|
Etter at
Halden Dampskibsselskab innstilte trafikken i 1881, var det slutt på
byens deltagelse i rutefarten på hovedstaden. Jernbanen overtok såvel
passasjer- som godstrafikken. Men det ble ikke slutt på skipstrafikken
inn fjorden, det var flere som forsøkte seg i fraktefart med små
seilskuter. En viss Tøger Pedersen Lie skal ha drevet denne trafikken
med flere skuter. I Fredrikstad var det to selskaper som drev lasterute
med dampskip mellom byen og Kristiania.
Noe liknende var det interesse for å få i stand i Fredrikshald
også. 12. mars 1890 ble Fredrikshald Dampskibsselskab stiftet, og en
liten godsbåt, damplekteren "FREDRIKSHALD 1", bestilt fra Nylands
Verksted. Navnevalget tyder på at man allerede nå tenkte å anskaffe
flere båter. Til direksjon i selskapet ble valgt skipsfører Johan Markus
Jensen (formann), konsul C. Wiel Gedde og bakermester Jens Severin
Johannessen. Jensen ble samtidig fører av "FREDRIKSHALD 1", til
han 1. juli 1892 overtok som selskapets disponent. Det var en stilling
han hadde til 1. januar 1910 da Marius Adolf Martinsen overtok. Han kom
til å fungere i mer enn 40 år.
I Fredrikshald ekspederte man båtene selv, fra egen eiendom med
kai og lagerskur på indre havn. I Kristiania og i Moss (som hele tiden
ble anløpt begge veier) fikk man seg agenter, i Moss firma H. Schianders
Eftf. og i Kristiania Pedersen & Meinich. Dette var selskapets agenter i
de 70 årene man drev.
Denne godsrutefarten ble hele tiden drevet uten noen som helst
form for tilskudd, og hele tiden i konkurranse med jernbanen. Likevel
gikk det godt, og man kunne gå til utvidelser, både i 1894 og i 1900
kunne man anskaffe nye godsbåter. Det var nå ingen problemer å
underholde rute begge veier hver dag. Ruteopplegget var å gå fra Oslo
eller Halden etter arbeidstidens slutt, ekspedere Moss på nord- og
sydgående engang på natten, og være framme tidlig på morgenen. Så vidt
jeg vet var dette ruteopplegget i de 70 årene man drev.
I 1909
prøvde man å ta opp passasjerfarten mellom Fredrikshald og Kristiania.
Dampskipet "HALDEN" ble bygget på Akers og satt i fart. Det ble
holdt i fart til 1. verdenskrig kom.
Verdenskrigen ble en vanskelig tid. Godsmengden sank og
bunkersprisene steg. I 1915 fikk man solgt "FREDRIKSHALD 2", og
året etter solgte man "HALDEN" til den Keiserlige Russiske
Marine. For disse pengene ville man anskaffe en motorlekter. Etter et
par forgjeves forsøk fikk man i 1919 tak i en tidligere nederlandsk
lekter som fikk navnet "FREDRIKSHALD 2". Igjen hadde man tre
jevnstore lasteskip i fart. I 1919 og 1920 anskaffet man også tre
fartøyer på rundt 30 BRT Det er ikke klart hva disse egentlig ble brukt
til, men de var muligens slepebåter. I de samme årene anskaffet man en
rekke lektere.
Slutten av 20-årene ble en begivenhetsrik tid. Byen skiftet navn
til Halden, og i 1928 besluttet dampskipsselskapet seg for å følge
etter. Da var "FREDRIKSHALD 6" allerede solgt, men de andre 5
skiftet navn til "HALDEN 1 til 5" I løpet av de neste par
årene ble "HALDEN 5", "HALDEN 4" og "HALDEN 2"
solgt, og en nøyde seg med å holde "HALDEN 1" og "HALDEN 3"
i fart.
Uten noen ytterligere fornyelse tøffet de to gamle dampskipene
sin nattelige rute mellom Oslo og Halden. Store overskrifter var ikke
dette selskapets skjebne, men man maktet å skrape sammen et lite
overskudd. En eneste begivenhetsrik tur hadde man, natten mellom 8. og
9. april 1940. "HALDEN 1" var på vei inn Drøbaksundet da men
kunne ane et stort mørklagt fartøy som også var på vei innover.
Plutselig braket det til, man hadde kommet mellom "BLUCHER"
og Oscarsborg Festning! Etter et par skudd, heldigvis med finkalibrede
kanoner, gjennom skorstein og livbåt kom man seg inn til Drøbak. Krigen
var kommet til landet.
Både under krigen og i etterkrigstiden dunket disse to trofast
på sin vei. Fra vinduet hjemme i Halden kunne jeg se en av dem sige til
kai om morgenen like før jeg skulle til skolen og at den under en
kraftig røyksky (så vidt jeg vet var de kullfyrte så lenge de var
dampskip) pese avgårde igjen utpå ettermiddagen. De så både gammeldagse
og slitne ut. Foretagenet hanglet og gikk, men penger til fancy maling
var det nok ikke. Det var ikke lenger jernbanen som var hardeste
konkurrenten, lastebiler og trailere greidde turen til Oslo på 2 timer,
dampen peste hele natten. Noe nytt måtte til.
I 1955 ble nybygg på 170 tdw. kontrahert fra A/S
Tittelsnes mek. Verksted for Kr. 519.000. Trolig i forbindelse med
dette, ble det gamle DS "HALDEN 1" som nå var blitt 47 år, solgt
for Kr. 80.000. Man fikk utbetalt Kr. 60.000 kontant, resten skulle
betales over 4 år.
Men Tittelsnes mek. kom opp i vansker. Etter at to terminer à Kr. 80.000
var betalt, ble kontrakten kansellert, da verkstedet var i økonomiske
vansker. For den ene terminen hadde man ikke sørget for garantier, og
den måtte avskrives som tapt på regnskapet for 1957. Man hadde nå bare
en båt, og måtte leie inn et fartøy.
En måtte
se seg om etter en ny båt. Resultatet ble MS "LEVANGER”, bygd som
DS "TINN" i 1911. Den var forholdsvis nylig blitt ombygd til
lasteskip med motor, og ble kjøpt for Kr. 220.000. Era 20. juli 1957 ble
den satt i fart som "HALDEN 1".
Det viste seg nå at godsmengden begynte å avta. Fra 10.mars 1958
ble "HALDEN 3" lagt opp, og kom ikke mere i fart for selskapet. I
november 1959 ble den solgt for Kr. 60.000. "HALDEN I"
fortsatte alene.
Men vanskelighetene fortsatte, og på ekstraordinær
generalforsamling 28.juni 1963 ble selskapet besluttet oppløst.
Haldens Dampskibsselskap A/S innstilte driften i 1964, etter 74
års trofast drift. I dag, med intens biltrafikk Halden - Oslo, er det
vanskelig å forstå at det så lenge var mulig å tjene penger på
godsrutefart mellom byene. |