|
 |
|
SFJ00219110155001 Skipsfører Emil Bredal viser frem modell av THOR II |
|
"THOR II" –EN PREKTIG SKUTE |
|
Erindringer av skipsfører Emil Bredal |
|
Skipet ble sjøsatt i juni 1886 av Russell & Co., Pt. Glasgow,
Scotland for rederiet G. Brown, Glasgow, og ble døpt "Nile". Engelsk
2256 brutto. Ble som norsk målt til 2.144 brutto, 1.995 netto.
Dimensjoner 283,5 x 40,5 x 24,5. Bakk 36', poop 36, 2 dekk. Opprinnelig
rigget som 4 mastet fullrigger, men i 1890 omrigget til bark. Rigg,
enkelte bram og reyler. I 1905 var J. Boyd & Son, Glasgow, reder. I 1911
ble den solgt til Thor Dahl, Sandefjord, og omdøpt til "Thor ll".
Kjøpesummen var £ 3750. |
|
Jeg kom ombord i oktober 1911 som 1. styrmann og var da 23
år. Skipet, som nettopp var kommet inn til Sandefjord, slept av taubåt
fra Belfast hvor den hadde vært opplagt, var ribbet for alt. Jeg fikk
svært meget å gjøre i begynnelsen, da kapteinen ble syk og vi ikke fikk
ny kaptein før vi var på lasteplass i Iddefjorden. Det første jeg måtte
gjøre, var å regne ut hvor meget tauverk som trengtes og rigg wire for
en del av stengebardunene måtte skiftes. Alt efter ordre fra Veritas.
Dog kunne det utstå til første leilighet. Så var det seil. Seilmaker
Evensen fikk ordre om å sy et helt nytt sett, og det tok tid, men vi
skulle jo klassifiseres og ruffene ombygges. Skipet skulle i dokk og
siden skulle vi jo laste. Så det ble å forsere sying av seilene for
seilmaker Evensen. |
|
Endelig var vi ferdig med å ruste ut skipet. Helt nytt
mannskap hadde vi fått. Vi fikk ordre om å gå til Fredrikshald og laste
gatesten for Buenos Aires. Fikk 2 store taubåter fra Langesund. Alt gikk
bra til vi kom opp til Svinesund, der hvor broen nå går over. Der tok
strømmen skipet og satte oss på land. Kom av igjen og fortsatte opp
Iddefjorden. |
|
Men vi måtte tilbake til Sandefjord i dokk. Vi hadde
heldigvis ingen skader og igjen fikk vi 2 taubåter tilbake til
Iddefjorden. Denne gang gikk det bra. Vi kom på plass og kunne begynne
lastingen. Det var en svær jobb. Jeg måtte telle hver eneste sten og
følge nøye med når 2 mann kastet stenene opp i en stor tobb. Vi hadde
fått donkeykjele og 2 vinsjer installert i Sandefjord, som vi også kunne
hive opp ankeret med ved hjelp av kabelar. Der var også lossebommer som
på et dampskip. Lastet 2.000 tonn i Iddefjorden. |
|
Vi skulle ha flyttet til en annen lasteplass, men skipet tok
dødvannet og var ikke til å flytte på. Derfor ble vi liggende på samme
sted. Igjen 2 taubåter som tok oss til Fredrikstad. Der lastet vi 2.000
tonn til, så hele lasten bestod av 446.000 gatesten og 2.000 kantsten. |
|
Nå gjorde vi seilklart. Alle seilene, i alt 30, var bendt. Da
vi var ferdige og skulle gå til sjøs, fikk vi 5 små taubåter som skulle
ta oss ut, men skipet rikket seg ikke. Derfor måtte vi vente til den
store taubåten «Skagerak» av Langesund kom tilbake efter å ha tauet et
av seilskipskokeriene ut av kanalen. Da den endelig kom og fikk oss ut
og vi begynte å sette seil, ble farten for stor for taubåten, vi holdt
på å kantre, så vi måtte la sleperen gå. |
|
 |
|
SFJ00219110120002 THOR II |
|
Vi var nå på vei til Buenos Aires. Kursen ble satt nord om
Shetland. Vi fikk imidlertid storm av motvind og la om kursen til
kanalen. Stormen tiltok i styrke og vi måtte minke seil. Det ble et
svært vær og skipet arbeidet hardt. Vi hadde lagt kantstenene på et
provisorisk tyskendekk for at ikke skipet skulle bli for stiv. Men under
stormen entret de store stenene ut over kanten og falt ned i
underrommet, og stivheten gjorde at flere av stengebardunene sprang. Dog
bare en og en av gangen, så vi fikk satt kjettinger på og beholdt
riggen. Til sist var 11 stengebarduner brukket. |
|
Endelig kom vi inn i kanalen. Der fikk vi igjen motvind og
ble liggende og baute mellom Warnegrunden og Dungeness, med baut hver
3/4 time. Det kunne vi ikke holde på med og måtte gå til ankers ved
Dungeness. Der lå vi i flere døgn og fikk igjen alle kantstenene opp i
tyskendekket. Snart fikk vi god vind og kunne fortsette reisen. Mens vi
holdt på med å sette seil, var det med nød og neppe vi unngikk å renne
på Royal Sovereign fyrskip, men det gikk bra. |
|
Da vi var kommet ut i Biskaya, fikk vi igjen en svær storm.
En natt skulle vi berge kryss mersseil og alle mann var på dekk. Det var
stummende mørkt. Da seilet var fast og mannskapet nede på dekk, kom en
mann og sa at de trodde de hadde mistet en mann. Jeg kalte da alle mann
opp på halvdekket og ba dem stå der mens jeg med en lykt gikk rundt alle
steder for å se om jeg kunne finne ham. Han var ikke å finne. Kapteinen
sier at noe må vi gjøre og beordrer å vende skipet. Mannskapet til
brasene. Det ene brott efter det andre brøt seg over skipet. Brasene ble
uklare og raste ut gjennom lenseportene og så igjen opp over rekken, og
alt ble en eneste kvase. Vi fikk tilsist stoppet rærne. En av matrosene
fikk sin hand ødelagt ved å sette den ned mellom en båtdavid og
naglebenken. Tømmermann ble tatt av en sjø og slengt mot en ringbolt i
dekket sa han fikk ødelagt akterspeilet sitt. Jeg kom vassende forover
og fant Båtsmann flytende i vannet. Jeg fikk ham opp på storluken og
siden, med andres hjelp, inn i sin lugar. Fokken hadde blåst ut av
liket, så det var bare noen filler igjen. Da det lysnet av dag, gikk vi
i gang med å rydde opp på dekket. Det tok lang tid. Jeg ble tatt av et
brott og kastet inn i steamvinsjen. Jeg fikk bena inn i et drev og hadde
mange fot vann over meg. Alle trodde at jeg var gått overbord. Men jeg
kom meg opp til sist og hadde ikke lidt noen skade.
Da stormen var over, var vi bare 11 mann igjen på dekk av 28.
Da vi skulle sette seil igjen, måtte vi bruke gangspillet til hjelp. |
|
En mann overbord. Det var en ung gutt fra Nøtterøy. Vi så ham
aldri mer. Han ble bare 17 år. |
|
Reisen videre gikk fint og vi kom opp til Rekalade fyrskip og
fikk los. Så ankret vi på reden i Buenos Aires. Der ble vi liggende i
flere uker, da det var streik. Her skiftet vi ut alle de brukte
stengebardunene. De var av 4 1/2 toms wire. Det var en svær jobb, for
det var ingen som kunne spleise wire. Så dette ble min jobb, med hjelp
fra noen matroser. Da streiken var over, kom vi inn i Barakkas og
begynte lossingen. Der hadde jeg igjen jobben med å telle lasten ut. Det
gikk bra og tallet kom ut uten manko. Det var andre skip, som hadde
mange tusen sten for kort. |
|
Da vi var ferdig utlosset, skulle vi ha nytt mannskap, for
størstedelen av det gamle var rømt eller avmønstret. Jeg fikk ordre av
kapteinen om å gå opp til Tommy More å hyre nytt mannskap. |
|
Vi lå i Buenos Aires i 2 måneder. Da jeg kom opp til
shipping-masteren, ble alle hans kandidater stilt opp ute i gårdsrommet,
og jeg kunne velge dem jeg ville ha. Jeg tok ut 17 mann, som så best ut.
Men det viste seg at de fleste var tyskere og skulle bare til Australia,
hvor det var gode tider. Det var menn fra forskjellige yrker, så som
glassmaler, fotograf, ja, alt mulig, bare ikke sjøfolk.
Shipping-masteren sendte dem ombord og holdt vakt over dem til vi kom ut
på reden Der var det å bende seil og gjøre sjøklart. |
|
Mens vi lå inne i dokken, kom Roald Amundsen fra sin polferd
og skipshandler Wolden og Speilberg hadde fått lov til å ha mottagelsen
av ham ombord hos oss. Men Amundsen hadde gått i land fra "Fram" i
Montevideo og tatt fergen opp til Buenos Aires, og der stod Don Pedro og
tok imot ham, så ingen kom ombord til oss. |
|
Den 25. mai 1912 gikk vi seil. Da var "Fram" kommet opp på
reden og vi hilste den, da vi passerte. Fikk frisk bris av god vind, men
det varte ikke lenge for vi fikk en Pampero. Losen sa at så kvikt hadde
han aldri kommet til Rekalade fyrskip, som er losstasjon for La Plata.
Snart var vi ute av floden og bound for Newcastle N.S.W. Nu fikk vi
storm igjen og jeg husker jeg måtte sende opp 18 mann for å gjøre fast
for bramseil. I Buenos Aires hadde vi fått 1100 tonn dynn fra et
mudderapparat, som skulle være ballast. Da skipet arbeidet i sjøen, ble
vannet presset ut. Hadde nemlig ballast i 2 luker, og vannet som ble
presset ut, kom ned i lemmergatene, og da de var fulle, presset vannet
opp garneringen og begynte å ete seg inn i ballasthaugene. |
|
Det ble til en velling som sprutet langt opp på skipssidene
på begge sider. Først trodde vi at skipet var blitt lekk og forsøkte
pumpene. De var imidlertid stoppet igjen av slammet, som var blitt hardt
som sement. Så det var ingen annen råd enn å hale opp hele stasen og
tømme det på dekk. Dette holdt vi på med natt og dag unntatt om
søndagen. |
|
En søndag morgen kl. 8 da jeg kom på dekk, hadde de ikke
spylt ut rennestenen og ikke nippet (gordingen) eller noe annet, som jeg
hadde gitt ordre om. Dette var kotyme å gjøre på dagvakten. Det begynte
med at jeg tok en tur forover. Da jeg kom ut for kabyssedøren og hadde
en liten prat med stuerten, sa jeg at vinden ble akterlig og sier til
ham at nu skal du se at vi får god vind. Vi seilte bidevind. Går så
akter og opp til rormann og kikker i kompasset. Det viste seg at han lå
8 streker fra vinden. Spør ham så hva det skulle bety. Han svarer at det
kunne være det samme hva han styrte. Jeg beordret da en annen til rors. |
|
Så kalte jeg på vakten og sa at de skulle spyle ut
rennestenene. Da det var gjort, kom 4 mann opp på halvdekket og spurte
om det ikke var mere de kunne gjøre en søndag morgen. "Jo", sa jeg,
"dere kan gå opp på hver deres topp og ta ned de ekstra seisingene, som
var brukt under stormen og samtidig nippe gordingene på seilene". De
gikk så opp, men jeg la merke til at frivakten fremdeles var på dekk.
Jeg gikk derefter ned på dekket og spaserte under kryssmasten. Mens jeg
går der, kommer en seisingbunt med svær fart i hodet på meg og i dekk.
Mannen, som lå på le nokke, og skipet la sterkt over da det var meget
vind, måtte ha kastet seisingen. Jeg ropte opp til ham og spurte hva
dette skulle bety. Han svarte at han hadde mistet seisingen. Jeg
beordret ham ned, hvilket han efterkom. Da han var nede ved veiviseren,
stoppet han og sa: "Du tør ikke gjøre meg noe". Jeg visste at denne
mannen var lederen for de andre. Han bare stod og geipet til meg og
gjorde tegn til frivakten, som han kunne se. Jeg ba ham så å komme
nærmere, og han gjorde det. Med det samme fikk han en nesestyver. |
|
Da de andre så hvordan det gikk med deres fører, turde de
ikke komme. En ting er sikkert, at tyskerne er feige når de ser at de
blir slått. Så sa jeg til dem at de kunne gå inn og fra nu av skulle de
få tysk style ombord her. Det ble det også holdt til vi kom til
Newcastle. Hele rommet ble rengjort og malt på resten av reisen. |
|
Vi hadde 16 døgn fra Buenos Aires til Kapp det Gode Håp og 32
døgn til King Edwards Sound på Vestkysten av Australien. Under kysten av
Tasmania logget vi 17 mil med vind av land og smul sjø. Men så fikk vi
motvind og fikk 17 døgn derfra til Newcastle. |
|
Da vi kom inn og ankret på reden, gikk kapteinen i land og sa
at han skulle sende los og taubåt. Vi måtte nemlig vente på tørn over på
Stockton siden, sammen med en masse andre skip. Det var streik i
Newcastle også. |
|
Da vi var på plass og alt var i orden, gikk vi og skaffet.
Det var et voldsomt regnvær, og da mannskapet skulle tørne til, sendte
jeg 3. styrmann forut for å gå til arbeide igjen. Han kom snart tilbake
og sa at alle de 17 var rømt. Glad var jeg som ble kvitt dem. |
|
Nå skulle vi laste kull for Callao i Peru. Det var en mengde
skip i Newcastle. Jeg telte 56 på en gang. Flere tyske salpeterklippere.
Blant dem en 5 mastet bark, med steam maskin, "P. C. Ritmers", mange
"Vinner"-skip, "Sara" og "Janna", som skulle laste kull til Vestkysten.
Også en hel del norske, deriblant 4 mastet bark FINGAL, "Skjold",
"Celtic Quin" og "Mosvold". Under oppholdet ble det arrangert kapproing,
og tyskerne, som var i majoritet, vant. Da roingen var over, hengte
tyskerne opp et tyskt flagg over inngangen til fergeflåten, så alle som
skulle ombord, måtte bøye seg under flagget. Da ble det jo et veldig
slagsmål. |
|
Men endelig var streiken over og vi fikk tørn for lasting.
Det gikk greit, og da vi var ferdig lastet, ble vi fortøyet i en bøye på
havnen. Fikk nytt mannskap, og så var det atter å bende seil og gjøre
sjøklart. |
|
Det var en underlig besetning vi fikk. Alle mulige nasjoner.
En engelskmann var splitter gal, og en russer ikke stort bedre. Engelsk
mannen ville ikke til værs, så jeg måtte ta ham i nakken og løfte ham
opp på rekken og holde ham innen mine armer til vi kom opp på råen. Da
vi var ferdig, gikk han opp på røylen og satte seg til å hoie og skrike.
Efterpå kom han ned til meg og sa at nu har jeg vært der og aldri mere
dit. Og det gjorde han heller ikke. Han var helt umulig. |
|
Da vi gikk ut, ble kapteinen syk og jeg måtte overta. Det
gikk bra til vi efter 4 dagers hard seilas passerte den nordre pynten på
New Zeeland. |
|
En morgen, på dagvakten, kom 2. styrmann og vekket meg og sa
at vi holdt på å kantre. Da jeg kom på dekk, la skipet med veiviserne i
vannet. Det var bare å få skipet unna vinden og å få berget seilene. Så
var det gjort og vi fikk åpnet luken og kom ned i rommet. Det viste seg
at slingreskottet var brukket og at lasten hadde forskjøvet seg. Vi
holdt unna for bare riggen i 3 døgn før vi fikk rettet skipet opp igjen.
Resten av reisen gikk fint og på 28 dager var vi på høyde av Valparaiso.
Så var det å holde nordover til vi kom opp til Callao. |
|
Kapteinen var nå blitt bra igjen og vi kom til ankers på
reden. Der begynte den gale engelskmannen å springe fra for til akter og
skrike om mord og ville i land med en gang. Vi satte en jolle på vannet
og fikk ham i land. Han sprang på land så fort han kunne, og vi så ham
ikke igjen før vi kom inn til kaien. Han ble overlatt til myndighetene i
Callao. |
|
Da vi kom inn til kaien, kom folk fra land og fortøyet skipet
med svære spring fra land. De hadde ansvaret for fortøyningene. Vi hadde
ikke lov til å gjøre noe med dem. Vi måtte betale dersom vi arbeidet i
riggen, eller malte utenbords. Nu begynte lossingen med kraner fra land.
Hele lasten ble fylt i sekker og så lastet på jernbanevogner, og så var
det min tur til å få vognene veiet. |
|
Da vi var utlosset, fikk vi ballast ombord, som bestod av
flint sten. Alle var runde som egg, sa den måtte sikres. Nu fikk vi
ordre for Sydney i Australia og hadde en riktig fin tur. Men da vi
passerte 180 graden, mistet vi en dag og det var en søndag. Det ble ikke
riktig akseptert av mannskapet. Dog, vi gjorde rundturen på under 6
måneder og slapp å betale en del utgifter, som vi ellers måtte. |
|
I Sydney ble vi igjen liggende i 2 måneder på grunn av
streik. Vi skulle nu laste hvete for England. Kom til kai for å losse
ballasten, men det var bare folk fra land, som måtte gjøre det. Vi hadde
jo donkey og vinsjer, men de måtte ikke brukes. Alt utstyr kom fra land.
De kom med en liten donkey på hjul og satte på dekk. Så ble de borte i
mange dager. Til sist sa kapteinen at vi fikk begynne å losse selv. Vi
begynte, men da kom en mann fra land og sa at om vi gjorde det, fikk vi
ingen last, så det ble stoppet. |
|
Endelig kom gjengen igjen og lossingen kunne begynne. De
hadde god bruk for flintstenene. Da all stenen var ute, uten de 500 tonn
som skipet måtte ha for å stå med den svære riggen, ble vi tauet til
lasteplassen. |
|
Med stivingen inne var det å komme tilbake til ballastkaien.
Dette gikk bra, men på plass på lasteplassen begynte spetaklet. Først
streiket sjauerne i rommet, så de i varehuset, derefter jernbanen og
tilsist ungguttene ved elevatorene. Ja, dette tok tid. |
|
Under ballastlossingen benyttet vi anledningen til å bende
seil. Dette førte til at en matros falt ned fra forre bramrå og slo seg
ihjel. Det ble en masse kluss og forhør, men det var intet i riggen som
var brukket, og skipet ble derfor uten skyld, og frifunnet. |
|
Vi fikk igjen nytt mannskap, gjort sjøklar og gikk til sjøs.
Denne gang bound for Falmouth for ordre. Reisen gikk fint sydenom New
Zeeland og ned i vestenvind strøket. Fikk meget styggvær og en masse
overvann. Var under Kapp Horn efter 27 dagers reise. Der fikk vi en
orkan. Hadde lenset unna i 2 døgn med 16 mil fart. Jeg hadde frivakt og
ble purret ut av kapteinen. Skipet skalv som et aspeløv. Seilpresset var
for stort. Da vi skulle forsøke å berge storseilet og halte i
gordingene, som var av wire, kuttet de seilet og fillene forsvant.
Skipet arbeidet ikke i sjøen, men gikk tvers igjennom. Tok grønne sjøen
inn over lo svinerygg og gikk diagonalt over hele dekket og ut over
rekken i forkant av poopen. Da de seil, som ikke var blåst bort og endel
som var gjort fast, var i orden, begynte skipet å arbeide i sjøen igjen.
Hadde vi ikke fått seilpresset minket, hadde noget brukket og skipet
gått ned. |
|
Alt som var i bølgenes vei ble knust og gikk overbord. Begge
båtene på forreste galgene ble knust til pinneved, samt grisehuset og
grisen gikk overbord. Livbåtene på de aktre galgene greide seg, da sjøen
gikk under dem, men de ble løftet ut av krabbene, dog ikke skadet. |
|
Vi lenset fremdeles unna til stormen la seg. Eftersom vi nå
var kommet rundt Hornet, kom vi snart opp i bedre vær. Reisen videre
nordover gikk uten nevneverdige begivenheter og endelig kom vi inn til
Falmouth. Der ankret vi opp på reden. |
|
Ble liggende i flere dager for å vente på ordre om
losseplass. En dag kapteinen var i land, kom en tråler langs siden og
spurte om å få komme ombord. Det var et filmselskap. Jeg nektet dem og
halte i ledderen. De sa da at de bare ville se seg rundt på et så stort
skip. Lot dem så komme ombord. Men vel ombord arrangerte de hele
mannskapet og meg med. Jeg skulle være kaptein og vi skulle spille et
sjalusidrama. To rivaler var oppe på kryss mersrå og arbeidet og så
skulle de slåss oppe på råen. Til sist fikk den ene klart å få den andre
til å falle overbord. Han falt selvsagt ikke ned fra råen. Det var en
annen som stupte lengre nede fra riggen. De hadde lånt en kasteline av
meg, og en mann skulle kaste redningslinen. Han kastet like godt hele
kveilen i hodet på mannen i vannet, da han glemte å holde igjen i
tampen. Så måtte det hele tas opp igjen på ny. Jeg skulle megle mellom
rivalene. Så var det slutt og de gikk fra borde. Jeg fikk 10 sh. for
jobben, men det var en avveksling. Vi hadde jo vært 114 dager i sjøen. |
|
I ca. 1 uke ble vi liggende og vente på ordre for losseplass,
da lasten ikke var solgt. Prøver av lasten ble sendt til London.
Imidlertid ble seilene slått unna unntatt fokken og stumpene samt en del
småseil. Endelig fikk vi ordre for Birkenhead og ventet bare på taubåt.
Det ble "Sahra Jollef" fra Liverpool. |
|
Tauingen begynte, men vi var ikke kommet lenger enn til
Lizard Point før vinden økte på til storm. Hovedrøret fra steam kjelene
på taubåten sprang, og den satte seil og returnerte til Falmouth. Han
heiste signal at vi skulle ankre, men det var umulig å ligge der i
storm, så vi måtte igjen sette seil av dem vi hadde og igjen få bendt
andre for å komme klar av land. En stri jobb ble det i den svære sjøen
og meget overvann. Til slutt kom vi oss dog rundt Lands End. Da hadde
vinden løyet av og det ble stille. Vi drev inn i Saint Ives Bay, og
måtte til sist ankre for ikke å drive på land. I mellomtiden hadde vi
bendt resten av seilene, og da vinden igjen kom med regn, satte vi seil
for å seile til Liverpool. |
|
I regntykket fikk vi ikke se Smalls før vi var helt inn på
den og lot det stå til på innsiden i den smale Coljerrennen, med dette
store skipet. Jeg har mange ganger siden gruet meg til å gå gjennom der
med damp. Men også det gikk bra. |
|
Neste dag var vi oppe ved Hollyhead og der måtte en av "Jolly"-taubåtene
hjelpe oss. Vi kom inn i Liverpool-roveret med alle seil på og ble
iakttatt av en masse mennesker. Med presisjon ble alle seil Iåret og
gjort fast på rekordtid. Da vi var fortøyet i Birkenhead og alt var i
orden, begynte lossingen. Alle mann ble avmønstret unntatt jeg, for jeg
måtte være med til lasten var ute. Skipet skulle da laste sement for
Australia og jeg reiste hjem for å gå på skipperskolen. |
|
 |
|
|
SFJ00219110120011 Fra «The Roaring Fourties» |
|
|
Fra bladet «THOR-GLIMT» |
|
|
En julereise med barken "THOR II" |
|
|
Forhenværende telefonmester ved Københavns Telefonvæsen, herr
Age Hjuler, som i sine unge dage sejlede «before the Mast» i norske
sejlskibe, har tilsendt Søfartsmuseet i Troense ( Danmark ) en
interessant beretning om sin sejlads med rederiet THOR DAHL's 4-mastede
bark THOR II.
Han kalder sin fortelling: «En lille beretning om en
rejse med den herlige 4-mastede bark THOR II af Sandefjord i
tiden 10. oktober 1913 til 13. januar 1914 på en rejse fra Garston til
Fremantle i Australien.» |
|
|
«Efter at have været ombord i norsk bark ORKNY af
Stavanger i 13 måneder nød jeg en lille ferie i Liverpool og omegn.
Så fik jeg den dejlige chanse at få hyre som letmatros ombord i
THOR II.
Vi lå ca. 14 dage i Garston ved Liverpool, hvor vi lastede superfosfat
til Fremantle i Australien.
Da ladningen var vel ombord og hele rigningen gået efter og alle
sejl slået under, blev der rekvireret lods og slebebåd, hvorefter
bugseringen ned gennem St. Georgskanalen begyndte. |
|
|
Det blåste friskt, men efter 2 døgns bugsering halede vi
slæbetrossen ind, og forsøgte på egen hånd at komme kanalen ud. Det gik
imidlertid ikke så godt, og efter nogle dages forløb lå vi stadig i den
sydlige del af kanalen. Vi lå underdrejet med kun 3 undermerssejl og et
par stængestagesejl og det var ikke just behageligt, men ondt skulle
snart blive værre. Lige over middag (dagen husker jeg ikke ), vi havde
lige fået frivagt og stod endnu med olietøj og søstøvler på, da skibet
pludselig tog en frygtelig hældning til bagbord. Alt kædemateriale, der
lå på bakken til surring af ankerne, som vi endnu ikke havde haft
lejlighed til at lægge på plads, rovsede ud over siden, og samtidig lød
der et brag fra dækket, og et øjeblikk efter stod kaptajn Jakobsen, kun
iført skjorte, benklæder og gummistøvler, i døren. - «Kom ud gutter,
råbte han, «Fokkebrasen og stumpeskødet er gået, skynd jer» - og væk var
han, og på få sekunder efter var vi alle mand på dækket.
Og der så vi sa årsagen til miseren! Store fokkebrase var
knækket, hvorved fokkeråen ryger forefter og springer den svære kæde,
der holder undermerssejlet på plads, og så var spillet gående! Sejlet
kommer ud af spænd og et øjeblik efter står kun rålig, sidelig og
underlig tilbage, af sejlet så vi intet, det var «borte med blæsten». |
|
|
Vores opgave var så at få et nyt undermerssejl op, - det var et
hardt job, da stormen tog til i styrke, men op kom det, og nogen tid
efter bedredes vejret. Rejsen over Biscayen og ud i Atlanterhavet kunne
fortsættes. |
|
|
En meget stor ulempe, som skal nævnes, var den måde hvorpå
skibet var lastet. I bunden af lasterummet var der anbragt løst
superfosfat, medens det oppe på mellemdækket var anbragt i sække. Derved
opstod der et meget stort tomrum, som forårsagede, at THOR II med
den temmelig høje rigning, bogstavelig talt ikke lå stille på den ca. 3
måneders lange rejse. End ikke i det stille bælte, hvor Atlanterhavet
var spejlblankt, kunde man undvære slingreribber på bordet, for slet
ikke at tale om kabyssen!
Ja, lasten havde yderligere en meget stor ulempe. Rejsen forud
havde der været hvede i lasten fra Australien, og som følge deraf
befandt der sig en mængde rotter, sorte, brune og brogede ombord, en
uhyggelig forsamling.
Der var ikke et sted i det hvide superfotfat, hvor man kunne sætte en
finger, uden at der var spor af rotter! Særlig galt var det når det
regnede, så kom rottene frækt spadserende op på dækket, uden at ense os,
for at få vand. - Men værre blev det, da vi skiftede sejl, som vi gjorde
to gange. Når vi skulle hente sejlene opp fra sejlkøjen, myldrede de
uhyggelige dyr frem, både unge og gamle. Vi forsøgte at gardere oss så
nogenlunde ved at binde sejlgarn om ærmer og bukseben, uha!
Allerværst var det imidlertid forude under bakken, hvor vi havde våres
lukaf, og hvor vi måtte garnere vore madskabe med forhåndenværende
blikplader, ligesom vi altid havde en lampe til at brænde og en søstøvel
klar til angreb. |
|
|
Fra senere omtalte albatrosser havde jeg erhvervet 2
svømmefødder, som jeg møjsommeligt havde flået skindet af og udstoppet
for at få det tørret, så at det kunne blive anvendt til en tobakspung
senere hen. Skindet var nu hængt op i min koje til yderligere tørring,
men en dag, da jeg kom fra vagt, var de væk, rotterne havde simpelt hen
været på spil og ædt dem |
|
|
Nå, det var nu ikke skyggesider altsammen ombord. - Jeg mindes
et godt og muntert kammeratskab blandt besætningen, hvor vi blandt andet
havde en herlig amerikansk matros ved navn Charlie, som var med alle
vegne, hvor der skete noget enten det var ondt eller godt. Havde vi
dårligt vejr - eller havde haft det, sa var Charlie der altid med
opmuntrende sømandssange, og det hjalp så herligt på humøret hos vi
andre. |
|
|
Desuden havde vi også en russer, hvis navn jeg ikke husker. Han
var fuld af musik og snilde. Han byggede violiner, en stor harpe, og en
stortromme af en overskaret meltønde, betrukket med sejldug, der blev
gjort vadt, når den skulle bruges. Han havde efterhanden fået dannet et
stort orkester bestående af violiner, harpe, tromme, mergelspir,
triangel, trækharmonika og mundharmonika.
Når vi så syntes at vi skulle have lidt ekstra liv ombord marcherede
hele besætningen med orkesteret i spidsen en tur rundt på dekket, og
endte på agterdækket, hvor der så blev spillet for kaptajn og officerer,
hvilket endte med at kaptajnen gav en lille drink. |
|
|
Men rejsen gik sin gang, vi passerede ST. HELENA, rundede KAP
DET GODE HAAB, og kom ind i det indiske Ocean, vi havde nu det sidste
lange strek til Australien foran os, det var i december 1913. |
|
|
En dag ligger vi så med en 2-3 miles fart omgivet af en mængde
af havets konger, de store albatrosser. Vi talte om at forsøge at fange
nogle af dem, og resultatet blev 6 stykker. Skebnen ville at det var
lige op til jul, og vi havde en herlig, dygtig kok, som forstod at
tilberede fuglene, så vi fik en dejlig frisk steg til juleaften.
Juleaftenen mindes jeg med glæde, vi blev alle som en inviteret agterud
hos kaptajnen til en lille højtidelighed, kun rorgængeren måtte blive
oppe, men han fulgte naturligvis højtideligheden gennem de åbne
skylighter. Senere på aftenen fik vi alle en julegave af kaptajnen
bestående af beklædningsgenstande, pibe, tobakk og cigaretter, det var
altsammen meget hyggeligt. |
|
|
Vor herlige kok mindes jeg også fra en dag, hvor vi var 2 mand
til rors, begge iført seler, grundet en brølende vestenvind med høje
søer, der veltede ind og bordfyldte skibet. En særlig voldsom sø fyldte
også kabyssen, og trods det tragiske i det kunde vi ikke lade være med
at more os, da vi så kokken stikke hovedet op gennem skylightet, men til
gengæld hjalp vi ham senere med at klare op i det virvar, der var
opstået ved kabyssens vandgang. |
|
|
Omsider nåede vi velbeholdne til Australien.
Jeg husker tydelig min beundring, da jeg så kysten ved
Fremantle, at kaptajnen netop kunne finde det hul på kysten, hvor vi
skulde ind.
Vi ankom til Fremantle tidlig lørdag morgen 11. januar 1914. Det var en
mærkelig fornemmelse at kunne sidde ved bordet og spise, uden at have
slingreribberne på. At indtage sin suppe, uden at balancere med
tallerkenen var noget helt nyt. Ja alt var tilsynelatende fred og idyl.
Som det havde været skik og brug på hele rejsen, hvor vi holdt
fri fra kaffetid kl. 15 på lørdage, mente vi at det også burde være så
på denne dag. Men nej, efter kaffetid kom 2. styrmand Nielsen og ville
tørne os til igen, men vi sagde nej alle mand!
Senere kom kaptajn Jakobsen til, og der udfoldede sig en diskution som
til slut resulterede i at kaptajnen erklærede, at de som ikke ville gå i
arbejde igen, kunne pakke deres sæk og gå i land, hvilket han vistnok
fortrød bagefter, idet det var meget vanskelig at få en ny besætning.
Hvor mange der gik fra borde husker jeg ikke, men jeg gjorde det og blev
ved afmønstringen «logget» for en måneds hyre dvs. 45 n.kr. |
|
|
Og hermed endte for mit vedkommende en dejlig rejse med et godt
og meget velholdt skib. |
|
|
Jeg selv blev ikke i Australien. Jeg blev tilbudt en hyre med en
trawler til Syd Georgia, men sagde nej tak, og tog i stedet hyre som
matros med den norske bark
EOS
af Skien med en 4 måneders rejse tilbage til Bristol.» - |
|
|
Aage
Hjuler, Valby, København. |
|
|
Fra boken "FIRMA THOR DAHL 1887-1937".
Jubileumskrift av Hans Bogen, utgitt i 1000 eksemplarer. |
|
|
Utdrag fra kapittel 7. Krigen 1914-1918 av Hans Bogen. |
|
|
Den 27. juli skrev Thor Dahl et brev adressert til Hr. Styrmand
Fredrik Sundholm, Nøtterø : «Deres Ærede af 11te dennes, med vedlagte
Attester modtaget. Jeg kan for Tiden desværre ikke gjøre brug af Deres
Tilbud, da THOR II er beordret Hjem til Sandefjord for Oplag.
Fragterne er for Tiden saa daarlige at det ikke lønner sig at seile.»
Fraktene hadde gått jevnt nedover siden høsten 1913, så de i
juni måned 1914 lå 30-40 procent lavere enn i tilsvarende måned i 1913.
THOR II var en 4 mastet bark på 2144 br. r. t., bygget av
jern i Glasgow 1886, og kjøpt av Thor Dahl høsten 1911 for £ 3750. Dahl
skrev selv om båten den 26. september 1911: «...... Jeg har kjøbt et
Jernskib NILE, nu THOR II, som jeg skulde benytte til
flydende Kogeri, men da jeg ikke kan faa det færdig tidsnok, har jeg
bestemt mig til at lade Fartøiet gjøre en Tur paa Australien. Jeg kan
opnaa 45/- for Treelast fra Øst-Norge og 65/- fra Hudikavall, og kan jeg
opnaa en 27/- for Korn, mener jeg at det ogsaa skal bli en god
business.»
THOR II blev aldri ominnredet til kokeri, men fortsatte i
almindelig koffardifart. Sommeren og høsten 1914 kunde ikke Dahl opnå
frakter for THOR II som han var fornøid med, og skuten lå oplagt
fra 6. august til 9. oktober. Da blev den sendt til Aalborg for å laste
cement. Det blev tatt ombord 17 844 tønner cement a 180 kg, pr. tønne.
Før avgangen fra Norge hadde THOR II dessuten tatt inn
følgende last: |
|
|
200
kasser a 50/4 R. boxer fiskeboller I kraft |
kr.
8 000 |
|
|
200
kasser a 50/4 R. boxer stekte fiskeboller i kraft |
Kr.
10 000 |
|
|
200
kasser a 100 esker røkte norske sardiner |
Kr.
8 000 |
|
|
100
kasser a 12 flasker H. Poulsen & Co.Arrac Punch |
Kr.
2 400 |
|
|
100
kasser a 12 flasker H. Poulsen & Co.Arrac Punch, gulstemplet |
Kr.
3 000 |
|
|
=
varer for |
Kr.
31 000 |
|
|
|
|
|
|
Cementen kostet i innkjøp ca. 70 000 kroner, og Dahl beregnet
frakten efter 20 sh. pr. tonn. THOR II var ankommet til Aalborg
den 17. november og avseilte den 14. desember (bound for Buenos Aires».
Da Dahls svigersønn, konsul Lars Christensen, spurte hvorfor
THOR II skulde gå med cement til Syd-Amerika, svarte Dahl: «Det er
noe jeg har drømt, men jeg tror her er penger å tjene.»
Mere oplysende er et brev fra denne tid, hvor der står:
«...... jeg vet at i Bahia brukes store Masser Cement til Kaianlæg......
»
Og den 23. november 1914 telegraferer han til « Consul Christophersen,
Buenos Aires: Thorto loading Aalborg 18 000 barrels grossweight
180 Kilos prima cement telegraph if fifteen shillings obtainable and
homeward cornfreight.»
Til
kaptein Isak Jacobsen på THOR II skriver Dahl den 4. desember:
«...... Konfidentielt vil jeg sige Dem at Ladningen ikke er solgt og da
muligens Folk i Buenos Aires vilde benytte sig af at Ladningen gik dit
uden at være solgt, stanser De ved Rio hvor jeg haaber at kunne gi Dem
Ordre ved Lodserne saa De kan slippe at gaa ind. Jeg har nemlig i Rio en
Neve, ansat hos Firmaet Nordskog & Co., og hvis De faar Ordre til at
levere Ladningen til ham eller til Nordskog & Co. saa gjør De det.»
Og det blev i Rio at Dahl skulde komme til å selge lasten. Der
bygde de nemlig også nye kaier og de ventet nettop en båt med cement fra
England. Men den båten forliste og «Thor II» kom derfor i grevens tid
til en cementhungrende by.
Den 15. februar 1915 telegraferer Dahl: «Nordskog Rio de Janeiro. Sell
12 000 barrels Thors cement eleven shillings cash telegraph remitance
London quick delivery.»
På
det kom det svartelegram den 19. februar : «Sold 12 000 barrels eleven
sh. cash less 3 °/° telegraphic remittance London, delivery within 12
days.» |
|
|
Restpartiet, 5844 tønner, blev også solgt i Rio og salgssummen
for hele partiet blev ca. 190 000 kroner. Hvordan det gikk med punchen,
vet jeg ikke, hermetikken blev det siden gjort forsøk på å selge i
Frankrike. Thor Dahl hadde sendt sin nevø beskjed om å kjøpe 5000 sekker
kaffe. På grunn av misforståelser blev dette kaffekjøp ikke effektuert i
tide, så THOR II avseilte fra Rio den 13. april i ballast og
ankom til Buenos Aires den 3. mai, hvorfra den avseilte igjen 14. juni
med en quebracholast (En sort tre hvorav man utvinner et stoff som
anvendes ved garvning.) med ankomst Havre den 14. august 1915. Dahl var
ikke videre blid hverken på nevøen eller på Nordskog & Co. som ikke
hadde effektuert ordren på de 5000 sekker kaffe. Men efter megen
telegrafering og en - for en utenforstående meget underholdende
korrespondanse - blev de 5000 sekker til slutt innkjøpt og innlastet i
flytende kokeri THOR I , som kom oljelastet fra sesongen på
Syd-Georgia, og nu blev beordret til å gjøre en avstikker innom Rio.
Men nu reiste der sig et nytt problem. Kaffegrossistene i
Kristiania nektet å kjøpe en så sensibel vare som kaffe, når den blev
fraktet hjem på toppen av oljetankene. Men også for det visste Dahl råd.
Han solgte kaffen i London for 57 shillings pr. 60 kg. Selv hadde han i
Rio gitt 37/6 pr. 60 kg.
Hadde det vært vanskelig å opnå akseptable frakter i 1914, var
det tilsvarende lett å opnå eventyrfrakter under krigen.
Gjennemsnittsfraktene La Plata-England var i 1914: 16/10, i 1915: 69/8
og i 1916: 150/1. En kornlast Argentina-England som i september 1914
vilde gitt en bruttofrakt pa ca. 75 000 kroner gav rederen 450 000
kroner i bruttofrakt januar 1915. Utgiftene var nok også steget, særlig
assuranse og kull, men ikke tilsvarende, og for 4 mastet bark THOR II
spilte jo ikke kullene noen rolle.
Vi kan selvfølgelig ikke gi oss til å fortelle om THOR II's
reiser fra dag til dag. Dens siste tur var å gå med kull til firma P.
Bogens landstasjon Strømnes på Syd-Georgia og med olje tilbake til
Europa. |
|
|
Den 19. august 1916 skriver Dahl til kapteinen på THOR II:
«Som jeg ogsaa skrev til Dem til Bergen, er De for sen ved Land. Heri
maa det skje en Forandring. De skriver at Arbeidstiden i Melbourne kun
var 8 Timer pr. Dag. Har De da ikke regnet ud at vi med «Thor II» nu
seiler ind brutto Kr. 3000 pr. Dag? Hvorfor fik De ikke Folk i Melbourne
til at arbeide 10 a 12 Timer mod at betale Overtidspenger baade til
Modtagerens og eget Mandskab...... 8 a 9 Dage indsparet gjør ca. 24/27
000 kroner. Kan De ikke forstaa eller skal jeg regne videre for Dem. De
ankom til Newcastle N. S. W. den 13. juli. Paus telegraferer at De var
beregnet lastet 29. Juli. De telegraferte at De var lastet 1. August. De
brugte altsaa 19 Dage. I Amerika vilde De kunne været lastet paa mindre
end 19 Timer. 10 000 Tonnere lastes der paa 16 Timer.... Har De endnu
ikke lært at «time is money», og hvor lang Tid skal det til for at jeg
kan faa lært Dem dette? Av certepartiet fremgaar det at vi skal ha 2000
Kr. pr. overliggedag. Jeg vil De skal losse og laste paa ca. 30 dager,
hver Dagarbeider mindst 2 Timers Overtid. Bogen har lovet at hans Folk
skal gjøre det samme. Folkene faar extrabetaling. Lad mig nu se at De
gjennemfører mit Princip baade paa S. Georgia og i England, saa De ogsaa
selv kan gjøre Dem fortjent til en Extraskilling. Med venlig hilsen til
Dem & Deres Hustru, deres forbundne Thor Dahl.» |
|
|
THOR II forlot Syd-Georgia 23. november med ca. 13 300
fat hvalolje ombord. Den blev torpedert 4. februar 1917 sydvest for
Irland, ca. 85 mil fra land. Mannskapet fikk en halv time til å gå i
båtene. U-batens chef beordret kapteinen til å gå op langs siden med
THOR II's kronometer og logbok. Så vel kapteinen som hans hustru og
datter gikk ombord i u-båten hvor de blev holdt som fanger. Båtsmann Åge
Møller fortalte han hadde hørt kapteinen og hans frue snakke sig imellem
«at hadde de levet så lenge sammen, vilde de også dø sammen». Så ille
gikk det heldigvis ikke. Kapteinen med hustru og datter blev landsatt i
Helgoland og sendt hjem derfra.
Mannskapene i livbåtene blev efter 20 timers seilas tatt op av
en britisk patruljebåt. De var alle stivfrosne, og styrmannen mente de
ikke vilde ha holdt ut stort lenger.
THOR II var fra 2. august 1914 krigsforsikret for kr. 120
000, fra 20. desember 1915 for kr. 200 000 og fra 6. august 1916 for kr.
560 000, som var den høieste verditakst krigsforsikringen vilde sette på
skibet. |
|
|
Kilde: Peder Bogens "Firma Thor Dahl 1887-1937" |
|
| |
|
|
|
Klasse
(Class).: