormfisker. På en enkelt natt hadde vi omtrent tredve hvaler, mest blå. Planene er en eneste sydende heksegryte, og vi arbeider som besatt. Men folk blir allikevel stadig mer gretne og irritable. Det er en kjefting og balluering uten like. De aller fleste er skittlei sig. Sesongen har jo også vært ualmindelig lang allerede, og det kunde jo være bra å komme sig nordover før en blir helt villmann. Vi er på god vei til å bli noe rare alle sammen.
     Kosten blir tynn og ensformig med all den preserverte maten vi tyller i oss nå. Pålegget på smørbrødet består for en stor del av strøsukker, eller snøføike som vi kaller det. En og annen gang får vi sirup, syltetøi, ansjos, pølse eller en slags mysost som går under navnet «pussestein».
     For tiden ligger kokeriet kloss inn til isbaksen på 65° syd. Her er en mengde fugl, og sel, sjøløver og pingviner ser vi ofte. Isbjørn finnes ikke i de sydpolare trakter.

Onsdag 4. mars.
     Vinden er skjærende kald igjen, og hvalbåtene er begynt å ise. Når de er inne og bunkrer må vi hjelpe til med å hugge is. Hvis en har stillestående arbeid, for eksempel ved en vinsj, fryser en sig halvstiv på kort tid.
     Men vi blir aldeles nedlesset med hval. Ofte er vi så slitne at vi raver og ramler overende på spekkdyngene. På etpar måneder har vi ikke hatt et øieblikks avbrekk i fangsten, tvertimot har vi ofte måttet arbeide på overtid, tiltross for 12-timersdagen. Og når en da blir purret klokken 17,15 av messegutten med beskjed om at det er «ti blå og sju finn utabords», da er vi ikke akkurat overbegeistret. Men det er bare å vri sig ut av køia, jo før jo heller, for vi har ikke lang tiden å gjøre på. Søvndrukne og uoplagte trekker vi på oss arbeidsklærne og sjøstøvlene, hiver i oss «frokosten» som består av kaffe og smørbrød, hvalbiff og havrevelling, og klokken 18 er vi på pletten.
     Tiltross for trettheten er det forresten rart at vi kan sove så tungt som vi gjør, for det er til stadighet et rabalder av den annen verden like over hodene på oss. Vinsjer, dampsneller og alskens larmeinnretninger går døgnet rundt.
     Hadde jeg en krone for hver gang jeg har hørt ordet hval siden jeg kom ombord i Kosmos, vilde jeg vært en velstandsmann. Alt dreier sig om hval og hval og atter hval, og en av kameratene mine sier at han lenge har fått brekningsfornemmelser hver gang han hører ordet. «Kall det heller krabbe!» freser han, og fjeset hans viser tydelige tegn på den motbydelighet han føler for begrepet hval. Han er ikke alene om det. Men en får nok forsøke å stå det over.
     Vi betrakter det som en vederstyggelighet å preke så mye hval, men det er så rart med det, dette dyret blir nå tross alt det centrale i en hvalfangers interesser, og så blir det til at vi prater hval til vi synes vi har den i halsen.
     Når vi kommer på dekk og kikker akterut før vi begynner på arbeidet, er det igrunnen et trist og nedslående syn som møter oss. Stadig ligger det et knippe av disse havenes strømlinjebygde, stolte jettedyr fortøiet til kokeriet. Harpunmennesket har pint livet av dem, og selv om vi er direkte økonomisk interessert i fangsten, så grøsser det allikevel i oss når vi tenker på hvordan de fleste av dem er kommet av dage. Kunde hvalen skrike, vilde Sydishavet bli et helvete for oss. Men den kan ikke det. Dens langvarige dødskamp er stum og forferdelig.

     Når vi en sjelden gang er fri for hval på planet, slenger vi oss ned hvor det kan falle sig med sjøstøvlene og full arbeidshyre på oss. Mange ligger på dørken i messa, andre strekker sig på sekker i kokeriet. Vi må være klar til å tørne på igjen når som helst.
     Det er mange forskjellige typer å se når vi ligger slik og drar oss. Hvalfangstflåten rekrutteres nå til dags fra alle samfundslag, og en hvalfanger kan ha mange slags kvalifikasjoner. Der borte i kroken ligger for eksempel «Svalbardjournalisten», en advokatsønn som har studert jus og som har redigert etpar aviser i tidligere dager.
     Han snakker med den distingverte, forhenværende glassgrosserer, mens «Telemarken» lytter til. Telemarken har tatt realartium som privatist med Særdeles i hovedkarakter! Og der oppe på en stor tomkasse ligger Mr. Gordon, skapsprengeren fra Sydney, som stuvet sig med oss fra Wellington i New Zealand. Han blåser svære røkringer op i luften og forteller villig om sine tidligere meritter i Australia. Men han har en våken og kritisk til hører i «Globetrotteren», en middelaldrende, flegmatisk ungkar som har trålet hele jordkloden og blandt annet vært plantasjeeier på Ceylon og sauegjeter i Australia. På et bensinfat sitter «Tjukken» overskrevs med hendene foldet over den runde maven.
     Tyveåringen er muntrasjonsråd ombord, og hans inderlig selvfornøide smil gjør sig godt ved siden av de tvilsomme vitsene han river av sig.

     Det har vært adskillig styggevær igjen, storm med snedrev og høi sjø, og uggent å arbeide på planet. Riktig ufyselig! En natt rev sjøen med sig tre svære hvaler ut fra ophalingsslippen, noe som ikke har hendt her tidligere. De drev av og forsvant i mørket.
     Isen skurrer stadig mot skutesiden, og vi får rett som det er noen kraftige dulter av iskossene som stuver sig op omkring oss. Ofte når blokkene helt op til ventilene, og de skraper og dunker slik at vi nesten venter å få dem inn til oss. Min lugar ligger helt forut også, så vi blir vel smadret først her!
     Grunnen til at kokeriet måtte legge sig inn i denne svære isbaksen var at Kos VI hadde fått en hvalline i propellen og var blitt liggende fast. Det tok timer før kokeriet fikk slept den ut i åpent vann igjen, men da følte vi oss temmelig lettet. Vi hadde tatt en svær risk, men det skal mye til  for at en ishavsskipper ikke greier brasene.
     Oljebeholdningen stiger med ca. 15000 fat pr. uke nå.

Torsdag 19. mars.
     Arbeidet på dekk er blitt innstillet på grunn av uværet inatt. Sjøen vasker fort vekk over planene, det er beksvart og kaldt. Skuta slingrer og skjener i seige rykk mot de skummende sjøer, stormen soper og presser langs skutesidene og henover dekk.
     Sørpesne og regn hviner omkring oss, og i vindens illskrik summer en truende undertone som går gjennem marg og ben. Havet velter sig innpå oss i brølende, uhyggelig villskap.
     Utkikken fremme i baugen, matrosen i styrehuset og de to styrmennene på broen stirrer med argusøine frem i mørket og tåken. Isfjellene stryker forbi i faretruende nærhet, det er så isgufsene stryker en om kjakene når de passerer. Over dekk er altsammen belagt med is. De spekk- og kjøtt-stykkene som ligger igjen efter oss er frosset fast til dekket. Størknede blodslevrer kliner sig fast overalt.
     Egentlig er vi under «stand by» inatt, vi skal holde oss parat, men de fleste har allikevel stupt i kølene. Det smaker å få sig en liten ekstrahvil efter de siste måneders ustanselige jag i arbeidet.
     Her i lugaren er det blitt helt stille, bortsett fra skibskistene som sklir over dørken hver gang skuta krenger mer enn almindelig. En efter en av kameratene mine har trukket for et kulørt, skittent køigardin, og nå lyder tunge åndedrag bak forhengene.
     En blandingslukt av tobakk og støvlesmørning, fett og terpentin fyller rummet, og her sitter jeg og strever for å holde bordet og mig selv på plass.

Søndag 22. mars.
     Så kom da endelig telegrammet fra rederiet med beskjeden: Avslutt fangsten. Gå hjem! Spør om det blev begeistring! Vi ropte hurra og bråket og opførte oss som unger på en syttende mai, og ikke som store, voksne, skjeggete mannfolk. Den som ikke selv har vært på feltet kan vel vanskelig tenke sig hvordan gleden bølget gjennem oss. I de siste ukene, for ikke å si månedene, har dette telegrammet vært stående samtaleemne ombord, vi har sett frem til det, lengtet efter det, drømt om det. I søvne var det ofte som om telegrammet virkelig var kommet, og vi kjælte ved tanken på det — for i neste øieblikk å bli purret ut til dagens grå virkelighet, til hvalskrotter på planet og hvalprat i messa.
     Men nå er det der, vi skal hjemover, denne gangen er det brennsikkert! Så strålende ansikter som en kunde se på dekket idag er det ikke ofte en oplever på fangstfeltet, og nedrigningsarbeidene gikk som en lek. Vi plystret og sang, med ett var likesom alt slitet glemt, — herregud, det har jo bare vært moro alt sammen!
     Telegrammet blev naturligvis straks sendt videre til alle hvalbåtene, og efterhvert kom de inn og leverte siste fangst. Efterpå gikk de op langs siden av Kosmos og begynte å rigge ned, de også. Hvalliner og kanoner gikk med vinsjen over til oss og blev foreløbig stuet ned i rummene. Men før kanonene blev demontert, skjøt hver av skytterne et siste skudd — i luften. Det blev den rene kanonaden.
     l alt kom båtene inn med nitten hval, så vi på koka har nok jobben i godt og vel et døgn enda. Så er det ugjenkallelig slutt.
     Skytterne og deres mannskaper har nok heller ikke noe imot å vende nesen hjemover nå. I måneder har de arbeidet under et umenneskelig press, jobbet og stridd i våte klær, tildels sovet i dem også. Gode penger har de nok tjent, især skytterne. Men selv om en ser det fra den økonomiske siden, er det lite fristende å fortsette her nede på denne tiden av året. Vinteren er i full anmarsj, kaldt og jævlig er det, aldri et solgløtt mer. Og om ikke mange ukene ligger igjen alt tilfrosset her hvor vi nå har fanget. Om en skulde fryse inne nei, det er best ikke å tenke på det.
     Ombord i kokeriet blir partsfortjenesten beregnet pr. fat utkokt olje, men for hvalbåtmannskapene er det ordnet slik at de får hvalpart av båtens fangst og fellespart av kokeriets, slik at to tredjedeler av totalparten blir fellespart og en tredjedel hvalpart.
     Fellesparten blir dermed lik for alle hvalbåtfolk som tilhører samme kokeri — så og så mange procent av kokeriets oljeproduksjon. Hvalparten varierer derimot efter hvor mange beregnede hvaler båtene har. Det er av betydning å komme med på en båt med dyktig skytter og mannskap, men det gjelder også om at båten selv er moderne og hurtiggående og tauer godt. Skytterne har bare part av båtens oljeproduksjon. De tjener uforholdsmessig meget mer enn de andre hvalbåtfolkene, og dessuten har de nå 300 kroner måneden i den tiden de går hjemme, det vil si halvparten av hvad de andre hvalfangerne tjener i slitet på feltet. Partsatsene er beregnet slik at en skal kunne tjene like godt på et lite som på et stort kokeri.
     Ved middagstider idag blev den veldige jernporten bak ophalingsslippen slått igjen, efter at hval nummer 2429 var blitt halt op.
     Vi var ferdige på fangstfeltet, i sannhet en lykkelig, berusende følelse. Natt- og daggjeng spiste middag sammen igjen, og fra imorgen skal vi begynne å arbeide på dagen.

     Nå blir altså «nattboken» min dagbok igjen.
     Her er gjort sjøklart, og ikveld er vi på veien hjemover. Hvalbåtene følger rundt om kokeriet, og nå spares det ikke på dampen! Foreløbig skal vi følge iskanten vestover.
Vår totale oljeproduksjon er gjort op til ca. 200 000 fat!
     Vi kjører for full fart så lenge det er lyst og siktbart, men om natten må det bremses av for isfjell og drivis.

     Arbeidet med å få av skitten er i full gang over hele kokeriet, og harpuner, redskaper og annet løsøre blir stuvet vekk, bommer låres, taljer og blokker tas ned, vinsjer og dampsneller plukkes fra hverandre og renses. Kokeapparater, kjeler og separatorer likeså. Moses-skjegg og patriarkalske hårfrisyrer faller for saksen, og mange er ikke til å kjenne igjen. Vi er blitt så vant til skjegget og bartene at vi synes det er flaut å vise sig glattraket til å begynne med. De av oss som var på nattgjengen på feltet, blev satt til å gjøre rent nede i selve kokeriet. Alle apparater, rør, skott og dekk der nede skal skrapes, vaskes og males.
     En masse skitt og fett og olje må måkes ut. Mange steder ligger det i haugevis. Ofte er det bare mastetoppene å se av hvalbåtene når de stuper sig ned i bølgedalene. Men de slenger med! Om ikke så lenge er vi oppe på de beryktede breddegrader igjen, men det kan vel ikke bli verre enn at vi kommer over denne gangen også. Bare oljelasten vi har inne er verd et halvt snes millioner kroner, så det er jo litt om å gjøre.
     Nede i kokeriet kryper og smyger vi oss frem mellem damprør og ledninger på dørken under kjempekjelene og klaringskassene. Først bruker vi jernskraper og stålbørster, og så plasker og vasker vi over det hele med kaustisk vann og skrubberter. Det sterke vannet brenner hendene gule og neglene svarte, men rent blir det efter oss.
     Og til slutt males der over alt med mønje og hvitmaling. Når vi kommer ned i lugarene for å skifte efter arbeidstid, er det lett å se at vi har ligget og veltet oss i rust og fettavfall. Det kom riktig fra hjertet da en av de eldre karene så ned over sig og utbrøt: «Hadde kjerringa sett mig nå, så kom 'a til å gråte!» Nei, det er nok ingen som aner hvordan vi ser ut ofte, men vi holder humøret oppe allikevel nå. Vi er jo på hjemveien. Og selv om humøret ofte er galgenhumør, så kan selv det virke oplivende under slike forhold.

     Det blev en livlig påske. Sjøen tårner sig op i kolossale hvitfossende topper så det ser ut som et kupert snaufjellsterreng bortover. I messa danser alt på bordene så en må passe på som en smed hvis en skal beholde noe på plettene. Sjøen fosser over dekk alt i ett. Skjærtorsdag falt en mann og brakk armen, en annen har ødelagt en hånd. Det burde vel være på tampen med ulykkene også, nå snart!
     Da vi gikk fra feltet, hadde vi til å begynne med været med oss, og vi gikk da med optil tolv mils fart, men i det siste har vi hatt været og sjøene enten mot oss eller fra siden. Skuta blir da stående og stampe så vi nesten ikke kommer av flekken, og da er det klart vi blir utålmodige. Hovedinteressen nå om dagen samler sig om hvor stor fart vi gjør. Men så har vi også vært i sjøen i seks — syv måneder i ett trekk, så det skal bli artig å merke graslukta igjen!
     Det var bestemt at vi skulde til Walvis Bay, en liten plass i Sydvest-Afrika hvor hvalbåtene skulde legges op, og en dag i midten av april seilte vi inn gjennem bukten. En taubåt kom ut til oss med post og proviant, den var bemannet med negere og en stor stab elegante engelske offiserer. Tre hvite damer var også med, og slike vesener hadde vi ikke sett på syv måneder, så det blev en hel sensasjon for oss. Alle mann hang over rekken og kikket på herligheten.
     «Byen» har ikke mange hundre innbyggere, og landskapet er stygt og magert. Vi efterlot alle hvalbåtene og noen få mann som skulde arbeide ved stedets hvalbåtverksted, og så satte vi til havs igjen.
     Været er fint, og den milde passatvinden virker forfriskende i tropevarmen. Det smaker utmerket å få ferskt kjøtt, grønnsaker og frukt, vi nyter solen og de varme aftener. En kveld hadde vi stor «dansemoro» på dekk, og musikken var flott nok: trekkspill, fioliner, fløiter og mandoliner.

     Efter fjorten dagers forløp var vi rett utfor «Det grønne forberg» på NordvestAfrikas kyst, og siden gikk vi forbi den første av de Kapp -verdiske øyer. Vi stoppet imidlertid ikke før vi kom til den lille byen St. Vincent, og her blev vi møtt langt ute i fjorden av «boom-båtene» som kom imot oss med unge portugisiske handelsmenn ombord.
     De hujet og skrek av sine lungers fulle kraft for å overdøve hverandre, men ingen av skrålhalsene fikk lov til å gå ombord. De måtte nøie sig med å ligge ved skibssiden, men handelen gikk allikevel livlig. For det meste «kjingset» vi gamle klær med frukt, tobakk, parfymer og souvenirer. Det er lett å skjønne at St. Vincent ofte har besøk av norske båter, for en hel del av disse boom- båt- fyrene snakket delvis norsk.
     Vi blev bare liggende til utpå kvelden, og så bar det ut i Atlanteren. Vi er ferdige med akkorden under dekk, så fra nå av er vi fri, vi som tilhørte den gjengen. Kokeriet er hvitmalt over det hele, og det ser riktig trivelig ut der nede. Også skorsteiner, master og alt sammen over dekk er nymalt, og skuta ser like innbydende ut som da den reiste fra Sandefjord.
     Efter elleve døgn i sjøen steg dollarlandet frem i horisonten. Vi skulde losse oljen i byen Norfolk i Virginia, og her kom det straks en hel del mennesker ombord for å ta skuta og dens drabanter i øiesyn. En av de første var den norske sjømannspresten, en sympatisk og grei kar som sjømannsprester flest. Avisene har publisert vår ankomst og samtidig meddelt sine lesere at de norske hvalfangeres fortjeneste ligger omkring 25 000dollars, så det er ikke rart at byens forretningsmenn har gått og gnidd sig i hendene i forventningsfull glede.
     De av oss som er fri, er nesten ikke ombord om dagene. En kommer ikke til Statene når som helst, så det er like godt å benytte anledningen mens  den er der. Penger får vi også utbetalt her på losseplassen, ellers får vi ikke en øre på turen. Det vi vil bruke på turen til fangstfeltet, det må vi selv ha med oss. Så frie og naturlige, så elskverdige og behagelige mennesker som her i Norfolk tror jeg en får lete lenge efter. Og hvor utrolig velgjørende slikt virker på en hvalfanger som kommer i land efter en sesongs uendelige slit i Ishavet!

     Overgangen fra avsondretheten til samkvemmet med nye, hyggelige mennesker, fra skitten og lorten til almindelige menneskelige forhold, blir så brå at en fristes til å bite sig i fingrene og spørre om det virkelig er sant det hele.
     Men — i en henseende er kanskje Norfolk mer innbydende og elskverdig enn godt er.
     Gledespikene er talløse, de treffes over alt, og en får inntrykk av at en stor del av dem ligger på et høiere plan enn deres medsøstre i andre havne byer. En ser dem ofte i private luksusbiler som lydløst smyger sig langs promenaden, og når de har snappet op tilstrekkelig mange kavalerer, for svinner de like stille og pent som de kom.
     Det har vært en hærskare av handelsmenn ombord siden vi kom til byen. De har rigget op hele butikker bortover dekk, og forsøker å selge manufakturvarer, silke, juveler, frukt, melk og iskrem og alt mulig rart. Mange av dem er kommet reisende langveis fra. Men jeg tror de aller fleste av dem blir skuffet i sine forhåpninger. En hvalfanger øser ikke ut penger nå lenger, og vi kjøper helst det vi trenger oppe i byen. Dessuten er det ikke på langt nær alle som har benyttet sig av anledningen til å heve penger.
     Den 14. mai om kvelden var alt klart, og vi kunde hale ut fra piren. Da losen gikk fra borde ved 2 3-tiden, skimtet vi bare enkelte lys og fyr -blink på Virginia- kysten.

     Så pløiet Kosmos Atlanteren for tredje og siste gang i denne sesongen. Dagene blev helst lange, for alt utenom det vanlige skibsarbeid var unda gjort, og de fleste av mannskapene gikk bare og drev. Men en og annen avveksling forekommer jo, for eksempel 17. mai da doktoren vår arrangerte en rekke idrettsleker og taudraing mellem de forskjellige arbeidsgjengene. Det blev naturligvis en kamp på kniven om æren. Efter middagen blev det spilt en fotballkamp som iallfall var hard nok, og utover kvelden hadde vi smektende dansemusikk. Det var ikke så få av guttene som benyttet anledningen til å ta en svingom på dekksplankene.
     En av pinsedagene oplevde vi også litt av en sensasjon, nemlig et automobilløp på dekk. Vi har ikke mindre enn fjorten nyinnkjøpte biler her, og kappkjøringen blev meget spennende. Tre biler i bredden durte avsted med god fart, og bremsene måtte brukes kraftig for å få vognene stanset akterut ved «brekken» som var løpets endestasjon. I programmet inngikk også ringkjøring på for dekket, og de deltagende racerkjørere kom helskinnet fra alt sammen.
     Ellers står det ikke til å nekte at vi har fått uroen i blodet. Mange er så rastløse at de går og traver p å dekk nesten døgnet rundt.
     Men så, endelig, endelig, steg Norskekysten op over kimingen i sydost, og fyrene på Listerlandet og Lindesnes blinket oss velkommen hjem. Stemningen var høispent. Dekket var fullt av spaserende, en tråkket frem og tilbake i det uendelige, ingen hadde ro på sig denne siste kvelden ombord. Skibssekkene var allerede ferdigpakket, og enkelte av guttene skyndte sig å lempe køimadrassene over rekken. Så var en da ferdig med det!

Fredag 29. mai.
     En lett bris kruser sjøen. På babord side øiner vi Norskekysten med alle de skogklædde holmer og hvite sandstrender som titter frem innimeliem. Vi minnes siste sommer med alle de solfylte ti mene vi tilbragte på badeplassene der borte, og vi nikker også gjenkjennende til fiskeplassene, hvor vi lå med den gamle snekka og drog den ene store torsken efter den andre. Lørdagskveldene, alle motorbåtene full-lastet med ungdom, trekkspill og niste, jenter og dans. Ennå er det litt kaldt i luften, men bare vent — om noen uker, karer! — og vi skal være midt oppe i det igjen. — I samme øieblikk føler vi hvor uendelig mye rikere alt dette er for oss efter slitet der sydpå — i sneføiken og isen — i oljelukten og den klamme, råkalde tåkedisen. — Vi ryster tankene av oss, og følger heller spent prikken foran baugen, som alt i ett blir større, og snart efter viser sig å være den norske losbåten.
     I solblankt vær stevner vi inn Sandefjordsfjorden. Hundrevis av motorbåter - en hel liten flåte kommer oss imøte — alle med små norske flagg, og alle ombord vifter og vinker utrettelig. Det er akkurat som om alt som kan krype, gå og flyte er ute for å hilse oss velkommen, og noen hver av de barkete fjesene kan jeg se strever med å holde tilbake en liten tåre. Men klumpen i halsen — den er der.
     Landskapet på hver side av fjorden lyser vårgrønt og innbydende, og bølgekammene fra koka, som langsomt siger innover, bryter sig uvanlig langt innover land idag — akkurat som om de vil nå helt op til de små fiskerhusene og ytterligere understreke at vi er kommet hjem. Og fisker husene, hvor små de enn er, alle har de hvitmalte flaggstenger med flagget tiltopps, uansett om der ventes en hvalfanger hjem eller ikke. Nei — Sandefjord holder nok almen fest en slik dag!
     Snart efter rasler ankeret tilbunns og setter punktum for reisen. Men alt lenge før dette er tolderne kommet ombord og har begynt sin nøiaktige gransking av våre skibssekker.
     Smilende ser vi på, alt han roter frem og finner er lang støvlene, godt innsatte med hvalspekk, blodflekkete overalls, fettete luer, utslitt undertøi med huller så store, at hodet gjerne kan trees igjennem. Og for ytterligere å pointere hvad vi har holdt på med, siger det frem av det hele en stram lukt av hvalolje —  «redernes gull».
     Der firer de fallrepstrappen, og så er jeg ferdig med å være hvalfanger — for denne gangen.

 

Velkommen hjem.