III

BEFORE THE MAST

 

     Jeg har hatt blodsmak i munnen to ganger i mitt liv. Den første gang var da jeg forlot Bergen som yngste mann ombord i dampskibet «Løvstakken». Fortøiningene var sluppet og kapteinen var begynt å manøvrere med maskinen. Jeg var blandt folkene på poopen og det var en tykk trosse eller en tung wire som skulde hales inn. På poopen var der ingen winch, og vi hadde ikke tid til å få ledet trossen forover til winchene på hoveddekket. Der var visstnok fare for at trossen eller wiren skulde komme i propellen. I hvert fall brølte kapteinen i megafonen, og 2, styrmann, som op til da kun hadde ledet arbeidet, tatt imot ordre fra broen og gitt den videre til oss, kom løpende og begynte å hale med selv. Jeg kan ennu — når som helst — leve op igjen den halingen. Det var et stort øieblikk i mitt liv, jeg følte det i hvert fall slik, og det kan i grunnen komme ut på det samme. Det gjaldt å redde det skib jeg var kommet ombord i, fra en ulykke, hvis omfang ikke stod klart for mig. Jeg hadde ikke inntrykk av, at det hele i særlig grad hvilte på mig fremfor de andre, men at det hvilte like meget på mig som på de andre, og at situasjonen var den, at «Løvstakken» ventet at hver og en nu gav det han kunde gi. Og jeg gav litt mer enn jeg hadde å gi.
     Der gikk endel år, om enn ikke så svært mange, før jeg kjente blodsmaken for annen gang. Det var i mine styrmanns-skoledager, og det var på noe vi den gang kalte og formodentlig ennu kaller et «offentlig ball». Når det begynte og når det sluttet kan jeg ikke huske så nøie, men det var sikkert en 8 timers jobb. Danset blev der hele tiden, og svingomen den gang var der ganske annet smell i enn der er i våre dagers dans — sistnevntes mange andre fordeler ufortalt. Det gikk på polka, reinlender, polka-masurka, pas-de quatre (palikator, kalte vi den) og vals. Iallfall var det disse som fikk støvet til taks.
     Polkaen danset vi baklengs — med noen fremlengs trin innimellem. Disse siste var likesom en ubemerket måte å hvile på. De som danset best, kom nesten ikke av flekken. Kom de sig under en lampekrone, så var det flott om de, hele tiden dansende baklengs, kunde holde sig under den. Større plass trengte ikke vedkommende (!) før han, for å redde situasjonen, måtte gripe til noen fremlengs trin igjen.
     I reinlenderen blev kun sjelden tatt de alltid tilbakeendende frem- og tilbaketrin. Nei, det var runddansene innimellem der skulde gjøres mest mulig av. Det polkamessige i trinene gled ut og vekk. I stedet blev det til en hvirvlen baklengs, med minst mulige hopp i. Og den hvirvlingen skulde vare lengst mulig, skulde helst gå gjennem 2—3—4—5 av hvad jeg ikke kan betegne bedre enn de vanlige reinlenderperioder.
     Valsen i de dager var heller ikke noen hvilestund. Det gikk rundt og rundt, gulvet rundt. Der viste det sig at vi som hadde vært til sjøs, hadde en ganske betydelig fordel å by på fremfor andre, som ikke hadde sett sig om. Vi hadde med oss hjem en egen måte å danse rett frem eller rett tilbake på, uten å svinge rundt. Valsetakten holdt vi med hæl og fotblad. Vi brukte dem som en slags kastagnetter, om jeg så kan si.
     Alle baller den gang sluttet med en galopp. Ikke en galopp av idag. Den var i det hele tatt ikke så meget av en dans, undtagen til å begynne med. Senere gikk der en slags villskap i den. Det var et takk-for-dennegang, en knusen av de siste glass, en kasten på bålet av de siste krefter. Slik følte iallfall jeg det, da jeg var rundt 20 år gammel. Jeg husker godt, at denne gangen jeg nu taler om, var jeg sprengt før vi kom til galoppen. Jeg visste på forhånd, at jeg ikke klarte å danse den. Men jeg danset den allikevel, til siste takt. Da smakte jeg blod for annen gang.
     Det var en riktig fin morgenstund, da jeg første gang drog til sjøs for alvor. Uttrykket «å gå til sjøs» er forresten — når det gjelder «den første gang» — en lite betegnende måte å si det på. Av egen erfaring vet jeg, at det ikke gir situasjonen, ikke halvt tegner hvad der rører sig i guttebrystet. Mens han, så godt han kan, later som om det ikke berører ham synderlig, skjer der noe inne i ham som vanskelig kan beskrives for dem, som ikke selv har lidt det. Mens jeg ennu «skulde» reise, opfattet også jeg det som om det bare dreiet sig om å «gå til sjøs». Det var friskt, det var fritt, det var spennende. Men da tidspunktet kom, da jeg samtidig skulde si farvel til far, mor, søster og bror, til slekt og venner (hvilket hittil ukjent og uanet alvor der plutselig var blitt i ordet «farvel»), da jeg måtte miste dem av syne, måtte se byen minske og svinne, da dreiningen om nesset tok det alt bort, da det plutselig ikke lenger gikk an å gråte, da der kun var fremmede å snu mig til, — da skjedde hos mig på 5 eller 10 minutter alt det, som en gutt på landjorden, der likesom taes i hånden og føres fremover av sine foreldre, av sine lærere og til dels av sine arbeidsgivere, får år på sig til. Båndet mellem gutt og voksen, mellem ungdom og manndom blir brutalt slitt over. Det er ellers meningen at det skal løsnes varsomt, litt efter litt.
     Straks fordres det av gutten, at han skal være en mann og fylle sin plass. Der er ingen annen til å ta hans arbeide, om han er trist, om han er trett, mange ganger lite nok om han er syk.
     Slik fortsetter sjømannslivet å herde sjømannen gradene igjennem, inntil gutten står som kaptein på skuten.
     Da hviler ansvaret for alt og alle, verdier og liv, på ham alene, og plikten byr og sjømannsæren forlanger, at han, som Bjørnson uttrykker det «skal ta sin Gud i sinn og sette livet inn». Den uskrevne lov påbyr, at i nødens stund skal han være den siste mann til å forlate skuten. Mangen skibsfører har for sin sjømannsæres skyld funnet å måtte tolke det slik: «å gå ned med skuten».
     Vi var snart ute i Nordsjøen. Styggevær var det ikke — men ballastet som skibet var, slingret det godt, iallfall forekom det mig slik. I Bergen var det korn som var blitt losset. Derfor var det første som måtte gjøres å rense rennestenene for kornavfallet. Det var blitt vått, det var råtnet og sammen med rennestens-vannet luktet det stygt. Sjøsyken var slem, vond nok oppe på dekket i den friske havluften, men uendelig meget verre nede i skutebunnen. Det gikk som det kunde. Omsider blev det middag. Styrmannen fortalte mig og en enda yngre gutt, at det beste vi kunde gjøre var å binde et lite fleskestykke på en tråd, svelge det og hale det op igjen en del ganger. Det var et probat middel, sa han, ikke behagelig, men det kurerte en gang for alle. Jeg tror ikke jeg forsøkte å svelge noe i det hele tatt. Men da vi efter middagen kom ned i rummet igjen, hørte jeg styrmannen spørre den andre gutten — Josef het han, og «Jollen» blev han senere kalt, fordi han var liten og tykk — hvordan det var gått. Til min forbauselse hørte jeg ham svare, at han «visste det ikke», og videre, efter fortsatt spørren om hvorfor han ikke visste det, at «tråden brast».
     Efter å ha gjort et par andre turer kom «Løvstakken» til London. «Jollen» og jeg hadde fått landlov, efter først å ha delt «bavianvakten» fra 6 til 8 aften mellem oss. Vi drev rundt og så oss omkring til det var blitt noe over midnatt. Så måtte vi ombord. Jeg skulde ha nattevakt fra 4 til 5 og «Jollen» fra 5 til 6 morgen. Men vi gikk oss vill i de skitne, fæle gatene rundt dokkene, — gikk og gikk til klokken blev 4 om morgenen. Det var vinter og mørkt. Om der var lykter i gatene, husker jeg ikke, men det kan iallfall ikke ha vært rart bevendt, for et enkelt oplyst lite butikkvindu syntes vi var som en ren oase, da vi så det. Der lå brød og pølser i vinduet. Vi gikk inn for å spørre om veien, for å spise litt og for å hvile litt. Straks vi kom inn blev vi betenkelige. Det var slett ingen butikk med varer, som vi kunde se, bare en disk og ingen folk. Vi vilde ut igjen, men brukte for lang tid til det, for der kom et kvinnemenneske frem i en annen døråpning og spurte hvad vi vilde. Hun så ut omtrent som dere kan tenke dere det. Nærmest gjorde hun inntrykk av å være sigøinerske. Hvordan det egentlig hang sammen, forstår jeg ikke den dag idag. Hvad hun svarte oss, da vi spurte om veien, forstod vi ingen ting av. Men da vi nølende spurte om mat, var hun straks villig og bød oss komme inn gjennem den døråpningen hun stod i. Vi syntes ikke vi kunde annet enn å gå inn. Da fikk vi se, at døren ikke førte til et annet værelse men direkte til en trappenedgang, som ikke var oplyst på annen måte, enn ved at der sivet lys op nedenfra. Vi skjøt hjertet op i livet, som det heter, og steg ned. Hvordan der så ut? Ja, i detaljer kan jeg ikke beskrive det — men det var et dårlig oplyst kjellerrum av middels størrelse. Kvinner og menn sov på gulvet, et par tre satt og drakk, og der var en slags ovn eller grue på den ene veggen. Hun som hadde tatt oss ned satte sig der og pekte på en benk med et bord foran. Straks efter satte hun frem for oss tørt brød og varme pølser. Der blev vi sittende til det lysnet, fordi vi ikke før den tid kunde samle mot til å si, at vi vilde gå. Men der var ingen som gjorde oss noe, ingen som talte til oss engang, hverken da vi kom eller gikk.
     Neste sommer gikk «Løvstakken» op i det nordlige Østersjøen for å laste telegrafpåler for Alexandria. Det var på småsteder og i uthavner vi lastet. Overalt var der «dansplan», som det kaltes. Den var laget av bord og lå gjerne nokså avsides, antagelig for ikke å forstyrre folks nattesøvn, for der blev danset hver natt og musikken var trekkspill og sang. Jeg tar ikke i betenkning å si, at den svenske bondeungdom danset bedre enn jeg noen steds har sett den norske gjøre. Det kom vel av, at den danset så meget mer. Især imponerte den svenske «springpolska» mig, slik som den blev danset. Hovedinntrykket var, at mens gutten tok ett trin, tok piken ti.
     Mot all sedvane var den gang en av matrosene uttatt til fast nattevakt. Ellers var det slik, at dekksmannskapet måtte ta hver sine 1 ¹/₂ eller 2 timer hver natt. For alle undtagen oss to dekksgutter betød det å arbeide om dagen fra 6 morgen til 6 aften og ta 1 ¹/₂ eller 2 timer vakt hver natt. For oss dekksgutter betød det det samme, undtagen for så vidt at vi dessuten måtte dele den såkalte «bavianvakt» mellem oss. Bavianvakten var tiden fra 6 til 8 om aftenen. Ordningen hadde sin dobbelte årsak. Først den at vi gutter skulde rydde op på dekket efter dagens arbeide. På den vis kunde hele dekksmannskapet arbeide til kl. 6 eftermiddag uten å behøve å avse tid til oprydningen. Dernest den at «bavian-vakten» kortet den tiden, i hvilken der skulde gåes nattevakt, og det kom vel med når en tenker på, hvor få folk der var til å fordele natten på.
     Vi blev purret kl. 5¹/₂ og tørnet i arbeide kl. 6 hver morgen. Vi skjeiet ut kl. 6 om aftenen, vasket og pusset oss best mulig og hadde spist aftens kl. 7—8. Så bar det i land — op til dans planen. «Jollen» og jeg kom oss ikke avsted før henved 1 time senere. Så danset vi til kl. 2—3—4 om morgenen og kom ombord trette og utslitte. Så trette var vi, at vi ikke bare klædde av oss, men like godt klædde oss i arbeidshyren med en gang. Vi visste, at dersom vi ikke gjorde det, vilde det nær sagt være uoverkommelig å klare tiden når vi blev purret en time eller to senere. På den måten kunde vi la være å tørne ut kl. 5 ¹/₂. Vi kunde ligge like til vi skulde i arbeide kl. 6 mot å gi avkall på den kaffetåren, som blev servert mellem 5 ¹/₂ og 6. Fra da til frokost kl. 8, var en trist tid. Vi kom gjennem den som best vi kunde. Men frokosten gav oss likesom nytt liv. Vi livnet til efter hvert utover dagen, og om aftenen var det som om vi aldri hadde vært trette. Det bar i land igjen, ombord igjen og i land igjen. Slik gikk det så noenlunde i ett kjør de 14 dagene vi lå og lastet.
     En skikk som jeg ikke hadde hørt tale om før da, så jeg der oppe. Senere har jeg lest om den i Troels-Lund «Daglig liv i Norden», og andre har fortalt mig, at det til for nylig gikk for sig på samme måte på avsidesliggende steder her i Norge også. Efter dansen kunde gutten gå hjem og «ligge» med piken. Der var tilsynelatende intet uanstendig i det. Jeg vil ikke påstå at det ikke var noe henimot en «favour shown», som man vilde si det i England. Noe midt imellem en tur og et kyss. Selv var jeg for ubetydelig til å komme i betraktning, men av hvad jeg hørte forstod jeg, at det bare var huen, trøien og skoene en for anledningen tok av sig.
     Det hendte mig forresten også noe lite behagelig der oppe. For første gang i mitt liv fikk jeg lus på mig, og det gikk for sig på en så forbausende måte, at jeg aldri har kunnet glemme det.
     Jeg styrte en winch. De yngste blev gjerne satt til det arbeide, for når de først hadde lært det, kunde de der gjøre samme fyldest for sig som en voksen mann. Det var en svær svenske som var lukemann, det vil si, som kommanderte når der skulde «hives» eller «låres» i winchen. De svenske arbeidsfolkene var noen hyggelige, godlyndte karer og de hadde gjerne tynt øl med sig i kagger. Det kaltes «svaldrik». Min lukeformann lot mig få en støit, når jeg hadde lyst. Det var godvær og varmt, så det smakte fint. Men han innskrenket ikke sin velvilje bare til det. En gang imellem tok han sig til halsen, så på det han fikk fatt i, kastet det gjennem luften henimot mig og ropte: «Vil du ha en lus, din bondtjuv?» Jeg lo, — for aldri før hadde jeg sett en lus, og at den skulde kunne kastes en 3—4 meter gjennem luften, falt mig ikke inn et øieblikk. Forresten trodde jeg han bare spøkte og at det med lusen bare var tøis.
     En ukes tid efter at vi var kommet til sjøs blev det smått med søvnen min. At det var kløe som gjorde det, merket jeg selvfølgelig — men årsaken til denne kløen forstod jeg ikke. Iallfall kom jeg ikke straks til å tenke på lus. Det fikk jeg først en redselsblandet visshet for, da jeg en natt, måtte tørne ut mens vaktkameratene mine lå og sov. Kløen var blitt den rene tortur. Midt i ruffen hang en parafinlampe og slingret. Jeg kom mig bort under den, fikk ulltrøien av kroppen og besiktiget den. Jeg strøk mig visst over øinene mer enn en gang. Det forekom mig unaturlig — rett og slett fælent og fortvilende. Jeg skulde selvfølgelig ha gått i byssen og bedt kokken koke klærne. Men jeg turde ikke. Jeg syntes en stor skam var overgått mig, og den måtte skjules. Hvad jeg gjorde var å få klærne av kroppen, gå op på bakken, legge dem i en vaskebalje jeg hadde stående der, fylle den med saltvann, få fatt i en fyrrist fra fyrdørken og legge den på klærne slik at ikke noe av disse stakk op av vannet. Det var min mening å drukne lusene siden jeg ikke turde besørge dem kokt.
     Hvor lenge må en lus ligge under vannet for å drukne? Det visste jeg ikke, men for å være sikker, lot jeg klærne bli liggende under vannet like til vi kom til Alexandria. Det var kanskje en 14 dagers tid. Det var stille og stekende varmt gjennem Middelhavet. Da vi skulde ankre op utenfor Alexandria, kom styrmannen forover på bakken for å være til stede når ankeret skulde falle. Han så vannet i baljen og, hvad verre var, han luktet det, for det var råtnet i mellemtiden. Han vilde vite, hvad det var for en gris, som ikke tok bedre vare på sig og sitt. Han fikk greie på at det var mig. Det hadde han ikke trodd, sa han, og gav mig en overhaling.
     Så blev tøiet vasket og skyllet. Jeg sa ovenfor, at jeg ikke visste hvor lang tid det tok å drukne en lus. Det vet jeg ikke nu heller, men 14 dager under vann tåler den i hvert fall ikke.
     Vi lå i Nicolajev og lastet korn. Det var midtvinters, rundt jul og nyttår. En tidligere klassekamerat fra Bergen bodde der for å lære sprog; for forretningsfolkene der talte både engelsk, tysk og fransk. Fordi jeg på det vis hadde en kjenning, fikk jeg av kapteinen lov til å være i land 1. og 2. juledag. Jeg bodde hos min kamerat, som var innlosjert hos en meget god familie. Skibet lå langt fra byen. Der var en masse sne overalt, og vi kjørte en time eller mer i kane henover land som så ut slik som jeg hadde forestilt mig at de russiske stepper skulde se ut. 2. dag om kvelden skulde jeg ombord igjen. Det var koldt og tindrende klart, men mørkt. Folkene som min venn bodde hos, vilde at jeg skulde vente til neste morgen, fordi det var farlig å betro sig til ukjente kusker så sent på kvelden over så øde strekninger. Men min venn mente at det ikke var noe å være redd for da han kjente en bestemt kusk og skulde følge mig til torvet og få tak i nettop den kjørekaren. Da vi skulde gå, vilde han allikevel låne mig en revolver. Det var best å ha en slik med, mente han, da der ganske nylig hadde vært et par fæle rovmord i disse traktene. Men jeg vilde ingen revolver låne. Jeg tror nærmest at jeg var redd den. Well, han fant fatt i den kusken han hadde tatt sikte på, og jeg kjørte. Det var en innelukket kane, så jeg satt i mørke. Hesten klemte på og det slingret avsted med hvad jeg den gang syntes var en voldsom fart. Jeg tror jeg sovnet. Iallfall syntes jeg at jeg plutselig våknet da kanen stanset. Jeg kunde ingen ting se, men hørte rop og støi. Kusken svarte. Plutselig blev døren til kanen revet op, og et maskert hode blev stukket inn samtidig som et lys skar mig i øinene. Jeg hadde hørt at kuskene ofte stod i ledtog med landeveisrøverne. Noe slikt for mig gjennem hodet, og hadde jeg da hatt revolveren, hadde jeg sikkert skutt. Nu måtte jeg nøie mig med å trekke benene godt op under mig — og belage mig på å sparke mannen så kraftig i ansiktet at ...... Men før noe slikt kunde bli gjort, smelte mannen døren igjen. Han talte en stund med kusken, så kjørte vi videre. Jeg kom vel ombord, men jeg har ofte tenkt på, at hadde jeg den gang hatt revolveren for hånden, så hadde den turen sikkert blitt min siste.
     Hvad var det jeg hadde vært ute for? Vi seilte 2 dager efter, så jeg fikk ikke anledning til å spørre hverken dem jeg hadde bodd hos eller kusken. Men de jeg talte med om dette var ikke i tvil: et overfall som ikke blev realisert, fordi kusken fortalte dem og røverne selv fikk syn for, at det kun var en fattig sjøgutt som satt i vognen. Hadde det vært en kaptein, vilde nok slutten blitt en annen.
     I de dager var der ikke kornelevatorer — iallfall ikke der vi lå og lastet. Kornet blev båret ombord i sekker på nakken av en tilsynelatende uendelig strøm av arbeidsfolk. En gjeng til hver luke. Det gikk for sig som et revolverende kjedebelte av idag. Når arbeiderne passerte forbi lukene, tømte de sekkene over hodet på sig ned i rummet. Der nede gikk kvinner og skuflet og stampet i kornet for å få det spredt utover og best mulig pakket — så skibet kunde få et godt lasteinntagende. Der blev arbeidet dag og natt for å få oss ut før skibet frøs inne. Isen hadde allerede lagt sig, og det så ordentlig vanskelig ut. Nede i rummet blev der arbeidet om nettene med lys — jeg mener talglys. Nye lys blev delt rundt av skibets folk efter hvert som de gamle brente ut. En av våre folk i hvert rum passet nøie på. Neppe med tanke på brannfare; om der var noen sådan vet jeg ikke. Der blev iallfall aldri talt om det. Det som det gjalt å passe, var at russerne ikke spiste talglysene. Slapp de til, så var det gjort i en fei. Så vidt jeg opfattet det, var lysene både mat og delikatesse.
     Da vi var ferdig og skulde seile, var floden tilfrosset, men isen var ennu ikke tykkere enn at det skulde kunne gå. Men det gikk alt annet enn glatt. Skjønt vi så vidt mulig gikk i en tidligere opbrudt råk, kjørte vi oss stadig vekk fast. Så måtte mannskapet ut på isen og hugge så store huller i den at en trosse kunde settes fast og winchene på den måte få hjelpe propellen med å hale skibet løs igjen. Da vi nærmet oss utløpet og isen var begynt å tynnes og vi som følge av det sjeldnere måtte ut med trossen, blev det min tur. Jeg fikk hullet hugget og den stokken som var på enden av trossen under isen, og skibet blev hevet akterover og kom løs. Så begynte det å arbeide sig fremover. Jeg løp ved siden og ventet som de andre, at nu satt det snart fast igjen. Men isteden begynte det å gli lettere og øke farten. Det var fine greier — for alle undtagen for mig. Jeg løp det jeg orket — men det var rent fælent så fort skibet gled fra mig, skjønt det jo kom forholdsvis langsomt frem. Kapteinen så mig selvfølgelig. De andre ombord stod langs rekken og glante — til å begynne med lo de. Det var sårt for kapteinen å stanse skibet nu når det var kommet så fint i gang. Han vilde vente lengst mulig — kanskje stoppet det dessverre snart av sig selv. Men denne gangen gjorde det ikke det, for vi var kommet ut av det verste, og isen tynnedes fort. Der begynte å bli sprekker i den, og den begynte å gynge der jeg løp. Jeg sprang det forteste jeg kunde. Iblandt gled jeg og falt. Skibet kom lenger og lenger fra mig. Så måtte det stoppes. Det var da kommet ut i så tynn is at da jeg kom på høide med skibet, kunde jeg ikke komme hen til det. Isen lå løs og i småstykker omkring det. De fikk mig ombord ved hjelp av en kasteline som de nådde mig med og som jeg bandt under armene.
     Vi lå i Galveston og lastet korn. Arbeiderunionen drev formelig terror der ute den gang. Mannskapet fikk lite nok lov til å ta hendene i noe som helst arbeide. Selvfølgelig, hadde jeg nær sagt, fikk de ikke lov til å stå i winchene, når disse trengtes; selvfølgelig — hadde jeg nær sagt — fikk de ikke der som andre steder arbeide med separeringen av de forskjellige partier last, og jeg husker vi fikk ikke engang lov til å stå på kaien og male skutesiden derfra. Vilde vi male, måtte vi henge ut stellinger og således sørge for at der ingen — absolutt ingen — kontakt var med land.
     Til å separere lasten trengtes der et betydelig kvantum bord. Kapteinen kjøpte bordene oppe i byen — en mils vei borte — fikk dem kjørt ned til kaien og hevet av tett langs skutesiden. Å ta dem ombord mens lastingen var i full sving, lot sig vanskelig gjøre. Styrmannen utsatte det til middagshvilen, da dekket var klart for arbeidere og winchene stod til vår disposisjon. Jeg blev sendt på kaien for å lenge an. Det gikk fint en tid. Jeg begynte snart å interessere mig for to ryttere ute på det prærielignende land. De minnet mig om, hvad jeg hadde lest om cowboys. De red så støvskyene lå i lange bølger efter dem. Det blev mer interessant efter hvert, for de kom stadig nærmere. Til slutt blev det klart, at de stevnet mot skibet — og før jeg fikk sukk formig, hadde jeg en på hver side av mig. De bråstanset hestene, så disse stod på to og forbenene sprellet over hodet på mig, og ved hjelp av hver sin ridepisk, gjorde de mig begripelig, at jeg skulde komme med dem, eller rettere løpe med dem, mellem de to hestene deres. Jeg er tilbøielig til å tro at hverken menn eller pisker hadde fått mig med. Jeg var i almindelighet alt annet enn redd eller forsagt av mig. Det var hestehovene som gjordeutslaget. Jeg har alltid følt det slik, at jeg gjerne skulde ville være en bestevenn, men jeg har aldri fått anledning til å bli det. Det hele gikk så fort, at før styrmannen egentlig var blitt klar over hvad der gikk for sig, var hestene og jeg på trav over prærien op mot byen. Det var en strid tur, og den endte rett i kasjotten, uten at jeg hadde fått noen som helst forklaring på hvad det hele dreiet sig om. Neste dag fikk kapteinen mig ut og fri, dog ikke uten å betale en mulkt. Det gale jeg hadde gjort var å arbeide på kaien. Det stred mot unionens lover. Formodentlig hadde arbeiderne meldt mig pr. telefon.
     En annen gang hadde vi lastet fosfat i Tampa, Florida. Det er tung last, som fyller lite op i rammet. Derfor blev ikke skibet lastet helt på merket med den last. Vi gikk til Charleston og fylte op med bomull. Så blev både bæreevnen og kubikk-kapasiteten utnyttet. I Charleston lastet vi bomullen langs en lang trepir, utstikkerkai, som vi vilde si her hjemme. Den var usedvanlig lang — minst 1000 fot — og det så ut som om 3—4 skib kunde ligge efter hverandre på hver side av den. Jeg sier, det så slik ut, for da vi lastet, var vårt skib det eneste der. Vi lå helt ute ved enden av piren, og bomullen blev kjørt ut til oss i jernbanevogner. Hele mannskapet hadde vært i rammene og jevnet fosfaten for å få skibet klart til å ta inn bomullsballene. Det var fryktelig varmt, Fosfaten var tørr og den støvet voldsomt, så da vi var ferdige med arbeidet, holdt vi på å gå til.
     Det første vi tenkte på da vi skjeiet ut, var å få et bad. Det var lavvann og piren lå høit over skibet. For å få det høiest mulige stup, gikk vi derfor fra skibet op på den, og da der lenger inne stod jernbanevogner lastet med bomull, løp vi innover kaien for å stupe fra taket av disse. Jeg var den første som stupte. De andre så godt efter om det var et fint stup og ventet på, at jeg skulde komme op igjen og svømme litt bort, så neste mann kunde stupe. Men jeg kom ikke op igjen. De trodde først, at jeg svømte under vannet, og ventet for å se hvor lenge jeg kunde være under, og hvor jeg vilde komme op. De blev stående og vente, og begynte nok å bli urolig efter hvert. I denne tiden stod jeg fast i mudderet. Når piren var så lang, så var det fordi den måtte være det for å rekke ut i tilstrekkelig dypt vann. Det så derfor ut som om der kunde ligge flere skib mellem oss og stranden. Men der kunde neppe ligge noe skib. Der var nok for grunt. Men sjøen var mudret, så det lot sig ikke gjøre å se bunn. Der jeg stupte — vi hadde løpt nokså langt innover kaien — var der ikke over 6—7 fot vann. Well, jeg stod fast i mudderet til midt på livet, tenker jeg, og med hodet ned. Hvor lenge jeg stod slik, skal være usagt. Lenge nok til å spekulere på om jeg i det hele klarte å komme mig løs, til å få opbrukt kreftene og til i tankene å gjøre reisen fra Charleston og hjem. Men da jeg sluttet å kave, slapp mudderet taket og jeg fløt op. Jeg sier «fløt» op, for det var så omtrent hvad jeg gjorde. Siden den gang har jeg en sann redsel for å stupe på noe som ligner grunt vann.
     Da bomullen og fosfaten var losset i England, forlot jeg skibet. Jeg hadde vært ute over 2 år, og det var på tide å komme hjem for å ta styrmannseksamen.