|
22. april 1902 ankret ekspedisjonsskipet ANTARCTIC i West
Cumberland Bay på Syd-Georgia. Kaptein ombord var Carl Anton Larsen,
mens ekspedisjonens leder var den svenske etnograf Nils Otto
Nordenskiöld - nevø av Nordøstpassasjens erobrer. C. A. Larsen hadde
vært her før, vinteren 1893/94 med JASON ekspedisjonen, og ankret derfor
i en liten bukt på nordsiden av West Cumberland Bay, som er øyas best
beskyttede havn. Inne i bunnen av bukten fant ekspedisjonens deltakere
noen gamle spekkgryter av jern, og disse grytene kom til å gi bukten
navnet Grytviken. Spekkgrytene hadde trolig vært brukt av amerikanske
selfangere i 1780-årene, som nær hadde utryddet selbestanden ved øya.
C. A. Larsen - vestfolding og hvalfanger - fant i Grytviken god
havn og rikelig vannforsyning, altså det ideelle sted for en
hvalstasjon. Og i havet utenfor: "Rundt over alt i horisonten så man
hvalblåst i mengdevis".
ANTARCTIC-ekspedisjonen overvintret i Grytviken og fant både
klima og værforhold svært harde." Ut på den antarktiske våren, i
november 1903, ble ekspedisjonen unnsatt av en argentinsk kanonbåt og
ført til Buenos Aires. Her fikk den en storslått mottagelse, og under
oppholdet her, i desember 1903, ble ideen til Antarktis' første
hvalfangstselskap unnfanget.
C. A. Larsen lanserte ideen, som ble tatt opp av nordmannen
Pedro Christophersen og den svenske bankier Ernesto Tornguist, begge
bosatt i Buenos Aires. Som Compania Argentina de Pesca S.A. ble
selskapet konstituert i februar 1904, med C. A. Larsen som bestyrer og
direktør for en periode på 5 år. Aksjekapitalen var 200.000 gullpesos.
På dette tidspunkt var C. A. Larsen allerede på vei hjem til
Sandefjord for å anskaffe utstyr og materiell til ekspedisjonen. Ved
Framnæs Mek Værksted bestilte han en stor hvalbåt på 110 fot, som ble
levert i september 1904 som FORTUNA.
"Altfor stor", sa erfarne hvalfangere, men C. A. Larsen ønsket stor
bunkerskapasitet og rekkevidde.
Dernest kjøpte Larsen to treseilere, bark LOUISE på 1065 brt bygget i
1869 i Maine, og bark ROLF på 371 brt, bygget 1885 i Arendal. Tre
demonterte trehus, kokeriutstyr og 30 arbeidere ble tatt ombord i
Sandefjord.
TIL GRYTVIKEN.
16. november 1904 ankret FORTUNA med LOUISE på slep i Grytviken.
Her - bokstavelig talt på bar bakke - begynte eventyret om den
antarktiske hvalfangst. C. A. Larsen og folkene hans jobbet døgnet rundt
for å sette opp kokeriet, hus, brygge, flenseplan, slipp og kaier.
Det største huset rommet de 12 åpne kokene, det annet ble
forlegning for arbeiderne, mens Chr. Christensens gamle våningshus fra
Framnæs ble satt opp under andre himmelstrøk som kontor og
bestyrerbolig.
Etter fem ukers hektisk arbeid ble det fyrt opp under kokene 22.
desember og den første hvalen trukket opp på flenseplanet og flenset.
Fire uker senere seilte "Rolf" nordover med 990 fat olje.
DRØMMEN VAR REALISERT.
De første årene drev stasjonen helårsdrift, men det viste seg
vanskelig å drive fangst i vintermånedene juni-juli-august. Året 1905
ble tålig bra, 5697 fat olje, og snart gikk driften for fullt. I januar
1906 ble det skutt 53 hval (med 2 båter) og 5 bøkkere arbeidet på spreng
for å lage nok tønner, men klarte bare 60 om dagen.
Cia. Argentina de Pesca ble en god forretning.
I løpet av de første 8 år ble det delt ut 243 % utbytte. Fangsten i
sesongen 1910/11 på 56.110 fat gav et overskudd på 307 % av
aksjekapitalen.
C. A. Larsen anså Syd-Georgia som herreløst land, og kom derfor
snart i konflikt med andre. Britiske interesser på Falkland og sør i
Chile stiftet på denne tid South Georgia Exploration Co. Ltd, som for 21
år fikk enerett til å drive selfangst, saueavl, gruvedrift osv. Da
selskapets direktør Swinhoe i august 1905 kom til Syd-Georgia med
selskapets fartøy, fant han Cia. Argentina de Pesca i full drift i
Grytviken. Han protesterte selvsagt til Colonial Office i London, men
britene var redd for en diplomatisk konfrontasjon med Argentina over en
liten holme man knapt hadde hørt om, og valgte i stedet en myk linje.
For CAP var det likeså viktig å få fortsette driften. HMS "Sappho" ble
detasjert til Syd-Georgia og lå i Cumberland Bay 1-5. februar 1905.
Imperiets representanter ble vel mottatt av C. A. Larsen, men
man døpte for ordens skyld Grytviken for King Edward Cove. Det ble så
oppnådd enighet om fangstlisens, der CAP betalte £250,- i leie for 500
acres fra 1/1 1906, med 21 års varighet.
I løpet av 1905 kom også den første norske hvalfangstekspedisjon i
fangst i Antarktis, og frem til 1914 ekspanderte den antarktiske fangst
sterkt, med basis i britiske lisenser for fangst fra Syd-Georgia,
Syd-Orkneys og Syd-Shetlands.
SYD-GEORGIA.
Syd-Georgia ligger øst for Cape Horn, er på 3770 km , er 170 km
lang og 42 km på det bredeste, men 4/5 er dekket av permanent snø og is.
Klimaet er polart og sørvestsiden er tilfrosset det meste av året, mens
nordøstsiden er åpne.
Om sommeren vokser det tussock-gress og det er et yrende fugleliv. Store
snømengder om vinteren forårsaker snøras på mange steder på kysten, og
været er sterkt skiftende.
Kraftige stormbyger kan oppstå på kort tid, likeledes fjellvinder ned
dalene fra innlandet.
Rundt om Grytviken kom det etterhvert andre landstasjoner. Tønsberg
Hvalfangeri slo seg ned i Husvik Harbour, Chr. Salvesen & Co. i Leith
Harbour, Vestfold-selskapet i Stromness Harbour osv.
Grytviken ble den største. Utviklingen gikk fort, allerede i
1907 var det 17 bygninger og 160 mann i arbeid. Senere ble det reist
kirke, sykestue med legekontor, bygget vann- og elektrisitetsverk med
rørledning fra demning oppe i dalen, fotballplass, slipp og verksted til
hvalbåtene. Og ute på odden bygget britene sin residens, hvor
magistraten over dette øde land skulle holde til.
Grytviken ble en hel liten norsk by under Sydkorset.
Nesten avfolket i mørketiden og hektisk levende i sommermånedene.
CAP MOT NYE HØYDER.
Carl Anton Larsen reiste hjem i 1914 som en rik mann, etter ti
års innsats. Hans nevø, Fridtjof Jacobsen fra Sandefjord, var kommet ned
som styrmann på LOUISE i 1904, og han arbeidet seg opp gjennom gradene.
I 1914 ble han bestyrer etter C. A. Larsen, og fra 1921 direktør i CAP
med residens i Buenos Aires. Her ble han et samlingspunkt i den norske
kolonien inntil sin død i 1963. Fridtjof Jacobsen fikk sin kone ned til
Grytviken i 1912, og fikk året etter et barn som ble den første innfødte
"Syd-georgianer". Senere ble det flere.
CAPs lisens begrenset materiellet til to hvalbåter. For å få
større fangst fikk selskapet derfor fra 1/1 1909 også konsesjon for
Jason Harbour på nordsiden av Cumberland Bay. Det ble aldri bygget noen
stasjon her, og selskapet fanget i stedet med fire båter fra Grytviken.
De første år var det en uhyggelig sløsing med råstoffet. Bare
spekket ble flenset av, og det fortelles at hvalskrottene lå i hundrevis
i fjæren og råtnet. Det fantes til og med "passive" hvalfangerselskaper
som kjøpte opp hvalkropper og kokte ut olje på dem, uten selv å fange
hval. To Sandefjordsselskaper hadde talende navn som A/S Grib og A/S
Condor.
Som et av de få hvalfangerselskaper fortsatte CAP også under
Første verdenskrig.
Flåten ble utvidet til fire store hvalbåter i 1910, ved siden av den
gamle hvalbåten LILLE CARL som gikk som transportbåt og selfanger.
Selskapet kjøpte mellom 1904 og 1916 ikke mindre enn 9 transportskip,
både seil og damp. Transportbehovet var i første rekke kull fra
Storbritannia til Grytviken og oljefat tilbake, foruten befordring av
arbeiderne mellom Grytviken, Buenos Aires og Sandefjord.
Gamle LOUISE, som hadde ført de første forsyninger til Grytviken,
ble tidlig rigget ned til lagerskip for kull, og var i bruk til ut i
20-årene. I 1907 kjøpte CAP jernbarken TIJUCA, som gjennom en årrekke
skulle bli selskapets best kjente transporter, og en av de siste store
skværriggere i fart, om enn med hjelpemotor på sine gamle dager.
Med HARPON innkjøpt i 1911 fikk CAP sitt første store
damptransportskip. Den ble senket i 1917, men etterfulgt i 1923 av en ny
HARPON, som tjente CAP inntil 1957.
Hvalbåtmateriellet ble fornyet i 20-årene, og mellom 1921 og 1930
overtok selskapet hele 15 hvalbåter, de fleste nybygde i Norge.
ET KORTVARIG PELAGISK EVENTYR.
Midt i 20-årene inntrådte en revolusjon i hvalfangsten, igjen
med C. A. Larsen i sentrum. Det var utviklingen av pelagisk fangst. Nå
kunne hvalfangsten drives fra store flytende kokerier med flensing
ombord, uavhengig av havner og britiske lisenser.
CAP hadde ført en noe skjermet tilværelse i Grytviken, men det pelagiske
eventyr lokket. I 1927 kjøpte CAP derfor kokeriet KOMMANDØREN I fra det
konkursrammete Hvalfanger-A/S Vega, sammen med to hvalfangere. Kokeriet
var på 6457 brt, bygget i 1897 og ombygget i 1923 for fangst på Mexico.
Det hørte til de best utstyrte kokerier, men hadde ikke akterslipp. I
CAPs eie fikk det navnet ERNESTO TORNQUIST etter den svenskfødte bankier
som nå kontrollerte selskapets aksjemajoritet. Med ERNESTO TORNQUIST og
4-5 hvalbåter fanget CAP utenfor Patagonia i 1927/28 og pelagisk i
Antarktis i sesongene 1929/30 og 1930/31.
Etter gode resultater i 1930/31 falt hvaloljemarkedet sammen og
ERNESTO TORNQUIST gikk i opplag i Sandefjord. Den kom aldri mer i
fangst, men ble senere bygget om til transportskip og var i tjeneste
inntil den forliste i 1950.
CAP falt tilbake på Grytviken, som tross skiftende råstoffunderlag viste
jevne resultater. Fra 20-årene og fremover ble finnhval den viktigste
ressurs.
CAP OG SANDEFJORD.
CAP beholdt sin forbindelse med Sandefjord. I 1950 regnet man at
selskapet hadde lagt igjen 40 mill. kroner i Norge i lønninger,
materiell og reparasjoner.
Alle skyttere, offiserer, kokeribestyrere og flertallet av sjøfolk og
arbeidere ble rekruttert i Norge. CAP - eller Pesca - var et rent
Sandefjord-selskap i så måte. Transportskipet, ERNESTO TORNQUIST eller
HARPON tok inn forsyninger i løpet av ettersommeren og gikk i september,
med arbeidere og hvalbåtbesetninger og full kull-last med fra England.
Reisen gikk via Buenos Aires, og var fremme i Grytviken rundt 1.
november.
Hvalbåtene lå opplagt her, og fikk sitt vedlikehold og slippsetting i
vintermånedene. Det fortelles at da det norske forskningsskipet
POLARSIRKEL var i Grytviken julen 1981, lå fremdeles et stort antall
hvalbåtpropellere og andre reservedeler i lagerhus ved slippen.
Barken LOUISE ble liggende som et vrak inne på viken, og det ble bygget
dypvannskai for å ta inn de store transportskipene.
UNDER NY LEDELSE MED STORE PLANER
Ikke engang Andre verdenskrig klarte å avbryte virksomheten i
Grytviken. Ved hjelp av den faste staben, som nå ikke kunne dra hjem til
Norge, ble fangsten gående, som den eneste ekspedisjon i Antarktisk
etter 1941. En liten norsk militærstyrke ble til og med detasjert i 1941
av frykt for angrep fra tyske raidere.
Men mens arbeidet gikk sin gang, skjedde det en palassrevolusjon i
Buenos Aires. Alfredo Ryan trådte inn fra venstre. (Videre historie er
beskrevet
under Alfredo Ryan) (se BAS 902)
Kilde Dag Bakka Jr. |