A.F. KLAVENESS & CO. A/S

Publisert i Skipet 2/86. Forfatter Dag Bakka jr.


        Det er neppe noe annet rederi som har så mange generasjoners skipsfart bak seg som Klaveness. Slekten stammer fra
Sandar i Vestfold, og i uminnelige tider har de forskjellige grener av familien drevet med skipsfart. Den første som tok opp skipsfart i mer moderne forstand var lensmann og gårdbruker Tore Aakessøn (Thor) Klaveness.
        Allerede i 1800 begynte han som reder ved å kjøpe briggen "EBENETZER" sammen med sin svoger Ole Melsom. Skuten gikk på England, og der ble den beslaglagt i 1807. Det andre skipet,som han skaffet seg, hadde det klingende navnet "HAABETS ANKER".
        Lensmann Klaveness var en mann med initiativ og handlekraft. Foruten «å drive sine jord- og skogeiendommer i Sandeherred, grunnla han utenfor Sandefjord "Klavenessverven" (senere A/S Framnæs Mek. Værksted). Her ble det bygget en rekke båter både for hans eget rederi og for fremmed regning. En stor fordel hadde han ved at han kunne drive sitt verft med tømmer fra egne skoger.
        Av de 16 seilskutene, som han disponerte, kan nevnes "HELDINE ANETTE", som var den første seilskute man med sikkerhet vet ble bygget på Klavenessverven. Tore Klaveness forærte denne seilskuten til sønnen Aage, da han i 1823 giftet seg med Antonette Hagemann. Sin familiekjære innstilling demonstrerte han blandt annet ved å kalle en av sine største seilskuter for "FAMILIENS HAAB".
        I 1854 døde lensmann Klaveness. To av hans sønner, Aage Klaveness-Gogstad og Thor Klaveness-Bjørnum, ble skipsredere.
        I neste generasjon ble fire av Aage Klaveness' sønner skipsredere, blant dem den senere grunnlegger av det nåværende rederifirma, A.F. Klaveness senior, som levde fra 1839 til 1904.
        Anton Fredrik Klaveness var født på Nedre Gogstad i Sandeherred, og
gikk til sjøs bare 13 år gammel. Etter ca. 20 års fartstid startet han i 1869 sitt eget skipsrederi, og etablerte seg på sin eiendom Sværdstad i Sandeherred, rik på erfaring og kjennskap til skip, sjømannsliv og fraktfart på alle hav. Allerede i 1860-årene, mens han førte skip, var Klaveness parthaver i og hovedreder for skip, f.eks. barken "VICTORIA", som han eide sammen med sin bror Wilhelm.
        Klaveness rederi ble etterhvert distriktets største. Skipene seilte over hele verden, således på Stillehavsøyene for å laste kopra, Bak-India for å laste ris, de gikk på Australia og Amerikas vestkyst, i Atlanterhavsfart og i Middelhavsfart. Ut fra sitt fremsyn og sin erfaring var Klaveness på det rene med at skipene måtte kunne seile hurtig, helst hurtigere enn konkurrentene.
        Han interesserte seg sterkt for de stedlige skipsverft, og spesielt da Klavenessverven - senere Framnæs Mek. Værksted. Her bygde han en rekke seilskuter. Når det gjaldt bygging av seilskip for langfart var han en foregangsmann. I 1880-årene disponerte A.F. Klaveness femten seilskip og dessuten flere hvalfangstselskaper. Det kan nevnes at barkskipet "AUGUSTA" på 827 reg. tonn, som gikk på vannet fra Framnæs Skipsverft i 1881, bygd for Klaveness' regning, var det største skip som inntil da var bygd i Sandefjord-distriktet.
        Anton Fredrik Klaveness jr. var født i 1874, og kom 19 år gammel til H. Clarkson & Co. i London, der han arbeidet med seilskipsbefraktning. Forbindelsene han knyttet i Clarkson-tiden fikk senere stor betydning bl.a. med megleren Karl Knudsen, som senere ble adlet som Sir Karl. Etter en tid i Hamburg kom han så til Oslo, og arbeidet hos skipsreder And. Jacobsen.
        Våren 1898 dro han hjem til Sandefjord, med planer klare for sitt
ege rederi. Han allierte seg med kaptein Rastad, som dro til Hedmark for å tegne aksjer blant storbøndene. Med kapital fra forskjellig hold ble D/S A/S Stiklestad stiftet i 1898, og kjøpte turretdamperen "FORREST ABBEY" på 3100 t.dw. Skipet ble omdøpt "STIKLESTAD" og ble overtatt med kaptein Rastad som første fører.
        Rederiet hjemme i Sandefjord tok navnet A.F. Klaveness & Co., for å skille det fra farens rederi. Samtidig ble A.F. Klaveness jr. samme år opptatt som kompanjong i farens rederi. Samtidig med etableringen av rederiet, overtok Klaveness en kontrahert 1600-tonner ved Nylands Verksted fra And. Jacobsen, og bestilte enda et skip ved verftet. Disse første skip var alle eid av enkeltskips-A/S, men stiftelsen av D/S A/S International i 1902 markerte flerskipsrederiet. Tre år senere ble Klaveness Dampskibsaktieselskab etablert, og dette selskap ble med tiden hovedselskapet i rederiet. Dette selskapet sto i realiteten som et holdingselskap, og eide store poster i de forskjellige rederiselskaper.
        A.F. Klaveness jr. ble en av tidens mest markante og dynamiske reder-skikkelser. Fra 1898 til utbruddet av første verdenskrig ble det bygget 24 dampskip til en samlet kontaktpris på 13 mill. kroner. Dessuten kjøpte rederiet flere jernseilskip. Ved krigsutbruddet i 1914 disponerte firmaet 18 dampskip og 3 seilskip på i alt 88.680 t.dw., 60.275 t.br., og var landets tredje største rederi.
        Ekspansjonen kom både innen europeisk fart, med skip beregnet for trelast og kull, innen vest-indisk fruktfart, der rederiet for første gang inngikk tidscertepartier over inntil fire år. Slike slutninger av "VERA" og "VERONA" fra 1903 til 1907 dannet grunnlaget for D/S A/S International.
        Av betydning var også rederiets engasjement i kullfarten. Kullskipninger fra Wabana, Cape Breton og St. Lawrence i Canada og fra Luleå, Narvik, Dunderlandsdalen og Kirkenes ble en spesialitet for Klaveness, der nettopp langsiktige fraktkontrakter med industrien dannet grunnlaget.
        Rederiet gikk endatil med i flere av disse selskaper med aksjekapital, for å sikre seg fraktkontrakter. I så måte var Klaveness-rederiet tidlig ute på en vei også andre har prøvd med stort hell. Kullfarten krevde store og sterkbygde skip. "STORSTAD" levert i 1911 var Norges neststørste skip, og "STIKLESTAD" levert året etter satte tonnasjerekord i rederiet med sine 11.110 t.dw. "STORSTAD" ble forøvrig herostratisk kjent ved kollisjonen med "EMPRESS OF IRELAND" i St. Lawrence 29/5-1914, der 1.024 mennesker omkom.
        Etter den første verdenskrigs ødeleggelser gikk rederiet i gang med å bygge opp flåten igjen, nå med moderne dieselmotorskip. I perioden 1924-1939 ble det anskaffet i alt 217.700 t.dw. til en samlet pris på 60 mill. kr.
        Anton Fredrik Klaveness senior døde i 1904, 65 år gammel, og disponeringen av seilskipsflåten gikk da over til Junior. Sandefjord utviklet seg nettopp på denne tiden sterkt som hvalfangstby, og kanskje var det som utslag av Klaveness' satsing på shipping at rederiet i 1907 flyttet til Oslo, som så mange andre rederier fra kysten. På Lysaker slo Klaveness seg ned, og her holder rederiet fortsatt til.
        Junior fikk to sønner, Anton Fredrik d.y. født i 1903 og Dag, født i 1913. De ble opptatt i rederiet henholdsvis 1934 og 1939. Klaveness drev meget solid. Bl.a. holdt rederiet seg, såvidt man kan se, fullstendig borte fra spekulasjons-forretninger under første verdenskrig, og sto således godt rustet da krigen tok slutt, med bare ett skip i kontrakt. Dette skipet, levert i 1921 som "SEIRSTAD", var med sine 12.820 t.dw. landets største, og gikk inn i malmfarten fra Canada til Europa.

 

Linje og Tank.


        Tyveårene ble en ny ekspansjonsperiode, til tross for generelt dårlige konjunkturer og pessimisme blant mange redere. Klaveness satset på vekstområdene tank og linje, med suksess på begge områder. I 1922 hadde Fearnley & Eger bestilt to diesel-linjeskip på 7.890 t.dw. fra Deutsche Werft, og straks etter enda to. Det ene av dem ble solgt videre til Klaveness og ble "SKRAMSTAD".
        Fearnley & Eger kom nokså tilfeldig til å sette skipene i fart mellom USA og Østen, og dette utviklet seg til linjefart. I 1925 kom F&E til avtale med Klaveness om at rederiet skulle tre inn i linjen, som startet opp i september 1925 under navnet "Fern Line". Klaveness satte inn enda et skip, "SANGSTAD", og Fern Line betjente havner ved US Gulf via Panama til Japan og China, med retur fra Filippinene til USA's østkyst. Fra 1927 ekspanderte linjen virkelig, og også anløp av Europa kom med. I 1929 ble Klaveness Line startet, med månedlige seilinger fra Stillehavs-kysten til Øst-Asia. Linje-flåten ble ut gjennom mellomkrigsårene styrket med elleve moderne skip, i tillegg til et britisk "Economy"-skip innkjøpt brukt i 1936, "STIRLINGVILLE".
        Rederiets navneskikk med -"stad"-navn skrev seg tilbake fra "STIKLESTAD" og "SOLSTAD" like før århundreskiftet. I 1929 ble navnepolitikken endret, slik at linjeskipene fikk navn på "-ville", som jo kan sies å være en slags oversettelse av stad. Første skip var vel egentlig "MANDEVILLE", fruktskipet fra 1911, men leveringen av "BR0NXVILLE" og "SOMERVILLE" i juni 1929 var det som for alvor innledet det nye opplegg. "-ville"-navnene ble en pen og særpreget navnelinje, som faktisk ble synonym med rederiet.
        Med det talende navn "STORSTAD" ble rederiets første tankskip, supertankeren" på 13.460 t.dw. levert i 1926. Tre tankskip til fulgte i 1926/28, av dem to oppkalt etter Klaveness’ gode meglerforbindelser hos Clarksons, "SIR KARL KNUDSEN" og "SIR
0SB0RN HOLMDEN". Først ti år senere kom neste tankskip, 14.000-tonnerne "SEIRSTAD" og "STIKLESTAD".
        Mens linje og tankfart ga gode inntekter gjennom vanskelige år, ble den tradisjonsrike fruktfarten på Vest-India avviklet i begynnelsen av 30-årene. Også malmfarten svant hen, og Klaveness-K'en forsvant fra Wabana, Narvik og de andre utskipningshavnene.
        I 1936 overtok rederiet også disponeringen av tankskipet "TEDDY" på 11.100 t.dw.    Denne tankeren var eid av Skibs-A/S Golden West, et rederi i Joh. H. Andresen-gruppen, og skipet var naturligvis navngitt etter sigarett-merket "Teddy". Klaveness disponerte "TEDDY" og tok hånd om den maritim/tekniske drift. Samarbeidet fortsatte en kort stund etter krigen med disponering av tankeren "GOLDEN WEST" og Liberty-skipet "BLUE MASTER" til januar 1948.
        Av en flåte på 24 skip i 1939 gikk 13 skip på i alt 105.500 t.dw. tapt. Ved krigsutbruddet hadde rederiet i ordre to cargo-linere fra Framnæs og to fra Burmeister & Wain. De to Framnæs-båtene kom omsider ut som "CASTLEVILLE" og "FRANCISVILLE".
        De to B&W-båtene ble begge tatt av tyskerne og gitt navn "GOTENLAND" og "JOHANNISBERGER". Førstnevnte kom senere i fart som "HOPEVILLE", mens "JOHANNISBERGER" ble senket ved Libau i krigens siste dager.

Etterkrigstiden.


        En flåte på fire tankskip og fem linjeskip var tilbake da krigen sluttet. Klaveness-rederiet hadde en relativt høy krigsforlisprosent, men var i den heldige situasjon at to moderne linjeskip var mer eller mindre klar til overtagelse da UMA-perioden gikk ut i april 1946, og rederiet igjen kunne overta disponeringen av flåten. Et stort nybygningsprogram ble lagt opp, med ni linjeskip og to tankskip. Som en mer midlertidig løsning ble Liberty-skipet "LIBREVILLE" innkjøpt, mens de eldste tankerne ble solgt.
        I 1950 var flåten derfor igjen oppe i 22 skip, på tilsammen 220.000 t.dw., hvorav 4 tankskip på ca. 60.000 t.dw. Gjenoppbyggingen hadde kostet 155 mill.kr.
        Linjefarten fra US Gulf til Østen og tilbake til USA og Europa ble nå tatt opp igjen under navnet "Fern-Ville Lines". Under samme titel tok rederiene opp linjefart mellom USA's Atlanterhavskyst og Middelhavet. I tillegg drev rederiene en linje mellom USA og Vest-Afrika. I linjefarten ble Klaveness etterhvert helt innarbeidet med Fearnley & Eger, og rederiene kom til å operere som parhester. Etter at linjefarten ble utviklet gjennom femti-årene, omfattet Fern-Ville-Lines i 1960 følgende ruter:
Fern-Ville-Lines - US Gulf/Far Eastern Service
Fern-Ville-Lines - US Atlantic & Gulf Mediterranean Service
Fern-Ville-Lines - Far East/Pacific/Venezuela Service
Barber-Fern-Ville-Lines- Far East to US Atlantic and Gulf via Suez.
I tillegg kom samarbeidet med Wilhelmsen om:
Barber-West African Line- US Atlantic/West Africa
Barber-Wilhelmsen Line- Far East/US Pacific/Atlantic via Panama.

For egen regning fortsatte Klaveness enda:
Klaveness Line- US Pacific/Far East.
        Det meste av dette linjenettet ble avviklet i begynnelsen av 60-årene. Bare en linje ble tilbake, den opprinnelige Fern Line mellom US Gulf og Østen, som etterhvert var blitt Fern-Ville-Line, og gikk jorden rundt via Suez. Et samarbeid med Wilhelmsen førte i 1969 til en endelig sammenslåing av flere tjenester til Barber Lines A/S, med hovedkvarter i Oslo. Partnerne var Wilhelmsen, Fearnley & Eger og Klaveness.
De siste Klaveness-skipene i linjen var de turbindrevne "KINGSVILLE" og "QUEENSVILLE" samt motorskipet "ROSEVILLE".
        Stilt overfor store investeringer i ny tonnasje, var Fearnley & Eger og Klaveness i 1974 nødt til å tre ut av linjen, og selge sine andeler til Wilhelmsen, som fra 1.januar 1975 ble eneeier. Barberes senere samarbeid med Blue Funnel Line og SOK til Barber Blue Seas er en annen historie.
        Tank ga jevne og gode inntekter i 50-årene, i en tid da de fleste tankskip var bundet opp på TC. Det ser likevel ut til at linje var mest attraktivt, iallfall frem til Suez-boomen i 1956. Mellom 1958 og 1961 fikk rederiet levert 4 tankskip, to på 30.000 t.dw., en på 25.000 og en 20.
000-tonner. Det ene av dem, "SNESTAD", på 25.000 t.dw. ble straks solgt videre. Mot slutten av 60-årene fulgte rederiet opp med 100.000-tonnere, "STIKLESTAD" og "SOLSTAD", men var da også i ferd med å prøve seg med kombinasjonsskip og produkt-tankere.
        Annen diversifisering var bulkskipet "SANGSTAD" på 35.000 tonn, levert i 1966, som gikk inn i Unibulk-poolen, og ro-ro skipet "MANDEVILLE" (3) levert fra Trosvik i 1968.
        A.F. Klaveness & Co. A/S sto solid ved inngangen til 70-årene. Lite kunne noen vite at det neste tiår praktisk talt skulle utslette rederiet. A bygge bulk- og tankskip skulle være tidens svar på frakt-markedets behov. Et stort cruiseskip fra Wartsila avslørte en rederiledelse, som ikke var redd for å satse på nye og lovende markeder.
        Tuen,som veltet lasset,var tankboomen i 1973. Ikke mindre enn fire 150.
000-tonns tankskip ble bestilt fra Valmet i Finland. Flere eldre skip ble solgt til gode priser som ledd i finansieringen, før markedet kollapset: senhøstes 1973.
        At cruiseskipet, døpt "ROYAL VIKING SEAn, under samarbeidsopplegget med BDS og NFDS, møtte et sørgelig cruisemarked samme høst, gjorde ikke situasjonen bedre. Rederiet fastholdt kontraktene i Finland, og skipene kom da også ut fra 1977 til 1979: "SOMMERSTAD" 1/1977, "SOLSTAD" 9/1977, "SANGSTAD" 11/1978 og "SILJESTAD" 8/1979. For å dekke mest mulig av utgiftene, måtte resten av flåten selges, til og med cruiseskipet. Til sist, etter at alle aktiva var brukt, tok Valmet pant i skipene for restverdien. Med den lave markedsverdi var dermed Valmet i realiteten eier av skipene og eierselskapene, som jo var egne A/S. I mai 1983 ble flåten formelt tatt tilbake av finnene, og skiftet over til finsk flagg. Exit Klaveness-flåten.
        Rederiets karakteristiske kontorkompleks på Lysaker, dominert av den runde bygningen i Funkis-stil, lå tilbake som symbolet på det som engang var. Selskapet A.F. Klaveness & Co. A/S er fortsatt i drift, men har nå orientert seg mot annen kapital-forvaltning. Men hvem vet - kanskje A.F. Klaveness & Co. A/S igjen kan bli et rederi? Det forteller i hvert fall en historie om ekspansjon og nytenkning som slo seg frem i dårlige og i gode tider.

 

        I Brønnøysundregistret finnes i dag, juli 2014, firma A. F. Klaveness, stiftet 09/03-2001 med Nils Olav F. Klaveness som eier og adm. direktør. Dag Klaveness er styremedlem.

 

Lett redigert av Per Sundfær.