Harald Stange & Co. A/S, Oslo.
av bjørn pedersen.

          Opp gjennom årene har det vært en rekke rederier i Oslo som har kommet - blir operert stille og rolig - og så forsvunnet knapt uten at vi har merket det. Mange av dem har vært meget veldrevet, men ble avviklet som resultat at dødsfall eller at eierne rett og slett synes «moroa» var over. Ser en i Det Norske Veritas registre finner en ofte rederier man ikke vet mye om, og vanskelig er det også å finne noe om deres historie, flåteliste og hvorfor det ble som det ble.
          Et av disse selskapene er Harald Stange & Co. A/S i Oslo.
Harald Ingvald Stange (1875-1961) tok sin utdannelse innen forsikring i Frankrike, England og Tyskland. Han var sønn av en sjøkaptein som døde mens Harald Stange var i tenårene. Han drev fra 1908 et forsikrings agentur under navnet Harald Stange & Co. i Kristiania/Oslo og var bl.a. generalagent for et større fransk selskap. Han opparbeidet seg også en del direkte forretninger fra norske rederier, blant dem Wilh. Wilhelmsen. Han var initiativtager for oppstart av assuranseselskapene Norske Atlas i 1915 og Norske Triton i 1917 Han var også administrerende direktør for begge selskapet frem til 1925-26, da han gikk over til rollen som direksjonene formann. Han var også «fødselshjelper» ved flere etableringer av nye forsikringsselskap i mellomkrigstida. I årene fra 1917 til 1928 var han formann i Norske Sjøforsikringsselskapers Forening.
          Han etablerte firmaet Harald Stange A/S i 1922 som bl.a. disponerte Skips-A/S Arnstein. Men det første skipet han kjøpte inn var nok DS MARIE MARGARETHA bygget 1919 som TERNEHOLMEN og kjøpt inn 1923 til Skibs-A/S Marta Therese. Det fikk da også først navnet MARTHA THERESE, men snart forandret til MARIE MARGARETHA og slik seilte det frem til 7.11.1924 da det sank etter en kollisjon.
Det var klart at det var Harald Stange som eide selskapet - eller kontrollerte det. De to navnene reflekterte da også navnene på hans første kone og den han giftet seg med i 1924.
En pussig detalj er at samme skip hadde navn etter begge ektefellene. Per Holm står imidlertid oppført i registrene som disponent. Han var assuransemann og venn eller kollega av Stange. Og slik skulle det bli til tiden rett etter krigen. Selv i Årbok over Norske Skibsrederier av 1939 står Per Holm som disponent for selskapene A/S Martha Therese og A/S Arnstein. Men telegramadressen til Holm er altså Stangus - en klar referanse til Stange. Og denne telegramadressen ble brukt til siste skip forsvant.

Bergverk og pelsdyr.
          Harald Stange må ha hatt nysgjerrighet og interesse i mange ulike områder. En finner blant annet at Stange kjøper opp det nord-norske gruveselskapet A/S Drag Feltspatgruber i Tysfjorden i 1926 da de gamle eierne rett og slett gikk konkurs i en finans krise. Dette selskapet har i seg selv en spennende historie med oppstart sa tidlig som 1901 og så med virkelig driv fra 1904 da den opprinnelige estlandske, men nå norske kjøpmannen Bernhard Schattenstein startet et gruveselskap. Han er da også eier da selskapet går konkurs.
Året etter at Harald Stange overtar konkursboet, starter han produksjon i Tysfjord og det blir det året tatt ut 8000 tonn feltspat og 2000 tonn kvarts. Men lett kan det ikke ha vært, og selskapet blir involvert i konflikter med arbeiderne og langvarige streiker.
Produksjonen går derfor både opp og ned. I 1934 nevnes det at selskapet har 45 mann i arbeid. I 1956 begynner en avvikling av gruvevirksomheten og arbeidet i Jenny-gruven på Drag blir lagt ned. i960 blir hele engasjementet endelig lagt ned og Harald Stange & Co avvikler det hele.
          I løpet av denne tiden vites lite om hva for slags tonnasje Stange brukte på transportene, men det er lett å anta at DS ANNFIN kan ha blitt brukt. Selskapet går også til innkjøp av et lite skip i 1961 som får navnet HUNDHOLMEN. Hva det var tenkt brukt til er usikkert, for store båten var det ikke - kun 150 tonn lasteevne. Det blir skadet i brann, reparert etter noen år og solgt i 1965. Neppe en god forretning.
          I 1938 finner en også spor av selskapets virksomheter utenom shipping, da det refereres til en høyesterettsdom hvor selskapet blir frifunnet i sak om oppgjør til det amerikanske pelsdyrselskapet Associated Fur Farm Inc. USA. Her var det snakk om svikt i kvaliteten på importert mink for pelsdyroppdrett i Norge.

Samarbeid med Høegh.
I historien om rederiet Leif Høegh & Co fortelles det at da Leif Høegh ble kontaktet av en Mr. Chambers fra Pan-American Petroleum, USA etter at Mr. Chambers hadde blitt henvist til ham av Kaare Schønning hos Wilh. Wilhelmsen, kom det i gang forhandlinger om to skip for lengre certepartier. Disse ble fulgt av ytterligere to skip. Høegh fikk etablert tre aksjeselskaper for tre av nybyggene, mens det fjerde ble finansiert av et selskap utenfor rederiet. Dette var Skibs-A/S Arnstein. Dette selskapet ble etablert 6. januar 1930 med en aksjekapital på NOK 450.000. Og dette selskapet fikk da også det første av disse fire nybyggene levert - i januar 1931. Skibs-A/S Arnstein var et selskap etablert av Harald Stange med Per Holm som disponent. Det sies videre at Stange hadde interesser i et eget shippingselskap disponert av Per Holm, samt arbeidet innen forsikring og handel. Kontakten mellom Stange og Høegh ble sannsynligvis initiert av Herman Henschien som var direktør i Kristiania Folkebank. Harald Stange var styremedlem i banken, samtidig som Henschien var styremedlem i et av Høeghs selskaper og en venn av Høegh. Dette skipet fikk navnet PAN NORWAY og var en del av Høegh’s «pakke» med Pan-American Petroleum, men ikke en del av Høegh’s egen flåte og flåteliste. Leif Høegh var visstnok også styremedlem i Skibs-A/S Arnstein.
          I 1935 ledet dette samarbeidet mellom Harald Stange og Leif Høegh til en ny kontrakt. Høegh hadde bestemt seg for å gå inn i tørrlastfarten og videre inn i linjefart. Han kjøpte først et secondhand skip fra Danmark, og fulgte opp med en kontrakt for tre nye og liknende skip. To skip ble kontrahert ved Burmeister & Wain, og et av dem ble etter avtale overdratt til Skibs-A/S Arnstein. Dette ble levert med navnet HØEGH CARRIER som reflekterte starten på prosjektet, og hvem som hadde det på et langsiktig certeparti. Men skipet ble ikke en del av Leif Høegh’s flåte eller senere flåteliste.
          Senere i 1937 kom den siste fellesforretningen mellom Leif Høegh og Harald Stange i stand. Høegh fikk kjøpt en kontakt på et tankskip på 14.600 dwt. gjennom meglerfirmaet Lazard Bros. i London. Kontrakten var en del av en valutaavtale mellom Unilever og fire norske rederier hvor Unilever fikk skip istedenfor valuta tilgodehavende. Her ble det gjort en avtale om at et Høegh selskap skulle ta halvparten av kapitalinnsatsen, mens Skibs-A/S Arnstein skulle ta den andre halvparten. Skipet ble levert i 1939 og fikk navnet HØEGH SCOUT.

Krig og gjenreisning.
Dessverre gikk det hardt ut over Skibs-A/S Arnsteins shipping interesser under den annen verdenskrig. Både PAN NORWAY og HØEGH CARRIER ble tap under krigen. I 1953 ble samarbeidet mellom Leif Høegh og Harald Stange avviklet, og Stange overtok HØEGH SCOUT som så fikk navnet LAILA STANGE. Prisen for overtagelse var NOK 5.0 mill.
Men Harald Stange hadde allerede tidligere fått to moderne tankskip levert til sitt rederi i 1949. Dette var BJØRN STANGE og STEINGERIM STANGE som begge ble levert av Laing i Storbritannia. I 1953 kom så nybygget ARNFINN STANGE fra Rosenberg, og Harald Stange var en stolt eier av fire moderne tankskip i størrelse området 15 til 17.000 dwt. Og ganske så uvanlig for et lite rederi, alle var nybygg da de ble levert til Harald Stange.
I 1959 fulgte et nytt tankskip – HARALD STANGE på 19.470 dwt fra Marinens Hovedverft. Dette skipet skulle bli rederiets svanesang innen tankfart. Det ble solgt i 1974 og må da sies å være et lite tankskip med begrenset interesse innen tankfarten. En kan vel si at rederiet kom seg ut av tankfarten før hele markedet kollapset og gikk inn i en dyp krise.
          Men siste kontrakten for nybygg var det ikke. I 1967 ble bulk-skipet BJØRN STANGE (2) solgt før det var ferdig ved verksted i Jugoslavia for så mer eller mindre øyeblikkelig å bli overført til et engelsk rederi. Det fikk navnet AVONFIELD samme året.
          Per Holm, og senere Harald Stange, hadde kontorer i Grensen 15 nær sagt hele den tiden man drev rederiet Skibs-A/S Arnstein. Og navnet på selskapet ligner på et anagram over navnene til to av sønnene Arnfin og Steingrim. En kan spekulere litt på hvorfor Harald Stange gikk fra å være eier, men la Per Holm fungere som disponent, til å etablere seg i eget selskapsnavn. En aner at det faktum at sønnen Arnfinn i 1950 var 26 år gammel kan ha stor betydning. Han ble ganske så snart omtalt som disponent og reder, og forble det til selskapet ikke lenger ble omtalt som rederi - det vil si i perioden 1974-75. Den yngre broren Steingrim blir aldri omtalt i selskapet.
          Siste aktivitet i selskapet var allikevel en investering i lekteren ROUGH SEA BARGE N0.5 og ROUGH SEA BARGE No. 6 i 1976. Men det har vist seg vanskelig å finne detaljer om denne investeringen og hva som egentlig var foranledning og resultat. Begge lekterne blir solgt i 1980, og slik markedet var på den tiden, kan det neppe ha vært en god forretning. Selskapet eksisterer fremdeles, men nå som eiendomsinvestor. Det samme er tilfelle for Skibs-A/S Arnstein. Og familien Stange er fremdeles eiere av dette lille selskapet i Oslo. Daglig leder i dag er Thorleif Helge Stange, født 1957. Harald Stange var tydeligvis en rik og generøs mann som ga mye støtte til favorittbygda Vats i Hallingdal området. Han bygde seg en praktfull jakt hytte i kommunen og støttet bygging av forsamlingshus, bedehus, ungdomshus og veier. Han ble varmt omtalt som en av de store velgjørerne i bygda nær hundre år etter. I nekrologen i Aftenposten 1.12.1961 brukes tittelen «skipsreder» om Harald Stange, ikke assuransemannen. Sønnen Arnfinn levde fra 1924 til 2005, Steingrim fra 1926 til 2004.