KAPTEIN PETTER SØRLLE OG «BREKKEN»

         Da Chr. Christensen i 1903 sendte den vesle tredamperen TELEGRAF til Svalbard ble det første ufullkomne forsøket gjort på å løse problemet «det flytende kokeri». Skipet var leid av A/S «Ørnen», som hadde en aksjekapital pa 85 000 kroner, og overskuddet for dette årets drift var 20 000 kroner. Det gir et interessant bilde av hvor beskjedent «den moderne hvalfangst» begynte.
         Det er nokså naturlig at tanken om å få hvalen opp på dekk, nå meldte seg, både fordi det var et tungvint og undertiden livs farlig arbeid å flense langs skipssiden, hva det dessuten var umulig med urolig sjø, og fordi man mente å kunne utnytte hvalen mer rasjonelt. Ingeniør J. A. Mørch var den første som tok problemet opp til alvorlig drøfting og som også tok ut patent på sin metode (oktober 1904).

         Et år senere tok ingeniør Mørch ut et nytt patent. Men da hadde allerede kaptein Nochard Davidsen (mars 1905) fått patent på «en slipp som begynte under vannlinjen i akterskipet på siden av ror og styreapparater og som fortsatte i tunnel opp til dekket». Ingen av disse patentene ble praktisk utformet, det ble gjort mange og sikkert berettigede innvendinger mot dem. Kokeriene var små og dekksplassen tilsvarende begrenset og selv i liten sjøgang ville det være umulig, mente man, å holde hvalen på plass, den svære skrotten ville gli og komme i bevegelse med fare både for folk og skip. I virkeligheten var ideen bare gjennomførbar om bord i kokerier av de dimensjoner vi fikk i midten av 20-årene. Forsåvidt kan man si at de to patentinnehavere var forut for sin tid.
         Mørch kom igjen med et nytt patent i 1906 og tre år senere tok kaptein Nils Olsen, Larvik, ut patent på en ny fremgangsmåte.
         Den som kom til å løse problemet og gi det den utforming vi kjenner i dag, med opphalingsslipp akterut, var kaptein Petter Sørlle, Sandefjord.

MANGE FORSØK

         I Norsk Hvalfangsttidende vil man finne en interessant artikkel om «Kaptein Petter Sørlles opphalingsslipp for hval på flytende kokerier». I artikkelen heter det bl. a. etter at tidligere forsøk på å løse problemet er nevnt: «Det var altså ikke et jomfruelig felt kaptein Petter Sørlle ga seg i kast med da han begynte sine spekulasjoner over opphalingsslippen. Hvor meget han kjente til tidligere skriftlige og muntlige funderinger over problemet, kan ikke sies. Noe har han sikkert kjent til. Han hadde selv rik erfaring som hvalfanger. På mange landstasjoner hadde han sett opphaling av hvalen foregå på slipp. Det ble praktisk talt alltid gjort der. Han hadde sett hvor det røynet på. Hans patent i Norge fra 12. september 1922 bærer tydelig preg av det. Som Davidsen holdt han det for nødvendig å få slippens ende tilstrekkelig ned i vannet. Skulle ikke det kunne skje uten konstruktive vanskeligheter fikk en trimme skipet ned med akterenden ved å fylle tanker i akterskipet. (Tanker i akterskipet og også i forskipet hadde alle kokerier av betydning den gang. Det var forlengst slutt med å føre hvaloljelasten for største delen på fat.) De konstruktive vanskeligheter for Sørlle var de samme som for Mørch. Styreapparatene måtte under slippens aktre ende og den måtte lengst mulig ned.»
         Petter Sørlle var Sandefjordsmann og det var naturlig at han søkte forbindelse med A/S Framnæs mek. Værksted for å høre om hans patent teknisk sett lot seg realisere. Det var på høsten 1924 at disse diskusjoner fant sted på Framnæs, og Sørlle er sikkert blitt oppmuntret av disse og styrket i sin tro på at prosjektet var gjennomførbart. I 1923 gikk A/S Rosshavets store kokeri SIR JAMES CLARK ROSS til Rosshavet med kaptein C. A. Larsen som bestyrer. Ekspedisjonen hadde fått britisk lisens, men skulle fange «pelagisk», uten forbindelse med landstasjon eller støttepunkt i land.

         SIR JAMES CLARK ROSS var på 12.000 dwt., og det største kokeri man inntil da hadde sett. Det er ikke urimelig å tro at Petter Sørlle har fått håpet om å se sitt patent virkeliggjort sterkt stimulert da han så «kjempekokeriet» til A/S Rosshavet ligge på Sandefjords havn. Her var dekksplass og arbeidsrom, i et så stort kokeri kunne det ikke være vanskelig å opparbeide hvalen på flenseplan om bord. Her så han kokeriet som sikkert både Mørch og Davidsen hadde drømt om.

ET HISTORISK MØTE

         Det var på det tidspunkt ikke lenger liketil å få en lisens for hvalfangst på et felt som kunne forutsettes å være drivverdig. En skulle derfor tro at pelagisk fangst, hvalfangst uavhengig av konsesjoner, måtte forestille seg som en iøynefallende løsning. Når det ikke gjorde det — og Petter Sørlle gjorde forgjeves forsøk på å få «hvalfolk» interessert i sitt patent — så kan det nok skyldes at de gamle konsesjonsselskapene nødig ville irritere de britiske myndigheter hos hvem de hadde fått sine lisenser. Det er et faktum i allefall at Sørlle ikke fant gehør for sine planer om å utnytte sitt patent i pelagisk hvalfangst. Men så på ettersommeren 1924 kom han i forbindelse med kaptein H. G. Melsom, Nøtterøy, en erfaren fangstmann som forresten Sørlle kjente fra tidligere da Melsom hadde vært fangstbestyrer og Sørlle skytter. Det ble et «historisk møte» kan en si, fordi den pelagiske hvalfangst har sitt utspring i denne konferanse mellom de to kjente fangstfolk. Det er ikke bare det at H. G. Melsom ble interessert i Sørlles patent, men han så også de muligheter det innebar. Sørlle fikk den oppmuntring han trengte og H. G. Melsom begynte å tumle med de planer som ble realisert i selskapet «Globus». H. G. Melsom var på det tidspunkt en av innehaverne av skipsrederfirmaet Melsom & Melsom som hadde kontor på Nanset. Hans kompanjong var fetteren kaptein Magnus E. Melsom, Nanset. Da H. G. Melsom forela ham planene om å utnytte Sørlles patent med et stort kokeri for pelagisk hvalfangst, ble også han fengslet av de perspektiver som åpnet seg med de nye driftsmetoder. Det er kanskje mulig at Sørlles ideer kunne blitt realisert av andre. Det vet man ikke. Han hadde i allefall hittil hatt bare motbør og møtt stengte dører. Men det er av viktighet å fastslå at det var hos H. G. Melsom og Magnus Melsom han første gang møtte forståelse for sine planer og initiativ til å sette dem ut i livet. Med rette har de, sammen med Petter Sørlle, skrevet sitt navn inn med store bokstaver i hvalfangstens historie.

         Om opphalingsslippen og de mange år han tumlet med tanken har Petter Sørlle selv fortalt.

PETTER SØRLLE FORTELLER:

          «Ideen til den fikk jeg sommeren 1912. Vi lå nede i Sydhavet med ”Rethval” ekspedisjonen — ved iskanten ca. 20 kvm. N.V. av Syd-Orkney. Vår ekspedisjon ventet på at isen skulle slippe sitt tak om øyene så vi kunne komme i havn og begynne fangsten. Noen fangst ute i isen var det den gang ikke mange som tenkte på, og ikke var man rustet for det heller. Kokeriene var i flere henseender temmelig primitivt utrustet og av vann hadde man ikke mer enn det som skulle brukes til mat og drikke. Men hval var det. Den strøk langs siden av oss, og den blåste så det dundret uten at vi kunne få nyttiggjort oss noe av den.
         Det var da jeg fikk tanken om å bygge en fast opphalingsslipp inn i fartøyets akterende. Jeg fikk laget en modell til anordningen, men så hvilte det hele i flere år, mens jeg drev fangst fra fast stasjon på Syd Georgia, for her var det jo ikke nødvendig.
         I 1922 søkte jeg imidlertid patent på opphalingsslippen, og fra den tid arbeidet jeg systematisk med å få min plan realisert og brakt ut i livet. Dette viste seg å være vanskelig nok. Selv gamle hvalfangere rystet på hodet og ga meg et overbærende smil, når jeg talte for min plan.

         Sommeren 1923 var jeg nokså langt fremme med planens realisasjon, men forsøket ledet ikke til noe. Ettersommeren 1924 forela jeg så planen for kaptein H. G. Melsom og hvalfangstbestyrer Thoralf Sørlle, og disse menn trodde straks på at planen kunne realiseres og bli til nytte for hvalfangstbedriften. Så fikk jeg endelig planen virkeliggjort om bord i kokeridamperen LANCING (A/S Globus) som ble det første kokeri med innebygd opphalingsslipp, fjærer for bommene og ellers moderne utrustning for pelagisk hvalfangst. Skipet fikk sin innredning ved Framnæs mek. Værksted og forlot Sandefjord 4. juni 1925.
         14. juli lå de første tre knølhval på flenseplanen, og de etterfulgtes av hundreder. 12. desember var LANCING i fangst i Sydishavet, hvor det snart viste seg at også blåhval og finnhval med letthet kunne hives om bord til flensing og lemming.»

PROBLEMET LØSES

         Til kokeri ble innkjøpt skipet FLACKWELL på 11.950 tonn d.w., bygd i Glasgow 1898, solgt gjennom Harley & Co., London 21. januar 1925 for en pris av £ 26.500, levert Antwerpen mot besiktigelse. Besiktigelsen ble foretatt av H. G. Melsom og ingeniør Chr. Fred. Christensen som teknisk kyndig. Skipet ble akseptert og utarbeidelsen av planene for ominnredningen «foregikk i det for ingeniør Christensen vanlige raske tempo», som det heter i artikkelen i Hvalfangsttidende. Atskillig hodebry voldte nok anbringelsen av Sørlles opphalingsslipp akterut, men det ble lykkelig løst. Skipet var klassifisert i Lloyds Register of Shipping. Denne institusjon avviste først ingeniør Christensens forslag til innbygging av Sørlles slipp. De fant den, som rimelig kunne være, svært dristig. Men etter iherdig overtalelse fra ingeniør Christensens side og overbevist om hans argumenters holdbarhet lot Lloyd's seg sluttelig bevege til å godkjenne planen. Etter anbud fikk A/S Framnæs mek. Værksted arbeidet og kaptein Sørlle fulgte med i de minste detaljer.
         Hvalfangsttidende skriver: «Kaptein Sørlle var meget omhyggelig med at formen kom så nær som mulig til det han mente var riktig. Avrundingen i slippen i overgang til dekket var det om å gjøre å få størst mulig. Enda mer opptatt var han av slippens nedre ende. Den var av ingeniør Christensen vist rett avkortet med en rull av rustfritt stål aktenfor. Sørlle motsatte seg bestemt denne form og med støtte fra verkstedets side ble den endret. Den fikk den sterkt avrundede form den har beholdt ved alle lignende konstruksjoner senere. Det var nok av betydning. For øvrig ble ingeniør Christensens skisser og hans og skipsreder Melsoms anvisninger fulgt. Det er neppe riktig å si at tilliten til nytten av slippen var stor. De aller fleste, både kyndige og ukyndige, mente at den ikke ville tjene sin hensikt».

         Som nevnt hadde problemet med å ta hvalen på dekk og foreta flensingen der, lenge beskjeftiget folk som sto hvalfangsten nær. Da Sørlles løsning av spørsmålet var en kjensgjerning, og hadde stått sin prøve i praktisk anvendelse, kom epigonene med nye prosjekter. Kokeriet C. A. LARSEN fikk opphalingsslippen i baugen. Kokeriet SOLGLIMT, Chr. Nielsen & Co., forsøkte med lite hell direktør Andvigs metode med en port midtskips som førte inn til et «basseng» hvor flensingen skulle foregå, og hvorfra det førte et skråplan opp til flensedekket.

Om andre prosjekter skriver Hvalfangsttidende:

          «En løsbar skråbro eller sideslipp ble forsøkt på fl.k. SIR JAMES CLARK ROSS og på fl.k. SOUTHERN EMPRESS ble noe lignende, kaptein Nils Olsens patent, forsøkt. Hvalen ble rullet opp langs siden med wirenett og svære bommer. Andre ideer kom ikke lenger enn på papiret. Straks etter kaptein Sørlles patent kom Andreas Nilsens og Evensens. Det var noe av det samme som ingeniør Mørchs: kort slipp akter forlenget med bro ned i vannet. Direktør Meldahl mente hull i bunnen midtskips i forbindelse med en brønn i skipet innvendig måtte være hensiktsmessig. Ingeniør Sommermeyer ville «rulle» hvalen opp langs skipssiden, som kaptein Nils Olsen, og ingeniør Schoepke ville ha «dokk» i akterskipet med løfteanordninger. Kaptein O. Hansen var igjen inne på «opprulling» langs skipssiden. Inspektør Ingvald Bryde ville dele akterskipet i to langskips, trekke hvalen inn mellom de to deler på en pontong og så løfte eller kjøre den opp på dekk som på en slipptralle.»

         Norsk Hvalfangsttidende nevner i den omtalte artikkel også en del andre navn og metoder i forbindelse med det prosjekt som kaptein Sørlle utformet og som praktisk talt senere ble enerådende på alle moderne kokerier.
         Nærværende skrifts forfatter, som var med fl.k. LANCING på den første tur til Vest-Afrika, har i et brev til norske dagsaviser den gang fortalt om spenningen omkring «brekken» da den første hvalen ble dradd opp. Det heter i dette brevet, datert Port Gentil 6. august 1925 bl. a.:

I FANGST

          «Ved kapteinens bord i den store salong, hvor offiserene spiste, hadde vi hørt det vidunderligste «hvalprek» morgen, middag og aften i fjorten dager, hørt om hvalfangst ved Grønland, Færøyene, Spania, Afrika, Australia, Øst-Asia og Sydishavets endeløse jaktfelter. Med alltid like våken interesse fulgte vi «greenhorns» — doktoren, sekretæren og jeg — de fengslende og høyst autoriserte beretninger om hval og hvalfangst på alle verdenshav, menings utvekslinger om fangstmetoder og forskjellige hvalbåttypers mangler og fortrinn, historier om merkelig heldige skudd, vurderinger av gode og dårlige kanoner og gode og dårlige skyttere, fortellingen om mot og snarrådighet og livsfare, muntre episoder fra nord og syd, spennende opplevelser fra øst og vest, diskusjoner om hvalliners, granaters og harpunen fortreffelighet eller dårlighet, iakttagelser om knølhvalen, blåhvalen, seihvalen, retthvalen, finnhvalen og spermasetten og deres liv og «oppførsel» og spesielle egenskaper, et fond av erfaringer og praktisk visdom som selv verdensomseileren og hvalfangeren Herman Melville, «Moby Dick»s geniale forfatter, ville ha kunnet hente et og annet gullkorn fra.
         Vi følte oss til slutt helt fortrolig med det omfattende emne skjønt vi ennå ikke hadde sett en hval.

         Men så en dag utenfor Spanias kyst:         Det var fire store seihvaler som boltret seg og lekte i den sommer-dvaske sjøen, hoppet høyt over vannet så den slanke fine kroppen skinte blank i solen og dumpet tilbake igjen så vass føyka sto skumhvit i været. Det var et storartet syn, en opplevelse for oss som aldri hadde sett «fisk» før. Vi hadde faktisk litt av den fornemmelsen som fangstfolk kaller «hvalsjuke» — trodde vi da-—og fulgte den livlige leken inntil prismekikkertenes skarpsynte objektiver tapte dem i horisonten.
         Siden, da vi kom ned langs Afrika-kysten, så vi jo et og annet «blåst» hist og her en og annen dag. De fem hvalbåtene som konvoierte oss fikk det da travelt med å gjøre en avstikker for å snuse litt på hvalen, mens det sikkert har kriblet litt i skytternes høyre hånd etter å brenne løs.

         Den første knølhval vi fikk om bord ble tatt i farvannet ved Cape Lopez. Det var selvfølgelig et stort og betydningsfullt øyeblikk, noe av en fangsthistorisk begivenhet da denne første hval, som ovenikjøpet var meget stor til knølhval å være — den målte 53 fot — skulle hales opp på flenseplanen over slippen akter på LANCING.
         Etter å ha vært gjort forsvarlig fast i halen, eller spælen som fangst folk sier, begynte den solide vaieren å rulle innover den store engelske marinevinsjen, og til tross for at det var atskillig «setting», gled den fet runde hvalskrotten sikkert og støtt oppover «brekken» mens hundre par stirrende øyne fulgte den med spent interesse. Snart lå den, spekktung og svær, og ruvet på flenseplanen hvor flensere og lemmere sto og brynte sine veldige, skarpe kniver, ivrige etter å gjøre de første lange risp i hvalsiden.
         Ikke en eneste av de forventninger, som man hadde satt til denne nye metode for flensing på dekk i åpen sjø, slo feil. Prøven var bestått med glans og om kvelden ble denne på mange måter oppsiktsvekkende begivenhet feiret med en stor dram til alle mann.
         Da den første hval ble vinsjet opp på kokeriets flenseplan, lett og friksjonsfritt, var det nok en og annen som i sitt stille sinn tenkte at dette skulle Svend Foyn ha sett, det ville sikkert ha satt den gamle og kloke og avbalanserte fangstmann i ekstase.

         Det er kanskje en noe dristig påstand, men jeg våger den: Den dagen da den første hvalen ble slept oppover brekken på LANCING vil i fremtiden bli betegnet som noe av et vendepunkt i hvalfangstens teknikk, en epoke i fangstmetodens utvikling. Vi hadde gjort oss, helt uavhengig av kostbare lisenser, av landstasjoner og havner som hvalbåtene undertiden kunne bruke døgn for å nå fram til med sin fangst. Nå kan vi gå like opp i fangstfeltet med kokeriet, søke hvalen hvor den finnes ute i sjøen eller inne i isen og ta den om bord på flenseplanen hvor det er hendig å arbeide med den og hvor hver minste smule av det dyrebare «stoffet» kan bli rasjonelt utnyttet.
         Etterhånden lærte erfaringen dem, som nede i slipp-porten arbeidet med å sjakle hvalen fast i den tunge uhåndterlige vaieren, en stadig mer praktisk og lettvint måte å gå fram på. Til å begynne med ble en mann firt ned brekken med en line om livet for å gjøre hvalen fast. Men snart fant man på å lage en «skuff» med jernskinner under og som gled ned brekken med den mannen i som skulle sjakle hvalen. Han arbeidet friere i denne skuffen. (Som kjent er det senere konstruert en «hvalklo» som like enkelt som genialt har løst dette spørsmålet. Tilføyd 1950.) Nå — etter at skuffen var tatt i bruk — kreves det så å si bare et øyeblikks behendig arbeid fra den stund hvalbåten leverer fisken fra seg og til den ligger flenseferdig på dekket.

         Gamle fangstfolk hvis erfaring og autoritet ikke var til å knipse av, har den gang LANCING lå i Sandefjord og skulle innredes til kokeri, visstnok mer enn en gang hoderystende og med et bekymringsfullt smil uttalt sine bestemte tvil om at den nye «slippmetoden» ville vise seg praktisk anvendelig. De trodde ikke på muligheten av flensing om bord, i allefall ville bunkringen av hvalbåtene i åpne havet bare kunne foregå med vanskeligheter som innebar store farer.
         Alle disse tvil er hittil, etter tre ukers fangst av over hundre hval, grundig tilbakevist.
         Henrik Melsom og en enda lykkeligere Petter Sørlle som hevet sine glass da vi skålte med dem.
         I den omtalte artikkel om Petter Sørlles opphalingsslipp skriver Hvalfangsttidende om ham bl. a.:

         «Kaptein Petter Sørlle var en stillfarende og beskjeden mann. Han hadde rik erfaring som skytter og spekulerte i stillhet på meget av det han møtte på sin vei. Han uttok flere patenter, men hadde vist ikke megen økonomisk glede av dem. Han var ikke noen hard og pågående forretningsmann. Av sitt patent på opphalingsslippen fikk han neppe noe økonomisk utbytte. Han allierte seg med daværende direktør Ole Wegger på A/S Framnæs mek. Værksted. Det lyktes disse to å håndheve patentet, men ikke uten vanskelighet. Da opphalingsslippen først var brutt igjennom, var det så altfor mange som mente de hadde del i den. Tanken, som lå til grunn for den, hadde jo også svevet over vannene i mange år. Men kaptein Sørlles førte fram. Han døde dessverre som en forholdsvis ung mann i 1933. Han fikk ikke oppleve at Tønsberg byrett i 1935 opprettholdt hans patent fullt ut, og dermed feide vekk alle påstander som forsøkte å redusere det,

LVK20019250120007 DS/Flk LANCING. Bildet viser den første opphalingsslipp i praksis.
Bilde fra boken "Norwegian Patents Relating to Whaling"

eller frata ham æren for det. Kaptein Sørlle gikk nok i sin grav som noe av en skuffet mann. Men hans navn er, var og blir for all fremtid knyttet til opphalingsslippen og skinner ikke i hvalfangstens historie som noe ringe lys.»

        Petter Sørlle døde 31. mai 1933 etter å ha ligget syk noen tid i sitt hjem på Nøtterøy. Han ble bare 49 år gammel. Han gikk til sjøs i ung alder og kom tidlig inn i hvalfangsten. Snart ble han hvalskytter og tok skippersertifikat. Som fangstmann var han både i Nordishavet og i Sydishavet, ved Færøyene, Syd-Shetland, Syd-Georgia og Syd-Orkney. Etter å ha vært knyttet til Melsom & Melsom et par år stiftet han i 1928 sammen med o. r. sakfører Hvistendahl og hvalfangstbestyrer H. Jespersen hvalfangstselskapet «Skytteren» med kontor i Tønsberg og under firmanavn Hvistendahl, Sørlle & Co. Inntil sin død var han delvis knyttet til selskapets kontor og delvis som fangstbestyrer og fører av selskapets kokeri SKYTTEREN.

Kilde: Hvalfangerselskapet Globus A/S 1925-1950 (Ø. Næss), Driftsberetninger A/S Globus & A/S Polaris 1926 – 1970
Samlet og bearbeidet av Steinar Norheim.