HAL69918670220001 LIVLIG. Foto fra boka Glimt fra Fredrikshalds Sjøfartshistorie av Arild E. Syvertsen.

1867 Bark LIVLIG (1) (HAL699186702)

Type:

Seilskip, bark, treskrog
sail ship, barque, wood hull.

Off.no:

Flagg (flag):

NOR

Havn(port):

Fredrikshald

Byggeår (year built):

1863

Bnr (Sno).:

Bygger (yard):

På Prince Edward Island, Canada.

Eier (owner):

Carl Dahl m. fl., Fredrikshald.

Disponent (manager):

Carl Dahl, Fredrikshald.

Klasse (Class).:

DnV B1-3N

Tonnasje (Tonnage):

116,5 kl, 245 nrt

Dimensjoner (size):

L: 107,7’-B: 22,0’-D: 13,6’.

Lasthåndtering
(cargo handling.):

Kjølemaskineri
(Ref. machinery):

Navigasjonsutstyr:

Manøversystemer
(syst. for manouvering):

Dekksmaskineri
(deck machinery):

Kommunikasjon (comm.):

Kallesignal (Call sign.):

HBKQ

Fremdrift (propulsion):

Seil, rigget som bark.

Fart/forbr.(speed/cons.):

Hjelpemaskineri (aux):

Tot. el. kraft (el. power):

Kjele(r) (boiler):

Bemanning (crew):

Skipsfører:
Peter Martin Lobes 1867-85

Historikk:

1863 Bygget som bark VIVID på Prince Edward Island, Canada for ukjent amerikansk eier.
1867 Solgt til Carl Dahl m. fl, Fredrikshald. Omdøpt til LIVLIG.
Forlatt 21/06 i Hvitehavet, Russland grunnet isskruing. Skipet klarte seg og mannskapet gikk ombord igjen etter noen dager.
1885 Havarerte 23/03 ved Blokkhus i Jammerbugten, Jylland, Danmark.

Den Første LIVLIGS siste reis.
Fra boka Frederikshalds sjøfartshistorie av Arild E. Syvertsen.

        Året er 1885, mars måned. Ute ved Rødsbrygga på Refne ligger skutene tett, de har vært i opplag hjemme under den strengeste vinterperioden. Ikke alle skutene er hjemmehørende i Fredrikshald, noen av dem kommer fra andre siden av Oslofjorden. Isen har gått, og det er en hektisk aktivitet. Skuter lastes og klargjøres for en ny sesong. Seilmakere og repslagere leverer sine bestillinger, likeså skipshandlerne med proviant og annet utstyr. Det er mye som skal om bord før skutene er klare til å legge ut. De fleste er mindre skuter, skonnerter og brigger, sysselsatt i trelastfarten på Østersjøen og Nordsjøen. Men det ligger også noen skværriggere, barker og fullriggere her som laster for fjerne havner.
        Livlig av Fredrikshald med kaptein Peder Martin Lobes er en av skutene som ligger akterfortøyd og laster trelast. Kaptein Lobes håper de skal bli ferdig med lastingen i løpet av dagen. Livlig kom hjem fra siste tur rett før jul. De hadde hatt en stri tørn over Atlanteren med trelast fra Halifax til London, sent på året og mye styggvær. Bedre hadde det heller ikke vært over Nordsjøen under turen hjem med kull.
        Neste dag, 14. mars, tar kaptein Lobes avskjed med familien og reder Carl Dahl. Fjoråret hadde gitt brukbar inntjening på Livlig. Skuta var blitt rigget om fra bark til skonnertskip og seiler nå med åtte manns besetning, i motsetning til tidligere da de var 14 mann om bord. Da hun var rigget som bark, var hun staseligere, men det krevde større besetning å seile henne. Både reder og kaptein håper på et nytt godt år. Mannskapet er kommet om bord, flere er kjente for Lobes. Styrmann Axel Nielsen, 35 år gammel fra Herføl, kjent som en pliktoppfyllende og flink navigatør. Båtsmann Johan Ferdinant Olsson, en uredd svensk sjømann, også han gift og bosatt på Herføl. Og til sist matros Andreas Olsen fra Sørhalden. Alle disse har vært med Lobes og Livlig på tidligere turer. De øvrige fem besetningsmedlemmene er ukjente.
        Klokken 1400 var de til sjøs og kvitterte los og taubåt. Fordi vinden var kontrari hadde de benyttet taubåten helt til de var på høyde med «Skjæret». Som vanlig blåste taubåten et langt ul i fløyta til farvel idet sleperen ble kastet loss. Taubåten dreide rundt og returnerte til Fredrikshald. Livligs seil fyltes, og hun stevnet sydvestover.
        Sjøforklaringen forteller at været var skyet med vestlig vind og synkende barometerstand. Utover kvelden tiltar vinden til kulings styrke. Livlig avanserer sakte vestover langs landet. De ligger en stund for styrbord halser i sydvestlig retning, for deretter å gå over stag og ligge for babord halser. For hver gang de stagvender leser de av loggen og bruker pinnekompasset flittig. På den måten prøver de å ha så god bestikkplass som mulig og holde rede på posisjonen sin. Avdriften kan de ikke beregne, den må bare bedømmes ut fra godt skipperskjønn.
        Dagene som følger blir slitsomme, vinden blåser kuling mellom vest og nordvest. Det kreves mye av mannskapet med stadige stagvendinger og reving av seil. Regn, sludd og overvann skaper vanskelige forhold både på dekk og i riggen. Folkene surrer sjømannsgarn, et tjæret tau, rundt håndledd og ved buksebena for å hindre vann i å trenge inn under oljehyret. Alt er kaldt og vått, fyren i byssa er slukket og det er kun vann og harde skonrokker til føde.
        Stagvendingene blir forsøkt utført i vaktskiftet, da det er behov for alle mann på dekk under denne operasjonen. Folkene er inndelt i to vakter, fire timer på og fire timer av. Vendingene skjer ved at først blir stagseilskjøtene kastet loss, slik at seilene forut ikke skal presse imot når baugen skal svinge opp i vinden. Mesanskjøtene blir deretter halt inn, for ytterligere å presse baugen opp i vinden. I det øyeblikket baugen skjelver i vindøyet, blir rærne halt rundt, seilene fylles og skuta fortsetter for nye halser. Ingen kommandorop fra akterdekk er tilfeldige, alt er nøye avveid og i samspill med vind og sjø. Er det lite vind og mye sjø, kan det være vanskelig å komme rundt. Alternativet er da å halse rundt, dvs. kuvende med vinden og gå helt rundt. Dette krever mye plass og skuta mister verdifull høyde på en slik manøver.
        Det fremkommer i sjøforklaringen at skipperen ville «følge landet». Årsaken til dette er sannsynligvis at han ville ha føling med norskekysten inntil de er så langt vest at de trygt kan stå sydvest med god klaring til danskelandet i le. Derfor slår de med jevne mellomrom og seiler seg oppunder norskekysten. De gangene de er oppunder kysten og får et glimt av land, har de mulighet til å få en sikker posisjonsbestemmelse.
        Ettersom dagene går tiltar vinden, fremdeles blåser det fra vest-nordvest. De avanserer sakte vestover med både vind og sjø imot. Den 19. mars klokken 0600, fem døgn etter avgang Fredrikshald, peiler de Ryvingen fyr nordnordøst, 3 mil av etter skjønn. Det er nå disig vær, vind og sjø samme som tidligere.
Livlig er nå så langt vest at de faller av og setter kurs sydvest og ut i Nordsjøen. Utover dagen tiltar vinden ytterligere. Så langt ute i havet gir norskekysten ingen le, og sjøene er tunge. På kvelden har
vinden økt til storms styrke. Det er snøbyger og svært grov sjø. Livlig er klossrevet og ligger med le rekke i vann. Hun arbeider tungt. Det er selve storhavet som kommer inn fra nordvest. Det er noen fryktelige sjøer som med umåtelig kraft dundrer i skutesiden.
I løpet av natten øker vinden til orkan. Sjøen blåser i strimer, og det er fremdeles tette snøbyger.
        Da med ett oppdager de at noe er feil med roret! Det er dødgang i rattet. Det viser seg at «rortappene», selve beslagene som holder roret på plass, er i ferd med å løsne fra akterstevnen! Det er en alvorlig situasjon. De går over stag og ligger for babord halser maksimalt opp i vinden, kompasset viser nordnordvest. Under store anstrengelser klarer de å strekke et kraftig rep fra hver side akter ned til rorets akterkant. Ved å stramme dette håper de at det skal kunne støtte det delvis løse roret. Samtidig har de stemplet av beslagene innvendig i skroget.
        Klokken 0500 bestemmer skipperen seg for å halse rundt og lense unna været, en ikke ufarlig manøver under slike forhold. Med bare stormseil tilsatt ligger Livlig nå for babord halser og seiler tilbake inn mot Skagerrak igjen. I de grove sjøene på babord låring må to mann ved rattet bruke alle krefter for å holde henne på kurs. Hun girer fryktelig. De er redd rorskaden skal bli forverret. Sjøene vokser opp som berg, bryter og kommer frådende etter. Det er som selveste «Rasmus» skal ta dem. Iblant løftes akterenden høyt til værs, andre ganger synker de langt ned i bølgedalene. Vindens uling i riggen og sjøene som fråder og slår, skaper et inferno av bråk. Den harde sjøgangen og alt overvannet medfører lekkasje. Pumpen må bemannes ofte.
        Klokken 1700 den 20. brekker roret omtrent tre fot nedenfor øvre rortapp. Kapteinen skriver følgende: Fartøyet er nå ganske uten kommando. Livlig seiler videre med de tilsatte stormseil i nordnordøstlig retning. Vind og sjø samme.
        Situasjonen er dramatisk. Vinden blåser hele dagen med uforminsket styrke. Ved midnatt peiler de Hanstholmen fyr i østsydøst, 4 mil av etter skjønn. Det har sluttet å snø, været er disig. Vind og sjø har gitt dem en kraftig avdrift mot syd. De kan intet gjøre, fartøyet er helt uten kommando. De kjenner alle Jyllands forræderiske kyst. Ingen le eller havn å søke inn i ved pålandsvind, derimot grunne revier (grunne banker) som strekker seg langs landet. De er dømt til å bli vrak.
        Kaptein Peder Lobes tenker tilbake til 1867. De var underveis til Arkangelsk og meget nær ved å forgå. Et mirakel gjorde at de klarte seg og fikk Livlig igjen. Denne gang ser det ikke ut til å være noen vei utenom. Like i le ligger Jammerbukta med utallige forliste skuter.
        Utover formiddagen den 21. spakner vinden og går over på øst- nordøst. De er nær kysten. Sjøforklaringen forteller: Vi gjorde mange forsøk på å få fartøyet rundt og over på den annen baug, men det lykkedes ikke. Livlig har fremdeles sine stormseil tilsatt. Kurs og avdrift fører mot land. De forsøker ved hjelp av babord anker og et kraftig rep festet til selve ankeret å få skipet til å gå rundt. Men forsøket mislykkes. Fartøyet blir liggende samme vei. Vinden er nå variabel mellom nordnordøst og østnordøst. Utover ettermiddagen ser de flere dampskip passere. Livlig har nødsignaler oppe ... om nogen assistance kunne være mulig. Men ingen kommer nedenunder uaktet de måtte kunne se signalene våre, skriver kaptein Lobes.
        Dagen svinner. De ser nå hele tiden landet i le, omtrent 2 mil av. Den påfølgende natt sees intet fyr. En fortvilt stemning råder, de blusser på nytt etter hjelp. Skjer strandingen i dagslys, øker muligheten for å overleve, da vil strandboerne lettere kunne oppdage dem og komme raskt til unnsetning.
Da det lysner av dag den 22. mars, ser de landet rundt og brenninger i le. Ankrene er klare, men å greie å stoppe vil være en umulighet. Det blåser fremdeles en kuling med mye sjø. Mannskapet er samlet akter, det er nå ikke mer de kan gjøre.
        I mars måned 1885 hadde det blåst kraftig pålandsvind ved Jyllands vestkyst i flere perioder. Vinteren ville ikke slippe. Natt til den 22. mars var tredje natt på rad strandboerne ved Blokkhus redningsstasjon gikk vakt. Det hadde blåst storm og orkan av nordvest i flere dager. Havet var meget opprørt, og bølgene brøt høye og brede ute ved revlene. Det var et uavlatelig bråk. Skumflak blåste i strimer innover land, riktig et slikt vær hvor strandinger kan skje. Strandfogdene langs kysten var nøye på at det ble gått vakt i deres len i slikt vær. Det var lange og harde vakter for strandboerne. Skulle de oppdage skip i nød, måtte de stå oppe på selve sandklittene. Denne natten blåste sanden som snø gjennom luften. Det var vanskelig å holde utkikk direkte mot vinden. I et slikt vær var det ikke langt utover havet de kunne se.
        I skumringen klokken 0530 på morgenen oppdages Livlig. Fra strandingsrapporten til Blokkhus redningsstasjon kan vi lese: Oppsynsmanden fikk straks beskjed om at et skip i en avstand av 1 mil styrede mot land. Redningsbåten ble omtrent klokken 0600 brakt til stranden og gjort klar.
Om bord på Livlig er prammen gjort klar og livbeltene tatt på. De første minuttene etter strandingen er avgjørende for om de skal overleve. Et skip som blir liggende i brenningene, blir mast i stykker
på kort tid. Deres håp er derfor å komme så nær land som mulig. De kan se at de er oppdaget av strandboerne. Redningsbåten går fra land med kraftige åretak. Den løfter stevnen høyt, og sjøene slår over mennene idet båten blir presset igjennom brenningene. Livlig nærmer seg samtidig den ytterste revlen. Vanndybden her er som regel 14-15 fot, med litt hell vil de bli løftet over av sjøene som uavlatelig slår inn. De kjenner skipet tar grunnen idet de passerer den ytterste revlen. Det går et støt gjennom skroget, men heldigvis blir Livlig løftet flott og seilasen mot land fortsetter. De er nå ½ mil av land, og redningsbåten er like i nærheten på deres lo side.
Akterut ved rorkulten om bord i redningsbåten sitter Peder Christian Andersen. Han styrer båten med stø hånd og vurderer strøm og sjø nøye. De tolv mennene ved årene ror taktfast med kraftige åretak. Peder Christian Andersen har hatt stillingen som formann ved stasjonen i mange år og har vært med på utallige redningsaksjoner. Han er glad det er dagslys, dessuten har vind og sjø lagt seg betraktelig det siste døgnet. Redningsmennene forstår at skuta må ha skade på roret. Den kommer med seilene fremdeles tilsatt direkte mot brenningene og land. Han ser skuta støter bunnen ved passering av tredje revle, men riggen står fremdeles, og hun fortsetter seilasen imot dem. De selv har nå passert annen revle og ligger nå like i lo av Livlig. De vil forsøke å borde henne på lo side før hun støter på den andre revlen. Der vil hun bli stående, mastene vil knekke og hele riggen gå over bord på le side. Peder Christian Andersen har derfor manøvrert redningsbåten slik at de ligger i lo for havaristen. De kan la seg drive ned mot skuta uten fare for å bli fanget av overbodfallen rigg.
        I neste øyeblikk støter Livlig på den andre revlen og blir stående å hugge. Det går en kraftig skjelving gjennom skuta, men mastene står fremdeles. I samme øyeblikk lar redningsbåten seg drive ned langs siden. De har lange båtshaker klar til å holde båten ifra skutesiden. Sjøene løfter redningsbåten høyt opp langs skutesiden på Livlig, for så i neste øyeblikk å suge den ifra og langt ned i bølgedalen. Mannskapet på Livlig er klare, de vet at det gjelder å være raske nå. Alle åtte klarer å komme velberget over i redningsbåten som støter kraftig fra og ror mot land. Fra redningsbåten ser de at først går fokkemasten over bord, deretter følger stormasten. De er slitne, det er vemodig å se hva som skjer med Livlig der ute i brenningene, men mest av alt føler de glede over å være berget.
        I strandingsrapporten fra Blokkhus redningsstasjon kan vi lese følgende:
        Klokken 0700 formiddag støtte skipet på den annen revle, 700 alen fra land. Besetningen, 8 mann, hoppet nå i redningsbåten som bordet Livlig. Klokken 0730 formiddag landede redningsbåten velholden på land. Vinden var NV med frisk kuling og fyldig strøm. Skipet landfattes formedelst sjøskade.
        Livligs mannskap ble tatt godt hånd om av de danske redningsmennene. De ble alle innkvartert i den nærliggende Strandingskroen. Mannskapet fikk plass i selve krolokalet, og kapteinen ble, slik sedvanen var ved forlis, innkvartert i «kapteinsværelset». Dette er et kvistværelse hvor de forliste kapteiner hadde utsikt direkte mellom sandklittene utover Jammerbukta, området hvor de hadde forlist. Kaptein Lobes fikk sendt telegram hjem til Fredrikshald og varslet reder Carl Dahl. Norsk konsul J. Nielsen i Hjørring bisto kaptein og mannskap, dessuten ble han oppnevnt som havariagent av forsikringsselskapet, som var Norske Lloyds.
        Sjøforklaring ble avholdt ved Blokkhus redningsstasjon 23. mars 1885. Rapporten er underskrevet av kaptein Peder Lobes, styrmann Axel Nielsen, båtsmann Johan Ferdinant Olsson og matros Andreas Olsen.
        I strandfogdenes daglige rapporter etter Livligs forlis kan man fra området ved Blokkhus og Pårupshvarre, et strandområde nord for Blokkhus, lese om ilanddrevet props og annet vrakgods. Rapportene er svært nøye skrevet, både antall og nøyaktige mål på ilanddrevet trevirke er oppført. Dette vrakgodset ga både arbeid og inntekter til lokalbefolkningen.
        Det danske redningsvesen har vært, og er, blant de beste i verden. I 1885, året Livlig strandet, var det til sammen 46 redningsstasjoner mellom Skagens Gren i nord til Blåvandshuk og Fanø. En typisk redningsstasjon besto av en hytte hvor de oppbevarte redningsbåten og et rakettkasteapparat. Hver redningsstasjon hadde ansvar for en avgrenset del av kysten. I storm og pålandsvind gikk de strandvakt med utkikk etter skip i nød. Det var fiskere og strandboere som byttet på å gå vakt langs kysten, ofte døgn etter døgn mens uværet raste i sterk pålandsvind. Utallige liv er berget av danske redningsmenn som med fare for eget liv bega seg ut i opprørt hav i åpne redningsbåter. Mange ganger gikk det galt, og redningsmenn ble selv offer og druknet.
Blokkhus redningsstasjon ble opprettet av redningsvesenet i 1852. Stasjonens oppsynsmann ved Livligs forlis var kjøpmann N.B. Klittgaard. Klittgaard var dekorert for sin innsats i redningsvesenets tjeneste.
        Formann i redningsbåten, Peder Christian Andersen, var ansatt ved stasjonen fra opprettelsen i 1852 til han søkte avskjed i 1892 på grunn av høy alder. Peder Christian Andersen var kjent som en djerv redningsmann og var dekorert med Danebrogsmændenes Hæders- tegn. Stasjonen reddet i alt 118 skipbrudne sjøfolk, men ble nedlagt i 1944 under tyskernes besettelse av Danmark. Mange hus, deriblant redningsstasjonen, måtte rives for å gi plass til tyskernes forsvarsstillinger da de forventet en invasjon i området. Redningsbåten ble da sendt til København.
        Like i nærheten av stedet hvor redningsstasjonen lå, er det at man finner den koselige Strandingskroen. Denne kroen ble etablert som spise- og skjenkested så tidlig som i 1761 og hadde direkte utsikt over havet. I dag er dessverre utsikten stengt av et nybygd hotell. Gjennom årene har de forskjellige krovertene samlet vrakgods til utsmykking av kroen. Det er i det innerste rommet i kroen vi finner Livligs og mange andres navnebrett. Dagens kroverter kjenner godt flere av skutenes historier. Så det var med en god blanding av ydmykhet og alvor jeg inntok mitt sildemåltid i denne kroen under årets seilas til Danmark. Ydmyk overfor de dramatiske historiene som alle disse ilanddrevne navnebrettene taust vitner om, og samtidig takknemlig for at flere generasjoner kroverter har vist ærbødighet og respekt for livet og historiens harde realiteter.
        Kaptein Peder Martin Lobes ga opp sjøen etter forliset med Livlig. Han etablerte brenselsforretning innerst på Langbrygga og solgte etter hvert også mye steamkull til et stadig voksende antall dampbåter som anløp byen. De eldste haldensere vil huske at hans forretning lå ved bussholdeplassen, på området hvor det nå skal bygges nytt hotell.

History in English:

1863 Built as barque VIVID on Prince Edward Island, Canada for unknown American owner.
1867 Sold to Carl Dahl et. al, Fredrikshald. Renamed LIVLIG.
Abandoned 21/06 in Hvitehavet due to ice. Boarded again some days later.
1885 Wrecked 23/03 at Blokkhus in Jammerbugten, Jutland, Denmark.