V

STYRMANNSDAGENE

 

     Der er ikke stort å fortelle fra min styrmannsskoletid. For mig var det en dans på roser. Ingen enkelt hendelse, ingen enkelt «småtøs» engang, setter annet eller andre i skyggen. Det er helhetsinntrykket som rangerer høiest.
     Innenfor rammen av dette gode og glade helhetsinntrykk regner jeg den varige respekt — eller la mig like gjerne si beundring — som jeg fikk for de fleste av kameratene på skolen. Takket være min tidligere utdannelse, var det å ta styrmanns-eksamen nærmest en bagatell for mig, og der var selvfølgelig en del andre som hadde det på samme måte. Men for svært mange var det anderledes. Når jeg tenker på, hvorledes disse unge menn gjennem år hadde spinket og spart for å legge sig op det nødvendige antall hundrer av kroner, og at disse var samlet gjennem «trekk» av en dekksguttshyre på 20, en jungmanns-hyre på 30, en lettmatroshyre på 45 og en matroshyre på 50— 60 kroner om måneden — når jeg tenker på, med hvilke mindre enn magre boklige forutsetninger de begynte på styrmannsskolen, hvilken tragedie det vilde være for dem å «stryke», og hvilken målbevisst vilje til å arbeide sig fremover og opover, til «å være sin egen lykkes smed», de hadde vist og fremdeles la for dagen, ja da kan jeg ikke si det anderledes enn at hverken før eller senere har jeg truffet unge menn som samlet har plasert sig høiere i min vurdering.
     Da styrmannseksamen var tatt, fikk jeg straks hyre som matros med dampskibet «Lyderhorn» fra Bergen. Det blev ført av kaptein Hammeraas. Han tilhørte den eldre skibsførertype, som der idag kun kan være meget få tilbake av. Hele hans tid som underordnet og formodentlig ikke så lite av hans skippertid hørte seilskutene til. Hos offiserer og mannskap stod der en nesten overdreven respekt av ham og hans like. Når jeg idag tenker over den side av det disiplinære forhold ombord i skibene den gang, finner jeg forklaringen i den selvsikkerhet, som så å si utstrålte fra de fleste av de kapteinene. De hadde «suffisancen», for å bruke et gammeldags uttrykk, fra den tiden de som fører av seilskib ikke bare hadde hatt anledning til, men i stort og smått også var henvist til, å handle selvstendig.
     Ikke bare mannskapet men også offiserene hadde vanskelig for å tale til eller med disse kapteinene — undtagen når kapteinen talte først. Det var da enten rett og slett en ordre, som blev gitt, eller temaet var været eller noe annet, som direkte angikk skibet eller dets interesser. Men som et eksempel på, at dette bare var en disiplinær ham, som livet til sjøs hadde iklædd dem, vil jeg berette følgende lille episode: Jeg var blitt tredjestyrmann. Vi lå ved land, og det var nyttårsdag om eftermiddagen. I anledning av høitiden hadde kapteinen bedt alle 6 offiserer akter i kahytten, hvor han bød på pjolter. Det var en begivenhet av de ytterst sjeldne, og stemningen blev derefter. Først plaserte vi oss på opfordring rundt bordet. Kapteinen satt ved bordenden, maskinister og styrmenn på hver sin side av bordet i nøiaktig rangorden. Stuerten satte glass frem. Det var høie v-formede glass, spisse nedentil og vide oventil. Kapteinen hentet selv whiskyen og rakte flasken til i maskinisten, idet han — som en noe forsert spøk — sa: «Vi tar oss en tomme hver». Maskinisten passet godt på å overholde det opgivne mål.
     Det samme gjorde 1. styrmannen, 2. maskinisten, 2. styrmannen og 3. maskinisten efter hvert som flasken i korrekt rekkefølge kom til dem. Da den til slutt kom til mig, spurte jeg kapteinen — jeg gjorde det visst nærmest som et uklart forsøk på å komme den trykkende stemning til hjelp — om jeg ikke kunde få vente med å ta min tomme til vannet var kommet i glasset. Der blev latter. Men det var synd å si at det var noen løssluppen latter. Allikevel — spøken falt i god jord og skadet mig ikke hverken i kapteinens eller mine medoffiserers omdømme. Tvertimot. Ved enkelte anledninger — når han var i godt humør og leiligheten for øvrig innbød til det — utløste kapteinen noe av sin tilbakeholdenhet ved på en eller annen måte å komme tilbake til episoden.
     I «Lyderhorn» var der til å begynne med bare to styrmenn, til tross for at skibet var blandt Norges største. Men efter at vi hadde seilt på Amerika en tid (mellem Nordstatene, Cuba og Meksiko), efter at mannskapet var blitt ikke så lite opblandet med fremmede elementer og efter at sjømannsunionen slik som den artet sig der borte den gang, ved flere anledninger hadde forsøkt å diktere både det ene og det annet, tok kapteinen mig akterut og gjorde mig til 3. styrmann. Meningen var vel å befeste disiplinen ved å styrke antallet av de folk skibet under alle omstendigheter kunde gjøre sikker regning på.
     2. styrmann var fra en av småbyene hjemme — Horten eller Moss, tror jeg. Han hadde i sin ungdom seilt med engelske og amerikanske seilskib, og meget hang igjen fra den tid. Dessuten var han rank, slank og flott, hadde god sangstemme og et — kanskje særlig i en sjømanns øre — inspirerende repertoar av viser og sanger. Jeg studerte den gang, og jeg kan den dag idag studere på, om der var noe som lignet posering i hans «make up». Det får stå hen som uvisst. Men visst er det, at han stod som en helt for mig — hardfør, uredd, en sjømann av de beste og en gentleman. Jeg liker å tenke på at vi var venner, selv om vennskapet nok var preget av at han var ca. 10 år eldre enn mig.
     Det var rundt 1898, mens Cuba holdt på å løsrive sig fra Spania, at vi kom til Havana med kull fra Norfolk. Om det var før eller efter at den amerikanske flåte hadde beseiret den spanske husker jeg ikke. Men i Havana var forholdene på mange måter uvanlige. Det var ikke bare det, at patriotismen til stadighet gav sig støiende utslag — men i byen var der også gulfeber. Det var særlig denne som voldte oss vanskeligheter. Vi fikk ikke lov til å losse ved de vanlige kaier eller kraner. Skibet blev henvist til et sted utenfor byen, der nærmest var som en finere villaby å regne, og der lå vi både lenge og vel før vi var utlosset. I og for sig hadde dette mindre å si. Skibet var på timecharter, så «hyren dreiet og kokken bakket op». Men vi som var ombord ergret oss allikevel ganske kraftig, for på grann av den påståtte gulfeber fikk ingen av oss lov til å gå i land. Når jeg sier «påståtte» gulfeber, er det fordi det virket slik på oss. Vi så ingen syke. Snarere tvertimot. Ikke alene gikk arbeidet ombord sin daglige gang, men i land var der mer liv, mer stas, og i våre øine mer moro enn noen gang tidligere.
     Så en dag snakket jeg med en av formennene for lossearbeiderne. Han fortalte mig, at noen risiko ved å gå i land, var der ikke. Ikke alene var det efter hans mening noe tøis alt pratet om gulfeber, men han overbeviste mig også fort om, at dette sted fremfor de fleste andre steder var verd å komme i land på, han forsikret at der ingen vakt var til å stoppe mig fra å komme hverken i land eller ombord igjen, og endelig gav han mig adressen til et sted, hvor der den aften skulde være ball.
     Jeg fortalte 2. styrmannen nyhetene. Efter en del prat frem og tilbake blev vi enige om, at det var verd å forsøke. Det verste var pengene. Vi kunde jo under omstendighetene ikke gå til kapteinen i den anledning. Vi skillinget sammen det lille vi hadde og mente det fikk stå til.
     Efterat det var blitt mørkt kom vi oss i land og op i byen uten viderverdigheter. Vi hadde et par timer å vente før «ballet» skulde begynne og fordrev tiden med å spasere «plazaen» rundt og høre på musikken, som skikken var og er. Denne plazaen var av en eller annen grunn bygget en 3 til 4 fot høiere enn det omkringliggende terreng. Midt på plazaen stod musikkpaviljongen. Rundt den var der palmer, benker og servering (hvilken siste vi dog av nærliggende grunner lot upåaktet) og utenfor dette igjen gikk den forholdsvis brede plazapromenade. Den gikk like ut på plazakanten som ikke hadde noe rekkverk langs sig. Som alltid på slike spanske småsteder gikk strømmen av damer den ene vei og strømmen av herrer den andre. I dette tilfelle gikk damestrømmen ytterst, noe jeg senere har undret mig over, for det pleier ellers å være omvendt. De yngre damer hadde alle «duennaer» med sig.
     En spansk plaza er et tiltalende syn, særlig om aftenen. Det var også denne. Husene som omgav den var stedets største og peneste. Det var stedets kirke, stedets rådhus, stedets fineste forretninger, de beste hotellene og de flotteste restaurantene. Utenfor disse siste var der fortausservering. Alle husene var hvite og lyste godt op i skinnet fra gammeldagse buelamper. Fortausrestaurantene hadde det travelt. Bordene var optatt og opvarterne løp frem og tilbake. Alt i alt var det et på samme tid både morsomt og romantisk syn. Morsomt fordi det var livlig og fordi der var mange mennesker — romantisk fordi en blanding av palmer, kubanske piker og kubanske sommerdrakter gjerne virker slik.
     Nu skulde 2. styrmannen og jeg gå for å opsøke ballet. Vi var nettop kommet ned de par tre trin, som førte fra plazaen til den omkringløpende gate. Da hendte det, at en ung pike falt fra plazapromenaden ned på gaten like foran oss. Vi vilde hjelpe henne på benene igjen, men det var lettere sagt enn gjort. Hun hadde nemlig forvridd ankelen og kunde vanskelig stå på foten. Hennes søster (vi fikk senere vite at de var søstre) og deres felles duenna kom løpende. Det var fortvilelse og geberder, begge deler på spansk, hvad jeg den gang kun forstod meget lite av. Men 2. styrmann forstod det noe bedre. Det var en vogn de måtte ha, og det lykkedes mig å være den første til å skaffe dem en. Så kjørte de. Hun som hadde skadet foten bare gråt. Søsteren sa visst adjø fra vognen — men duennaen både talte, takket, tok oss i hånden og smilte.
     Som rimelig kan være, var det blitt et helt opløp omkring oss. Vi hadde gjort oss fordelaktig bemerket, og 2. styrmann foreslo en drink i sakens anledning. Den tok vi og pratet om duennaen — hun var slett ikke verst — og om de to unge pikene. Heldigvis foretrakk han den ene og jeg den andre. Hun som hadde skadet foten var min favoritt. Så tok vi en drink til — og fant efter en stund ut, at vi hadde for lite penger til å gå på ball med. Dessuten var det blitt litt sent. Så ruslet vi likegodt ombord.
     Der gikk noen dager før vi turde lure oss i land igjen. Men ballet, som efter sigende flammet op hver eneste aften, trakk, og så ruslet vi. Vi tok først en svipp eller to rundt plazaen. Kanskje hadde vi et lite håp om å treffe damene igjen. Men vi blev skuffet. Så styrte vi for ballet. Nu er det slik på disse småplassene, at like så strålende oplyst og gildt (som de sier i Stavanger) der er rundt plazaen, like så dårlig oplyst og trist er der straks en kommer om ikke mer enn en gate eller to bort fra den. Blandt annet av den grunn blev vi gående lenge uten å finne det stedet vi lette efter. Vi blev varme og måtte slukke tørsten. Der var et apotek i nærheten, og vi gikk inn der for å få oss en svaledrikk. Ice-cream soda, tror jeg det var. Den slags drinker selges nemlig nesten overalt i varmen på apotekene. Der var ingen andre kunder til stede enn oss. Apotekeren var en hyggelig mann, og da han kunde litt tysk, blev vi stående og prate med ham. Fra butikken førte en trapp op til 1. etasje, omtrent som fra en hall her hjemme hos oss. Om en stund kom en eldre dame spaserende ned trappen, og — det var duennaen fra optrinet ved plazaen. Det blev gjensidig forbauselse og glede. Det viste sig, at det var apotekerens døtre vi hadde hjulpet, og duennaen var deres tante. Så blev de unge damer ropt ned, så blev vi invitert ovenpå, så fikk vi ice-cream og småkaker, og så blev der pratet best mulig med apotekeren som tolk. Det gikk ikke godt — men det gikk.
     Men så hyggelig det alt sammen var, så vilde jeg nu ikke gå glipp av ballet den kvelden også. Jeg sa derfor på norsk til 2. styrmannen, at nu var anledningen der til å få rede på veien, og vi fikk se å komme avsted. Jo, han var enig i det, og ga duennaen den lappen som adressen var skrevet på. Hun rystet på hodet, og de to søstrene som kom og kjek over skulderen hennes rystet også på hodet. Så tok apotekeren fatt. Jo, han kjente stedet, sa han, men det var ikke noe sted, det vil si, ikke noe sted for oss, mente han. Mindreverdig, simpelt sted. Nu husket også duennaen å ha hørt om stedet. Hun var indignert på den herre som hadde anbefalt det. Det viste hvad fremmede kunde være utsatt for.
     Der blev en hel del prat mellem apotekeren, duennaen og de to unge. Så snudde apotekeren sig mot oss og spurte om vi var glad i å danse, om vi hadde interesse av å delta i et virkelig ball.
     Det skulde avholdes førstkommende søndag (mente vi at han sa) til inntekt for de kubanske soldater, og det var stedets beste familier som deltok. Hadde vi interesse av å være til stede, tillot han sig å invitere oss. Hvad skulde vi si? Først at vi var takknemlig for i tide å være blitt gjort opmerksom på, at det stedet vi hadde tenkt oss til, ikke var absolutt førsteklasses! Dernest at vi selvfølgelig mer enn gjerne tok imot hans innbydelse, men at vi var redd for å volde ham og damene besvær. Han forsikret oss, at det vilde være ham en glede å vise to så galante herrer en gjentjeneste. Hadde vi ikke assistert hans to døtre og søsteren? Duennaen sekunderte ivrig, og de to unge damene smilte og bekreftet, at de var henrykt.
     Da vi gikk, var det blitt forholdsvis sent, og den eneste vei vi visste var veien ombord. Så blev det ikke ball den kvelden heller.
     Det var vår mening å gjøre bruk av apotekerens innbydelse. En kan aldri vite. Det kunde gjerne bli moro — og uinteressant var det i hvert fall ikke. Derfor samlet vi inn de småskillinger vi kunde få lånt ombord. Det var vesentlig stuerten som hadde litt mynt for hånden. Det var drikkepenger han hadde fått. Men noe større beløp var det jo ikke — rundt 5 dollars, hvis jeg ikke husker feil. Men mottagerne av kullene fikk det plutselig travelt med å få oss avsted. Der blev arbeidet om nettene, og lørdag formiddag var det klart, at vi vilde bli utlosset og skulde seile tidlig søndag morgen. Så var der ikke annet for oss å gjøre enn å finne veien til apotekerens lørdag aften og forklare dem forholdene, si adjø og takke for oss.
     Men så underlig kan det gå, at det just var lørdag aften ballet skulde være. Vi hadde misforstått apotekeren. Da vi kom op til ham, satt alle og ventet. Vi var en halv time for sent ute. Vi undskyldte oss så godt vi kunde. De sa at det ikke gjorde noe, men nu måtte vi skynde oss. Vi skulde kjøre med damene. Apotekeren tok en annen vei. Der var to vogner. 2. styrmannen kjørte sammen med duennaen og den ene av søstrene, jeg fikk den andre — hun som hadde skadet foten. Den var forresten helt bra nu. Jeg syntes nok at det var litt underlig at jeg skulde kjøre alene med piken, uten chaperone, men det var ikke for mig å protestere. Så kjørte vi.
     Jeg trodde selvfølgelig at vi skulde direkte til ballet. Jeg blev derfor forundret, da vognen stanset utenfor et hus som lå helt i mørke. Men kusken hoppet av og banket på — og da gatedøren var åpnet så jeg, at der var lys nok innvendig. Så blev vi betydet at vi måtte komme inn. Jeg skjønte ingen ting av det hele. Min ledsagerske presenterte mig for en hel familie, og det viste sig at husets herre talte passabelt engelsk. Nu fikk jeg rede på, at vi hadde stanset for å ta hans datter og en duenna med i vognen. Well, husets herre og jeg hadde en apéritif sammen, og så kjørte vi igjen. Heller ikke denne gang blev det ballsalen vi kom til. Vi stanset atter ved et privathus og fikk med oss en ung pike til — denne gang uten duenna. De mente vel, at den ene vi hadde, fikk klare brasene alene.
     Så kjørte vi igjen. Jeg satt klemt inn mellem blonder og puff og befant mig både vel og uvel. Vel, fordi jeg hadde det pokker så flott og fordi pikene var fortryllende — well, fordi både sproget og omstendighetene la mig uoverstigelige hindringer i veien. Jeg kunde jo slett ikke få briljere — hverken på den ene eller annen måte.
     Så kjørte vi inn i en stor park. Om en stund hørte vi musikk. Om en tid igjen så vi lys — og straks efter kjørte vi op foran en stor, åpen paviljong, og der var det ballet skulde være. Paviljongen hadde tak, men ikke vegger. Taket hvilte på søiler som inngjerdet gulvet. Dette var på en måte delt i to halvdeler av en søilerekke som gikk tvers over det og hjalp til med å bære taket. I den ene halvdel satt damene — de unge og de eldre — og i den andre satt herrene. Garderoben var et frittstående lite hus utenfor paviljongen. På samme måte med restauranten, som helst var enda mindre hvad hus angikk, men ellers stor nok i massevis, da serveringen foregikk under åpen himmel. Efter hvad jeg den gang syntes, var alt sammen flott, og jeg er sikker på, at jeg også idag vilde ha funnet ensemblet charmerende og strålende. Tenk dig en tropisk park, tenk dig en stor, smukk søilepaviljong, tenk dig minst et halvt hundre unge kubanerinner klædd til dans, tenk på duennaene, på serveringen i det fri og på herrene som tok imot oss som «caballeros», som fremmede, men stående på deres side i kampen mot Spania. Viva !!
     Damene mine forlot mig straks, og jeg så lite eller intet til dem på lenge. Derimot kom apotekeren løpende og tok imot mig og presenterte mig for alle de herrer han kunde overkomme. Det samme hadde han allerede gjort for 2. styrmannen. Jeg merket snart, at de tok ham for amerikaner. Om han selv hadde presentert sig som såden, eller om det var hans gode engelsk som for denne aften hadde gjort ham til det — får stå hen. Men det bidrog sitt til å høine stemningen. Kubanerne hyldet ham som «amigo» og «hermano» i kampen for fedreland og frihet, og for amerikanerne — som der ikke var noen til stede av — var han en anbefaling.
     Dansen var begynt, men vi kunde vanskelig komme med i den. Herrene la nemlig beslag på oss. De vilde vite snart det ene og snart det andre, og så vilde de spandere på oss ustanselig. Der blev bare drukket champagne. Det var for å få op overskuddet av festen. Det skulde jo gå til de sårede. Det var vel også derfor at så mange eldre, ikke dansende herrer var møtt frem.
     Midt i all herligheten var det to ting som plaget oss. Det første var, at vi ikke var ved muffen, så vi kunde spandere tilbake. Det annet var, at ingen av damene deltok i restaurantlivet. De holdt sig uten undtagelse i ballsalen, hvor de enten danset eller satt stille ved siden av sine mødre eller duennaer.
     Som en tredobbelt utvei til å få komme i sving med dansen, til å få fatt i våre spesielle piker og få en anledning til å spandere i det små, spurte vi apotekeren, om vi kunde få lov til å by hans døtre en forfriskning. Vi så at han ikke egentlig syntes om det, men han bestemte sig for å «gjøre gode miner til slett spill» og gikk for å invitere dem — trodde vi. Hvem kan beskrive 2. styrmanns og min forferdelse — jeg kan det iallfall ikke— da vi efter en stunds forløp så ham komme tilbake — ikke med sine to døtre, men med hver eneste dame som på ballet var. Mellem 50 og 100 var det. Apotekeren var strålende, fordi det hadde lyktes ham å ordne det. Det var ikke kutyme på Cuba, sa han, men han hadde fortalt damene, at slik var vår skikk, og ba dem bekrefte at de slett ikke var touchert. Nei da, tvert om.
     Ja, hvad vilde dere ha gjort? Det samme som 2. styrmann, tenker jeg. Han så strålende ut, mens han spurte og lot forespørre hver enkelt, hvad de vilde ha. Mens opvarterne løp for å hente det forlangte, blev vi presentert for stadig flere damer og badde en bestemt følelse av medvind i alt — undtagen i pengeveien.
     Vi følte det til å begynne med som en stor lette, da vi til vår forbauselse fikk se, at ingen av damene hadde forlangt annet enn ice-creame og/eller tørre kaker. Selv forlangte vi ingen ting. Men vi følte snart, at noen positiv redning lå der ikke i det. Vi følte det omtrent, kan jeg tenke mig, som en mann der var dømt til å druknes ved å holdes en time under vannet vilde føle det, ved å få straffen nedsatt til bare å skulle holdes en halv time under vannet.
     Snart var bevertningen overstått. Damene gikk tilbake til dansegulvet og jeg med dem. Apotekeren hadde ordnet for mig, at nu skulde jeg danse. Han vilde visst mer enn gjerne ha ordnet det for 2. styrmann også. Men denne hadde måttet svare «not yet» og bli tilbake, for på en eller annen måte å greie op med restauratøren. Og det klarte han fint. Han fikk simpelt hen ikke lov til å betale.
     Og dermed var hemningene borte. Jeg holdt taler. 2. styrmann sang, litt av hvert, blandt annet ledet han i den amerikanske og kubanske fedrelandssang. Stemningen blev stadig friskere. De eldre herrer, mødrene og duennaene kom sig også på gulvet. Jeg fikk sagt et skikkelig forhåndsfarvel til henne som hadde skadet foten, og først for sent fikk vi oss til å bryte op. Det kan hende at vi var kommet ombord tidsnok allikevel, dersom turen til skibet kunde ha foregått på noe som lignet vanlig vis. Men det lot sig ikke gjøre. Ikke en kubaner, mann eller kvinne, uten at de vilde følge oss ombord. Vi protesterte, men det hjalp ikke. De tok det for beskjedenhet. Hvorledes de opfattet vår stilling ombord, har jeg aldri fått greie på. Men med oss kjørte de. Jeg sa kjørte, for alle hadde vogn. 2. styrmann og jeg satt i den første, sammen med apotekerens to døtre. Hvor det var blitt av duennaen, begriper jeg ikke. Bak oss kom der 20—30 andre kjøretøier. Det blev taler, det blev sang, det blev fest — det blev rett og slett et kjørende ball. Det tok sig fantastisk og flott ut i morgenlysningen. Men mine tanker var delte. Jeg hørte «Lyderhorn» brøle i fløiten — gjentagende og langt. Det var oss de blåste efter. Men følget vårt trodde visst at det var velkomst og hyldning. Forresten vet jeg ikke hvad de trodde. Vi kom ned til kaien mellem planker og kullhauger. «Lyderhorn» hadde kastet fortøiningene, undtagen en ende forut og en ende akterut.
     Kaptein Hammeraas stod på broen. At han til å begynne med trodde sine egne øine, tviler jeg på. Det må ha virket som et eventyr, som et fata morgana, da han først blev var det samlede optog. Men hvordan han fikk det til å rime med virkeligheten, at det var hans egen 2. og 3. styrmann, som førte an, som blev hyldet, som like ved skibet, like for hans øine blev omfavnet av alle til avskjed, er ikke godt å forstå. Det vilde sikkert ha falt ham lettere og forekommet ham mer naturlig, med en gang å ha gått med på den gammelgreske gudelære og tatt oss for fauner. Han sa ikke stort, ikke engang om vår disiplinærforseelse. Men det er i og for sig betegnende nok at han tidde. Det hadde han under mindre fantastiske eller mer lettfattelige forhold sikkert ikke gjort. 2. styrmann fikk en ganske liten røffel, det var alt. Han bad oss aldri fortelle eller forklare, men laget det slik, at han uten direkte å spørre fikk det hele gjennem stuerten. Opriktig talt, jeg tror at vi steg i hans aktelse begge to.
     Jeg har alltid følt det som om denne hendelse med fordel måtte kunne omgjøres til en operette. Og hvem vet?
     Under hele min 22-årige tid til sjøs har jeg aldri vært med på et realt forlis. Det nærmeste jeg er kommet det var med «Lyderhorn». Det var forresten en fortvilet affære. Jeg tror kapteinen blev mange år eldre på den, til tross for at han var skyldløs som et nyfødt barn. Heller ingen annen ombord kunde eller hadde kunnet gjøre noe fra eller til.
     Der foregikk en svær eksport av kull fra Nordstatene til Meksiko over Vera Cruz og Tampico — og norske skib førte det meste. Idag er det slutt med den trafikken. Der norske skib den gang losset hundrer av tusener tonn kull, blev der 10—15 år senere opdaget veldige oljekilder. Men det er en historie for sig, som jeg senere skal komme tilbake til. Den gang jeg nu beretter om kom vi fra Baltimore til Tampico med kull og koks. Innseilingen til Tampico går mellem to meget lange stenpirer bygget et godt stykke ut i havet. De var forresten ikke egentlig bygget. Stenblokker var rett og slett ruset ut inntil kammen av begge «pirene» stakk op over vannet. De tjener som en forlengelse av floden og hjelper til å føre mudder og sand til havs. Ellers vilde innseilingen grannes op på ganske kort tid. Allikevel måtte der mudres av og til. Men da det var dårlig bevendt med muddermaskiner, var vannstanden alltid usikker, og store dyptgående skib, som «Lyderhorn» den gang blev regnet for å være, måtte ofte vente på særlig høit vann og i den anledning gjerne ankre eller holde det gående utenfor i dagevis inntil losen kom ombord og sa fra, at nu kunde han ta skibet inn. Ellers var innseilingen grei nok.
     Det var vinter, for så vidt der i det hele tatt kan være tale om vinter på de kanter — men fin-fint vær. Losen kom roende ut til oss — der var ikke vind nok til å seile i for en båt en gang — og havet lå «bleg og dam». Losen spurte kapteinen om skibets dypgående og efter å ha hørt svaret erklærte han at vi kunde fortsette innover. Det gjorde vi så — men akkurat da baugen begynte å entre åpningen mellem pirene, tok skibet grunn og blev sittende fast. Det hjalp ikke hvor meget vi brukte maskinen eller hvor mange varpankere vi satte ut — fast satt vi. Dagen gikk, nattevakt blev satt, så fikk vi se hvad morgendagen kunde bringe.
     Vinteren på de kanter kjennetegnes ved, at der med fra tre-fire dager til en ukes mellemrum til stadighet blåser «northers». Nordenvindstormer, vilde vi kalle det. De varer fra to til tre dager hver og er undertiden kraftige som regulær storstorm her hjemme.
     Ulykken vilde, at en slik «norther» blåste op den natten. Skibet begynte å hugge og drive henover sanden. Det klarte akkurat å drive klar pirenden — men derfra bar det innover mot de undervanns sandrevler som løper langs kysten et godt stykke sønnenfor Tampico.
     Det var en uhyggelig natt. Hele mannskapet var samlet midtskibs — ikke fordi der var mer å gjøre der enn andre steder — men fordi der ingen ting var å gjøre andre steder heller. Ingen gikk til køis, da det var umulig å få sove. Ikke på grunn av stormen, ikke på grunn av sjøen, ikke på grunn av hivene som skibet alt i ett stønnet under — storm, sjø og hiv var jo gamle kjenninger, i hvis favn, om jeg så skal si, vi var vant til å sove trygt — men fordi disse gamle kjenningene ikke lenger var til å kjenne igjen. Andre stormer hadde hylt og brølt — rasende hadde de vært — men på bunnen godlyndte. Denne stormen skrek som hadde den det selv ondt, som vilde den oss ondt, som var dens innerste vesen ondskap. Sjøer i tusenvis hadde tidligere veltet over «Lyderhorn». De var kommet over bakken, de hadde brudt over sidene, de hadde i stormløp hentet skibet igjen og veltet inn over poopen. Men det hadde vært halvt i spøk — halvt i sinne, som slag i en åpen og ærlig kamp med boksehansker på. Men disse hadde det på en annen måte. De vilde blod for blodets skyld. Og hivene som skibet tok! Det var ikke faretruende slingring eller setting — det var ikke en kamp mellem et levende skib og et voldsomt hav, men det var som å overvære mishandlingen av en bundet kjempe. Det var dette nye, dette ukjente, dette lumske ved gamle venner, som ikke gav oss ro, som drev oss alle sammen midtskibs. Kapteinen og offiserene var på øvrebroen.
     Mannskapet holdt sammen på underbroen, rundt skorstenen eller i maskinrommet. Således gikk natten i spenning om skibet klarte det. Hvad grunnbrottene efter hvert tok med sig, kunde vi i sjørokk og belgmørke ikke se. Men til dels kunde vi høre det. Fremfor alt kunde vi føle det. At dekkslasten gikk overbord, var ikke til å ta feil av, men hvad den måtte ha tatt med sig av rekkverk eller lukekarmer, kunde vi ikke vite. At tank-toppen holdt, kunde vi konstatere i maskinrommet, men om selve bunnen var hullet eller knust, var et stort spørsmål. Åt båtene midtskibs var slått vekk, visste vi — men hvordan det stod til for og akter, kunde vi bare engste oss for.
     Så kom dagslyset. Det så fælt ut ombord, men ikke så fælt som vi om natten hadde følt det. Lukene hadde holdt, og nu når dekkslasten var borte var der liten fare for at de skulde bli knust eller revet op. Vi trodde lenge at vi var sluppet forholdsvis bra fra natten — inntil vi opdaget at roret og hele rorstammen var borte.
     Inne i Tampico lå flere norske dampere og losset. Mannskaskapene visste om oss og var kommet ut på stranden for å se om der var noe de kunde gjøre for å hjelpe. Men det var håpløst. Vi lå ikke lenger på den ytterste sandrevle. Da vi mistet dekkslasten, var skibet lettet så pass, at grunnbrottene hadde slått oss over den og inn på den neste. Vi hadde en sandrevle utenfor og en innenfor oss. For noen å komme ut til oss eller for oss å komme i land, var inntil videre utelukket. Det var bare å vente til stormen la sig.
     Senere fikk vi vite at øvrigheten i land hadde telegrafert vårt «forlis», som de kalte det, både til befrakteren og til rederen. Det kom i avisene hjemme med den tilføielse, at man intet kunde si om de enkelte mannskapers skjebne. Min mor og mange andre mødre fikk det ondt — meget, meget verre enn vi som var ombord.
     Efter et par dager gav stormen sig, og det blev igjen stille og pent vær. Kapteinen kom sig i land for å foreta det som kunde foretas. Av taubåter var der ingen som dugde. Men selv om taubåtene hadde vært aldri så gode, kunde de ikke ha utrettet noe.
     Man blev enig om, at det som kunde gjøres var å losse lasten overbord og ta fremtidige «northers» til hjelp på den måten, at efter hvert som vi lettet skibet, skulde stormene ta det over både den andre og den tredje sandrevle. Innenfor denne siste løp en renne med forholdsvis dypt vann langs kysten.
     Det var mest mannskaper fra de norske skib i havnen, som hjalp oss å losse. Arbeidsfolk fra land kunde vi ikke få. Dels fordi der alltid var få av dem, dels fordi en stor del av dem nettop da var sendt inn i landet for å hjelpe efter en oversvømmelse, som hadde revet jernbanelegemet bort i milelange strekninger. Det tok derfor over en måned før skibet var losset. Vi hadde flere «northers» i denne tid, og det gikk efter beregningen. Efter hvert som skibet lettedes, blev det kastet innover av stormene, inntil det en dag lå og fløt mellem stranden og den innerste revle. Så slepte de små taubåter oss langs kysten, og til slutt slapp vi ut, og inn til Tampico. Der blev vi liggende og reparere så pass, at skibet kunde slepes til New York. Denne foreløbige reparasjon tok lang tid. Den måtte i alt vesentlig utføres av skibets mannskap, da der ikke var mekanisk verksted på stedet. Værst var det å få rigget til et nødror. Men det gikk det og. En svær taubåt blev sendt nedover fra Nordstatene, og en 6 måneders tid efter strandingen var vi ferdigreparert og i regulær fart igjen.
     Mens vi lå og slet oss over revlene var der stadig hai rundt skibet — undertiden mange samtidig. Dels lå de og lurte under kimingen eller akterenden av skibet — dels svømte de tett opunder havflaten. I så fall viste ryggfinnen hvor de for. Den kløvet vannskorpen og laget kjølvann. Der er en ting i denne forbindelse, som forbauset mig, og som jeg derfor synes det kan være verdt å nevne. Hev vi matavfall overbord, var haiene på pletten som raketter, og en-to-tre var det slukt alt sammen. Men forsøkte vi å fiske dem — og det gjorde vi mange ganger — så rørte de ikke kjøttstykkene. Kroken og snøret holdt dem borte. De svømte rundt agnet, men rørte det ikke. Mer enn en gang halte vi inn, tok agnet av og hev det løst ut. Da var det slukt i et blunk. Såvidt jeg husker lyktes det oss bare å fiske en eller to haier hele den tiden vi lå der.
     De norske skibsmannskaper som hjalp oss å losse, når været var fint, kom ut hver morgen og rodde tilbake til Tampico hver aften. De kom i sine egne skibs livbåter, og disse lå da dagen igjennem ile-fortøiet i «Lyderhorn».
     Så hendte en formiddag det nesten utrolige, at en av disse livbåter begynte å skape sig. Ja, slik så det ut. Den begynte å fare frem og tilbake i voldsom fart. Snart var den lange 3 tommer manillatrosse som den var fortøiet med i «Lyderhorn», slakk, i neste halve minutt stod den så stram at det sang i den som i en fiolinstreng. Når dette siste hendte, blev livbåtens baug halt nedover så at vi hvert øieblikk ventet at enten blev den halt helt under, eller så brast livbåtens ankertau eller akter-fortøining. Vi forstod jo at et eller annet sjøuhyre måtte ha tatt fatt i eller være blitt hengende ved ankertauet. Men allikevel — det var nesten for fantastisk og vanskelig å tro selv for øienvidner som under spenning og tilrop iakttok begivenheten. Men snart fikk vi syn for saken; for plutselig blev dreggen, som båten var forankret efter, kastet i luften. Den beskrev på strak line en halvcirkel på ca. 6 fot over havflaten og samtidig så vi fisken — ikke slik at vi fikk anledning til å studere den nærmere — men som en eksplosjon i vannet — dregg, fisk, plask og sjøsprøit samtidig.
     Efter det blev båten liggende stille. Fisken var kommet sig løs. Dreggen var i behold og der var ingen skade skjedd hverken på ankertauet eller akterfortøiningene.
     Ingen ombord kunde ha noen mening om hvad slags fisk det var vi hadde stiftet dette kortvarige bekjentskap med. Men vi var alle enige om at gjennem sjøsprøitet hadde den sett flyndrelignende ut, at den hadde vært like lang som livbåten og flere ganger bredere, at den, da den slo med sidefinnene, hadde minnet like meget om en fugl som om en fisk og at den hadde hatt horn.

 

     Idag vet jeg at det var en djevlefisk vi så. Jeg vet det efter at jeg i «The Book of Fishes», utgitt av «The National Geographical Society» i Washington i 1924 har sett det her inntatte fotografi og efter samme steds å ha lest følgende beskrivelse av den:
     «Djevlefisken tilhører en kjempeslekt av rokkefamilien. Den har svære (flaggermuslignende) sidefinner og ved å bevege disse på en bølgelignende måte, ikke ulikt en fugl når den flyver, kan den sette op en svær fart gjennem vannet. Det mest bemerkelsesverdige ved denne kjempefisk er den svære bredde mellem vingespissene (målt op til 22 fot) og dens hodefinner. Det er disse siste som har skaffet den navnet djevlefisken. De vokser utover og opover fra hver side av hodet og hos et voksent eksemplar av arten kan de være 3—4 fot lange og ca. 6 tommer brede. De er av lærlignende beskaffenhet og fenomenalt sterke. Når djevlefisken styrter sig inn i en fiskeflokk, er disse finner eller armer i en stadig og voldsom bevegelse, omtrent som armene på en bokser, og med hurtige svingende bevegelser soper de levende fisk inn i den meterbrede munn. Det er hodefinnenes utrolige styrke og deres stadig svingende bevegelser som er ophavet til den meget almindelige påstand at djevlefisken angriper mennesker. Det virkelige forhold er at den er fredelig nok så lenge den ikke blir angrepet. Der er mange autentiske eksempler på at djevlefisken har tatt fatt i skibs ankerkjettinger. Kommer den først hen i disse er det overensstemmende med dens natur at den slynger sine armer eller hodefinner rundt dem, og er det først gjort legger den hele sin forferdelige styrke i arbeidet. Den løfter ankeret fra bunnen som var det en bagatell og setter til havs med både anker, kjetting og skib, til stor forferdelse for det ombordværende mannskap, som plutselig ser det til da trygt forankrede skib fare utover og avsted som ved trolldom.»
     «Lyderhorn» var på timecharter til Munson Steamship Co. da det strandet. Det timecharter løp ut mens vi lå og reparerte. Da vi stakk til sjøs igjen, var vi timechartered til Barber Steamship Line. Mens Munsons trade var på Syd-Amerika, Vestindia og Meksiko, oprettholdt Barber seilinger mellem Nordstatene og det fjerne Østen. Det var derfor den veien vi nu skulde og med en noe uvanlig last. D. v. s. selve lasten var ikke uvanlig, den var stykkgods av alle mulige slags, fra knappenåler til ferdig sammensatte lokomotiver, men det var stedene alt dette skulde losses på, som var usedvanlige. Det var små, avsidesliggende steder, som de i traden regulært seilende skib ikke kunde befatte sig med. Enten fordi lastepartiet var så altfor lite, eller fordi havneforholdene eller lossearrangementet på stedene var helt utilfredsstillende og derfor vilde volde lange og uberegnelige ophold helt uforenlige med på forhånd avertert ruteseilas. Det var last utelukkende til slike steder vi hadde ombord. Vi var forberedt på å måtte losse det meste med eget mannskap og var utstyrt overensstemmende.
     Utoverreisen gikk gjennem Suezkanalen. Hvad jeg husker best fra passasjen den gang er sandørkenen på begge sider av kanalen, og grunnen til at jeg husker den best er bl. a. at vi førte litt av den med oss og brukte den ombord i lange tider. Kapteinen sendte oss nemlig i land efter sand — ialt tok vi mange tønner av den ombord. Han sa den var så ekstra fin at den under vasking av maling etc. helt kunde erstatte soda og såpe.
     Det å spare var i det hele tatt overmåte sterkt utviklet ombord i skibene den gang; men på intet område gav det sig så pinlige og stadig tilbakevendende utslag som når der skulde vaskes maling. Det var gjerne slik at styrmannen sov på sodaen og tvisten, mens kapteinen sov på såpen. Hver hadde det i skuffene under køien sin og det var som skulde de ut med litt av livet sitt hver gang de motstrebende måtte gi noe av det fra sig. Det gikk så vidt at både offiserene midtskibs og folkene forut — når de ikke hadde gammel sekkeduk eller lignende — ofte grep til de eldste skjortene sine fremfor å be om mer tvist f. eks.
     Naturligvis blev der spart omtrent like meget også på andre skibsrekvisita, som tauverk, andre losseredskaper, presenninger, trematerialer o. s. v. Men det var på en annen måte. Det gikk likesom mindre direkte ut over oss ombord. For å spare på tauverket blev losserunnerne spleiset mer og brukt lenger enn forsvarlig — de var ofte en fare for dem som arbeidet under dem. For å nytte lukepresenningene lenger enn det ellers vilde vært mulig blev der presset gammelt drev mellem lukene. For i det lengste å slippe å kjøpe trematerialer var alle ombord med på å finne litt sådant — snart her — snart der — fra en dekks­last, på en kai, fra en skute eller fra en lekter. Sjakler og kroker fant vi også en sjelden gang på samme billige måte. I denne siste forbindelse husker jeg en både ganske pussig og ganske pinlig episode:
     Efter i engelsk havn å ha losset en trelast, skulde skibet bort fra kaien. Kapteinen var på broen, styrmannen på bakken og 2. styrmann på poopen — hver med sine folk. Idet skibet glir ut, svever en kjetting som hang ned fra en utsvinget kai kran, tett henover hodene til folkene på bakken, og på kjettingkroken hang en sjakkel. Det var for fristende for styrmannen. For å få tak i den hopper han op på ankerspillet. Han rekker da også op i den, men heller ikke stort mer. Til tross for de iherdigste anstrengelser klarer han ikke å få den løftet av kroken. Istedenfor å la det være med det første forsøk, gjør han et til. Men skibet glir bort under ham, han holder på å tape balansen og får valget mellem å falle bakover ned på dekket, eller holde sig fast i sjakkelen. Kanskje var det psykologisk uundgåelig at han i farten valgte det siste, men skibet gled hele tiden, kjettingen kom litt i sving, og før noen kunde hindre det hang han og dinglet i luften, utenfor skibet og høit over vannet. Det blev stor opstandelse både blandt oss ombord og blandt dem som stod på kaien og så på. De fleste hadde ikke sett hvordan det var gått for sig og syntes derfor at det hele var mildest talt mystisk. Hvordan i all verden var han kommet der? Folk på kaien ropte at vi måtte få skibet inn under styrmannen igjen. Vi ombord ropte til dem på kaien at en kranmann måtte skynde sig å låre ham ned i sjøen. Men der blev ikke tid til noen av delene før styrmannen måtte gi op — så nødig han vilde. Han falt i sjøen og kom sig ombord igjen derfra.
     Men tilbake til «Lyderhorn».
     Vi skulde først til Hodaida i det Røde Hav. Jeg husker godt da vi nærmet oss stedet. Vi loddet oss innover for sakte fart. Mange sandbanker stod opgitt på kartet, men det var ikke godt å vite hvor mange det var som ikke var avmerket. Litt sent på eftermiddagen kom vi til ankers langt til havs. Vi så noe som lignet en ansamling av hus inne på land, men ingen båt kom ut til skibet, og kapteinen, som følte sig utrygg, utsatte med å ro i land til neste dag. Det var merkelig nok sjørøvere han var redd for. En del djunker under latinerseil lå riktignok og drev rundt omkring oss, men de var så langt borte, at jeg likesom ikke kunde få det til at de lå og lurte på oss. Allikevel — skibet blev gjort klar til batalje. Det bestod hovedsakelig i at brannslanger blev lagt klar og prøvd. Gjennem dem skulde kokende vann eller damp sprøites over eventuelle angripere. Dernest blev økser, skufler og lignende samlet og lagt klar. Vårt eneste skytevåben var et gevær, som tilhørte kapteinen. Han avfyrte et par skudd — dels for å forvisse sig om at det var i orden, og dels, tror jeg, for at de formodede sjørøvere kunde få forhåndsnotis om den mottagelse som eventuelt ventet dem. Videre blev alle lamper tendt som tendes kunde og alle gardiner tatt vekk fra ventilene, for at skibet skulde se mest mulig oplyst ut. Det var for å la mulige fiender vite, at sovende vilde de ikke finne oss.
     Men noe angrep kom det ikke til. Om morgenen, da det blev lyst, var der ikke en djunke i sikte. De som hadde hevdet sjørøverfaren tok det til inntekt for at de hadde hatt rett.
     Vi lå der en ukes tid. Et par dager før vi dampet videre fikk vi vite, at vi skulde ha mellem 100 og 150 dekkspassasjerer med oss til vårt neste anløpssted, som var en liten by på den nordvestlige kyst av For-India. Kapteinen hadde nok protestert i lengste laget. Særlig forstod jeg at han hadde gjort ophevelser over vannspørsmålet. Men ingenting hadde hjulpet. Det var blitt svart, at passasjerene skulde holde sig selv både med mat og vann, og hvad lugarer angikk, skulde de også selv sørge for dem ved å bygge sig telt — ett over hver av skibets fire luker — og dermed blev det.
     Teltene bygget de på den måte, at de strakk svære presenninger over de nedlagte bommer og festet presenningene til lukekarmene. Dette måtte gjøres temmelig godt for å tåle all påregnelig blest. Sjø derimot regnet man ikke med. Det var en pen tid på året med vedholdende godvær. Det som til å begynne med undret oss mest var, at der inne i hvert av disse store teltene blev bygget et mindre telt. Men vi fikk snart rede på, at småteltene var beregnet for de kvinnelige passasjerer. Da de korn ombord, var deres ansikter skjult under tette slør. En mindre sympatisk hemmelighetsfullhet, syntes vi det var, og passet svært godt på, for om mulig å få et glimt av kvinne-ansiktene. Men det innså vi snart lå utenfor det opnåelige. Disse vesener kom aldri utenfor det store telt, og vi kunde ikke vite, om de kom utenfor det lille heller — d. v. s. om dagen. Om natten kom de av og til frem for å trekke frisk luft og da besøkte de hverandre i teltene. Men så tett tilslørt var de alltid, at de mer lignet en høisåte enn det lette og yndefulle vi fortrinsvis forbinder med kvinner.
     Så var det en natt på hundevakten. Jeg gikk og spaserte frem og tilbake på broen. Det var fint vær og varmt, ingen skib i sikte så langt øiet rakk, og mine tanker var visst langt borte — for jeg kvapp ordentlig ved å høre noen hviske mitt navn høit. Det var 2. maskinisten som vilde jeg skulde komme ned i maskinistmessen. Jeg svarte at jeg ikke kunde gå fra broen. Det blåste han av — der var jo ikke et skib i sikte. Jeg vilde vite hvad det gjaldt. Det vilde han ikke ut med, men han kunde love mig at jeg skulde få se noe rart. Så løp jeg ned, og forlate min hatt satt ikke to av de kvinnelige passasjerene der inne sammen med 1. og 2. maskinisten og hadde sig et glass. Slørene var borte og stemningen ganske utvungen. Noen egentlig konversasjon kunde det ikke bli til — men allikevel. Skjønnheter var de ikke, men heller ikke det motsatte. De syntes å være omkring 30 årene. Efterat de var gått — tett tilslørt igjen — spurte jeg 2. maskinisten hvordan det var gått for sig at de var kommet inn i messen. Jo, sa han, det hadde vært ganske liketil. Han hadde stått i døråpningen og luftet sig, da kvinnene hadde kommet spaserende forbi på veien fra det ene telt til det annet. Da han ikke kunde tale til dem, hadde han bukket og med en håndbevegelse invitert dem innen­for. De hadde da uten videre tatt imot innbydelsen, og ikke før hadde de satt sig ned, før de på opfordring strøk seil, d. v. s. lot slørene falle.
     Siste del av lasten losset vi i en japansk by. Navnet på den husker jeg ikke; det som gjør at jeg i det hele tatt husker den er at jeg klarte å komrne mig i land og tilbringe en aften og en natt der, til tross for at den i likhet med de fleste japanske byer den gang var stengt for fremmede. Vi lå til ankers ute på reden. Hver morgen kom der lektere langs siden fulle av japanerinner. (All lossing blev nemlig foretatt av kvinner). Av menn var der bare noen få, som var formenn og talte det vanlige pigeon english. Jeg beklaget mig en passant til en av disse over at jeg ikke kunde få komme i land. Han svarte til min forbauselse at det lot sig lett nok arrangere. Vanskeligheten var å komme forbi havnevakten, som stod på pirhodet og passet på når lekterne rodde inn om kvelden; men når først de var passert, når jeg vel var kommet op i byen, var der ingen som vilde interessere sig for mig lenger.
     Han forklarte mig også hvordan jeg skulde komme i land. Dersom jeg kom mig ned i en av lekterne, skulde han dekke mig med de 50—60 kvinner som blev rodd i land i den, og skjult på samme måte kunde jeg komme ut til skibet neste morgen. Jeg forsøkte det — og det gikk bra. Men jeg angret nokså snart på det — for rent bortsett fra befordringsmåten, som var ubehageligere enn jeg hadde tenkt mig, så blev det for japansk for mig — både det ene og det annet. Allerede på veien op fra kaien til formannens hus, hvor det var avtalen at jeg skulde tilbringe natten, efter først å ha sett litt av byen, begynte jeg å føle mig mindre vel til mote. Skjønt det var begynt å skumre og til tross for at de trange gatene derfor var temmelig mørke, merket jeg godt at min person vakte opsikt. Der var riktignok ingen som sa eller gjorde noe, men allikevel — jeg var ordent­lig glad da vi vel var kommet i skjul innenfor hans fire vegger.
     Senere vilde han ta mig ut i byen — op og se geisha-pikene danse — men jeg turde ikke, det hele virket altfor uhyggelig på mig. Jeg sov på gulvet i hans hyttelignende hus, følte mig nærmest som Daniel i løvens hule, og var lettet og glad, da jeg neste morgen var vel ombord igjen.
     Efterat vi var utlosset blev vi seilende der ute en tid og fikk kinamannskap ombord. Vi førte engang en kullast fra en liten japansk by som het Kutsjinotski sydover til et eller annet sted, jeg husker ikke hvilket. Jeg tror det var Singapore. Det var iallfall ikke så ganske få dagers seilas, for vi hadde en utidig masse besvær med ferskvannet.
     Å ha besvær med ferskvannet var almindelig i de dager. Intet trampskib hadde store nok ferskvannstanker, noe som til stadighet voldte uhygge ombord. Vaskevannet hentet folkene i pøser, men det blev passet nøie på, at de bare fikk en 6—8 tommer i hver, og på lange reiser måtte to vaske sig i samme vann.
     Men den reisen vi nu taler om var jo ikke egentlig lang. Allikevel hadde vi mer spetakkel enn noensinne. Rett som det var grep vi en kinamann som forsøkte å komme sig forover med en pøs smekkfull med vann. Værst var det om nettene. Hvad de skulde med vannet kunde vi ikke få noen tilfredsstillende forklaring på. Det var merkelig nok fyrbøterne, som var ivrigst efter det, skjønt de vasket sig på fyrdørken i vann som de fikk i maskinen.
     Så var det en morgen kl. 4, at 2. styrmann avløste mig på broen. Efterat jeg hadde opgitt ham kursen, spurte han om der ellers var noe nytt. Jeg svarte nei — det eneste var at jeg hadde hatt et ganske uvanlig kjekkel med fyrbøterne om ferskvannet. Flere ganger hadde jeg grepet dem i å forsøke å lure sig forover med fulle pøser. Nettop mens jeg fortalte dette så vi begge en fyrbøter tusle forover i mørket med en pøs i hånden. Vi bestemte oss for at nu vilde vi ha rede på hvad det gjaldt, og skyndte oss efter ham. Han begynte å løpe og forsvant ned kappen forut som førte til folkelugarene. «Lyderhorn» var et flushdekket skib. Det vil si, det var slett fra for til akter, altså uten bakk og poop. Lugarene lå derfor under dekk. Man måtte ned en trapp som førte til en gang der lå mellem matros- og fyrbøterlugarene. Gangen gikk helt til baugen av skibet. I den forreste ende var der en luke til kabelgattet, og fra dette igjen en luke ned til forepeaken. Denne, som gikk helt ned i skarpen, var stuet full av matter som var brukt til separering av den stykkgodslast, som vi var kommet utover med.
     Da vi var kommet ned i ruffen, var der ingen fyrbøter, intet vann og ingen pøs å finne. Vi så godt efter overalt — også i matroslugaren — men like kloke blev vi. Såvidt vi kunde se, sov folkene på begge sider av gangen trygt og rolig. Vi holdt på å gi op — da jeg plutselig kom til å tenke på kabelgattet. Kanskje hadde han løpt ned der. Men nei — der var ingen kinamann der heller — og intet vann. Så nevnte vi peaken, men trodde ikke det var nødvendig å se efter der — den var jo proppfull av matter. Men nettop som vi skulde til å gå op igjen, syntes vi at vi hørte lyd der nede fra, og så gav vi oss til å rope og true gjennem luken. Ganske riktig — om en stund kom kinamannen op. Han vilde ha det til, at det ikke var noe usedvanlig ved at han opholdt sig der, og pøsen og vannet kjente han ingenting til. «No savvi» var alt vi i den forbindelse kunde få ut av ham. Så krøp jeg ned i peaken, og nu viste det sig, at under mattene var der ryddet et ram eller en hule så stor som en liten passasjerlugar på kystbåtene her hjemme. I dette rummet var der 12 ganske nakne japanske piker. Spør ikke om, hvordan de fikk plass der alle sammen, for det vilde jeg gjerne ha svar på selv. Spør heller ikke om, hvordan de hadde holdt det ut, for om luften kunde jeg helst ha lyst til å si, at der ingen luft var. Det var disse pikene, vannet var bestemt for, og at de trengte det og trengte det veldig, er sikkert. Well, vi fikk dem op på dekket og plaserte dem på forluken. Klokken var imidlertid blitt mellem 5 og 6, og mens vi stod der og studerte pikene og situasjonen, kom kaptein Hammeraas ruslende forover. Disse gamle seilskibsskipperne var alltid oppe ubekvemt tidlig. Når de så hadde forvisset sig om at folkene var kommet skikkelig i gang med dagens arbeide, gikk de akter og ned igjen til kaffen sin.
     Men her var et problem utenom det vanlige. Det første var å finne klærne deres. Vi fant dem blandt mattene utenfor hulen. Rare greiene var det ikke, men dog litt bedre enn slett ingenting. Så var det, hvor vi skulde gjøre av dem. Noen ekstralugar var der ikke ombord. Kinamennene mente vi skulde sende dem ned i den hulen vi hadde funnet dem i. Men det var for stivt et stykke. Det blev til, at de fikk ligge på gulvet i messen akter, et rom som ikke benyttedes til noe, men rundt hvilket offisers-lugarene lå. Der lå de resten av reisen og optok hele gulvet, slik at vi styrmenn måtte skridte over dem som over trestokker, og umulig kunde undgå å komme hen i dem, når vi om nettene skulde ut av og inn i lugarene våre.
     Forklaringen  på funnet var det vi her hjemme kaller den hvite slavehandel. Pikene, som var ganske unge — 14 til 18 år — var solgt til bordellene lenger syd. Det var i og for sig ingen uvanlig foreteelse, Mange skib hadde hatt alvorlig besvær med myndighetene i den anledning. Men det var første og siste gang det hendte oss. Det var umulig for oss, og senere også for politiet, å få ut av folkene, hvem de ansvarlige var. Formodentlig var de alle med på jobben, for der var mange penger å tjene på det. Politiet tok derfor like godt hele mannskapet i land. Vi fikk nye folk ombord, og det er enden på historien, såvidt jeg kjenner den.
     Da vi var ferdig i kulltraden, skulde vi hjemover til den vestlige verden igjen. Vi blev liggende en ukes tid på reden utenfor Hongkong for å avvente ordre. Det var en halv times roing til nærmeste landingsplass og strømmen løp temmelig strid.
     En søndag eftermiddag gikk jeg sammen med 3 andre av skibets 6 offiserer i land. Vi hadde satt stevne med noen offiserer fra et annet norsk skib. Vi hadde ofte truffet dem før, og meningen var å lufte oss litt utover det vanlige. Vi begynte derfor med å kappkjøre i rickshaws. Dette er som bekjent ganske små, lette vogner, trukket av en kinamann, og det er aldeles utrolig, hvilken fart disse kinamenn kan sette op og hvor utholdende de er — særlig det siste. Vi var 8 kappkjørende i alt og drev på «alt hvad remmer og tøi kunde holde». Men selv om kinamennene den gang var godslige og tålmodige inntil det utrolige, var det sikkert ikke bare klokt, men vel også påkrevd, at de opsatte pengepremier gikk til kinamennene. Formodentlig var premiene ikke overdrevent store.
     Hvordan vi fortsatte kvelden, angår egentlig ikke denne historien. Det var litt spising, litt drikking, litt dansing o. s, v. Men ved 11 tiden vilde vi ut og kjøre igjen. Men ikke i rickshaws. Nu følte vi trang til å sitte alle i en vogn, og vogner til det bruk var der mange av. De var alle av en og samme type og ofte aldeles like. De minnet om en åpen, gammeldags hestetrikk. De hadde to langskibsløpende sæter, plasert ute i sidene, så man satt med ansiktene mot hverandre. Det bar op i villastrøket, som ligger opefter fjellsiden. Vi kjørte på en bred promenade — det forekommer mig at den hadde ikke så lite til felles med Fjellveien i Bergen. Til så sent å være var der mange mennesker og mange kjøretøier ute, og stemningen var nokså høi — iallfall i vår vogn. Av en eller annen grann hoppet jeg av vognen og bad de andre vente en liten stund. De svarte ja, men fortsatte å kjøre, noe jeg ikke kunde se fra der jeg stod. Da jeg så kom ut i trafikken igjen, så jeg ikke noe til vognen. Jeg kunde vel ha funnet den, dersom jeg hadde lett lenge nok. Men da det var nokså sent og fordi jeg var trett, bestemte jeg mig like godt for å rusle ombord straks. Jeg kom mig nedover til kaien og ombord i en «sampan». Sampaner er fløttmannsbåter. De er så pass store, at kineseren ofte har en liten kahytt akter, hvor han holder til med hele sin familie. Det var en ganske god distanse ut til skibet, men vi kom da frem. Fallrepstrappen hang ute, og det var lett nok å stige over på den og komme sig ombord. Klokken var omkring 2, tenker jeg.
     Jeg har tidligere fortalt, at «Lyderhorn» var en flushdekker. Avtredelsesrummene var helt forut i tårnlignende hus, ett på hver side. Jeg tenkte så smått på å gå forover men trett som jeg var foretrakk jeg å komme mig i køien med det samme. Men det skulde jeg ikke ha gjort. For en time eller to senere våknet jeg, og da hadde jeg intet valg. Da gjaldt det tvertom å være snar i vendingen. Omstendighetene må ha skylden for at jeg glemte nøklen og derfor, da jeg var kommet frem til tårnhuset fremdeles var som en «outsider» å regne. Å gå akterover igjen for å hente nøklen, kunde det ikke være tale om.
     Jeg må ha døset eller tankene må ha kommet på avveie, for jeg kvapp ganske overmenneskelig da jeg slapp taket i rekkverket og gikk bakover gjennem luften. Jeg sier uttrykkelig «gjennem luften». For selv om «Lyderhorn» var ballastet og derfor lå høit på vannet, så var det rent forbausende, hvor lang tid jeg syntes det tok for å komme i sjøen. Jeg har lest, at mennesker i dødsøieblikket kan gjennemleve hele sitt forutgående liv. Og det er sikkert riktig. For jeg husker at jeg fikk tid til å tenke over at jeg falt og temmelig sikkert falt for siste gang, at strømmen bar til havs med flere mils fart, at der var hai og andre udyr i sjøen, til å undre mig over i hvilken stilling jeg vilde treffe vannet, om jeg vilde slå mig — og endelig til å synes synd på mig selv.
     Så kom plasket, og jeg lå og svømte.
     Jeg var en meget god svømmer. Jeg klarte nesten å stemme strømmen, men ikke helt. Det syntes som om skuten gikk fra mig. Jeg tror jeg tør si at jeg gjorde god fart gjennem vannet. Men «Lyderhorn» gjorde større. Det bar akterover, om enn langsomt. Jeg tok efter skibssiden, men der var ikke annet enn glatte jernplater å klore på. Den minste slakking av i svømmingen gjorde dessuten at «Lyderhorn» tilsynelatende øket farten. Så kom jeg på at fallrepstrappen hang nede midtskibs. Det var jo ikke så lenge siden jeg med letthet hadde steget fra sampanen over på den. Det gav mig håp, og straks efter hadde jeg den over hodet. Det er sikkert nok at fallrepstrappen hang lavt, usedvanlig lavt, tror jeg trygt jeg kan si, men det er rent utrolig hvor lite høit en rekker fra vannet. Når en griper op, går en ned, og jeg hadde ikke tid eller anledning til å forsøke to ganger. Fingertuppene mine følte henunder den, men det var alt. Senere svømte jeg forsert, altfor forsert, med den eventuali tet for øie, at jeg hadde en lang, kanskje en for lang, svømmetur foran mig. «Lyderhorn» fortsatte med å gå fra mig. Jeg holdt mig tett op efter skibssiden. Selv de våte, glatte jernplatene forekom mig vennlige og vel kjente i sammenligning med det intet, som bare kunde være noen minutter borte. Så gled jeg inn under akterenden. Det blev verre å holde kontakten. Den høie akterenden — å, så høi den syntes å være — hang mørk og truende over mig. Men selv det mørket, selv den truselen var verd å holde på og kjempe for i lengste laget.
     Så med en gang støtte jeg mot propellen. Merkelig nok hadde den ikke vært i mine tanker. Da jeg kjente vingebladet under vannet, trodde jeg det var en hai. Det føltes som om hjertet stanset — men bare et ganske, ganske lite øieblikk. Så var jeg 100 pct. der og fikk klamret mig fast. «Lyderhorn» var jo ballastet, så spissene på et par av propellvingene stakk op av vannet, og selve propellbosset lå ikke mer enn et par fot under. Jeg satte mig på det. Det gikk for en tid, men ikke lenge, — det var nemlig mange måneder siden skibet hadde vært i dokk, og der var grodd små skjell på bosset, så det var ikke mulig å bli sittende der svært lenge ad gangen. Det skar og sved til det blev uutholdelig. Det blev til å skifte stilling i det uendelige. Og så koldt! Det verste var, at det var koldere over vannet enn i det. Så blev det til å slippe sig helt uti igjen, men passe på å ha godt tak med hånden. Men da plaget tanken på hai og lignende mig så voldsomt, at noen hvilestund blev ikke det heller, og slik holdt jeg det gående til det lysnet av dag. Da kom en sampan utover med mine offiserskamerater. De hørte ropene mine, men kunde ingenting se. De var nærmest fælne. Men de kom da bort under akterenden, og hvor forbausede, eller rettere redde, de blev over å finne mig, som de hadde forlatt oppe i fjellveien, sittende på propellen, kan dere lettere tenke dere enn jeg kan beskrive.
     Det blev til at vi lastet for U. S. A. Efter at vi var utlosset der, gjorde vi en tur til Central-Amerika og tilbake til New York. I Central-Amerika fikk jeg malaria i en meget ondartet grad. Det var en alvorlig affære, og jeg blev sengeliggende i flere uker. Den første tid fikk jeg regelmessige anfall. Når jeg sier de var regelmessige, mener jeg det i ordets bokstavelige forstand. De kom ikke bare på dagen, men endog på klokkeslettet. De begynte med hodepine, verk i ryggen og i benene. Straks efter kom der så sterke fryseanfall at jeg hakket tenner og skalv så jeg rystet uansett hvor mange ulltepper jeg pakket over mig. Det varte en stund og gikk så ganske plutselig over til voldsom feber og svetting. Jeg blev innlagt på det Norske Hospital i Brooklyn og tilbragte henved 2 måneder der.
     Slik skiltes jeg fra «Lyderhom».
     Da jeg var kommet ut fra hospitalet, var det først min mening å få hyre hjemover snarest mulig. Rekonvalesenstid og skippereksamen stod for tur. Men så kom jeg på at det på flere måter vilde være klokt å ta rekonvalesenstiden i New York. For det første tvilte jeg hverken på at jeg skulde få arbeide eller på at jeg skulde klare det — det være sig hvilket som helst slags arbeide. Dernest gledet jeg mig altfor meget til det ophold jeg under skippereksamenstiden skulde få hjemme til at jeg vilde være rekonvalesent da. Endelig trengte jeg meget til å perfeksjonere et selvlært engelsk, som inntil da hovedsakelig var praktisert blandt kaiarbeidere og fremmede sjøfolk. Som presteaspirant hadde jeg på skolen sløifet engelsk til fordel for tysk, fransk, latin, gresk og oldnorsk.
     Den første jobb jeg fikk var som maler. Det viste sig, at der ikke bare var fart, men at der var jag over malerarbeidet der og den gang. Der gikk ingen tid til spille hverken på den ene eller annen måte. Selvfølgelig møtte vi på arbeidsstedet — aldri veien om verkstedet. Men ikke nok med det. Vi måtte skiftes om hver dag — uten ekstrabetaling — å møte på arbeidsstedet en time tidligere enn de andre. Det var for å gjøre maling, koster og hvad annet det nu kunde være, klar til de andre kom, så vi alle kunde gå på hodet i arbeidet med en gang, uten noen dikkedarer hverken med å lete eller argumentere. Jeg likte mig riktig godt. Å arbeide på landjorden hadde nyhetens interesse, og jeg lærte engelsk. Men da en uke var gått, tok det en brått slutt. Jeg klarte nemlig ikke å skjule et anfall av malariafeber, som kom over mig i arbeidstiden. Isolert hadde det ene anfallet vel ikke behøvet å ha noen følger. Men da mesteren, eller «the boss» som han kaltes, fikk rede på at jeg ikke bare kunde få, men mest sannsynlig, ja nesten ganske sikkert vilde få flere slike anfall, vilde han ikke ha mer med mig å gjøre. Jeg fikk min avregning — og det var det.
     Min neste jobb var som «rigger» ombord i Howard Goulds yacht «Niagara». Den var verdens største yacht den gang, og jeg er ikke langt fra å tro at den er verdens største yacht den dag idag om den ennu eksisterer. «Niagara» var over 300 fot lang. Og flott! Fra mastetopp til kjølsvin det flotteste man den gang kunde bygge. Der gikk svære rykter om hvad den hadde kostet. Flere millioner dollars blev det sagt. Men det får nu være som det vil. Det som gjorde mest inntrykk på oss arbeidsfolk var en 6 tommer bred gull-list, som løp rundt hele skibet. Var den blitt malt på skibet, så hadde det vært så sin sak, men den blev lagt på dobbelt i form av papirtynne plater eller strimler.

 

     Skibet var både et fullrigget barkskib og en dobbeltskruet damper. Det jeg hadde med å gjøre var riggen. At master og rær var av blankskrapet og fernissert pitshpine fra dekk til topps var fint, men det vi riggere pratet mest om var, hvordan gastene skulde klare sig i riggen under seilas og i styggevær. Ti for å få det hele riktig stilig, var rærne urimelig tynne og «the pert-lines», som det het, urimelig stramme. Kom man langt ut på rærne, for ikke å snakke om når man kom op på bramråen eller røilen, fikk man råen under knærne istedenfor over maven.
     Som forholdene og arbeidet lå an, klarte jeg å skjule de feberanfall som jeg leilighetsvis fikk og beholdt derfor arbeidet de par måneder tilriggingen stod på. Da den var ferdig og skibet skulde seile, søkte jeg og fikk matrosjobb ombord.
     «Niagara» fikk en samlet besetning på rundt 100 mann. Bare dekksbesetningen var på mellem 30 og 40 mann — de 6 styrmenn medregnet.
     Reisen gikk først fra New York til Southampton via Azorene. På denne del av reisen blev maskinene ikke brukt. Skibet seilte middels godt. Jeg kan tenke mig at det vilde ha vært en storseiler, om det ikke hadde vært for de to propellene som streket hele tiden. Fra Southampton gikk turen til Irland og videre op langs Englands og Skotlands vestkyst. Jeg hadde aldri drømt om de mange stilige sommersteder det farvann hadde å by på. Naturen lignet til dels den norske. Der var både fjell, fjorder, øer og skoger — men det var samtidig så mondent, at det efter min opfatning den gang syntes sydlandsk. Fra disse stedene fortsatte vi nordover til Bergen, hvor jeg mønstret av og gikk i land, styrket både i min økonomi og mitt engelsk.
     Jeg tenker ofte tilbake på min tid ombord i «Niagara». For selv om der ikke hendte noe særlig, gav den mig dog et innblikk i liv og forhold, som for mig var nye og derfor til dels meget interessante.
     Det var nu for det første boligforholdene for mannskapet. Vi 30—40 matroser hadde en for så mange menn og i forhold til skibet rent besynderlig liten fellesruff. Jeg tør ikke nevne noe mål, for ikke å gjøre «Niagara», dens konstruktør eller dens eier urett. Men forholdet var at når vi skulde sove var der bare køier i den, og når vi skulde spise, var der bare bord og benker i den. Der var ikke plass til begge deler samtidig. Dette hekseri blev opnådd på den måte, at køiene var opslagskøier. Hver køie var en ramme av jernrør — rammen var festet til skibssiden eller skottene med hengsler — og der var 3 av dem i høiden. Når de var opslått, tok de nesten ingen plass, for da stakk de kun meget lite ut fra siden eller skottet. Når de var slått ned, var der godt og vel 2 fot mellem dem i høiden. Derfor måtte bunnen i køiene, seilduken innenfor rammene, alltid være stramt spent. Hvis ikke seg de ovenforliggende så langt ned, at de nedenforliggende hadde vondt for å områ sig. Så måtte vi av og til ut om natten og teite dem op igjen. Når morgenen kom, blev vi tørnet ut med fløite, alle på en gang og ingen efter-nølere, for alle sengene måtte slås op samtidig for å gi plass til bordene og benkene. Bordene hang om natten oppe under dekket, og benkene lå om natten nede i gulvet — eller dørken, som det heter. Men så fint var det hele arrangert, at bord og benker praktisk talt ikke kunde sees når de ikke var i bruk.
     Som en altfor krass motsetning til denne utspekulerte litenhet virket de både i antall og størrelse overdrevent luksuriøse salonger og passasjer-bekvemmeligheter. Dette motsetningsforhold blev i høieste grad understreket ved at skibet, som visstnok kunde føre med sig både 30 og 40 gjester og visstnok gi hver av dem foruten lugar også eget badeværelse og egen salong, denne turen absolutt ingen sådanne hadde utover Mr. Gould og frue.
     De disiplinære forhold var som på en man-of-war og kanskje vel så det. Det var fløiting høit og lavt, tidlig og sent. Kapteinen fløitet på styrmennene, styrmennene fløitet på båtsmannen og båtsmannen fløitet på oss. Det var fløiting om morgenen når det blev tørnet til, fløiting når der skulde «skaffes», fløiting når der skulde skjeies ut kl. 6 om aftenen, og der var fløiting når alle skulde i seng og lysene slukkes kl. 9—10 om aftenen. Fordi en i fløiteforhold mindre vel bevandret person naturlig nok kunde spørre, om det ikke gikk i surr med all denne fløitingen, er det like godt jeg med det samme oplyser, at fløitene var forskjellige. Kapteinen hadde en usedvanlig dyp tone i sin, styrmennenes var ganske almindelige, mens båtsmannens var en lang stilk av en fløite. Dens lyd var ikke til å ta feil av, og ved visse anledninger — som f. eks. når flaggene skulde heises eller senkes, spilte han formelig melodi på den — forskjellig ved de forskjellige anledninger.
     Kapteinen het Schackford. Han hadde efter sigende i sine yngre dager vært fører av klipperskib og senere i en rekke år ført flere yachter for den eldre, den berømte Mr. Gould. Det het sig at Mr. Gould i sitt testamente hadde bestemt, at kaptein Schackford skulde fortsette som yachtskipper i familien så lenge familien hadde yachter og han selv vilde. Senere skulde han pensjoneres av familien. Derfor kunde den yngre Mr. Gould vanskelig bli kvitt ham, skjønt han nok gjerne ønsket det, på grunn av all den uro som kaptein Schackfords urimelig strenge disiplin til stadighet voldte ombord i «Niagara».
     Jeg nevner i farten noen karakteristiske eksempler: Det var en kveld og en natt under opseilingen i den engelske kanal. Det var mørkt, kuling og småregn. Vi ventet å komme inn til Southampton neste morgen. Av de henved 40 dekksfolk hadde ca. 25 vært dagmenn under hele overreisen. Efter fullt dagsarbeide skulde vi nu holdes oppe utover kvelden og natten for å beslå seilene. Det var der i og for sig kanskje ikke stort å si på. Maskinene blev satt i gang og vi får til værs og fikk i løpet av noen timer seilene beslått. Kaptein Schackford inspiserte derefter personlig måten seilene var blitt beslått på og fant at arbeidet var slurvet utført. Han vilde ha dem beslått på regulær yachtmanér. Seilene skulde overtrekkes hver med sin presenning. Der skulde ikke være en rynke i disse presenninger, og surringer og haneføtter skulde være til det ytterste korrekt surret og påsatt. Det skulde gjøres slik, at det var helt feilfritt og stilig til morgenen i Southampton. Selvfølgelig lot det sig ikke gjøre. I mørke og blest og med våte seil og presenninger var det nonsens. Men op måtte vi igjen. Hele natten gikk med. Jeg husker at matrosene tok fyrstikker med i lommene og i spit lå og strøk dem av oppe på rærne. Det var for å ergre kapteinen. Men det hjalp alt like lite. Da vi ankret i Southampton om morgenen, holdt vi fremdeles på med det samme. Men da fikk vi beskjed om å ta alle seilene ned, få nye op, beslå dem fint på rærne, få presenningene over og surringer og haneføtter i orden. Vi blev ferdige henimot kvelden. Da hadde vi holdt det gående i ca. 36 timer.
     Det var forbudt for mannskapet å vise sig på skibets øvre dekk i fritiden. En mindre del av mellemdekket var reservert oss. På det øvre dekk måtte vi selv i arbeidstiden kun bevege oss fra for til akter på babord side (undtagen når spylinger, pussing eller lignende direkte gjorde det nødvendig at vi kom over på styrbord side). Dette blev meget strengt overholdt. Jeg husker at en matros engang glemte det, mens kaptein Schackford så på. Han fikk en veldig røffel. En stund efter skulde vi la ankeret falle. I siste øieblikk opdaget styrmannen, som i den anledning var på bakken, at han hadde glemt den nøkkel som måtte til for å løse ankeret. Han kommanderte en av matrosene akterover for å hente den — og det i en veldig fart. Det gjaldt om å få den forover før den skulde brukes og før kaptein Schackford opdaget forglemmelsen. Den som løp var den ovenfor nevnte matros, og slikt hastverk hadde han, at han igjen — midt for øinene på kapteinen som opholdt sig på broen — valgte styrbord side. Denne gang blev det ikke med en røffel. Det blev 24 timers arrest.
     Jeg syntes nok det var merkelig at en slik urimelig disiplin kunde gjennemføres uten at mannskapet reagerte nevneverdig. Men enda merkeligere syntes jeg det var, at de gjorde ophevelser over kosten, for den var efter min opfatning unødvendig rikelig og god. Til frokost kunde vi således blandt annet velge mellem to slags grøt, havregrøt eller risengrøt, og alltid var der nok av fersk melk, som blev opbevart på is. Da vi på reisen over Atlanteren slapp op for fersk melk og derfor en stund måtte bruke kondensert melk, blev der åpen misnøie med det. For dem som hadde vakt om natten stod der alltid dekket bord. Det var melk og kjeks og syltetøi. Selv det blev der vrøvl om. Folkene vilde ha varmt å drikke, brød, smør og ost samt syltetøi av flere slag.
     En gang blev der klaget over kjøttet. Det blev påstått at det av en eller annen grunn ikke var som det burde være. — Det forekom mig den gang som om Mrs. Gould nærte en lite «ladylike» interesse for alt ombord, både smått og stort, og da hun fikk høre om denne klagen tok hun forargelse av den. Det kom til et slags forhør, hvor hun var til stede. Det endte med at overstuerten sa op plassen sin. Mrs. Gould svarte, at han gjerne kunde gå — hun skulde selv være proviantforvalter for fremtiden — og det blev hun. I hver havn, hvor proviant kom ombord, inspiserte hun den i egen høie person med det samme den kom over rekken. Men vi som mannskap var hadde — kanskje med urette — ikke følelsen av at det blev gjort for vår skyld — rent bortsett fra at efter min mening hadde vi ingen, absolutt ingen grunn til å klage. Tvert imot.
     Mrs. Gould hadde vært skuespillerinne. Det vakte en viss opsikt da Mr. Gould giftet sig med henne. Men enda mer opsikt vakte det, da de blev skilt. Det blev til en av disse fashionable skandaleskilsmisse-prosesser. Jeg husker at jeg i avisene fulgte detaljene med interesse. Jeg syntes likesom jeg kjente dem litt. Såvidt jeg kunde forstå av hvad jeg så ombord var Mrs. Gould dominerende og Mr. Gould mer enn føielig. Det så ut som kunde han ikke annet — for fredens skyld. Mrs. Gould var en flott fremtoning, men om hun egentlig var vakker, har jeg glemt.
     Jeg hadde det på alle måter godt ombord. En av styrmennene var nordmann. Da han fant ut at også jeg var styrmann og bare hadde tatt turen for å lære og samtidig komme mig hjemover, var han så meget av en kamerat, som forholdene tillot. Gikk det an, så fant vi oss en krok for oss selv og satt der og lurte den av. Så måtte jeg fortelle om forholdene hjemme og ombord på norske skib. Han hørte alltid interessert efter men tok til slutt sin tilflukt til å fordømme dem. Jeg sier «tok sin tilflukt». Han bibragte mig nemlig alltid den følelse, at han nok gjerne vilde hjem, men av en eller annen grann ikke turde eller kunde. Så blev norske forhold for ham, hvad de høit hengende rognebærene var for reven.
     Efter å ha fulgt «Niagara» ca. 2 måneder blev jeg avbetalt i Bergen en fin-fin sommerdag. I motsetning til den måten avmønstring ellers foregår på, blev mannskap, når det skulde avbetales fra «Niagara», alltid avbetalt ombord og tilgodehavendet utbetalt i dollars, som vi siden måtte veksle i land som best vi kunde. Jeg husker denne min avbetaling og hjemkomst særlig godt, fordi jeg den gang med urette syntes at Bergen skuffet mig. Hjemlengselen hadde hatt sterkt tak i mig før jeg forlot New York, og mange av mine samtaler med det øvrige mannskap — hvoriblandt der var få norske og ikke noen bergenser — hadde derfor dreiet sig om Bergen. Jeg hadde fortalt dem, hvilken enestående by det var og sikkert ikke spart på konfekten, hverken hvad det ene eller annet angikk. Da vi var ankret på Puddefjorden, ærgret det mig derfor en del at mine kamerater hadde liten sans for naturen. De spurte bare om hvor «byen» lå. Nøstet med omkringliggende sjøboder og småhus, tok de ikke alvorlig. Jeg turde ikke annet enn svare dem, at byen kunde de ikke se ennu, men gledet mig i tanken til å føre dem over Engen, når en del av oss om en stund skulde gå i land. Men også Engen skuffet. Der var intet nytt teater bygget den gang. Terrenget lå der stenet, støvet, skakt og småpent, og husene omkring var små, bitte små trehus. De hadde aldri forekommet mig så små som nettop da de bl. a. også skulde underbygge mitt skryt. Men forholdet var nok det at jeg, i min iver efter å spille terninger med de store, hadde tatt for kraftig i. Da mine kamerater heller ikke i Engen syntes å se noe av det jeg hadde forespeilet dem, pekte jeg videre innover mot byens centrum og forsvant mine egne veier.