VII

MIN TID SOM SKIBSFØRER

     Noen få måneder senere var vi tilbake i den Meksikanske Gulf og Mex. Am. S/S Co.s tjeneste igjen. Til å begynne med var passasjerantallet lite. Det hendte endog at vi bare hadde en passasjer, og det var ved en slik anledning jeg fikk kjennskap til en besynderlig menneskeskjebne. Begynnelsen og slutten kjenner jeg ikke. Men det ene avsnittet jeg lærte å kjenne gjorde et sterkt inntrykk på mig og er formodentlig enestående nok til å være omtale verd.
     Det gjelder en dame. Vi vil kalle henne Mrs. Wilson. Hun var amerikanerinne og gift med en både socialt og økonomisk meget fremstående amerikaner, en mann som dessuten var særlig formående på et spesielt område av meget stor viktighet for Mex. Am. S/S Co.s interesser. Derfor viste presidenten for det store jernbanekompani som stod bak Mex. Am. S/S Co. henne den sjeldne opmerksomhet å følge henne ombord, personlig å presentere henne for mig og pålegge mig å gjøre alt for at hennes reise kunde bli behageligst mulig. Bortsett fra at det å gjøre passasjerene til lags var en av mine plikter både overfor tidsbefrakterne og rederiet hjemme, blev det mig i dette tilfelle en kjærkommen plikt, fordi Mrs. Wilson var den vakreste, den mest charmerende og den mest distingverte dame jeg har møtt — på en, to eller tre undtagelser nær.
     Vi gikk fra New Orleans kl. 2—3 om eftermiddagen og var ute i den Meksikanske Gulf kl. 8—9 om aftenen. Seilasen nedover floden byr på litt av hvert. Først det å komme fra kaien, få snudd skibet i strømmen og seile gjennem byen. Det er både spennende og interessant. Så er det alle de skib vi passerer — det hjelper også på. Men ellers er landskapet hele tiden ensformig — ja, efter en stund kjedelig. Men for passasjerene, som frykter en kommende sjøsyke, opveies kjedsommeligheten fullstendig av, at skibet glir avsted uten bevegelser. Når vi hadde flere, eller senere med «City of Tampico» mange passasjerer ombord, var seilasen nedover eller opover floden ofte turens muntreste periode.
     Men denne turen var der liten anledning til munterhet. Mrs. Wilson satt i en stol eller spaserte omkring på underbroen. Jeg var på den øvre bro sammen med losen, og fikk liten anledning til å veksle ord med henne.
     Da vi kom ut i Gulfen, var det en strålende aften eller natt. Strålende fordi månen kastet sølvglans over havet og stjernene gjorde mest mulig av sig. Noen bevegelse i skibet var ikke å merke. Havet var like rolig som floden. Jeg hadde en riktig jevn og hyggelig prat med Mrs. Wilson. Vi satt i hver vår fluktstol og nød tilværelsen. Det var riktig en natt til å sitte oppe i, og jeg blev derfor nærmest forbauset, da hun sa godnatt og gikk nedenunder allerede ved 10-tiden.
     Der gikk mellem 1 og 2 timer før jeg gikk nedenunder. Min lugar var på styrbord side. Mrs. Wilson's på babord. Mellem oss var salongen, og begge lugarer hadde inngang fra den. Det var stille, og ingen mennesker oppe eller omkring. Jeg blev derfor først litt forbauset over å se henne sitte oppe og brodere — og derefter meget forbauset over å se, at det hun så åpent broderte på, var et luftig og lett dameplagg av meget intim art.
     Jeg sa godaften og godnatt i ett og forsvant inn i min lugar. Men før jeg hadde fått lukket døren igjen spurte hun om vi ikke kunde sitte og prate litt — hun følte sig ikke oplagt til å gå til køis ennu. Well, det blev til at vi pratet både 1 og 2 timer. Samtalens enkeltheter husker jeg ikke, bare det, at den uten noen foranledning fra min side — det kan jeg trygt si — efter hvert kom inn på emner som jeg som konservativ ung mann fant vågede — for å brake et noe forslitt uttrykk.
     Neste dag og dagen efter var været like fint. Om dagen var Mrs. Wilson nærmest stille og reservert. Men hver aften gjentok den første aften sig. Det hjalp ikke, hvor sent jeg kom ned. Hun satt og broderte — og hun ønsket å fortsette samtalen fra foregående aften. Hun tok den op nøiaktig der vi hadde sluppet den. Intet av gårsdagens op igjen. Nei videre, stadig mer intimt, og, som jeg følte det, upassende. Hun vilde ha rede på den skumle side ved livet i havnebyene. Hun vilde ha rede på bordellene. Hun vilde vite, hvordan pikene blev behandlet av husenes eiere og de menn som besøkte dem. Hun vilde vite, hvad betaling de fikk, hvad der blev av dem på deres gamle dager, og en hel del mer, som jeg hverken kan eller vil regne op.
     Den fjerde dags morgen kom vi til Vera Cruz. Mr. Wilson stod på kaien og ventet og kom sig ombord så snart det var menneskelig mulig. Både han og Mrs. Wilson strålte. Det blev en omfavnelse så varm, at den virket generende på de nærmest-stående. Efter en stund sa de farvel og gikk i land.
     På grunn av sitt utseende, sin fremtreden, og sin manns posisjon blev Mrs. Wilson snart «the leading lady» innen det amerikanske og europeiske selskapsliv på stedet. Ikke nok med det — hun blev også, hvad der virkelig var bemerkelsesverdig — optatt i og ledende blandt de gamle spanske familier på stedet. Hun levet flott, hun levet godt og hun levet lykkelig. Mellem hennes mann og henne var der et utmerket forhold. De var alltid å se sammen, strålende og fornøide.
     «Nor» var i Vera Cruz så omtrent en gang hver måned. Da jeg kom dit den fjerde eller femte gang efter å ha landet Mrs. Wilson, hadde skibshandleren en rystende historie å fortelle straks han hadde satt foten ombord: Mrs. Wilson var borte, forulykket, bortført, man visste ikke hvad. Ikke bare politiet, men også soldater var ute og lette efter henne. Man hadde gjennemlett hele byen, gjennemstreifet dens omgivelser, og var nu oppe i fjellene for å se efter banditter. Hele byen var i oprør — man talte ikke om og tenkte ikke på stort annet så lenge «Nor» den gang lå der.
     En måned senere korn jeg til samme havn igjen. Atter var skibshandleren vill efter å fortelle. Visste jeg hvad der var blitt av Mrs. Wilson? Hun var ikke forulykket. Hun var ikke bortført. Hun var flyktet! Og det på en ganske eiendommelig måte. Hun hadde lurt sig ombord i en utlosset kulltramp, da denne sent en aften forlot havnen. Skibet var gått til Mobile. Der var hun gått i land — og rett inn i et bordell. Der var og blev hun. Alle forsøk på å få henne til å forlate stedet var spilt umake.
     Noe mer enn det fikk jeg aldri vite.
     Typisk for sommeren i New Orleans og Meksiko var svær varme og en mengde moskitoer. Hver for sig generte det ikke så overvettes. Men sammen betød det en veldig gene. For det som hjalp mot varmen, nemlig å sitte halvpåklædd om aftenen og ligge uten noe over sig om natten, forbød moskitoene, og det som hjalp mot moskitoene, å sitte godt innhyllet om aftenen og ligge for lukkede dører og vinduer eller under tepper, forbød varmen. Til sine tider hadde vi det riktig vondt. Værst var det før en var blitt akklimatisert og gjennem lidelse hadde lært å hytte sig best mulig. De av mannskapene, som kom direkte hjemmefra, var det til å begynne med en ynk å se på. Hvert moskitobit — og det blev til tross for moskitonett mangfoldige hvert eneste døgn ved land hele varmesesongen igjennem — svelte op til størrelse som en halv hasselnøtt. Det så ut som moskitoene fråtset i slikt blod som malaria eller andre tropesykdommer ikke tidligere hadde uttynnet. Guttene klødde sig både i søvne og våkne. Dels visste de ikke bedre — dels vilde de ikke ta advarsler alvorlig. Men mest var det fordi de ikke kunde la være, selv om de aldri så gjerne vilde. Til slutt blev de som selve Lazarus på kroppen, og der gikk vondt i sårene. Så måtte de få karbolvann å vaske sig i. Om noen måneder måtte der skiftes over til kinin mot den nær sagt uundgåelige malariaen. Når der så var gått et år eller to og feberen var blitt til «akklimatisering», blev det bedre. Klærne hjemmefra var utslitt og andre, som passet bedre for forholdene, var kjøpt isteden. Blodet var blitt tynnere og man tålte varmen bedre. Man lærte å opføre sig slik i køien at moskitonettet ikke blev revet op fra madrassen og, sist men ikke minst, moskitobitene svelte ikke lenger, de klødde lite sammenlignet med før, og det lille de klødde fikk de lov til å klø uten at man klødde igjen.
     En indirekte følge av moskitoene og malariaen var den hyppige fumigering av skibet og karanteneopholdene nær munningen av Mississippi. Begge deler medførte store ubehageligheter. Hvert rum, hver lugar, hver gang, hvert kott blev nær sagt kokt i svovel i flere timer. Først før avgangen fra Meksiko og så igjen ved ankomsten til Mississippi. Det meste av det som inne var måtte flyttes ut på dekket, dersom en ikke vilde ha det ødelagt. Når så dørene blev åpnet gikk det, på grann av den sterke svovellukt, flere timer før man kunde flytte inn i lugarene enn si legge sig til å sove i dem. Det gikk enda an ved avgangen fra Meksiko. For da blev skibet tatt til sjøs så snart rum og lugarer blev åpnet, og sjøbrisen hjalp til å blåse svoveldampene ut, samtidig som det jo var friskt og godt ute på dekket. Men på Mississippi var det fælt. Aller verst var det, når røkningen der blev foretatt om eftermiddagen, og mørket, paddesangen og moskitoene i billionvis satte inn samtidig og nettop som rum og lugarer blev åpnet. Ute kunde vi vanskelig være, inne kunde vi absolutt ikke være, og slik gikk timene inntil en mot sin bedre forstand krøp i køien før svovellukten var tilstrekkelig uttynnet, og derfor våknet om morgenen uvel og trett.
     Karanteneregelen var, at der måtte hengå minst 6 døgn fra et skib avgikk fra et moskito- og malariabefengt sted utenfor U. S. A. til det kunde passere op til New Orleans. Sjøreisen tilbake fra Meksiko tok bare 2 eller 3 døgn. Det kom an på, hvilken havn var den siste vi seilte fra. Det blev således å ligge i karantene fra 3 til 4 døgn, og disse døgn var reisens verste. Så vonde var de, at noe måtte gjøres for passasjerenes skyld. Det blev bestemt, at vi ikke skulde ankomme til karantenestasjonen før med det samme de 6 døgn utløp. Tiden i sjøen måtte vi få til å gå som vi best kunde, ligge og drive f. eks. Men den ordning viste sig betenkelig for passasjertrafikken på en annen måte. Å avertere en 6 døgns reise istedenfor som før en 2 til 3 døgns, kunde tross alt ikke bortforklares på en for passasjerer tilfredsstillende måte. Men så fant vi på, at vi skulde tilbringe disse omstridte døgn på forskjellige fiskebanker. Det både kunde averteres og blev avertert og virket alt i alt efter hensikten.
     Den fisk det i denne forbindelse hovedsakelig blev tale om, var den såkalte «red snapper». I størrelse varierer den som vår torsk, men den er skjelfisk og av farve som vår rødfisk.
     Som mat er den riktig god, smaker som noe midt imellem de to nevnte fisker.
     På bankene traff vi den enten slett ikke eller i massevis. Det første var det almindeligste. Men til gjengjeld bet den glubsk, når vi traff den, og da kunde fisket foregå livlig og uavbrudt. Men fordi der blev fisket på temmelig dypt vann — omkring 50 favner f. eks. — blev passasjerene, som fisket jo alltid hadde nyhetens interesse for, og som derfor tok veldig i til å begynne med, snart trette både i armer og kropp og fikk ovenikjøpet fingrene sine mer eller mindre ødelagt. For oss som hørte ski-bet til og som hadde kreftene, mistet fisken temmelig hurtig nyhetens interesse. For ingen var matspørsmålet av betydning. Det var et begrenset kvantum vi kunde eller vilde opbevare på is, og å selge fisken kunde der av mange grunner ikke være tale om.
     På en av disse fisketurer — om jeg så skal kalle dem — hadde vi forsøkt flere banker uten å få napp. Så endelig lyktes det å finne et sted hvor der var rikelig med fisk. Straks en av passasjerene hadde fått snøret i bunnen bet det — og vedkommende til å hale op det beste han orket. Han hadde imidlertid ikke fått mer enn ca. tredjedelen av snøret inn, før han kjente noe som han karakteriserte som «et veldig napp igjen», og dermed var fisken borte, trodde han, for snøret blev med en gang så meget lettere å hale inn. Men i denne sin tro hadde han bare delvis rett. Da snøret var halt inn, viste det sig nemlig til alles store forbauselse at han hadde hodet — men bare hodet — av en redsnapper på kroken. m.
 

    Resten av fisken var borte. Selv om vår forbauselse til å begynne med var stor, sa det sig jo selv at forklaringen var den at en større fisk hadde forsynt sig av redsnapperen efter at vi hadde fått den på kroken. At dette gjentok sig flere ganger, gjorde jo i og for sig ikke fisket mindre interessant. Snarere blev det dobbelt spen­nende. For først var det å få fisken på kroken — dernest å få den hel inn. Omtrent tredje hver fisk blev bitt av. Når vi allikevel temmelig snart måtte slutte — var det fordi snørene alt i ett blev slitt over, inntil vi syntes vi ikke hadde flere å risikere.
     Vi fikk ikke anledning til å se hvad slags fisk det var som bet redsnapperen av kroken, men den almindelige tro var at det var hai, og derfor blev det en hel del prat nettop om den. Da så et sjeldent stort eksemplar av arten noe senere gav sig til å svømme i vannskorpen i nærheten av skibet, bestemte vi oss til å fiske efter den. En av skibets kjettingkroker, de var lange og laget av ca. ¹/₂ tomme tykt jern, blev omdannet til fiskekrok. Der blev brukt wire til forsyn og for øvrig passende tykt tau. Motsatt den erfaring jeg hadde fra lignende fiske ved tidligere anledninger bet denne hai straks og grådig — og dermed blev det et veldig leven. Fisken var så stor og sterk at vi til å begynne med lite eller intet annet kunde foreta oss enn å la den få det tau den vilde ha. Men spetaklet blev jo mindre efter hvert og til slutt hadde vi den langs siden.
     Å få den ombord var en hel job for sig. Men det gikk det og til slutt. Vi hev den ombord ved hjelp av winch og lastebom, efter at vi først med meget besvær hadde fått flere stikk rundt halen på den.
     Den var 12—13 fot lang og ikke så lite av et uhyre å se til. Når de innfødte derute fanger en slik fisk, gjør de i all fall litt bruk av den. De spiser en del av halepartiet, de nytter en del av skinnet som en slags sandpapir, og de lager spaserstokk av ryggraden. Det siste vilde også vi gjøre et forsøk på og gav oss derfor til å sprette haien op. Det viste sig da at den var full av levende unger. Vi fikk en 12—14 stykker ut av den. De var mellem 1 og 2 fot lange, og fordi de var levende slapp vi dem op i en tønne med saltvann. Der svømte de til å begynne med nokså livlig omkring.
     Dagen efter passerte vi New Orleans karantenestasjon. Karantenefolkene, som fikk se disse småhaier, syntes at det var sjeldent interessant. Da de i henhold til sedvane og pålegg straks pr. telefon rapporterte til New Orleans at «City of Tampico» var underveis opover floden, omtalte de derfor også disse små-haiene og måten de var fanget på. Det kom i avisene samme aften og neste formiddag var der valfarting til skibet av skuelystne for å se disse da allerede halvdøde haiunger.