VIII

MIN TID SOM SKIBSFØRER (Fortsatt).
 

     Mex. Am. S/S Co.'s forretninger vokste så hurtig at allerede et halvt års tid efter at «Nor» var kommet derut for annen gang, nødvendiggjorde den økede trafikk anskaffelsen av et skib til, og fordi samarbeidet mellem tidsbefrakteren og «Nor»s rette vedkommende både hjemme og ombord hele tiden hadde vært så absolutt til begge parters tilfredshet, blev det til at også en annen av rederiets trelastbåter blev ombygget på samme måte som «Nor» og befraktet i samme trade for lengere tid.
     Selv om disse norske trelastbåter ikke egentlig kunde sies å være særlig godt egnet for denne uavbrudte seilas i tropene, klarte de det — takket være offiserenes og mannskapenes vedholdende påpasselighet — til Mex. Am. S/S Co.'s fulle tilfredshet. Da den fortsatte økning særlig med hensyn til stykkgods og passasjerer efter et års forløp nødvendiggjorde både anskaffelsen av ytterligere to skib og at disse skib blev bygget spesielt for traden, gikk derfor også denne forretning til Harloff-Rødseth.
     Disse skib blev begge bygget i Bergen og døpt henholdsvis «City of Mexico» og «City of Tampico». Jeg blev ansatt som fører på det sistnevnte skib og blev hjemkalt for å tilse bygningen av det.
     De 6 måneder jeg på denne måte fikk være hjemme blev ikke mindre festlige enn tidligere hjemmeophold hadde vært. Men de blev noe anderledes. Før hadde jeg vært «fri som fuglen» som min mor pleiet å si, uten noen eller noe å ta særlig hensyn til. Mine hovedopgaver hadde vært to — en liten og en stor. Den lille å lese lekser, den store å more mig. Nu blev det, som sagt, anderledes. Det var første gang jeg var hjemme som skibsfører og det gjaldt å befeste min posisjon hos rederne. Dessuten — det å følge med under bygningen av skibet, å inspisere og kontrollere, å anordne det hele slik som forholdene i den fart skibet var bygget for fordret det, å velge ut mannskap, å proviantere for den lengst mulige tid fremover — o. s. v., optok min tid til fortrengsel for det meste annet. Dog ikke for alt annet. Jeg klarte å forlove mig.
     Dagen efter at «City of Tampico» var gått av stabelen var jeg tidlig på verkstedet for å se skibet bli halt inn til kaien og stod og så utover mot det sted hvor det ennu lå og svaiet for ankerne. Men i grunnen så jeg ikke skibet. Jeg var blitt forlovet dagen før — og det var min kjærestes utseende, ynde og andre utmerkede egenskaper som stod for mitt indre øie og som nettop da optok mine tanker til fortrengsel for alt annet.
     Jeg blev avbrutt i mine funderinger ved at gamle optikus Krohn, som skulde levere kompasser etc. til skibet, tok mig under armen samtidig som han sa: «Gratulerer!»
     Det falt mig ikke inn annet enn at det var med forlovelsen han gratulerte, hvorfor jeg riktig varmt svarte: «Mange takk skal De ha».
     «En svært moderne type,» sa Krohn.
     «Synes De det?» spurte jeg og skjulte min forbauselse.
     «Ja, det synes jeg, men jeg tror nu allikevel at De har vært heldig,» fortsatte Krohn.
     «Ja, jeg er iallfall meget vel fornøiet,» svarte jeg, litt kort.
     «Nydelige linjer,» sa Krohn.
     «Ja-ha, slett ikke dårlige,» svarte jeg, og gikk motstrebende med på hvad jeg mente å burde opta som en eldre manns malplaserte kameraderi.
     «Fin-fin akterende,» sa Krohn.
— — Efter det blev det anledning til for Krohn å forklare at det var skibet han talte om.
 

     D/s «City of Tampico», som på flere måter var adskillig forut for sin tid, blev et av de mest moderne og flottest utstyrte lasteskib som til da var bygget ved norsk verksted. Det var nu forresten heller ikke noe ganske almindelig lasteskib. Det hadde køiplass for 40 passasjerer; lugarene var pent og hensiktsmessig utstyrt, blandt annet var der elektriske vifter i hver enkelt av dem. Salongen var stor nok til at alle 40 kunde spise samtidig. Røkelugaren hadde vinduer istedenfor ventiler og promenadedekket midtskibs var mellem 70 og 80 fot langt.
     Da skibet første gang korn til New Orleans, blev der på ekte amerikansk vis — blandt annet ut fra propagandahensyn — gjort overdreven stas på det. Mex. Am. S/S Co.'s president hadde holdt pressen a jour og invitert en hel del herrer til å bese skibet. De var gått i to taubåter og møtte skibet ved flodmunningen. På den 8 timers lange reise opover floden med alle flagg heist blev der festet i ett, og da vi til slutt dampet gjennem New Orleans fikk vi en velkomsthilsen i stil med det vi leser om at New York gir de nye store transatlantikere ved deres første ankomst dit. Flagg var heist nær sagt overalt og hvert skib, hver taubåt, hver ferje og hver fabrikk langs flod-bredden ulte alt det de maktet i fløiter og sirener.
     Men så strålende denne hilsen enn var, blev den for lite å regne sammenlignet med den velkomst vi fikk da skibet på sin første reise i Gulfen kom til Tampico. Skibet var jo opkalt efter den byen og en slik opmerksomhet skulde — på ekte spansk-meksikansk vis gjengjeldes fullt ut og vel så det.
     Det begynte med at agenten og et par andre utsendinger i losbåt møtte skibet lenge før det entret floden, mens det ennu var mange mil til havs. Dette gjorde de for å orientere mig om de velkomsthilsener som ventet skib og kaptein.
     Det første de spurte om var om vi hadde kanon ombord, så vi kunde svare på den kanonsalutt som et meksikansk krigs-skib vilde gi oss straks vi var kommet innenfor pirene. De blev litt skuffet da jeg måtte svare at kanon hadde vi ikke, men lysnet til igjen da jeg tilføiet av vi hadde «kanonslag» og at disse fullt ut svarte til hensikten hvad salutt angikk.
     Det neste de meddelte var at Tampico by vilde forære skibet et prektig sølvservise laget for anledningen med inskripsjon o. s. v. I den forbindelse måtte vi være forberedt på at vi ikke slapp med den vanlige ankomstbevertning. Til neste dags aften da overleveringen av sølvserviset skulde finne sted, var der innbudt til grand galla ombord. Byens honoratiores, både de militære og de civile, vilde være til stede, og det var om å gjøre også å få flest mulig av sådanne andre herrer med som enten selv på en eller annen måte var interessert i linjen eller som Mex. Am. S/S Co. var interessert i. Hvor mange kunde vi plasere? Hadde vi nok champagne ombord? Trengte vi delikatesser av noe som helst slag fra land? Trengte vi ekstra betjening o. s. v.
     Well — reisen op til Tampico var som reisen op til New Orleans. Derfor skal jeg ikke si mere om den. Men selskapet neste aften blev ualmindelig — mere ualmindelig efter hvert som det led utover natten.
     Det begynte — som alle selskaper — meget pent. Det ceremonielle og det korrekt stilige hadde overtaket de første 2—3 timer. Men vi spiste og drakk oss til stadig mindre av det, og da sølvserviset blev overlevert — det skjedde ved desserten — var omfavnelsene så smått begynt.
     Til tross for at 4 store elektriske vifter arbeidet det de orket blev det stadig varmere i salongen. Politimesteren (el Jefe de Policia), som var en liten, apoplektisk utseende og overkorpulent herremann, hadde gjentagende antydet at vi burde henlegge festingen til promenadedekket. Men det øvrige selskap motsatte sig det med den begrunnelse at de hverken kunde eller vilde undvære musikken. Saken var nemlig den, at i salongen var der piano og til pianoet hadde vi leiet en pianist som med fremragende bravour akkompagnerte alle de sanger som talene foranlediget eller stemningen fant frem til. Nu er en «Jefe de Policia» en mann som ikke er vant til at man motsetter sig hans ønsker. Overalt i Meksiko representerer han — særlig overfor de brede lag — en autoritet og en makt som vi her hjemme vanskelig kan gjøre oss begrep om. (I hvert fall var det slik den gang og jeg tviler ikke på at det er det samme den dag idag, alle senere revolusjoner til tross.) Derfor falt det ham ikke inn å underordne sig det øvrige selskaps ønsker, men — situasjonen var såpass vanskelig at han følte der måtte litt diplomatikk til. Det presterte han ved å foreslå eller forlange pianoet flyttet op på promenadedekket. Forslaget blev mottatt med jubel av alle undtagen mig, men jeg tidde og lot dem selv finne ut at pianoet var skrudd til gulvet på en slik måte at det ikke lot sig gjøre av andre enn fagfolk å få det løs. Men nu hadde selskapet fått blod på tann og «el Jefe de Policia» vilde ikke finne sig i å se sitt med jubel mottatte forslag bli til intet. Han hugget knuten over ved å sende bud til byens brigademusikk, som nettop spilte på plazaen (byens park), om at den øieblikkelig skulde henlegge sin musisering til «City of Tampico» s promenadedekk.
     Det varte ikke lenge før musikkorpset under klingende spill kom marsjerende nedover til oss og — sammen med det hele. byen. Ombord kunde jo ikke publikum komme, men de fortsatte promeneringen frem og tilbake på kaien og det tapte de ikke noe på. For ombord hos oss blev musikantene bevertet og dels av den grunn men uten tvil mest fordi de blev kommandert til det av «el Jefe de Policia»» la de øket kraft og lidenskap i musikken.
     Slik fortsatte det ombord til henimot kl. 3 om morgenen.
     Jeg så ved denne anledning en drikkelagsskikk som jeg aldri før hadde hørt tale om, enn si vært med på. Efter hvert som gjestene falt under bordet eller på annen måte tilkjennegav at de ikke kunde mer, blev de høitidelig begravet (bragt til køis). Begravelsen foregikk på den måte at 2 eller 4 førte eller bar «den døde» mellem sig, mens resten av gjestene fulgte efter i prosesjon, hver med et brennende lys i hånden.
     Ut på morgenkvisten fant resten av gjestene på at de vilde op i byen og spille roulette. Da det blev nevnt at spillebanken lukket kl. 2, mens den nu var 3, blandet politimesteren sig i samtalen og sa at det skulde han ordne. Han gav musikkorpset fri, men beordret en av musikantene hjem til den mann som drev spillebanken med beskjed om at han skulde stå op straks og komme og åpne banken for «el Jefe de Policia» med følge. Selvfølgelig kom mannen straks; det var jo politimesteren hans tillatelse til å drive spillebank avgang av — og spillet begynte. Men det blev ikke noe vellykket spill, dertil var deltagerne altfor trette. Selskapet opløste sig isteden litt efter hvert inntil «el Jefe de Policia» og jeg var alene tilbake. Arm i arm vandret vi ombord igjen og fikk oss et bad og slike andre oplivnings eller opstivningsmidler som situasjonen krevet» «El Jefe de Policia» var veldig stolt over å ha «overlevet», som han ut trykte sig, alle de andre, og siden jeg var den eneste som hadde klart hvad han klarte, var vi «amigos» og «hermanos», for mig vilde han alltid stå til tjeneste — jeg skulde ha hans øre og hans velvilje. Mitt hus (på norsk: hans hus) lå i den og den gate og hadde det og det nummer, jeg hadde bare å befale o. s. v.
     Til «el Jefe de Policia»s ros skal det sies at han holdt hvad han i en begeistret stund hadde lovet. Så lenge han satt ved makten hadde jeg i ham en venn og en hjelper som gav mig rett når jeg hadde bruk for det.
     Fra Tampico gikk turen via Vera Cruz til Coatzacoalcos (nu Puerto de Mexico). Denne by er det ene endepunktet for Tehuantepec-banen, en jernbane bygget av engelskmenn tvers over Meksikos aller smaleste del. Med Tehuantepec-banen er det kun 192 engelske mil fra den Meksikanske Gulf til Stillehavet. Den var første gang ferdigbygget i 1894, men viste sig da i flere henseender å være for svak. Den var ferdig ombygget i 1907. Dens «raison d'étre» var godstrafikk i konkurranse med de store transkontinentale jernbaner fra Seattle og San Francisco til Montreal og New York. Da jeg seilte derute, var hovedtyngden av den last banen førte sukker fra Hawaii og hermetiske fiskeprodukter, og av disse særlig billig laks fra Alaska. Varene førtes pr. skib til Salina Cruz — banens endepunkt på Stillehavskysten. Derfra med jernbane til Coatzacoalcos og derfra igjen pr. skib til Europa eller Nordstatenes Østbyer.
     Mex. Am. S/S Co. lot bare leilighetsvis sine skib anløpe Coatzacoalcos. Således også denne gang. Vi blev sendt dit dels for å motta og viderebefordre en større spesialforsendelse til New Orleans, men like meget eller mere for å motta som passasjerer endel jernbanepresidenter — blandt dem også vår egen — som var på befaringsreise. Der hendte imidlertid et eller annet som gjorde, at passasjerene blev henimot 14 dager forsinket. På telegrafisk forespørsel fikk vi beskjed om at «City of Tampico» skulde vente og det gav mig anledning til å motta en innbydelse fra jernbanens engelske funksjonærer til å delta i en 10 dagers jaktutflukt.
     Jaktturen lignet på flere måter mer en ekspedisjon enn noe annet. Først fordi engelskmennene virkelig — jeg kan gjerne si hovedsakelig — nyttet turen til å studere terrenget. De hadde dårlige karter, men benyttet anledningen til å rette best mulig på dem. De studerte floraen, faunaen og jordsmonnet, så efter mulige oljeforekomster og efter mineraler. Dernest fordi vi på en såpass lang tur måtte ha med oss, foruten geværer og ammunisjon, også meget annet utstyr, som f. eks. telter, kokeredskaper, visse sorter proviant o. s. v. Til å bære alt dette hadde vi seks innfødte, og da vi var fire hvite, blev det ialt ti mann som drog avsted.
     Turen begynte i kanoer. Den gikk fra Coatzacoalcos opover floden til Minatitlan, et lite sted som i seilskibenes dager var ganske godt kjent blandt norske sjøfolk. Skibene gikk nemlig den gang dit op for å laste mahogny og farvetre av forskjellig slag. Efter seilskibenes tid gikk byen nærmest i glemmeboken, inntil oljefundene og den dermed følgende trafikk gav den fornyet aktualitet. Mahognyen føres nu fra alle steder i Meksiko ned til kysten og slepes i sammenhengende flåter ut til skibene som på grunn av kystformasjonen og manglende havner ligger forankret og tar den ombord flere mil til havs.
     Fra Minatitlan bar det innover i temmelig ukjent og forskjelligartet terreng. Vi fire hvite hadde fått oss hester å ri på, men indianerne trasket efter til fots. Der var megen og tildels meget stor skog, men bare ytterst sjelden var det vanskelig å komme frem. Det skyldtes ikke så meget den ting at skogen — der vi for frem — til min forbauselse ikke var i den grad jungle, som jeg hadde ventet, som den omstendighet at vi praktisk talt overalt fant veier eller stier som vi kunde følge. Ellers gikk turen like meget eller mer over åpent terreng som dels var tørt og kaktusbegrodd, dels bakket og bjergfullt.
     Vi fikk lite bruk for teltene. Bare i to av de ni døgn innlandsturen varte sov vi i dem. Ellers fant vi alltid frem til bebodde steder, selv om de for det meste var eiendommelig isolerte og bare bestod av noen ganske få hytter. Overalt blev vi vennlig mottatt og hjulpet i den utstrekning som de primitive forhold tillot. Når vi kom til slike steder, lot vi for det meste indianerne som bodde der lage maten for oss. Blir en først vant til den indiansk-meksikanske mat blir en også glad i den, selv om den — som rimelig kan være — under så fattigslige forhold som her er tale om ikke kunde være stort annet enn temmelig meget det samme op igjen. Hovedrettene var mais-kaker, kjøtt, bønner og frukt. De hadde ikke ferdiglaget mais-mel, men knuste kornet for hver enkelt gang. Det blev gjort med hendene mellem dertil egnede Stener. Også det ferdige mel blev eltet og formet mellem hendene og fikk form som potetkaker her hjemme. «Tortillas», kalte de det. Kjøttet — enten det nu var kjøtt av fugl, dyrevilt eller husdyr — blev fortrinsvis tilberedt omtrent som sausekjøtt hos oss. Sausen var tykk og mørk og blev tilsatt forskjellige ingredienser — blandt annet meget grønn og rød pepper. Den blev både meget skarp og meget god og var den mest kulinariske del av måltidene. Det var den som blev rost eller kritisert, alt efter omstendighetene. Selve kjøttet syntes å bety mindre, dersom det da ikke var mer enn almindelig dårlig. Det blev skåret op og lagt i gryten i stykker hvis størrelse og fasong var helt tilfeldig.
     En gang jeg spiste av en slik rett hendte det mig noe ubehagelig. Jeg hadde fått et større kjøttstykke fra gryten over på min tallerken uten å se nærmere på det, noe som forresten vanskelig lot sig gjøre på grann av den tykke sausen og de mange grønnsakene. Efter at jeg hadde skåret i det en stund, forekom det mig både at der var merkverdig lite kjøtt på det og at det hadde en litt aparte fasong. Jeg så nærmere efter og fant ut, at det jeg hadde på tallerkenen var en hånd med fem fingrer på.
     Jeg gjorde nok litt opstyr, men måtte la mig berolige med at det var apekatt vi spiste.
     På denne turen smakte jeg også den i det sydlige Meksiko meget opskrytte spesialrett «iguana». Det er en firfisle av dimensjoner som er uvante for oss her hjemme. Det tiltalte hverken mitt øre eller mitt øie, men ganen måtte innrømme at den ferdiglagede rett smakte ganske fortreffelig.
     Det vi mest ønsket å skyte var hjort, som der fantes flere sorter av, men som vi så merkelig lite til. Vi skjøt bare to på hele turen. Det viltet der var mest av var apekatter og papegøier. For oss her hjemme er det kanskje litt vanskelig å opfatte disse dyr som jaktvilt, men hos de folk vi da ferdedes blandt var det anderledes — de både jaget dem og spiste dem. Der var ganske godt om fugl og dyrevilt av mange andre slag også — bekkasiner — heirer, fasaner og villsvin f. eks. Vi skjøt også to pumaer. Tigrer kalte de dem i Meksiko. Egentlig spennende var denne pumajakten ikke for andre enn mig, som var på jakt for første gang i mitt liv. Vi skjøt dem en av de nettene vi lå i telt. Teltet var slått op i en rydning eller åpen plass i skogen. Et temmelig kraftig bål var tendt, dels for å koke med, dels for å holde ville dyr borte. Pumaen snek sig bort imot oss oppe i trærne. Vi hørte ingenting og alt vi så var et par lysende katteøine. Det var efter disse vi skjøt.
     Først om morgenen gikk vi ut for å se om vi hadde truffet.
     Der blev servert en del jakthistorier på turen. En gang da samtalen dreiet sig om hvor langt hold et moderne gevær kunde brukes på, hvad et moderne gevær kan skyte gjennem og om hvor forunderlig en kule til sine tider kan te sig, fortalte en av engelskmennene oss hvad der i så henseende en gang var hendt ham. Han hadde rent tilfeldig fått en usedvanlig stor hjort på ualmindelig nært skuddhold. Det var gått for sig slik at hjorten var stanset op ikke mer enn 20—30 fot fra det sted hvor han tilfeldigvis hadde satt sig for å hvile. Engelskmannen skjøt og traff brilliant. Kulen gikk inn gjennem hjortens venstre øre og kom ut — gjennem dens høire bakhov.
     Vi andre lo og vilde ikke tro det før vedkornmende forklarte at dyret just i skuddøieblikket hadde kratset sig med bakhoven bak det høire øre.
     Men i grunnen interesserte jakten og viltet mig forholdsvis lite. Jeg var langt mer optatt av de forskjellige tresorter — for slike formasjoner i trevekst som de der møtte mig på denne turen hadde jeg aldri ventet å få se. Jeg skal ikke forsøke å beskrive dem i detalj, for alle som ikke selv har sett det vil ha vanskelig for å tro det.
     Hvad sier dere f. eks. når jeg nevner at der var kjempetrær hvis stammer på en forunderlig måte var vokset sammen, slik at det var vanskelig å avgjøre om det var ett tre eller mange, og at det som en kanskje kunde kalle fellesstammen, dekket et meget betydelig areal. Om de således sammenvokste trestammer vilde kanskje en si at de var som senene på et muskelsterkt kjempetroll — mens en annen kunde få det til stalaktittlignende søiler — levninger fra fortidstempler eller hekseri.
 

     Eller hvad vilde dere si om jeg fortalte om andre kjempetrær, hvis grener ikke alene spredte sig med en paraplys regelmessighet, men var så lange at «paraplyen» kunde dekke over en hel liten landsby.

 

     Eller hvad mon dere vilde si dersom jeg forsøkte på bare i ord å beskrive de kjempestore og av form rent fantastiske kaktustrærne. Jeg tror det må ha vært min hjemmeforestilling om at kaktus er en plante og ikke et tre som gjorde at de imponerte mig mer i enn selv de aller største andre trær.
     Men heldiggvis kan jeg la fotografiene tale.
 

     Mens jeg no er i ferd med å fortelle om naturen, la mig da like godt berette om en annen ekspedisjon jeg kom til å foreta et par år senere. Ikke fordi denne som tur betraktet, på noen måte ligner den jaktturen jeg nettop har fortalt om, men fordi de to ekspedisjoner har det til felles, at jeg ved begge anledninger oplevet å komme i berøring med en av civilisasjonen og alt dens vesen temmelig uberørt natur. Og siste gang adskillig mer så enn første.
     Foranledningen var at da «City of Tampico's første tre års timecharter var utløpet, hadde rederiet og Mex. Am. S/S Co. vanskelig for å bli enig om viderebefraktning. Der gikk tre måneder før det blev til fortsatt forretning og i den tid lå skibet praktisk talt ubefraktet og oplagt i New Orleans.
     Rederiet lot det ligge både fordi tidene var såpass dårlige at andre mulige forretninger vilde levne svært lite overskudd, og fordi det nødig vilde ta skibet bort fra Gulfen og derved kanskje bidra til at andre skib slapp inn i vårt sted. Rederiet hadde dog telegrafisk bemyndiget mig til om mulig å befrakte skibet for en ganske kort tur innenfor Gulfområdet.
     Så hendte det en dag at jeg fikk vite om at et selskap på, ca. 100 mennesker pruttet om billig skibsleilighet til Meksiko. De hadde gjort henvendelse både til Ward Line ut fra New York, til United Fruit Co. og til Mex. Am. S/S Co. ut fra New Orleans. Jeg opsøkte da den mann som for anledningen opholdt sig i New Orleans og som kalte sig selskapets promotor og sekretær, og fikk førstehåndsorientering om hvad det gjaldt.
     Det viste sig at bak den planlagte reise stod et «landcompany», som for billige penger hadde kjøpt op store strekninger udyrket land i Meksiko og nu søkte å få det solgt, med stor fortjeneste, i småpartier passende for enkeltmanns bruk, eller plantasje eller hvad man nu vil kalle det. For å få salgene startet hadde det avertert at farmere som hadde interesse av å se, eventuelt av å kjøpe noe av dette land og dermed en gang for alle gjøre sin lykke, kunde få fri reise frem og tilbake dit. Det var denne turen som landkompaniet nu pruttet om. Men det hadde vist sig uventet vanskelig å få en efter hvad promotoren mente — rimelig overenskomst i stand med noen av de få dampskibsselskapene. Saken var at landkompaniets folk skulde til et helt avsidesliggende sted hvor der hverken var by, havn eller noe som lignet noen av delene, og på det stedet ønsket de at skibet skulde bli liggende op til 14 dager og vente, mens farmerne drog inn i landet for å studere de falbudte arealer — for derefter å ta alle farmerne tilbake til New Orleans igjen.
   Selvsagt var det vanskelig, for ikke å si umulig, for de regulære linjer å påta sig en slik tur, da deres skib hadde sine påforhånd averterte rater og avseilinger å holde. Men for «City of Tampico» var det en ønskereise, hvad jeg dog selvfølgelig ikke gav noe som helst direkte uttrykk for, blandt annet av den grunn at disse landkompanier ikke alene ikke var velsette, men nærmest var en av den tids pestilenser der ute. Gjennem dem var der solgt en hel del meksikansk land til dårlig orienterte og godtroende amerikanske bønder. De hadde tutet dem ørene fulle om landets fruktbarhet, om dets skikkethet for nær sagt alt mulig — særlig sukker og bomull — om hvorledes der kunde høstes ikke bare en, men flere ganger om året o. s. v.
     I og for sig var alt dette sant nok. Det var bare den haken ved det at de alltid undlot å oplyse om de manglende kommunikasjoner, om umuligheten av på stedet eller innen en overkommelig omkrets å få kjøpt det som de efter hvert måtte trenge til, om varmen, om klimatsykdommene m. m. m.
     Der var litt av en aviskampanje i gang, dels for å saksøke en del av disse landkompanier for «obtaining money under false pretenses», dels for å få deres fortsatte forretninger forbudt. I den anledning blev det rett som det var offentliggjort redselsfulle beretninger om bønder som var reist dit ned med kone og barn og hadde tatt kampen op mot det tropiske villnis. De var gått i gang med øks og plog og godt mot. Om en tid hadde de fått malaria eller andre ondartede tropesykdommer, doktor og medisin var praktisk talt utenfor rekkevidde og de hadde efter hvert mistet sine fysiske krefter og sin energi. Så tok villniset sitt monn igjen. De utmattede og nedbrutte mennesker klarte ikke lenge å holde det stangen. De så sine tungt oparbeidede marker bli til villnis igjen og nød, nedbrutthet og dødsfall holdt sitt inntog i familien. Så måtte de gjenlevende forlate det hele og vende tilbake dit de kom fra, ribbet og ofte ødelagt for livet.
     Alt dette vedkom for så vidt ikke mig, men gav mig en god basis for å forlange rimelig betaling. Det gjorde jeg da også, og da et forhåndskalkulert beløp (beløpet avhang jo blandt annet av hvor mange uker og dager reisen kom til å vare) var deponert i bank, var forretningen endelig i orden.
     Stedet vi skulde til het Soto la Marina og var en forholdsvis ukjent og helt unyttet flod, som på en ubebodd kyststrekning fløt ut i havet godt og vel 100 miles nord for Tampico. Vi måtte derfor først til Tampico for i det hele tatt å få skibet innklarert. Der kjøpte selskapet en meget stor og helt flatbunnet motorbåt. Den måtte være stor, da den skulde rumme hele selskapet, og den måtte være flat for å kunne gå så langt opover floden at den rakk frem til, eller iallfall i nærheten av, det sted hvor kompaniet hadde sine landarealer.
     Jeg blev mildest talt forbauset da jeg så mine passasjerer komme ombord. Det var bønder fra det indre av landet og det var både menn og kvinner. De var alle klædd slik som «Wild West»-bøkene forteller oss at cowboys ser ut. Det var bukser og skjørter av tykt stoff eller skinn med frynser på. Alle hadde de kulørte og løst knyttede halsduker. Alle hadde de slirekniver og revolvere i beltet. Der er ingen tvil om at de hadde rigget sig op for anledningen. De skulde på langfart, de skulde til det indre av Meksiko, de hadde liten anelse om hvad de vilde få å se, og hvad sjøreisen angikk så fortalte de selv at de aller fleste aldri før hadde sett sjø, enn si hav.
     Vi kom fra New Orleans ut i Gulfen omkring midnatt. Allerede kl. 6 neste morgen blev jeg vekket av en rekke revolverskudd. Da jeg i en veldig fart kom mig ut, blev jeg straks beroliget ved å se, at noe slagsmål var det ikke. Skytningen foregikk i all vennskapelighet. Der blev skutt til måls efter en del fritthengende blokker og efter spydene på mastetoppene. Jeg forbød skytningen, først med den begrunnelse at det var farlig for liv og lemmer. Men det vilde de ikke høre på og for å demonstrere det motsatte stillet en ung pike sig op i det ene borde med en sammenlagt avis i sin utstrakte hånd. En mannlig skytter stillet sig i det annet borde og skjøt derfra med revolver en rekke kuler gjennem papiret. Men jeg forbød det allikevel — nu med den begrunnelse at jeg ikke vilde ha hverken blokker eller spyd eller noe soin helst annet skutt på. Den begrunnelsen respekterte de.
     Da vi nærmet oss Soto la Marina, var det alt annet enn lett å finne stedet. Spesialkarter hadde ikke vært å få kjøpt. Hele kysten var ensformig sandstrand med sammenhengende og tett skog bak og selvfølgelig helt uten fyr eller seilmerker av noen som helst art. Jeg hadde trodd at det skulde være ganske liketil å finne frem til en flodmunning, men det viste sig at jeg av forskjellige grunner hadde tatt feil i det.
     For det første var kysten der omkring svært langgrunn og uten spesialkart fant jeg det rådeligst å holde mig flere kvartmil fra land. Dernest lå der sandrevler langs nærsagt hele kysten og på disse revlene brøt sjøen temmelig regelmessig, og endelig hadde floden — som det senere viste sig — i tidens løp dannet sine egne ekstra store sandbanker som skjulte utløpet for oss.
     Well, vi fant da frem til slutt, men nærmere inn enn ca. 6 kvartmil fra land vilde jeg ikke ta skibet. Det var jo i og for sig ikke noe større behov for det heller, da selskapet jo allikevel måtte i motorbåt og været var fint og sjøen rolig.
     Jeg rådet passasjerene til å vente noen timer før de forsøkte landingen. Da vilde det nemlig efter beregningen være høivann og flodmunningen derfor lettest å entre. Men det var der ikke ørenslyd å få for. Jeg foreslo så at de skulde dele sig op i to partier og gjøre reisen i to vendinger. Men også det blev enstemmig forkastet. Alle vilde i land ikke bare snart, men straks.
     Da motorbåten i og for sig var stor nok til å romme dem alle, lot jeg i mine offiserers nærvær promotoren erklære at han tok alt ansvar — og så drog de. Men jeg var litt engstelig og lot derfor en av livbåtene sette på vannet og styrmannen med fire mann følge efter i den.
     Og det var bra. For om en stund så vi i kikkerten at motorbåten var kommet inn i brenningen, vi så den reise sig og falle igjen, snart var det baugen og snart var det akterenden som var Synlig og til slutt så vi med forferdelse at den hev sig på tvers av sjøene og kantret.
     Vi fikk i en fart en annen av skibets båter satt på vannet og avgav — ikke uten betenkelighet — det nødvendige mannskap til å bemanne den. Selv måtte jeg selvfølgelig bli ombord, hvor jeg sammen med det øvrige ombordblevne mannskap i flere timer med engstelse ventet på at våre folk skulde komme tilbake, og gi oss nærmere detaljer om hvordan det hele var løpet av.
     Bortimot aften kom den ene av skibets båter tilbake og folkene fortalte følgende: Da motorbåten kantret, satte vår livbåt inn i brenningen efter den. Til deres forbauselse viste det sig både lett og ufarlig, og da de var kommet over den sandrevlen motorbåten var kantret på, var de plutselig kommet inn i rolig flytende flodvann. De fortalte videre at det kun var ca. 3 fot dypt der hvor selskapet var gått i vannet, og at våre folk derfor ikke hadde hatt annen vanskelighet under bergningen enn den at de fleste av farmerne var vettskremte og skapte sig derefter.
     Resten av dagen var gått med til å tørke klær, oparbeide leirplass og skaffe brenne til matlagningen. Ingen av passasjerene, hverken kvinner eller menn, vilde på sjøen igjen — før skulde de spasere på sine ben helt hjem. Promotoren anmodet om at jeg neste dag vilde la bringe i land all deres bagasje, alle deres våben, alt det verktøi og all den proviant skibet kunde avse, og om at jeg vilde komme i land for å konferere med ham. Skibets annen båts besetning skulde tilbringe natten i land for å ordne og hjelpe til på beste måte.
     Neste dags morgen rodde jeg i land for å snakke med promotoren. Men jeg tok hverken klær, våben eller proviant med mig, for jeg følte mig sikker på at den natt selskapet hadde tilbragt i land under åpen himmel og — om nødvendig — min autoritative argumentasjon quo kaptein skulde få dem ombord i «City of Tampico» igjen, enten straks eller efterat de hadde utført den landinspeksjonen som var reisens formål.
     Men der tok jeg fullstendig feil. De var ferdig med sjøen for bestandig — som de uttrykte det — men ikke med reisen og dens formål. Det var deres hensikt å fortsette opover floden pr. motorbåt så langt de på den vis kunde komme. De håpet den vilde være farbar like op til landkompaniets arealer. I den forbindelse anmodet de mig om å la skibets folk bjerge båten deres som lå og veltet ute på sandrevlen og om å la skibets maskinister overhale motoren. Efter å ha besett det land de var kommet for å bese vilde de til fots begi sig videre inn over landet inntil de nådde frem til nærmeste meksikanske by Victoria — for derfra å ta jernbanen hjem. Til slutt bad de om å få alt sitt habengut av enhver art bragt i land og om at skibets mannskap måtte stilles til disposisjon under forberedelsene.
     Jeg forsøkte naturligvis å overtale dem til å vende tilbake til skibet efter at de hadde besett kompaniets eiendommer — men uten noe som helst annet resultat, enn at jeg skulde gjøre som de bad om og dessuten — for alle tilfelles skyld — la skibet bli liggende utenfor Soto la Marina inntil den i den deponerte forhåndsfrakt kalkulerte tid var utløpet. Derefter skulde «City of Tampico» returnere til New Orleans. Promotoren gav mig kvittering for at skibet og dets vedkommende hadde opfylt sine forpliktelser, og at jeg derfor var berettiget til å heve, og banken til å utbetale mig fraktpengene.
     Slik gikk det også. Noen dager senere drog hele selskapet opover elven — og det var det siste jeg noensinne så til dem eller noe av deres, når undtas at jeg måtte føre mesteparten av deres bagasje tilbake til U. S. A. For, eftersom forberedelsene til den videre tur skred frem blev de efter hvert klar over at det — og det — og det — måtte de la være tilbake, inntil de i virkeligheten bare tok med sig det aller nødvendigste.
     Nokså lenge efter leste jeg i avisene at de alle sammen — på en nær som var forulykket — var nådd tilbake til sine hjem. Efter avisene å dømme hadde fotturen vært fæl, de hadde til gagns fått øinene op for de manglende kommunikasjoner — men dog ikke verre enn at de i rettferdighetens navn måtte medgi, at hadde landet rundt Soto la Marina ligget i --«Gods own country», vilde det ha vært et Paradis.
     Om selve jordbunnens beskaffenhet kan jeg bare si, at jeg leste og hørte andre uttale, at den var ganske eksepsjonell fruktbar, samt at den plantevekst jeg så forekom mig usedvanlig intens. Det som fanget min opmerksomhet mest var naturens uberørthet. Her var ingen veier eller stier som dem vi hadde funnet frem over rundt Minatitlan. Her var det veritabel urskog — slik at kom vi bare et lite stykke inn i den, så måtte vi bruke øksen for å komme videre. Mennesker fantes ikke, såvidt vi kunde konstatere, i miles omkrets. Det var ganske eiendommelig å føle sig så alene med naturen. Jeg tror jeg kan kalle det litt av en Robinson Crusoe fornemmelse.
     Dyrelivet var overveldende rikt. Det som først møtte oss var tusener — eller titusener av forskjellige slags ender som nu om vinteren var trukket nedover fra det nordlige Amerika og Kanada. De første dagene skjøt farmerne en hel del — langt flere enn de kunde spise. Men det sluttet de snart med. For det første hadde det ikke noe med sport å gjøre. Vi kunde komme dem ganske nær inn på livet, og skjøt vi så med haglgevær inn i de tette flokkene blev det hver gang mange drepte og formodentlig enda fler skadeskutte. Dernest kunde de jo ikke opbevares stort lenger enn fra dag til dag — og hver dag kunde man skyte dem man trengte. Det var ikke stort anderledes enn å gå ut i en grønnsakhave og plukke reddiker. Der var også nærsagt uendelige flokker av hvite pelikaner. De var nydelige å se til, men sikkert ikke gode å spise, så de fikk være i fred. Videre så vi mange dyr av hjorteslekten, og dessuten fugler og dyr av mange forskjellige slag.
     Men jeg tror det som gjorde mest inntrykk på mig var den veldige rikdom på østers. Så optatt var jeg av dette, at jeg halvt i alvor foreslo for min kone, som jeg hadde med ombord, at vi skulde slå oss ned der på stedet, bygge en hermetikkfabrikk og eksportere «canned» østers.

     Der var også ellers en fiskerikdom i floden som forekom mig — jeg tror jeg vil si — fantastisk. En dag forsøkte vi oss på dorging. Ikke før hadde vi rodd noen tak før vi fikk en veldig tarpon på kroken. For dem som ikke vet hvad en tarpon er, bør jeg kanskje si at den av form og utseende for øvrig er fullstendig lik en laks. Når den er kommet på kroken, opfører den sig også i enhver henseende som en laks. Men fordi den er så meget større — et voksent eksemplar veier rundt 200 lbs. — er den også så meget sterkere og gir derfor fiskeren tilsvarende mere av sport. Det er da også ansett som verdens fineste sportsfiske når det, som sig hør og bør, foregår med stang, snelle og alt til faget henhørende. Da tar det fra 1 til 2 timer eller mer å lande den, og det krever øvelse og erfaring å beholde den på kroken. Dette siste gjelder særlig når den hopper, og det gjør den både hyppigere og langt voldsommere enn laksen. Et hopp på seks fot op i luften er ikke ualmindelig, og da må der ikke slakkes hverken for meget eller for lite på linen. For oss som bare hadde almindelig snøre og måtte fire og hale for hånd, blev det snart mere strev enn moro, og når så dertil kom at fisken aldri spises, lot vi den temmelig snart være i fred. Den eneste måten jeg har sett tarponen nyttet på er at sportsfiskeren utstopper og opbevarer de største eksemplarer som fisketrofeer.
     Tre ganger i mitt liv har jeg sett en jew-fisk. Den første gang var da «City of Tampico» lå ankret utenfor Soto la Marina. Jeg stod ved rekken og så utover sjøen og blev plutselig opmerksom på noe stort en fot eller to under vannskorpen. Selv om jeg nok visste det var en fisk, var begrepet sjøuhyre det som først trengte inn på mig. Den minnet av utseende kanskje mest om en marulk, men var uendelig meget styggere. Lengden var ikke så overvettes — rundt 12 fot kanskje — men tykkelsen var uforholdsmessig svær. Og hodet! Det var så stort at fisken for øvrig så forholdsvis liten ut. Den lå og småsvømte med åpent gap og jeg overdriver ikke når jeg sier at en voksen mann lett kunde forsvunnet gjennem det.

Jeg visste ikke den gang at det var jew-fisk, men jeg vet det nu efter at jeg har sett det fotografi som er inntatt her i boken, for slik omtrent så den ut, bare det at den forekom mig enda hesligere.
 

     Da vi efter endt rundtur kom tilbake til New Orleans, fikk vi beskjed om at «City of Tampico» var opigjenbefraktet til Mex. Am. S/S Co.
     Videnskapelige studier og praktiske undersøkelser hadde lenge tydet på at det meksikanske lavland langs den Meksikanske Gulf sannsynligvis vilde vise sig å være oljeland også — foruten så meget annet. Som jeg nevnte, da jeg fortalte om jaktutflukten fra Coatzacoalcos, hadde engelskmennene allerede da håp og hensikter i den forbindelse. Mest mulig i det stille begynte de å bore og der blev gjort små oljefund her og der. Men der gikk visstnok år før resultatet rettferdiggjorde de svære pengeutlegg som i mellemtiden var gjort.
     Oljeboringene blev foretatt stadig lenger nordover inntil landet rundt Tampico blev eksploiteret og man fant den svære og senere så velkjente oljerikdom der.
     Når der skal bores efter olje, gåes der — enkelt fortalt — frem på den måte at der opføres et høit stillas nettop der hvor hullet ønskes boret. I dette stillas henger boret, som er en lang og svært tung stålstang. Ved hjelp av tau og winch hives boret til toppen av stillaset, hvorfra det så, hele tiden hengende i tauet, slippes mot jordsmonnet. Det hives og slippes, hives og slippes uavbrutt, natt og dag. Der kan «bores» både 1 og 2 og 3 tusen fot i dybden dersom det skulde være nødvendig. Fremgangsmåten er i prinsippet nøiaktig den samme som med minebor og hammer slik som vi til daglig ser det praktisert i det små her hjemme. Winchen drives med damp fra en kjel, som på grunn av ildsfare alltid står et stykke borte fra det sted hvor det bores. I god tid før man venter å treffe olje bygges der «lås» for borehullet. Låsen er en cementkonstruksjon som skal muliggjøre å stanse oljestrømmen eller oljestrålen, dersom man er heldig nok til å treffe en «gusher». En gusher er et oljefund hvor oljen med større eller mindre kraft drives op av egen gass. Når slik naturgass ikke finnes i tilstrekkelige mengder, må oljen pumpes op.
     Mer eller mindre som foran fortalt var der gått frem dengang da det engelske storfirma Pierson gjorde sitt første store oljefund. Det var en «gusher» hvis størrelse, av grunner som jeg straks skal nevne, aldri blev målt. Men efter hvad man da fortalte mig er det sannsynlig at en veldigere oljekilde aldri noensinne er funnet.
Det blev også fortalt mig at oljen ikke kom uventet. Underjordisk gurglen og brøl hadde varslet ikke bare om at her vilde høist sannsynlig olje bli funnet, men også om at den kunde ventes når som helst. Den efterfølgende katastrofe skyldtes derfor ikke på noen måte manglende forberedelse. Tvert om var alle vanlige foranstaltninger truffet til å motta en eventuell «gusher».
     Da gjennemslaget eller gjennembruddet kom, skjedde det med en forferdelig voldsomhet. Låsen blev sprengt som om den aldri hadde vært der, og en blanding av gass, olje, vann og jord stod himmelhøit til værs. Det dalte ned igjen over store arealer, blandt annet også over dampkjelen, hvor det tok fyr. Og dermed var det gjort. I samme sekund stod, istedenfor en oljestråle, en ildsøile himmelhøit til værs.
 

     For et syn!
     De to største «gushers» som senere blev boret i Tampico-distriktet gav omkring 200.000 tønner olje i døgnet, og den ydelse holdt de visstnok i et år eller mer. Hvor meget denne gav kunde jo ikke kontrolleres, men man mente det var meget, meget mer. Der blev gjort en rekke forskjelligartede forsøk på å få ilden slukket. Først av kompaniets egne folk. Så ved hjelp av soldater, som av den meksikanske regjering i stort antall blev stillet til disposisjon. Så av eksperter og kontraktører, som enten på eget initiativ eller tilkalt av Piersons, kom både fra Amerika og Europa. Men alt like forgjeves. Trist var det, time efter time, uke efter uke, og måned efter måned å se all denne ustyrtelige rikdom gå op i flammer. Men like så sørgelig eller verre var all den skade som blev forvoldt. Kreaturer og andre dyr, som ikke fort nok kom sig vekk, og trær, planter og gress blev drept i miles omkrets. Luften var så oljemettet — for ikke å si oljeforpestet — at selv i byen Tampico som sikkert lå mellem 50—100 kilometer borte, var det, når vinden drev mot den, ytterst ubehagelig å opholde sig. De som klaget mest var alle jernhandlere. Alle deres fineste varer blev mer eller mindre ødelagt. Alt det som var hvitt, alt det som var blankt og alt det som var pusset, blev sort av oljedampene.
     Ombord i «City of Tampico» generte det også svært meget. Lysningen i luften fra branden kunde vi se meget over 100 mil til sjøs. Det var sannelig ikke vanskelig å navigere sig frem til Tampico så lenge det fyret brente — og det gjorde det i et år eller mer.
     Men under fralandsvind rakk lukten nesten like langt. Av og til kunde den være så kvelende sterk at vi bent frem var redd for å legge oss til å sove. Jeg husker at når stanken var særlig ondartet, vekket min kone alt i ett vår førstefødte, som da var mindre enn årsgammel, for å forvisse sig om at han ikke var sovnet inn for godt.
     Første gangen dette hendte, det var en natt, oplevet jeg et høist uventet syn da jeg neste morgen kom på dekk. «City of Tampico» som var hvitmalt overalt, både utvendig og innvendig, og som på grunn av den stadige passasjertrafikk vi gikk i alltid måtte holdes særlig ren og pen, var på det nærmeste sort fra vannkanten til mastetoppene. Det viste sig at det var oljedampene som ved en eller annen kjemisk prosess bevirket det. Men ikke nok med det. Oljen lå faktisk som et fettlag overalt. Hvor man tok fatt kunde man formelig skrape den av — selv bord, benker og stoler som stod ute på promenadedekket var oversmurt på samme infame måte. Det var et griseri uten like og vi som hadde ansvaret for og arbeidet med skibets utseende var henimot fortvilet.
     Vi begynte straks med storvask, selv om det jo så aldeles håpløst ut. Men ut på dagen fikk vi en uventet hjelp av solen. Det viste sig nemlig at under dens innflydelse fordampet oljebelegget og malingen fant efter hvert tilbake til noe henimot sin tidligere farve. Den blev lysegrå.
     Første gangen fortsatte vi å vaske. Men det lærte vi snart å la være med. For dersom vi også neste natt lå i le av branden, gjentok nøiaktig det samme sig og morgenen efter så det overalt ombord ut akkurat som det hadde sett ut morgenen før. Vi måtte rett og slett la vaskingen bero til vi var kommet utenfor oljedampenes rekkevidde. Dette svineri gjorde det nødvendig å male hele skroget sort. Før hadde det alltid vært hvitmalt.
     Da «gusheren» til slutt var utbrent, var den ikke lenger et boret hull — men en stor og stygg og giftig innsjø av illeluktende vann og olje. Også omgivelsene var forferdelige å se til.