Lykkeskipet "Møysalen"

        "Det tyske skipet S/S "Imatra" ble kapret i Tromsø og fikk navnet "Møysalen" (etter en kjent fjellformasjon i Vesterålen). Jeg mønstret på som 1. styrmann og telegrafist. Vi skulle til Svalbard og laste kull for Tromsø.
        Vi var kommet omtrent halvveis tilbake til Tromsø da radioen meldte at de allierte hadde oppgitt kampene i Nord-Norge og at Kongen og regjeringen hadde forlatt landet. Vi gjorde straks vendereis til Svalbard. Vi fylte vann og bunkers for å gå til Seydisfjord på Island. To norske fangstskuter som var kommet inn fra Vesterisen overlot sine sjøkart til oss, i bytte mot våre overseilingskart til Norge.
        Nortraship i London var trådt i virksomhet da vi kom til Seydisfjord. Etter lossingen der skulle vi gå til Reykjavik for ordre. Vi beholdt 150 tonn kull av lasten i akterrommet. Det kunne komme godt med som reservebunkers og ekstra ballast.
        Utenfor nordkysten av Island ble vi innhentet og stoppet av et sivilt britisk skip med marinens flagg. De fant antakelig ikke skipsnavnet vårt i det norske skipsregistret. 11 bevæpnede menn ble satt ombord. Situasjonen var unektelig ekstraordinær og måtte virke mistenkelig for britene. Ingen av besetningen hadde pass, siden de kom fra kystfarten hjemme. Skipets tyske papirer var fortsatt ombord.
        Etter flere timers venting kom det tillatelse fra England om at båten kunne gå til Reykjavik med engelsk prisemannskap ombord og britisk flagg i mastetoppen. (Prisemannskapet var marinegaster som skulle passe på at vi dro dit vi hadde sagt vi skulle).
        Etter en måned på reden i Reykjavik kom det endelig beskjed fra Nortraship om at vi skulle gå til Canada for ordre. Her ble skipet undersøkt av Det norske Veritas og fikk alle påbudte norske sertifikater.
        "Møysalen" var i fart i alle krigsårene på Newfoundland, Canada, østkysten av USA, Caribien og Sentral-Amerika. Vi fraktet blant annet materiell for US Army and Navy til bygging og utvidelser av de amerikanske militære flyplasser og baser på Newfoundland. En rekke skip i samme fart som oss forsvant sporløst. Nå, så mange år etterpå, kan jeg vel tilstå at vi aldri fulgte seilingsrutene vi fikk, men valgte et mindre farefullt farvann langs østkysten.
        I farten mellom østkysten av USA og Cuba holdt det på å gå riktig galt en gang. Vi var 4-5 mindre skip og hadde en liten MTB-båt som eskorterte oss fra Havanna tvers over Florida-stredet til Key West. Midt i stredet havnet vi plutselig inne i en stor konvoy med oljetankskip på utgående fra Mexico-gulfen. Kursene våre var kryssende. Eskorten vår morset kursforandring tilsvarende samme som konvoien, og vi måtte ta oss ut av floken selv. Hele tankskipsflåten slo på signallanternene og vi kom fra det uten uhell.
        Hele tiden var vi bare to styrmenn ombord, og det var slitsomt å gå to vakter så lenge. Da det ble fred 8. mai 1945, var det bare maskinsjefen og jeg igjen av den opprinnelige besetningen fra Norge.
        Da vi først dro ut fra Tromsø 1. april 1940, regnet vi med å være tilbake om ti dager. Det tok fem år og tre måneder før jeg satte foten på norsk jord igjen.
        Jeg må innrømme at jeg fikk et helt spesielt forhold til "Møysalen". Etter krigen, da den var overtatt av et norsk rederi, passerte jeg den i Biscaya. Selv om det var mørkt, kjente jeg igjen konturene av den.
        "Møysalen" holdt det gående i mange år etter krigen med navnet "Faro" (Aabys rederi). Jeg så den en gang i Mosjøen rundt 1950, og benyttet anledningen til å ta meg en tur ombord for å spørre om de hadde noen dekkjournaler fra krigstiden. Det hadde de ikke. Det var forøvrig ikke lov å føre dagbok under krigen. I skuffa i radiostasjonen fant jeg imidlertid dagboka til en tysk telegrafist. Den handlet bare om kjærlighetsforhold...
        Siste gang jeg så "Møysalen", var i Bergen i 1952. Da var skipet solgt til Tyskland...
        "Møysalen" tjente inn meget betydelige nettobeløp under krigen, og var kanskje blant de mest innbringende ut ifra skipets tonnasje (1550 dw), verdi og det faktum at Nortraship fikk skipet gratis. Dessuten var vi i fart uten avbrudd gjennom hele krigen, fordi vi ikke hadde noen uhell."

 

Fra boka Vi møtes igjen av Nina Valsø, utgitt av Trøndelag Krigsseilerforening i 1995.