|
Men før vi fortsetter med merittene til Tysklands siste
hjelpekrysser, er det verdt å dvele ved en episode: det eneste kjente
norske sabotasjeforsøk mot den tyske overmakt etter at hjelpekrysserne
hadde slått til.
Noen av mannskapene satt noen måneder i japanske fangeleire
sensommeren og høsten 1942, før de på ny ble tatt ombord i MADRONO.
Andre, som lettmatros Magnus Heggø, var om bord på skipet hele
tiden. Kristiansandsskuta var nå omdøpt til ROSSBACH
og ble sendt med tysk prisemannskap fra Japan, som blokadebryter med
kurs for Frankrike. Starten på den mer enn seks måneder lange ferden var
kronglete. Først var skipet innom Dairen i Korea-bukten for innlasting
av soyaolje. Der varte og rakk det med å få full last, så ROSSBACH/MADRONO
gikk tilbake til Japan og Kobebukten hvor lasten ble komplettert
sist i november 1942. Her ble flere fra MADRONOS
besetning tatt med, etter at de i fire måneder hadde slitt hardt i
japanske leire med lossing og lasting av skip og jernbanevogner, i
steinbrudd og med opprydningsarbeid i et skogsområde. I alt var de 20
fra den opprinnelige skipsbesetningen, ni indere og elleve nordmenn.
ROSSBACH/MADRONOS planlagte lossehavn for
soyaoljen var tyskkontrollert havn i Europa, Bordeaux. Underveis mot
Sundastredet var skipet innom Singapore og Batavia for bunkring. Så
begynte seilasen rundt Afrika. Kursen ble lagt langt utenom de vanlige
skipsleiene. Magnus Heggø forteller: «Vi var nesten nede i
iskanten før kursen ble lagt vestover og deretter nordover.» Tyskerne
hadde skiftet ut formasten, den nye var dobbelt så høy som
MADRONOS vanlige, med en utkikkstønne nesten helt oppe i
toppen. Fra utkikkstønnen ble det holdt konstant vakt. Høyden gjorde at
ROSSBACH/MADRONO kunne se (i klarvær) alle andre
skip først og eventuelt skifte kurs.
Men faren - den allierte blokaden - var der. ROSSBACH/MADRONO
seilte i en konvoi med flere andre tyske skip som gikk med stor
avstand. «Vi var siste båt i kolonnen,» sier Heggø, «og til sist var
alle båtene foran oss tatt i tur og orden».
I månedskiftet februar/mars befant skuta seg i Sør-Atlanteren
da tysk marineledelse ga ordre om å stoppe. Med de mange senkningene av
tyske skip anså man videre ferd nordover til Bordeaux for risikofylt.
Men 'Befehl ist Befehl', så etter et par timers tenkepause, tørnet
tyskerne ROSSBACH/MADRONO og forberedte ny runding
av Afrika. Kontraordren denne dagen, 1. mars 1943, var en stor skuffelse
for tyskerne om bord, men enda større for nordmennene som hadde gledet
seg til å komme i europeisk farvann. Den nye kursen med Japan som mål,
var på alle måter nedslående.
Kort tid etter skjedde noe som fikk dramatiske følger for
nordmennene. Tre av karene, matros/skytter Trygve Berge, lettmatros
Magnus Heggø og pumpemann Tønnes K. Tønnessen, hadde alt sommeren 1942
snakket om mulighetene for å sette tyskerne ut av spill, slik at den
norske besetningen kunne overta skuta. En plan om overtakelse ble
skrinlagt på grunn av risikoen. Men nå, i mars 1943, med kurs for
Japan, vokste en «kupp»-plan fram på nytt i samtaler mellom de tre
sjøfolkene.
Berge, Heggø og Tønnessen fant ut at beste sjanse var å låre en
av livbåtene og rømme med denne. Dersom skipets maskineri samtidig ble
satt ut av drift, anså de sjansene for å lykkes som brukbare. Gunstigste
tidspunkt ville være litt før skipet forlot den stødige passatvinden som
i Det indiske hav blåser mot Afrika-kysten.
De tre tenkte først å sette styremaskinen ut av funksjon, men
droppet det. Så fremholdt Berge at hvis kanonprosjektiler ble sendt mot
en hard flate med tilstrekkelig fart, ville de eksplodere.
ROSSBACH/MADRONO hadde en trippel ekspansjons-dampmaskin
med en lavtrykk, bred i omfang og med en stor flat topp. Fra akterdekket
var det mulig å slippe kanongranater gjennom maskin-skylightet ned på
toppen av lavtrykken som lå rett under. Dette måtte være måten å gjøre
det på.
Karene smuglet planmessig litt proviant, vann og andre ting de
ville trenge, om bord i en av de utsvingte livbåtene. Berge stakk til
side et stort norsk flagg som de kunne bruke for å påkalle oppmerksomhet
om de møtte allierte skip. Heggø forteller at de andre nordmennene ble
orientert om planen, men begeistret var de ikke. «Om de trodde vi skulle
gjennomføre den, vet jeg ikke. Men vi oppfattet at de passivt godtok.»
Om kvelden 26. mars 1943, like før skipet var ute av passaten,
skapte mørke skybanker en ekstra mørk natt. Tiden var inne. Berge satt
klar ved maskinskylightet med 3,8" granater som skulle slippes ned, mens
Heggø og Tønnesen sto klar med hver sin nyslipte og sylskarpe kniv for å
kutte de to taljerepene. På signal fra Berge skulle repene kuttes og
granatene kastes. Det oppsto kluss med den ene taljen, så livbåten
landet på sjøen alene mens Heggø og Tønnesen hoppet i sjøen. Selv om det
var bekmørkt, kom de to seg raskt opp i livbåten. Berge havnet også i
sjøen, men ikke kunne det ropes i det stupende mørket, og først etter at
de to andre hadde rodd litt rundt, fant de Berge og dro ham opp i
livbåten.
Granatene hadde ikke eksplodert, ROSSBACH/MADRONOS
maskineri var uskadd. «Antakelig var det helt urealistisk å tro at
de skulle antenne alene ved å bli kastet ned ti meter på lavtrykken,»
sier Heggø.
Det hadde trolig blitt for mye for unggutten Berge - den
mislykkede sabotasjen i maskinen og ventetiden i sjøen før han ble
funnet av de andre. Han satte seg rett opp og ned i livbåten og sang
«Ja, vi elsker». De andre måtte hysje på ham.
De lenset livbåten og heiste seilet for å utnytte den friske
passatvinden. Skuta forsvant i nattemørket - enn så lenge. Etter noen
timer øynet de en skygge mot horisonten, og nordmennene skjønte at det
ble lett etter dem. «Det verste var at månen kom opp da MADRONO
kom på retur for å lete etter oss,» sier Heggø. Karene tok ned mast
og seil og dro bunnproppen ut, slik at livbåten skulle synke ned til
esingen for å være så lite synlig som mulig. Forgjeves.
På ROSSBACH/MADRONO var det mellom kl 1930
og 2000 hørt en del rammel på dekk. Det ble raskt oppdaget at aktre
babord livbåt var forsvunnet. Alle nordmennene ble kalt akterut i messen
- tre mann var borte. Like etter ble tyskerne oppmerksom på at det var
sluppet to kanongranater i maskinen.
Oppstandelsen var stor og tyskerne forbannet.
ROSSBACH/MADRONO tørnet rundt. Ikke lenge etter ble
rømlingene tatt igjen og kommandert opp en leider, mens tyskerne siktet
på dem med maskingeværer. Den tyske kapteinen utsatte dem for harde
forhør. Hadde noen tyske sjøfolk hjulpet dem? Hadde de andre nordmennene
hjulpet? Kapteinen trodde ikke at de tre alene hadde klart å få ut den
tunge livbåten, og han truet med å skyte om de ikke fortalte hvem som
hadde sendt prosjektiler mot lavtrykken.
«Jeg var sikker på at nå var det slutt,» minnes Heggø om
situasjonen da de tre ble dyttet med fjeset hardt presset inn mot
skottet. Bak seg hørte de at det klikket i maskingeværene. «Jeg skjønner
ikke hvorfor de ikke skjøt oss.»
Ingen skudd falt. Berge, Heggø og Tønnessen ble sendt ned og
låst inn i hver sin sommertank. Det er en atskilt topptank som er felt
ned i den store tanken - ca. tolv meter lang, tre meter bred og to-tre
meter høy. Samtidig ble de åtte andre nordmennene sendt ned i en fjerde
sommertank. Deretter ble alle tankluker avlåst. Kan man forestille seg
den terror det var å bli plassert inne i en tank i Det indiske hav? Over
skinte tropesolen. De to tankene til Berge og Tønnessen var tørre, i
Heggøs tank fløt en del soyaolje på bunnen. Han fant seg et lite, tørt
hjørne å sitte i.
Varmen var forferdelig og luften dårlig. To ganger om dagen ble
tanklukene åpnet mens det ble sendt ned mat og vann, men langt fra nok
til å stille tørsten i heten. Etter et par dagers isolering fikk de tre
rømlingene sitte en halvtime ved lukene hver dag. Den tredje dagen for
lufting var ikke Berge ved luken sin. Heggø og Tønnessen undret seg over
det, de hadde hørt ham rope etter vann de to siste døgnene. Forklaringen
fikk de norske sjøfolkene først etter noen dager. Berge var død. Han
hadde tatt sitt eget liv. Han hengte seg ved hjelp av buksebeltet.
Skytter/matros Trygve Berge fra Tysnes rakk ikke å fylle 23 år.
Han ble begravet uten at noen av skipskameratene fikk være til stede.
Det skjedde da ROSSBACH/MADRONO ankom Batavia for
bunkring første uke i april, da ble Berge tatt på land og gravlagt,
trolig 10. april.
Skipet fortsatte etter få dager til Singapore. Der ble 2. maskinist
Anton Minsaas innlagt på sykehus, men ble snart utskrevet og fulgte
skipet videre. ROSSBACH/MADRONO ankom Manila på
Filippinene, fortsatt med de norske fangene nedlåst i en tank.
Heggø og Tønnessen var etter Batavia flyttet over til tanken
der de åtte andre norske sjøfolkene var plassert. Stemningen mellom de
to gjenlevende «sabotørene» og de andre nordmennene var elendig. «Ikke
merkelig,» sier Heggø, «de kalte det mordforsøk - at vi slapp
kanongranater og deretter flyktet.» Nordmennene tilbrakte til sammen 32
døgn i tank i tropesol.
«Ukene i tanken var ti ganger verre enn de to følgende år i
Japan,» sier Heggø. «Vi fikk én liter vann om dagen. Det var altfor
lite. Det erstattet på langt nær alt vi svettet ut. En gang fikk vi
makaroni med baconbiter. Det må ha vært på faenskap. Vi åt selvsagt, for
vi var skrubbsultne. Deretter fulgte en grusom tørste.» Tønnessen, som
hadde vært fyrbøter på kullfyrte båter, mente han aldri hadde vært borti
slik varme.
Etter pinslene i sjøen, fulgte nye i land. I Manila ble fangene
midlertidig overlevert japanerne. Tønnessen og Heggø var lenket sammen i
håndjern, de måtte sove og spise med håndjern et par døgn. Stemningen
var nå noe lettere mellom de to rømlingene og de andre norske
sjøfolkene. «Også de andre syntes det var latterlig å bruke håndjern på
Tønnessen og meg,» sier Heggø.
I tre måneder satt de alle i en forlegning for japanske
soldater på halvøya Cavite. Etter sigende ønsket tyskerne at japanerne i
Manila overtok fangene for godt. Men da japanerne meddelte at de ville
skyte nordmennene, tok tyskerne dem om bord igjen da
ROSSBACH/MADRONO kom tilbake fra en tur. Fra Manila ble
kursen satt for Japan, og alle satt i tank på nytt. I Kobe ble
rømlingene og de andre skilt fra hverandre. De åtte kom til en leir ved
Yokohama. Tønnessen og Heggø skulle derimot straffes skikkelig for
rømnings- og sabotasjeforsøket. De ble sendt til et fengsel langt nord,
med omtrent bare kriminelle fanger.
I alt ble 38 norske skip kapret eller senket av tyske
hjelpekryssere. Det eneste kjente sabotasje- og fluktforsøk var det som
skjedde om bord i D/T MADRONO. Dristighet og
innsatsvilje preget fluktforsøket. Tyskernes straff ble for én av
sjøfolkene dødbringende og for de andre sjøfolkene en voldsom
helsebelastning. To andre sjøfolk fra MADRONO kom
aldri hjem fra leirene, 1. maskinist Anton Minsaas døde av beri-beri og
anemi i oktober 1943, tømmermann Johan Sunde døde i leiren Shinagawa,
Tokyo, av beri-beri i mars 1944. Den svenske matrosen Karl G. Bivall ble
frigitt i januar 1944, men påkjenningene hadde vært for store, han
begikk selvmord i august 1944 i Japan. MADRONO
selv, alias ROSSBACH, gikk til bunns utenfor
Kii-sundet på sørøstkysten av Japan 7. mai 1944, torpedert av en
amerikansk ubåt. |