IV

LIVET  TIL  SJØS

     Dersom noen av de småepisoder jeg foran har fortalt fra en del av min tid «before the mast» har gitt det inntrykk, at sjømannslivet den gang eller nå var eller er særlig farefullt, så er det feilaktig. Jeg tror tvertimot, at sjømannslivet er en av de minst farefulle leveveier et menneske kan velge. Selv er jeg jo et godt bevis på det. Jeg befinner mig i beste velgående. Det er sandelig ikke godt å vite, hvordan det vilde ha gått mig, om jeg hadde tilbragt på landjorden de par og tyve år, som jeg fikk opleve på sjøen.
     Nei, friskt og fritt, lærerikt og på mange måter interessant er sjømannslivet.
     Siden jeg sluttet sjøen i begynnelsen av 1914 har det laget sig slik, at også mitt liv på landjorden har budt på meget av interesse. Jeg har derfor også i den forbindelse meget å være takknemlig for. Men allikevel — i stille stunder går tankene med forkjærlighet tilbake til sjøen, til skibene, til livet og kameratene fra den gang. Særlig til kameratene.
     Jeg tenker på «Jollen». Efter at vi skiltes i England gikk der mange år før jeg traff ham igjen. Da var vi begge blitt skibsførere. Jeg førte skib fra Bergen. Han førte et stort flott tankskib fra Amerika og var en av de største amerikanske oljeselskapers mest betrodde skibsførere — en pryd for sin stand og en utmerket reklame for nordmenn og Norge.
     Jeg tenker på en svensk matros — Johan het han, og var fra Örnskjöldsvik. Han var noe eldre enn mig, så selv om vi var kamerater og likestillet i alt, følte han nok foruten vennskap også noe som lignet ansvar for sin yngre «broder», som de sier på svensk. En gang var vi på et dansehus sammen. Det var i Stettin, og huset het «Griesen». Johan, som haltet på den ene foten, danset bare ved sjeldne anledninger. Den kvelden blev han sittende alene med et glass øl hele tiden, mens jeg som var det motsatte av halt, svinget mig i dansen — ustanselig. Da Johan så, at jeg i blandt gjorde bruk av småpenger til å spandere et eller annet på de pikene jeg danset med, ropte han mig bort til sig og bad om å få se de penger jeg hadde i lommen. Så tok han ut av dem det ene gull ti-markstykket som jeg hadde. Han mente at der var fare for, at jeg i farten kunde forveksle det med blanke kobberpenger.
     Han blev avmønstret før mig. Vi sa farvel til hverandre om formiddagen da han gikk i land med kapteinen til konsulatet. Vi lot som ingen ting. Vi vinket med den «kalde hånden», som det het. Kl. 4 neste morgen kom han ombord igjen og inn i ruffen, hvor jeg lå og sov. Han hadde en flaske med noe særlig dyrt og fint — og jeg måtte sitte i sengen og skåle med ham både en og flere ganger før han kunde få sig til å gå — og det var leit da han gikk.
     Jeg tenker på en kineser vi hadde fått som kokk en gang. God mat laget han, og han visste ikke det beste han skulde gjøre for høi og lav. Jeg er sikker på, at han likte sig godt ombord — men til tross for den tilsynelatende tilfredshet var der noe underlig trist over ham. Det så ut som han bar på en sorg utover det almindelige. En dag i riktig fint vær sprang han overbord. Sjøen lå rolig som et speil, og logglinen og loggen, som slepte akter, gjorde derfor mer av sig enn vanlig. Han må ha sett den og ombestemt sig, for han grep fatt i den og fulgte med. Efter at farten var tatt av skibet begynte vi å hale inn på logglinen og fikk ham op under akterenden, hvor livbåten, som blev satt på vannet, vilde ta ham op. Vi talte til ham, og han så på oss. Så slapp han taket i logglinen og gikk til bunns. Det var ikke gjort av tretthet eller i desperasjon. Det så ut som om han ikke orket å la sig berge og leve videre.
     Jeg husker et slagsmål en gang. Den ene av de to kamphanene grep i fortvilelsen til kniven. Den andre fikk vristet den fra ham og hev den i dokken. (Skibet lå ved den anledning i havn). Samme aften gikk sistnevnte i land, kjøpte maken til den kniven han hadde hevet overbord og gav den som erstatning. Der var sikkert ikke noen bravade i dette. Vedkommende innrømmet snarere for sig selv at slagsmålet skyldtes ham, kanskje gav han sin styrke skylden for å ha drevet den andre til å gripe til kniven. Hvorom allting er — de blev venner fra den dag.
     Jeg husker kjærestefotografiene, vi viste hverandre. Enkelte hadde dem i album eller vekkpakket på annen måte. Men de fleste hadde dem slått op rundt køien. Det var forresten ikke bare kjærestefotografier. Det var også far, mor, søster og bror. Men det var kjærestefotografiene som utgjorde samtaleemnet. Ennu kan jeg smile og smile igjen, når jeg tenker på diskusjo­nene i den forbindelse. For merkelig nok blev det alltid diskusjon av det.
     Havet er en merkelig del av naturen. At det er «mektig» er sikkert nok. Men jeg har aldri følt den side ved det noe videre. Det har vært som om dets «mektighet» gjorde sig best i dikt eller omsatt i tale, som om dets styrke lot mig uberørt utover de håndgripelige fakta og bevis. Da har jeg følt det ganske anderledes på høifjellet. Der har forholdet nærmest vært omvendt. Uten egentlige beviser har mektigheten der oppe på en måte knuget mig, på en annen måte løftet mig ut av og over den daglige eksistens. Forklaringen ligger utvilsomt i at jeg på høifjellet til sine tider var alene, eller nesten alene, mens jeg på havet eller ombord på skibet levet tett omgitt av mennesker, i et lite samfund som rutinemessig gjenspeilet sivilisasjonen — og stillet sig skillende og skjermende mellem den enkelte og naturens allmakt.
     Vi levet et rikt liv på sjøen. La gå, at det fortrinsvis er ungdommen som kan føle det slik. La gå, at når en blir eldre kan en ha fått nok av det og lengter efter et liv i fred — sammen med kone og barn. Eldre sjøfolk bygger sig gjerne i tankene et lite enehus på landet eller ved sjøen, og der knytter sig gjerne hønseri til det første og fiske til husbehovet til det annet.
     Men jeg var ung i den tiden jeg nu skriver om. Det var også kameratene mine i ruffen, og vi levet Herrens glade dager. Hvad der var de beste stunder, skal jeg la være usagt. Om det var utkiken på bakken om natten — hvor vi i styggevær kunde føle det, som trosset vi noe og vokste på det, eller i fint vær under måne- og stjerneskinn kunde leve op igjen de kjæreste minnene våre og legge planer for fremtiden — om det var kveldene i godvær og varme, når vi sang sjømannsviser på bakken eller danset med hverandre på fordekket til munnspill eller trekkspill, — om det beste var selve arbeidet og den helse­bringende fysiske tilfredsstillelse som lå i den regelmessige vekselvirkning mellem dette og hvilen efterpå, eller om det lå i tilfredsstillelsen av ungdommens utferdstrang, adgangen til å se fremmede land, fremmede folk, fremmede skikker og anledningen til å more sig — spiller mindre rolle.
     Men vi levet og levet godt.
     Jeg har ofte undret mig over Nordahl Griegs bok «Skibet går videre». Jeg står uforstående overfor den. Selvfølgelig er der «brodne kar i alle land», selvfølgelig er der dokkarealer, kneiper og bordellhus å regne med. Men det var den side av livet. Den var forresten uskyldig i sin enkelhet, sammenlignet med hvad aviser og enkelte forfattere forteller om perverst svineri utenfor dokkarealene — og den kom mig ikke nærmere inn på livet enn jeg vilde ha den. Noe slikt jenteleven ombord som Nordahl Grieg forteller om har jeg ikke sett noe av i den lange tid jeg har fart til sjøs. Jeg kan kun forklare mig hans bok på den måten at forfatteren har vært enestående uheldig på den ene reise han har gjort, at han har smurt tykt på for effektens skyld, at han — på grunn av sine ganske spesielle anlegg — har vært ute av stand til å føle den ureflekterende glede der ligger i all sundt fysisk arbeide, at han aldri lærte sjømannslivet å kjenne og derfor næret sin sjømannsfantasi med slanger istedenfor fisk — med sten istedenfor brød. Det må være en lei byrde å bære på.