EN KORT HISTORIKK AV REDERIET
CHR. J. REIM

        Rederiet AS Dione i Porsgrunn stod i 1988 som disponent for det moderne product-tankskipet DIDO på 77.000 tdw. Likevel har rederiet gjennom det meste av sin nesten 70-årige historie stått i en særstilling i det norske shipping-miljø, nemlig som en slags søsterbedrift til Porsgrunds Mek Værksted AS - begge bedrifter eiet og ledet av Reim-familien. Fra å være et ubetydelig rederi som et sidegren av verkstedet, kom rederiet etter 1945 til å overta alle nybygningene fra Porsgrunds Mek Værksted AS, og omfattet på det meste elleve skip.
        Med familien Reim kommer en inn på en familie som har hatt svært stor betydning for utviklingen av næringslivet i Porsgrunn.

        Bestefaren til Chr. J. Reim flyttet i 1855 fra Saltrød ved Arendal til Porsgrunn, hvor sønnen, Johan Jeremiassen, etterhvert bygget opp et betydelig seilskipsrederi. Johan Jeremiassen var svigersønn av Christen Knudsen, som også flyttet fra Saltrød til Porsgrunn, og således svoger til brødrene Jørgen og Gunnar Knudsen, eiere av rederiet Borgestad. Gunnar Knudsen er jo dessuten kjent som Norges statsminister under første verdenskrig. Konsul Johan Jeremiassen fikk i 1873 en sønn, Christen Johan Reim.
        Familiene Knudsen, Jeremiassen og Reim begrenset seg ikke til rederivirksomhet. Sammen stod de bak en rekke bedrifter i området, Porsgrunds Porselen, Borgestad Fabrikker, Porsgrunds Mek Verksted, Porsgrund Metalverk osv. En søster av Chr. J. Reim var gift med Hjalmar Wessel, som ble Borregaards første generaldirektør, og som senere fikk et skip oppkalt etter seg.

        Chr J Reim fikk ingeniørutdannelse ved Trondhjems Tekniske Læreanstalt (senere NTH) og høyskolen i Charlottenburg. Senere arbeidet han ved forskjellige bedrifter i England og USA. Under sitt opphold i USA syklet han fra kyst til kyst. Etter at han vendte tilbake til Porsgrunn, overtok han i 1899 byens skipsbyggeri, Porsgrunds Mek Værksted. Verkstedet var anlagt i 1862 og hadde drevet bygging av mindre båter, ved siden av støperi og mekanisk verksted.
        Chr. J. Reim overtok bedriften 26 år gammel, og utviklet den videre, både mot skipsbygging, reparasjonsoppdrag og bygging av maskiner og kjeler. Verkstedet leverte sitt første nybygg over 100 fot i 1904, STAR til Kristiansand. I 1909 sjøsatte verkstedet også en stor flytedokk for egen regning, som kunne ta skip inntil 4.500 tdw.

        I motsetning til de fleste andre verkstedene la ikke Reim an på noen massebygging og lange kontraherings-lister. I mars 1917 gikk 1.300-tonneren TRES prøvetur og ble levert til Arendal. På beddingen ble det da strukket kjøl til byggenummer 80, som ble satt i gang for verkstedets egen regning. Det var sikkert meningen å selge skipet når det nærmet seg levering, men på grunn av mangelen på stålmaterialer trakk byggetiden ut. Først i april 1919 kunne skipet gå prøvetur, men kontraheringsmarkedet var da svært usikkert. Det ble derfor satt i fart som FRANK, registrert på AS Frank, som var kontrollert av Reims familie. Skipet ble drevet i europeisk fart hvor den ennå var gode frakter å få, men ble solgt allerede i desember samme år til det nystartede rederiet P. Meyer i Oslo for 495.000 kroner. Prisen avspeiler nok at verdiene hadde sunket noe siden jobbetiden, men kom til å legge seg på halvparten et par år senere.

        I 1929 ble kjølen på bygg nummer 93 strukket for egen regning. I forhold til de tidligere som hadde hatt rett dekkslinje, fikk dette skipet vanlig spring. Skipet fikk navnet DIXIE 29. januar 1931. Dette var første gang rederiet brukte de senere så kjente D-navn. Navnet var utledet fra Chr. J. Reims kone Fredrikke, kalt Dik. Båten ble imidlertid solgt i juni 1931, like før levering, til Olsen & Ugelstad for 480.000 kr, og kom i fart som VARDEFJELL.

        Da Norge ble innblandet i krigen i april 1940, befant FRISCO seg utenfor tysk-kontrollert område, og kom under Nortraships disposisjon. Den ble senket 12. januar 1942 utenfor Long Island, USAs østkyst, på reise fra Savannah til Argentina ved Newfoundland, og var det første norske skip som ble senket i operasjon Paukenschlag, den tyske ubåt-offensiv i amerikanske farvann. Seks overlevende ble tatt opp av dansk MJOANES, mens 13 omkom ved forliset, blant annet kapteinen og styrmennene.
        Ved lasting i Finneide i Rognan ble DIONE skadet ved flyangrep 7. oktober 1941. Skipet fikk skader midtskips, og ble slept hjem til Porsgrunn for reparasjon. DIONE lå i opplag ved verkstedet i Porsgrunn i april dagene 1945, med det tyske skipet KALMAR fortøyd på utsiden. Porsgrunn ble angrepet av en britisk-norsk skvadron med bombefly. Det tyske skipet KALMAR ble truffet, og DIONE fulgte med da KALMAR sank.
        DIXIE ble senket. 17. juni 1944 ble den angrepet av sovjetiske fly i Varangerfjorden på vei fra Narvik til Kirkenes.

        Da freden kom i mai 1945, begynte man å heve alle fartøyene som var senket på havnen i Porsgrunn under krigen. Ved verkstedet i Porsgrunn lå også bygg nr 107, et skrog som var bygget under krigen. Denne ble ferdigstilt og kom i drift fra februar 1946 under navnet DIXIE. DIONE ble reparert og ble satt i fart i april 1946. Krigsskadete RAMFOSS, bygget i 1908, på 1.800 tonn lå ved verkstedet, og ble innkjøpt og reparert. Kom i fart under navnet DISA i desember samme år.
        Mens rederidrift  til nå nærmest hadde vært en bi-virksomhet som kunne plassere en ordre i en vanskelig tid, ble rederiet gradvis bygget opp til et av landsdelens mest betydelige innen Nordsjøfart og minibulk.
        I flere år kom flåten til å bestå av tre dampskip, Porsgrunn-båtene DIONE og DIXIE samt gamle DISA. I stor grad ble de drevet i Nord- og Østersjø-fart, med store skipninger for lokale bedrifter som Tinfos Jernverk, Norsk Hydro og papirfabrikkene på Sande og ellers ved Oslofjorden.
        I tillegg ble det gjort slutninger for rundturer på Lakene i sommer-sesongen. Etter noen års opphold kom den første dieseldrevne Porsgrunn-båten, DIDO, i februar 1949.

        Da verkseier Reim døde i 1958, 85 år gammel, bestod Reims flåte av DIALA, DIDO, DIXIE og DIVINA, alle på rundt 2.500 tdw, samt DIONE på 4.160 tdw. Hans sønn Johan Chr. Reim, også sivilingeniør, hadde da forlengst overtatt ledelsen både av verkstedet og rederiet. Denne flåten ble beholdt som en stamme i mange år fremover, og ble jevnlig tilført nye leveranser fra Porsgrunds Mek Værksted AS, Et søsterskip av DIONE ble levert 1 1959 som DISA, etter at dokken var utvidet. Dette skipet fikk derfor skarpere linjer enn forgjengeren og ble derfor på 4.688 tdw.
        I 1962 ble selskapene Frank og Frisco fusjonert i AS Dione, som fra nå av kom til å stå som Reim-familiens shippingselskap.
        Et par av skipene kom til å eies direkte av Porsgrunds Mek Værksted AS.
        Reims rederi fremstod mot slutten av sekstitallet som et bulk-rederi med sine 9 minibulkskip. Fartsområdet var i hovedsak Europa og transatlantisk, fremdeles med turer på Lakene i sesongen. Engang på 60-tallet gikk rederiet over til å male overbygningene i en lys gulfarge i stedet for hvitt, mens skrogene senere ble malt om fra svart til blått. Samtidig ble skorsteinene malt blå, med grønt belte og de to hvite ringene oppe og nede.

        Reim-flåten nådde sitt største omfang i 1971. Etter at DIAGARA på 12.730 tdw var levert i august 1971, talte den 11 skip. Nå ble DIDO kort etter kondemnert etter grunnstøtning i Humber, og solgt til opphugging.
        I 1975 ble AS Dione og Porsgrunds Mek Værksted skilt fra hverandre, og verkstedet innstilte driften etter at Reim noen år tidligere hadde forhandlet med Kværner om salg av verkstedet, ble det nå solgt til Trosvik Verksted, som opprettholdt produksjonen av styre-maskiner og reparasjonsvirksomheten. For Trosviks regning ble det bygget ihvertfall en båt i byggedokken, og flytedokken var fortsatt i bruk.
        I dag er den opprinnelige virksomheten delt opp eller avviklet. Således kjøpte Porsgrunds Porselænsfabrikk 40 mål av verftsområdet, bl a skipsbyggingshallene og byggedokken, som likevel brukes leilighetsvis. Flytedokken ble skåret ned og bunnen senket i Frierfjorden.
        Etter skilsmissen med Porsgrunds Mek Værksted AS, fortsatte AS Dione som Reim-familiens rederiselskap. Til ny disponent ble valgt Carl F. Schrumph, nevø av Johan Reim og dattersønn av Chr. J. Reim. Johan Reim døde i 1987.

        De siste års utvikling for AS Dione viser hele utviklingen av norsk skipsfart i et nøtteskall, DIXIE ble levert i juni 1978, akkurat på det tidspunkt da bulkmarkedet begynte så smått å stramme seg til etter flere svake år. Høsten 1979 og 1980 gjorde DIXIE det meget godt på markedet, før ratenivået så flatet ut i en ny opplagsbølge. DIXIE var dog sammenhengende i fart, som et av landets mest moderne Panamax-bulkere.
        Kostnadsutviklingen gjorde det nødvendig å flagge ut båten i august 1985.
        I juli 1983 gikk selskapet med i KS Statank AS og KS Statank II AS, sammen med rederiet Helmer Staubo & Co, som bestilte hvert sitt 73.000 tdw product-tankskip i Korea til 26.3 mill. stykket.
        Etter avtalen skulle AS Dione stå for disponering av det andre skipet, men på grunn av forsinket levering var det på hengende håret at ikke skipene ble kansellert. Rederiene oppnådde en betydelig reduksjon i byggeprisen og de ble omsider levert i mars 1986 som STAVIK og STADIDO, sistnevnte registrert i Porsgrunn.
        Som ledd i finansieringen ble DIXIE solgt til Hellas i november 1986, dessverre like før verdiøkningen på bulktonnasje. Salgsprisen ble derfor bare US$ 5,7 millioner - to år senere er verdien nesten tredoblet. På den annen side skaffet rederiet seg i STADIDO et meget rimelig, moderne og konkurransedyktig skip i en periode med kjøpers marked.
        Etter at Diones samarbeidspartner AS Hav, som var hovedinteressent i Statank og betydelig deltaker i Statank II, ble fisjonert våren 1988, ble også eierinteressene skilt, slik at AS Dione økte sin del i Statank II og kunne døpe skipet om til DIDO.
        Som disponent og hovedreder står AS Dione i dag son deltaker i samseilingsgruppen Nordic Product Tankers, som ledes fra Ugland i Grimstad.
        Det står således fremdeles til liv med dette gamle Porsgrunnsrederiet, som i dag eier og driver en av verdens mest avanserte product-tankere i sin størrelse.
        Reims rederi har ikke lenger båter og administrasjonen er flyttet til Borgestad og gått inn i rederiet der. Den gamle organisasjonen Porsgrunds Mek Værksted AS har heller ikke lenger noe med driften av verkstedet å gjøre. Men fortsatt har firmaet betydelige tomtearealer på Vestsiden utenom verkstedtomtene som er avhendet. Her er kanskje muligheter for ny utvikling innen maritim industri. Den som lever får se.

Kilde: Dag Bakka Jr., Kjell Malmgren, S. Norheim
Kortet inn og bearbeidet av Ragnar Iversen
Sist oppdatert: 09/08-2011 (SN/RI/PS)