A/S Narvik Dampskibsselskab
Av Dag Bakka jr.

         Det vakte blandete følelser i Narvik da det sommeren 1936 ble kjent at Ofotens Dampskibsselskap skulle sette "Nordnorge" inn i Hurtigruten Trondheim-Kirkenes. Den innarbeidete ruten Trondheim-Narvik ville da falle ut, mens byen til gjengjeld ville få et ukentlig anløp i Hurtigruten, Allerede 10. august 1936 ble det holdt et forberedende møte i byen, hvor planene om å skaffe et nytt skip til Trondheimsruten ble diskutert. Planene tok form, og 9. oktober ble A/S Narvik Dampskibsselskap konstituert.
        Det nye selskapet skulle sette skip inn i en kombinert passasjer/lasterute mellom Trondheim og Narvik via mellomsteder, og allerede 9 dager etter at "Nordnorge" hadde gått inn i Hurtigruten, trådte Narvik Damp i virksomhet.
        Selskapet hadde fra starten 55.500 kr i aksjekapital, med spredning i byens forretningsstand. Første styreformann var bilforhandler Joh. M. Hansen.
        For å holde innsatsen på et forsiktig nivå, var opplegget like fra starten å drive ruten med innleiede skip. Det var VDS gamle "Vesteraalen" fra 1891 som fikk æren av å gå den første tiden, men det ble avløst av andre skip alt i 1937. Fra året 1939 viste regnskapet overskudd.
        9. april 1940 stanset all rutefart mellom sør- og nord i Norge. Men så snart som felttoget i Norge var overstått, var det nødvendig å få seilingene i gang igjen. I juli ble treskuta "Fortuna" leiet, og i oktober 1940 ble selskapets første skip anskaffet.

 

NARVIK DAMP BLIR REDERI

        Skipet som Narvik Damp hadde kastet sine øyne på, var fiskedamper STABIL av Stavanger. Den var bygget i 1895 i Aberdeen som damptråler BENTLEY, og kom til Norge som KRISTINA allerede i 1913. I 1927 var den forlenget til 188 brt og 120 fots lengde. Nyanskaffelsen tok navn etter hjembyen, og gikk til Svolvær for å bygges om etter rederiets ønsker.
        Da "Narvik" kom i fart ut i 1941 var den utstyrt med visse bekvemmeligheter for passasjerer, men var i første rekke beregnet på last. Skipet gjorde en god innsats for å bygge opp selskapets renomme i de vanskelige krigsårene.
        "Narvik" var på nordgående fra Trondheim med stykkgods og ni passasjerer da den kl 1400 22. mars 1944 ble angrepet av en ubåt i overflatestilling, ved Sleipnesodden nord for Rødøy på Helgeland. Ubåten angrep med kanonild, og fikk inn direkte treffere i akterskipet, som var nok til å sende den til bunns.
18 omkom i dette krigsforliset. Det var trolig det britiske HMS SYRTIS som utførte senkingen, men ubåten ble selv senket noen dager senere.
        Narvik Damp lå klar i startgropen da krigen sluttet, og allerede høsten 1945 ble et moderne skip kjøpt i Sverige. Det var stålskipet "Barbro" som lå under utrustning ved Karlstad Varv, som i desember 1945 ble overtatt med navnet "Narvik". Derved kunne rutefarten gjenopptas, i en tid med enormt skipningsbehov på kysten. Et lignende skip ble kontrahert fra Karlstad Varv i mars 1946, og dette ble levert i september 1947 som "Ornes". Begge var rundt 360-390 tdw med moderne maskineri og innredning.
        Resultatene av driften lovet godt, og i april 1948 ble ledelsen omorganisert, med Halvdan E. Sivertsen som disponent. Han hadde vært med siden starten, som styreformann siden 1945.
Straks etter ble også flåten utvidet med et tredje skip, den ombygde eskortetråleren "Jannikke" som nettopp var under fullføring for en Bergensreder. For 1.200.000 kr ble skipet overtatt i juni 1948, og satt i fart som "Ofotfjord". Med sine 650 tdw var det rederiets største.

KONSESJONER

        Det var blitt nye tider i landet. Rutefarten ble nå underlagt konsesjon, for å unngå ødeleggende konkurranse mellom selskaper.
        Narvik Damp fikk konsesjon for drift av tre skip, to mellom Trondheim og Hammerfest og ett mellom Kristiansund og Honningsvåg. Passasjerfart var ikke lenger aktuelt.
Det ble klart at "Ofotfjord" egnet seg mindre godt til rutefarten, og vinteren 1952 ble et nytt motorskip bestilt, en 500-tonner fra Tyskland. Da skipet ble levert i oktober 1953 med navnet "Bjørnfjell" representerte det en ny type, en moderne baklader med shelterdekk. Prisen var 1,6 millioner. "Bjørnfjell" ble satt inn i Kristiansund-ruten, og ble i 1955 bygget om med store kjølerom.
        "Ofotfjord" ble nå i lengre perioder drevet på time-charter, i utenriksfart eller i opplag. Først ut mot slutten av 50-tallet kom den til å seile i rutefarten igjen, mens "Narvik" gikk i opplag i hjembyen og "Ornes" en tid seilte på T/C til andre ruterederier.

NYE SKIPSTYPER

        Etter flere års opplag ble "Narvik" i mai 1961 overlevert til Lars Kyrkjebø fra Sogn, og kom til å bli et velkjent fraktefartøy fartøy på kysten.
        Til erstatning for de aldrende fartøyene lå Narvik Damp utover i 1960 i forhandlinger om bygging av et nytt skip, bl. a. med Kaarbøs i Harstad om et søsterskip til "Sverre Hund". Dette ble ikke av, og i det gikk to år før noen kontrakt ble sluttet.
        I mellomtiden var Halvdan E Sivertsen trådt tilbake som disponent i desember 1960 og ble etterfulgt av Håkon Hellstedt.
        "Ornes" ble så solgt i mars 1962, og i september samme år kom meldingen om at selskapet hadde bestilt et nytt godsruteskip i Spania.
Den spanske nybygningen skulle bygges ved et verft i Bilbao, være på 299 brt og 650 tdw. Maskinen, en 800 bhk MWM skulle gi 12 knops fart, og skipet skulle ha stor fryse/kjølekapasitet. Levering var stipulert til juni 1963, men historien endte i februar 1964 med kansellering, etter at skipet ville bli vesentlig forsinket.
        Medvirkende årsak til kanselleringen kan ha vært den tekniske utvikling i kystfarten, og straks etter bestilte Narvik Damp to moderne palleskip fra tysk verft, til en pris av 3,5 mill kr for hvert.
7. juli 1965 gikk det første, døpt "Narvik", inn i ruten fra Trondheim, og var det første rene palleskip i fart på Nord-Norge. "Narvik" og søsteren "Ankenes" skulle bli to svært tjenlige og gode skip i rutefarten fra Trondheim og nordover.
        De eldre skipene kunne nå selges. "Bjørnfjell" gikk i januar 1967 til greske kjøpere og "Ofotfjord" i oktober samme år til norske.

SAMARBEID I KYSTFARTEN

        Bergenske, Nordenfjeldske og Vesteraalske hadde i mange år drevet sine linjer mellom Oslo og Nord- Norge i en slags forståelse og vennskapelighet.
Ved midten av 60-årene satset både Nordenfjeldske og Vesteraalske på fornyelse av godsskipene, og de "tre store" søkte samarbeid for å oppnå rasjonalisering og bedre lønnsomhet. Fra januar 1967 ble rutene markeds­ført som samseilingen Be-No-Ve.
        Dette førte til reaksjoner nordpå. De nordnorske rederiene Ofotens Damp, Det Nordlandske Dampskibsselskap og Narvik Damp søkte nå samarbeid, særlig om rutene fra Trondheim og nordover, og stod sterkt i konkurransen, spesielt på grunn av sine moderne skip. Det naturlige neste skritt var en tilnærming mellom gruppene, og med Nordenfjeldskes direktør Rolf Heilemann som arkitekt ble Nord-Poolen etablert fra 1. april 1971.
        Fra nå av gikk "Narvik" og "Ankenes" inn i Nord-Poolens ruter mellom Trondheim og Tromsø/Honningsvåg.
        I sitt første stadium var Nord-Poolen bare et samordnings- og markedsføringsselskap, mens rederiene selv drev sine egne skip. Endel lokalpatriotisme og individualisme var det rom for under denne paraplyen, men det var også direkte motsetninger.
        For å hevde sin posisjon i samarbeidet bestilte Narvik Damp i 1975 et stort godsruteskip fra Sandnessjøen Slip, et skip som ville blitt søsterskip til VDS "Nordland". Fordi andre rederier stod for tur til å sette inn skip, måtte Narvik kansellere denne bestillingen. Dette kan ha skapt et motsetningsforhold mellom ledelsen i Narvik Damp og Nord-Poolen, for senere i 1975 bestilte rederiet to containerskip fra Storviks Mek Verksted i Kristiansund, beregnet for fart utenfor samseilingen.
Tanken var å sette dem i rute sammen med Saturn- linjens to nybygninger, som ble ‘'Slevik" og "Sletter", i konkurranse med Nord-Poolen, med containere på kysten. Så gikk Saturnlinjen inn i Nord-Poolen, mens partnerne ikke fant å kunne godta enda to containerskip. Narvik Damp trakk seg derfor fra samarbeidet, og trådte ut 31.12.1976. Da "Narvik" og "Ankenes" var så tjenlige skip, ønsket Nord-Poolen å holde dem i ruten ut 1977, samtidig som rederiet fikk tilbud om å tre inn igjen, men uten containerskipene.
        Narvik Damp hadde investert 35 mill kr i de to containerskipene, som ble levert i juni 1977 og april 1978 som "Gaupefjell" og "Bjørnfjell". Det siste skipet var riktignok eid av et partrederi, der Narvik Damp bare hadde 10 prosent, med bl. a. Anton von der Lippe, Tønsberg som tung investor.
        Hva skulle de nye skipene brukes til? Moderne skip, med kapasitet til 106 TEU (20 fots container-enheter) og bommer for 22 tonns løft, var likevel bare egnet til ren containerfart.
        Sammen med agentene for United States Lines i Oslo, satset Narvik Damp på opprettelsen av ny feeder-linje med containere mellom Hamburg/Bremerhaven og Oslo, via Gøteborg, Århus, København og Kiel. Som Scan-Gods Line ble ruten satt i gang i mai 1978 med "Bjørnfjell" som første skip. Når skipene nå ble operert så langt borte fra Narvik, ble drift og bemanning overlatt til Anton von der Lippe i Tønsberg.
Å innarbeide nye linjer krever store ressursser. Narvik Damps ressurser var allerede strukket langt nok, da også de to eldre skipene gikk i opplag. I september 1978 var det derfor slutt med Scan-Gods Line, og Narvik Dampskibsselskap måtte tre i likvidasjon.
        Under konkursboets tilsyn ble nå flåten solgt ut. "Narvik " og "Ankenes" lå lenge i opplag i Narvik før de fant noen kjøper, som lot dem bruke i offshore, mens "Bjørnvik" gikk over til andre Tønsberg-interessenter under fremmed flagg og "Gaupefjell" ble solgt innenlands for bruk i industriskipninger.
        Narvik Dampskibsselskap forsvant. Narviks andre ruterederi, Ofotens Damp, som engang hadde gitt startgrunnlaget for rederiet, utviklet seg til landsdelens storselskap, - og førte skipsnavnet "Narvik" videre.