DET SØNDENFJELDS-NORSKE D/S, OSLO.

        Oslo — eller gamle Christiania — hadde ingen dampskipsrute på utlandet før Det Søndenfjelds-Norske Dampskibsselskab ble stiftet 6. juni 1854. Det var 27 år etter at Norge hadde fått sine første dampskip, statens CONSTITUTIONEN og PRINDS CARL, og henholdsvis 38 og 35 år etter at Sverige og Danmark hadde begynt dampskipsfart. Initiativet ble tatt av «Handelens Venner» med bankadministrator Joh. P. Olsen som den drivende kraft. Olsen ledet også selskapet de første årene.
        Det ble arbeidet samtidig i Kristiansand og Oslo for å opprette et ruterederi på utlandet. Etter diverse forhandlinger ble det vedtatt at Det Søndenfjelds-Norske Dampskibsselskab skulle ha en direksjon i Kristiansand og en i hovedstaden, hver på fem representanter. Hver av direksjonene skulle overta bestyrelsen av ett skip.
        Ved J. Scott Russels verksted i London ble det bygd et skruedampskip på 530 brt., som fikk navnet ST. OLAF. Generalforsamlingen i 1855 vedtok også å skaffe et dampskip til en rute på Hull. Det var GANGER ROLF på 630 brt.
ST. OLAF ble satt i drift 16. august 1855. Ruten var 14-daglig med avgang fra Oslo via Langesund, Arendal og Kristiansand til Hamburg. De første årene var vanskelige, blant annet på grunn av konkurransen fra seilskipene. Etter noen år var det tre norske ruter på Hamburg.
        I ruten på Hull kom Søndenfjeldske fra første stund i konkurranse med utenlandske selskaper, og det utbrøt fraktkrig mellom det norske og det engelske selskap, noe som gjentok seg i 1866. Ved et tilfelle fikk Wilsonlinjens «Scandinavian» samme avgang fra Hull som GANGER ROLF, og Wilsonlinjen forlangte da at den norske båten skulle vente en hel uke og la den engelske gå først. Dette ble det ikke noe av, og en ødeleggende fraktkrig ble resultatet. Enden på det hele ble at Wilson trakk sitt dampskip tilbake fra Hamburgruten mot at «Ganger Rolf» ble tatt ut av Hullruten.
        Søndenfjeldskes ledelse var i mellomtiden av praktiske grunner blitt samlet i hovedstaden. Fordelingen med en administrasjon i Oslo og en i Kristiansand måtte i lengden bli tungvint, og i 1864 ble det derfor bestemt at direksjonen skulle ha sitt sete i Oslo.
        Tapet av Hullruten var et alvorlig slag for rederiet. Man måtte se seg om etter annen beskjeftigelse for nybygningen KONG SVERRE, som det hadde vært meningen skulle settes inn i Hullruten. GANGER ROLF var imens satt inn i ruten Oslo—Trondhjem. KONG SVERRE ble satt inn i ruten på Kiel, men denne ble oppgitt i 1870. Samme år startet rederiet en rute på Le Havre, og GANGER ROLF ble det første skip her.
        I 1876 ble KONG SVERRE solgt til Det Stavangerske Dampskibsselskab og GANGER ROLF til Det Bergenske Dampskibsselskab. Søndenfjeldske anskaffet i 1881 KONG RING på 1122 brt., og passet i det hele godt på å holde flåten oppe ved temmelig regelmessige nyanskaffelser.
        Trampfarten gikk sterkt frem i 1890-årene. Ofte ble tramp- og rutefart drevet av samme rederi, og det lettet heller ikke de rene ruterederiers stilling. Søndenfjeldske måtte også ofte sette båter i løsfart.
        Tiden omkring århundreskiftet var en beveget tid for selskapet. Materiellet ble imidlertid holdt opp til tidens krav, og et nytt dampskip, KONG GUTTORM på 731 brt., ble kontrahert fra Nylands Verksted.
        I 1903 og 1904 ble det skarp tysk konkurranse i Hamburgruten. Freitaslinjen trengte seg inn her, hvor det allerede var mer enn nok tonnasje. I den offentlige norske debatt om dette ble det hevdet at man av all makt måtte motarbeide overmodige forsøk fra utlendingers side på å fravriste Norge forretninger som var opparbeidet med meget møye og besvær i årtiers utholdenhet. Takket være samhold blant de norske importører måtte det tyske selskapet gi seg i 1904. Søndenfjeldske og Jelølinjen overtok i fellesskap tyskernes kontrakter. Samme år solgte selskapet Le Havre-ruten til Fred. Olsen & Co. Nå hadde selskapet noen rolige år frem til første verdenskrig. KONG SIGURD og KONG INGE ble levert disse årene, samtidig som man solgte KONG FRODE og KONG RAGNAR.
        Verdenskrigen 1914—18 brakte mange og store forstyrrelser i selskapets virksomhet. Dets rutefart var basert på Tyskland, og den daværende flåte gikk vesentlig på Hamburg og Bremen. Etter hvert fikk de annen beskjeftigelse, men tre av dem gikk tapt i krigsperioden.
        Som ny direktør i Søndenfjeldske etter Olaf Rustad, som gikk av i 1919, ble ansatt cand. jur. Axel Wilhelmsen. Utadtil ble det den gang ikke markert at det var noe mer enn et personskifte, men det var ingen hemmelighet at rederiet Wilh. Wilhelmsen hadde sikret seg aksjemajoriteten i selskapet.
        Skipstapene etter den første verdenskrig ble etter hvert erstattet med nybygninger og nyinnkjøp. Da KONG RING (ex CONDOR) viste seg ufordelaktigere i drift enn KONG DAG, ble den solgt til Nederland i 1929. En ny KONG RING på 2000 brt., selskapets største skip til da, ble levert fra Nyland samme år.
        Ser man på listen over Søndenfjeldskes båter i de forløpne hundre år, finner man for øvrig at en flerhet av dem er bygd i Norge. Selskapets virksomhet tilførte ved dette norske verksteder betydelige arbeider. I 1930—31 ble KONG TRYGVE på 1 400 brt, levert fra Fredriksstad mek. Verksted.
        Ved annen verdenskrigs utbrudd lå alle selskapets seks båter i norske havner og gikk i opplag der. Da freden kom, var båtenes posisjon følgende: KONG ALF lå sunket ved Varberg i Sverige, KONG BJØRN var under reparasjon i Horten, KONG SIGURD losset i Oslo, KONG TRYGVE ble reparert i Fredrikstad, og KONG DAG lå i Harstad. KONG RING var gått tapt i julen 1941.
        Så var det å bygge opp igjen hva krigen hadde ødelagt eller avbrutt. Det hadde tatt tid etter den første verdenskrig, og man var klar over at det ville bli enda vanskeligere denne gang for Søndenfjeldske, hvis rutefart bare var basert på Tyskland. Noen snarlig gjenopptagelse av Tysklandsrutene var det under de herskende forhold ikke tale om. Man måtte prøve å få skipene beskjeftiget i annen fart. I november 1946 ble det derfor truffet avtale med Fred. Olsen & Co.s Jelølinje om samseiling på 50/50-basis i en rute på Finland. Fellesruten fikk navnet Baltic Line, og dens første skip var KONG TRYGVE.
        Tonnasjefornyelsene tok lenger tid enn ventet. Fra Moss Værft & Dokk fikk rederiet i 1950 levert nybygningen MS KONG RING — selskapets femte skip med dette navn. I mellomtiden var MS KONG DAG på 1.900 dvt. levert fra George Brown & Co. i Greenock i 1949. Dette skip ble satt inn i Finlandsruten. KONG SIGURD sank etter kollisjon i 1949, og isteden kjøpte man MS FERM på 1 100 dvt., omdøpt til KONG BJØRN. I 1953 ble MS KONG INGE på 1.900 dvt. levert fra Norrköpings Varv. & Verkstad.
        Direktør Axel Wilhelmsen fratrådte etter 27 års tjenestetid i oktober 1946 da han fylte 65 år. Assisterende direktør, Sigurd Lund, ble ansatt som ny administrerende direktør og Wilhelm Wilhelmsen jr. som kontorsjef. I desember 1951 ble kontorsjef Wilhelmsen forfremmet til assisterende direktør.
Kilde: Boka Norske Rederier gjennom 50 år.