Kristian Ravn
Av Jens Chr. Egenæs, publisert i Skipet nr. 4/1992

 

        Bilfergerutene som ble etablert over Rombakfjorden, Beisfjorden og Skjomen mellom 1927 og 1938, skaffet Narvik veiforbindelse nordover mot Troms og til det nærmeste omlandet syd for byen. Fremdeles gjensto en ganske omfattende veiutbygging og etablering av tre nye fergesamband før Narvik kunne få veiforbindelse med Bodø, de sydlige delene av Nordland fylke og Sør-Norge.
        Sommeren 1937 åpnet veien over Saltfjellet. Dermed var det etablert veiforbindelse fra Bodø til Trøndelag. Riktignok var man avhengig av to midlertidige fergesamband i Saltdalsfjorden og Elsfjorden for å komme sørover. Dette varte til våren 1945 da veistrekningen Fauske - Rognan og veien over Korgfjellet var ferdigbygget.
        Etter at veien over Saltfjellet var ferdig, ble det satt inn store midler for å bygge ut veistrekningen Fauske - Narvik. Denne utbyggingen ville gi samband fra Sør-Norge like til Finnmark.
En del av strekningen Fauske - Narvik var allerede utbygget. Veien Korsnes - Ulvsvåg i Hamarøy var fullført i 1927. Strekningen Fauske - Røsvik i Sørfold stod ferdig i 1932. Veien Narvik - Ballangen med fergesamband over Beisfjorden og Skjomen stod ferdig i 1938. Ressursene ble nå satt inn for å fullføre strekningen Ballangen - Skarberget i Tysfjord via Efjorden og dessuten den sydlige delen av veien over Hamarøy, fra Ulvsvåg til Bonnåsjøen ved Leifjorden.
        Etter den tyske invasjonen i 1940 ble arbeidet forsert. Tyskerne var selvfølgelig meget interessert i denne veien, og budsjettmidler ble tatt fra andre veiprosjekter i Nordland for å fullføre de manglende strekningene snarest mulig. Allerede i mars 1941 kunne første bil kjøre strekningen Narvik - Erfjord - Korsnes i Tysfjord. I april ble veien åpnet på hele strekningen Fauske - Narvik.
        På grunn av de dype fjordene som skjærer seg inn i landet på denne strekningen, var det ikke snakk om sammenhengende vei. Veien ble avbrutt av hele 5 fergesamband. 2 av dem hadde allerede vært i drift i flere år, nemlig Narvik - Ankenes og Grindfjord - Skjærvik i Skjomen. Disse sambandene ble drevet av Skips-A/S Ferjedrift i Narvik. De tre nye sambandene som nå ble etablert, var Forså - Sætran i Efjord, Skarberget - Korsnes i Tysfjord og Bonnåsjøen - Røsvik i Leirfjord og Sørfold. Valget av fergested på sydsiden av Tysfjorden skapte strid. Korsnes viste seg å være et uheldig valg, og fergekaien ble etter kort tid flyttet til Bognes.
        Konsesjonen for de tre nye fergerutene ble gitt til havnelos Kristian Ravn i Narvik. Han skaffet tilveie 3 bilferger som ble satt inn i de tre sambandene samtidig som veien og fergekaiene sto klare våren 1941.
        I 1940 hadde han kjøpt fraktefartøyet DAGMAR. Dette var ingen ungdom. Fartøyet var bygget som jakt i Fusa i Midthordland så tidlig som i 1876. Det var blitt motorisert i 1913, og hadde i lang tid vært hjemmehørende i Bodø, eid av Ragnar Skjølberg P/R. Vinteren 1940/41 ble DAGMAR ombygget til bilferge hos Johan Drage i Rognan. Kapasiteten ble 100 passasjerer og ca. 8 personbiler. I april 1941 ble den satt inn i fergeruten Korsnes - Skarberget, over Tysfjorden.
        I fergerutene over Efjorden og Leirfjorden/Sørfolda startet Ravn med leiet tonnasje. Mellom Forså og Sætran i Efjorden satte han inn motorkutteren NORDSTJERNEN med en kapasitet på 3-4 personbiler. I det sydligste sambandet mellom Røsvik og Bonnåsjøen satte han inn bilfergen KLINTEKONGEN, som samme år var innkjøpt fra Danmark av Statens Vegvesen. Heller ikke KLINTEKONGEN var noen ungdom. Den var bygget i Grabow an der Oder i Tyskland i 1898, og hadde en variert karriere som passasjerskip, taubåt, fiskebåt og bilferge bak seg, med såvel tyske som danske eiere. Kapasiteten var på 100 passasjerer og 10-12 biler på et langt og smalt bildekk.
        I februar 1942 kjøpte Kristian Ravn KLINTEKONGEN og gav den navnet JONAS. Samme år overtok han sitt første nybygg, M/S SOLFRID. Den var bygget av Johan Drage i Rognan og tok 100 passasjerer og 12-14 biler. Den avløste DAGMAR i ruten over Tysfjorden. DAGMAR ble deretter flyttet til Efjorden hvor den avløste leiefergen NORDSTJERNEN mellom Forså og Sætran.
        De tre fergene klarte det som var av trafikk i krigsårene. Etter krigen måtte kapasiteten økes. Ravn kjøpte derfor en utrangert britisk minesveiper av MMS-typen i 1947. Den ble nå ombygget til bilferge og satt inn på den mest trafikkerte ruten, Røsvik - Bonnåsjøen, i 1948 med navnet RØFJELL. Kapasiteten var 150 passasjerer og 15-16 biler. JONAS ble nå flyttet til Efjorden mens DAGMAR supplerte de tre øvrige fergene etter behov og fungerte som avløsningsferge.
        For å få til en bedre samordning av trafikken, overtok Kristian Ravn våren 1949 konsesjonen for fergen Grindjord -Skjærvik fra Skips-A/S Ferjedrift. Dette selskapets andre fergerute, Narvik - Ankenes, var nedlagt i 1943 da broen over Beisfjorden stod ferdig. Ravn overtok samtidig Skjomenfergen ANKENES fra Skips-A/S Ferjedrift og ga den navnet RØSTEIN. Denne ble heretter benyttet til supplerings- og avløsningsferge, mens DAGMAR overtok ruten over Skjomen.
        Med den voksende biltrafikken på stamveien, riksvei 50, ble Ravns 4 fergesamband vitale ledd i den landverts forbindelseslinjen mellon Sør- og Nord-Norge, den eneste landkommunikasjonslinjen nord for Fauske. Det ble virkelig dimensjoner over trafikkveksten i takt med bilismens enorme utvikling. Karakteristisk for denne gjennomgående stamveiforbindelsen ble den store forskjellen mellom sommer- og vintertrafikken. Det var svært vanskelig å tilpasse fergekapasiteten til denne utviklingen, i særdeleshet hvis man skulle kunne takle de formidable trafikktoppene om sommeren. Resultatet ble svært lange fergekøer om sommeren, spesielt i det sydligste sambandet, Røsvik - Bonnåsjøen, hvor overfarten tok nesten en time hver vei. Køene ble en tålmodighetsprøve for mange turister. Direkte beryktet ble det såkalte "Rally Hamarøy", villmannskjøringen som enkelte bilister presterte mellom Bonnåsjøen og Bognes for å sikre seg best mulig plass i fergekøen.
        En ubrutt veiforbindelse rundt eller over de fjordene som Ravns ferger trafikkerte var fjern fremtidsmusikk på 50-tallet. Man måtte leve med køene i svært mange år fremover, fordi økningen i fergekapasiteten ikke holdt mål med økningen i trafikken.
        I 1952 kjøpte Ravn dampfergen ALPHA ex BASTØ fra A/S Alpha i Moss. Dette var den første skikkelige Bastø-fergen på strekningen Moss - Horten, som nå var avløst av større og mer moderne tonnasje. Den var bygget i Moss i 1934. ALPHA hadde den ulempen at den kun hadde tverrskips innkjøring for biler. Ravn fikk den ombygget slik at det ble innkjøring over baugen og hekken. Samtidig ble gjennomkjøringshøyden på bildekket noe øket. Den ble satt inn i sambandet Røsvik - Bonnåsjøen med navnet RØTINN. I 1954 ble den motorisert ved BMV på Laksevåg. Den fikk installert en Alpha dieselmotor på 660 BHK. Med en kapasitet på vel 20 biler ble den Ravns største ferge. RØTINN avløste RØFJELL som ble flyttet til Tysfjorden. SOLFRID overtok ruten over Efjorden, men JONAS ble supplerings- og avløsingsferge.
        I Skjomen var det i 1952 opprettet en siderute til hovedsambandet Grindjord - Skjærvik. Dette var fylkesvei- sambandet Grindjord - Kongsbakk, som ga veiutløsning for de indre delene av Skjomen. Trafikken over Skjomen hadde økt sterkt, og det oppstod store problemer da DAGMAR som trafikkerte de to rutene, havarerte i 1953. Midlertidig ble en mindre leieferge, trolig M/S SJØVEG I tilhørende Statens Vegvesen, satt inn som avløser.
        Vegvesenet ville ikke godkjenne reparasjon og gjenoppbygging av DAGMAR. Ravn løste imidlertid ut vraket for en billig penge. Da fergen var reparert i 1954, ble den leiet ut til Det Helgelandske Dampskibsselskab i Sandnessjøen for en periode på 3 år og den fikk dermed æren av å åpne fergefarten på Helgeland.
        1 1953 kjøpte Kristian Ravn en mindre passasjerbåt av fjordbusstypen, M/S SPEED på 80 brt, fra Oslo. SPEED var bygget av tre i Sverige i 1934 og hadde de siste årene vært benyttet i rutefart mellom Oslo og Asker. Det er ikke klart hva Ravn benyttet fartøyet til, men trolig ble det utleiet som skyss- eller bygderutebåt i Nordland. SPEED forsvant fra skipsregisteret i 1959.
        Ijuli 1954 ble problemene i Skjomen-sambandet løst da Ravn overtok den nybygde M/S VIRAK fra A/S Bergens mek. Verksteder på Laksevåg. VIRAK fikk sertifikat for 150 passasjerer og den tok ca. 20 personbiler. Kapasiteten i ruten Grindjord - Skjærvik ble dermed fordoblet. Som sine forgjengere, betjente den også fylkesveisambandet til Kongsbakk.
I 1956 fikk Ravn konsesjon for å drive fylkesveisambandet Sandnes - Seines over Ramsundet. Sambandet ga veiutløsning for de nordlige delene av Tjeldøy. Fordi en del av Tjeldsund kommune, som Ramsund og Tjeldøy ligger i, lå på nordsiden av Tjeldsundet, ble det også bygget fergekai på Smiberget på Hinnøy. Ramsundfergen betjente Smiberget en dag i uken frem til 1974, slik at befolkningen der kunne få forbindelse med kommunesenteret. Lille RØSTEIN fra 1930, med plass for 5-6 biler, ble satt inn i fergeruten over Ramsundet.
        Kristian Ravns ferger hadde ikke kapasitet til å ta unna sommertrafikken i 50-årene og Ravn måtte leie inn suppleringsferger, spesielt i de lengste og mest trafikkerte rutene i Sørfold/Leirfjorden og over Tysfjorden. Blant leiefergene som ble benyttet var den tidligere nevnte SJØVEG I og dessuten OSKARSBORGog senere FRYDENLUND fra A/S Fergeforbindelsen i Narvik. På den annen side, ble også enkelte av Ravns ferger bortleiet i perioder. Det har allerede vært nevnt at DAGMAR var utleiet til HDS i Sandnessjøen fra 1954 til 1957. Fra slutten av 1956 ble JONAS leiet ut til A/S Torghatten Trafikkselskap i Brønnøysund, som benyttet den i sin første fergerute Møllebogen - Årsandøy - Vennesund med mellomsteder. TTS leiet JONAS frem til årsskiftet 1957/58 da den kom nordover til Ofoten igjen.
        Den 28.november 1958 forliste JONAS på Masboene utenfor Tiltvik. Den var underveis fra Forså i Efjorden til Bognes for å vikariere i ruten Bognes - Skarberget da den kom ut av kurs på grunn av sterk vind og strøm. Besetningen reddet seg i lettbåten inn til Tiltvik.
        Allerede i 1949 hadde Kristian Ravn søkt om konsesjon for å få opprette en bilfergerute fra Lødingen til Bognes. En slik rute ville sterkt lette biltrafikken fra Harstadområdet, Vesterålen og Lofoten og sydover. Foreløpig var imidlertid ikke veinettet på Hinnøy godt nok utbygget. Blant annet var ennå ikke veien fra Lødingen nordover langs Tjeldsundet mot Harstad fullført. Videre manglet fergekai i Lødingen. Konsesjonssøknaden ble derfor avslått. Ravn fikk imidlertid konsesjon for en rute fra Lilleng, helt nord i Tjeldsundet, via Lødingen til Bognes, dog slik at spesielt samtykke måtte innhentes før ruten kunne settes i gang. Her kom det foreløpig bare i gang sommerseilinger i meget beskjedent omfang.
        Først i 1958 fikk Ravn konsesjon for ruten Lødingen - Bognes. Forutsetningen var at fergen i ruten Bognes - Skarberget også skulle betjene Lødingen i et trekantsamband. M/S RØFJELL, som på dette tidspunktet gikk i ruten over Tysfjorden, var imidlertid ikke på noen måte egnet til den værhårde ruten på Lødingen. Heller ikke noen av de andre fergene til Ravn var det, selv ikke om sommeren. Ravn måtte derfor bestille en spesialbygget ferge for denne ruten.
        Den nye fergen ble bygget av Bodø Skibsverft & mek. Verksted. Den ble levert i mai 1960 og fikk navnet HINNØY. Den var en av landets første ferger med hydraulisk løftebaug. I forkant av overbygget kunne de aktre delene av bildekket avskjermes mot sjøsprut og overvann ved hjelp av svingbare ståldører. Kapasiteten var 240passasjerer og ca. 30 personbiler. Dermed kunne det viktige riksveisambandet endelig åpnes. Veinettet på Hinnøy var nå utbygget slik at den nye ruten fikk stor trafikk fra første dag. Også denne ruten skulle, som rutene på riksvei 50, få store kapasitetsproblemer i sommertrafikken i årene fremover. HINNØY ble også satt inn i en siderute, nemlig fylkesveisambandet Lødingen - Rinøyvåg, som ble åpnet sommeren 1960 og som ga forbindelse til fylkesveinettet i Lødingen Vestbygd.
        Fra 1.desember 1961 ble Kristian Ravns fergerederi omdannet til aksjeselskap under navnet A/S Nord-Ferjer. En rekke personer, spesielt fra Narvik, kom inn som aksjonærer i det nye selskapet. Kristian Ravn solgte alle sine ferger, med unntak av DAGMAR til det nye selskapet, som også overtok alle hans konsesjoner. Kristian Ravn selv ble disponent i A/S Nord-Ferjer det første året og fortsatte deretter som styremedlem og senere varamann til styret frem til slutten av 60-årene.
        Selv om Ravn beholdt DAGMAR, kom også den til å gå for Nord-Ferjer resten av sin tid som bilferge. Selskapet leiet den, de første årene som suppleringsferge i sambandene på riksvei 50 og fra 1964 for fylkesveisambandet Sandnes - Seines i Ramsundet. Her gikk den like frem til slutten av november 1974, da den ble avløst av mer moderne tonnasje. I en alder av 98 år ble den trukket ut av rutefarten og solgt til Den norske Stat v/Samferdselsdepartementet, Oslo. Dermed var punktum satt for Kristian Ravns engasjement i fergefarten i Salten og Ofoten.
        Noen år etter at Ravn hadde trukket seg ut av fergefarten, engasjerte han seg i tankfart, og, i noe mindre utstrekning, fraktfart på kysten. Sin første investering i tankskip gjorde han 1967. I januar året etter overtok han den nybygde lille kysttankeren VIRNA fra Karmsund Verft & mek. Verksted på Avaldsnes. Skipet var på 199 BRT og 480 tdw. Det ble satt inn transport av oljeprodukter på norskekysten.
        Denne investeringen må ha gitt mersmak, for tre år senere overtok Ravn en solventtanker på 1.598 BRT og 4.330 dw. Skipet ble levert fra Gerh. Voldenes A/S i Fosnavåg i april 1971 som KRISTIAN RAVN for Sameiet K. A. Ravn & Co., Narvik. Kristian Ravn var korresponderende reder. Senere samme år ble skipet omdøpt til OLANDA, trolig i forbindelse med et time-charter.
        Driften av disse to tankerne gikk bra i begynnelsen av 70 årene slik at Ravn kunne fortsette å investere. 1 1973 kjøpte han frakteskipet CANASTA på 200 BRT og 375 tdw. fra Leif Lenset P/R i Midsund ved Molde. Skipet inngikk i en serie på seks søsterskip som ble bygget for I/S Syver (Høvding Skipsopphugging), Oslo, ved Sandnessjøen Slipp & mek. Verksted i midten av 60-årene. CANASTA var bygget i 1966. Året etter ble VIRNA forlenget med 22'5", slik at tonnasjen økte til 247 BRT og 508 tbr.
        I 1975 foretok Ravn sin største investering da han gikk inn i en olje- og asfalttanker som var under bygging ved Ankerløkken Verft Glommen A/S i Fredrikstad. Skipet var det fjerde i en serie på seks søsterskip som var kontrahert ved Ankerløkken av skipsreder Lars Rej Johansen i Oslo. Det ble levert 3.oktober 1975 til Kristian Ravn P/R, Narvik, som JORAVN. Det ble drevet i europeisk fart i samseiling med Rej Johansens øvrige fem skip av samme type. Tonnasjen var 5.886 BRT og 9.750 tdw.
        Denne investeringen skulle ikke vise seg å bli lykkelig for Ravn. Etter oljekrisen høsten 1973 var tankmarkedene falt sammen, og Ravn måtte snart begynne å redusere flåten. Det første skipet som gikk ut av flåten var OLANDA. Skipet ble solgt til Marokko i januar 1976. Senere samme år ble CANASTA solgt til Myre i Vesterålen og fortsatte i fraktfart på kysten.
        Kristian Ravns P/R, som drev JORAVN, gikk konkurs i 1978. Skipet ble tatt tilbake av byggeverftet i januar 1979 og straks videresolgt til K/S A/S Lotos II (Stener S. Müllers Rederi A/S) i Bergen. Etter ombygging til kjemikalietanker, ble skipet satt i fart som LIDO for J. O. Odfjell A/S i Bergen, som var medeier i K/S A/S Lotos II.
        Ravns siste skip, motortankeren VIRNA, ble solgt til P/R Vima (Tor Husjord) i Narvik i januar 1980 og fortsatte i kystfarten. Dermed var Ravns siste engasjement som skipsreder avsluttet.