Brummenæs & Torgersen - Europas første kvinnelige skipsredere.

        I 1909 startet et bemerkelsesverdig rederi opp i Haugesund. På en tvangsauksjon i 1909 ble D/S «Goval», en gammel sildedamper fra 1891 på 450 dvt, lagt ut for salg. Slik historien blir fortalt, skal en møbelsnekker, Krohn Haaland, ha møtt opp på auksjonen og begynt å by på båten. På spøk skal H. M. Wrangell, Erich Lindøe og flere andre størrelser innen byens skipsfart ha latt være å by, slik at møbelsnekkeren ble hengende ved budet sitt. Stor var overraskelsen da Krohn Haaland bladde opp pengene. Krohn Haaland hadde fungert som stråmann for to kvinner som nå ville inn i skipsfarten.

        Hanna Brummenæs (1860-1942) og Bertha Torgersen (1864-1954) var nykommerne, og de er ofte omtalt som Europas første selvetablerte kvinnelige skipsredere.
        Startkapitalen deres var ikke et resultat av arv etter avdøde ektemenn. Begge to hadde bakgrunn som butikkpiker, men i stedet for å gifte seg, få barn og slutte i arbeidet, flyttet de to sammen og startet egen butikk på Visnes på Karmøy. Da kobbergruvene der ble lagt ned, flyttet de til byen og startet manufakturforretning. Da de var i slutten av 40-årene, hadde de lagt seg opp tilstrekkelig kapital til å kunne investere utenfor forretningen sin og kjøpte D/S «Goval».
        Butikken beholdt de i flere år, men etter hvert tok rederivirksomheten fullstendig over. I perioden 1910-1916 kjøpte Brummenæs & Torgersen ytterligere fire skip på mellom 1350 dvt og 3200 dvt. Rederiets forretningsideologi ble tidlig etablert; jo billigere jo bedre. Tre av skipene var bygget på 1880-tallet, og det siste, D/S «Venborg», som ble kjøpt i 1916, var bygget i 1904. Brummenæs & Torgersen plasserte flere av skipene i enkeltskipsaksjeselskaper, men i likhet med Knut Knutsen O.A.S, ville de ha kontroll i selskapene sine og satt med flertallet av aksjene selv. Slik beholdt de store deler av inntektene selv, og råderett over rederiet. Skipene hadde også vært så billige å kjøpe at gjelden må ha vært minimal på skipene. Jobbetiden kom og gikk uten at de to rederne foretok seg noe mer. De eide enkelte aksjer i andre rederier, men jobbet på ingen måte med lånte penger som så mange andre.
        Da første verdenskrig var over, satt Brummenæs & Torgersen med en stor kontantbeholdning, men uten skip. D/S «Goval» gikk ned allerede i 1911, og resten av flåten sank under krigen.
        Dette var også noe som kom til å forfølge rederiet i all sin fremtid. Med to unntak, D/S «Solhaug» i 1935 og M/S «Equatore» i 1939, solgte ikke rederiet et eneste skip, alle gikk tapt ved forlis, de fleste i de to verdenskrigene. Forliserstatningene gjorde at rederiet må ha sittet med flere millioner kroner i frisk kapital i 1919 da «alle» bestilte nye skip, men Brummenæs & Torgersen syntes at dette var altfor dyrt og holdt seg i ro.
        I 1921, etter at fraktsammenbruddet hadde ført prisene nedover, kjøpte rederiet skip igjen. I perioden 1921-27 kjøpte de fire skip mellom 4000 og 6000 dvt i tillegg til en sildedamper fra Steffen Staalesen i 1926. Fremdeles holdt de seg til brukte skip. Alle var bygget mellom 1896 og 1919 og gikk, med unntak av sildedamperen, i ulik trampfart så som sukkerfart på Cuba-USA, i saltfarten Trapani-Norge, i kisfarten Narvik-Kontinentet-England og i kornfarten på Svartehavet. Dessuten gikk et av skipene i flere år i fart på Kina.
        Brummenæs & Torgersen hadde alle muligheter for å satse stort i andre halvdel av 1920-tallet. Enkeltskips-aksjeselskapene deres hadde mye penger på bok, og de hadde selv full kontroll. Her var det ingen banker som kunne legge seg opp i utbytte- eller investeringspolitikken.     De to damene var imidlertid uhyre forsiktige med pengene sine.
        Da arvingene skulle gjøre opp boet i 1954, viste det seg at et av selskapene, A/S Britannica, fremdeles hadde store bankinnskudd som stammet fra forsikringsoppgjørene etter første verdenskrig. Som vi har sett, var det skattefritak for forliserstatninger så lenge de ble brukt til skipsinnkjøp. Det er derfor sannsynlig at Brummenæs & Torgersen gjennom sine skipsinvesteringer i mellomkrigstiden ikke engang brukte opp erstatningsbeløpene etter første verdenskrig.
        Det var neppe noen gang aktuelt for dem å forsøke å komme inn i mer kapitalkrevende skipsfart, for eksempel med motortankskip, slik som Amlie ønsket. De hadde mer enn tilstrekkelig med midler til å betale den første avbetalingen for et motortankskip, men de måtte ha satt seg i gjeld for mange år fremover i bytte for et moderne skip. I stedet valgte de en helt annen, og fullstendig mislykket, vei inn i motorskipenes æra.
        I 1929 kjøpte rederiet sitt første og eneste motorskip. Valget falt på det som må ha vært det billigste motorskipet som var å oppdrive på markedet. M/S «Equatore» (7300 dvt) var bygget i 1912 og var verdens tredje eldste havgående motorskip. Skipet kostet kun 475.000 kroner. Samme år fikk for eksempel Knut Knutsen O.A.S, levert det 8300 dvt store linjeskipet M/S «John Bakke» til en pris av 2,4 millioner svenske kroner.
        M/S «Equatore» ble en økonomisk nedtur for rederiet med sitt nedslitte maskineri og sine hyppige reparasjoner. Etter kun et par turer ble hun lagt opp og blant annet brukt som kornlager i Stavanger. Skipet ble solgt i 1939 til opphugging for 180.000 kroner. M/S «Equatore» ble det siste skipet Brummenæs & Torgersen kjøpte. Det ene dampskipet ble solgt i 1935, og de tre lastedamperne gikk alle tapt under krigen. Sildedamperen gikk på grunn høsten 1945, og med det var 35 års rederidrift over.
        Hanna Brummenæs døde i 1942 og Bertha Torgersen i 1954. De etterlot seg ingen barn, og det ble opp til nieser og nevøer å gjøre opp om de om lag seks millioner kronene som var igjen etter de to driftige og sparsommelige rederne.
        Brummenæs & Torgersen var naturlig nok sjeldne fugler i skipsfartsmiljøet i Haugesund. Mens alle andre redere var menn, og deres koner bedrev tiden i foreningsliv og styreverv for ulike veldedige formål, drev de to etter lokal målestokk et større rederi og var med på å prege byens næringsutvikling. Hvordan dette «kvinnerederiet» ble oppfattet i samtiden, er usikkert, men det er tegn som tyder på at de kanskje ikke ble tatt så seriøst som sine mannlige kolleger. Blant annet hevdet onde tunger i byen at årsaken til at de hadde kjøpt M/S «Equatore», var at interiøret var så flott. Som damer var de selvsagt så svak for innredningen at de ikke sjekket motoren ordentlig, var omkvedet.
        Haugesund Rederiforenings årlige fest, hvor rederne kunne ta med sine bedre halvdeler, het «Fest med damer» til tross for at to av medlemmene og innehaverne av byens fjerde største rederi på 1930-tallet vitterlig var kvinner. Omtalen av deres samboerskap i lokalpressen var også preget av en litt ovenfra-ned-holdning de servile Haugesunds-avisene neppe ville våget å bruke om byens ledende menn og deres ekteskap: «De to unge piker blev venner, og et fastere ungpikevennskap, har vel sjelden vært sluttet.»
        For å lykkes i en verden dominert av menn, praktiserte Brummenæs og Torgersen et nærmest tradisjonelt kjønnsrollemønster. Hanna Brummenæs representerte alle maskuline verdier i forholdet. Hun var kjent for sin strenge disiplin og hyppige skjenne-prekener overfor kaptein og mannskap, og ble populært kalt for «Brumma». Hun gikk nesten alltid i mannsklær og ble ofte sett mens hun iført arbeidsklær inspiserte rederiets skip fra topp til bunn. Framferden og rederidriften ga dem også respekt som næringsutøvere, om enn kanskje ikke i samme grad som den respekten som ble H.M. Wrangell og de andre herrene til del.
        Brummenæs adopterte derimot ikke en av de største maskuline dyder i Haugesund, nemlig spekulasjonslysten. Som vi tidligere har sett, ble spekulasjon brukt i samme åndedrag som «mannsmot» i byen ved århundreskiftet, men verken under jobbetiden eller etterpå kan Brummenæs & Torgersen sies å ha satset alt på ett kort. Under jobbetiden var dette økonomisk sett et klokt valg, men i mellomkrigstiden lå alt til rette for en stor ekspansjon hvis de bare hadde valgt å satse på moderne motorskip. Brummenæs & Torgersen holdt seg trofast til den oppskrift som hadde gitt dem deres solide økonomi, og vurderte nok aldri å forlate den smale sti med gamle og billige skip og masse penger på bok. Rederiet stagnerte derfor gjennom 1930-tallet, og heller ikke Brummenæs & Torgersen kunne spille den rolle vi innledningsvis forventet at rederiene i byens mellomsjikt skulle spille.