Bark ill.

1885 Bark ESPERANCE (SFJ005188501)

Type:

Seilskip, bark, treskrog
sail ship, barque, wooden hull.

Off. nr.:

Flagg (flag):

NOR

Havn (port):

Sandefjord

Byggeår (year built):

1847

Bnr (Sno).:

Bygger (yard):

Nantes, Frankrike.

Eier (owner):

A. C. Olsen sen., Sandefjord.

Disponent (manager):

A. C. Olsen sen., Sandefjord.

Klasse (Class).:

Tonnasje (Tonnage):

430 brt, nrt.

Dimensjoner (size):

L: ’, B: ’, D: ’.

Lasthåndtering
(cargo handling):

Kjølemaskineri
(Ref. machinery):

Navigasjonsutstyr:

Manøversystemer
(syst. for manouvering):

Dekksmaskineri
(deck machinery):

Kommunikasjon (comm.):

Kallesignal (Call sign):

Fremdrift (propulsion):

Seil rigget som bark.

Fart/forbr. (speed/cons.):

Hjelpemaskineri (aux):

Tot. el. kraft (el. power):

Kjeler (boiler):

Bemanning (crew):

Skipsførere :
Christen Hansen 1873-76

Historikk:

1847 Bygget som ESPERANCE i Nantes, Frankrike for ukjent eier.
1873 Eier Christen Hansen, Sandefjord. (Virkelig eier Ole Paalsen Havre, Frankrike.
1876 Solgt til S. Fredriksen, Sandefjord.
1878 Solgt til ukjent eier i Larvik.
1885 Solgt til A. C. Olsen sen., Sandefjord.
1885 Solgt til utlandet. Videre skjebne ukjent.

En redningsdåd av barken ESPERANCA under kommando av Kaptein Christen Hansen.
        Ved skipsfører Christen Hansen’s død den 30. august 1922 skrev hans svigersønn redaktør Thoralv Klaveness en nekrolog i «Vestfold» den 2. september, hvorav hitsettes beretningen om en redningsdåd Hansen gjorde i 1876:
« — Det var i 1876. Hansen førte den gang ESPERANCE — en gammel elendig bark på 200 komm.-lester, tilhørende nordmannen Ole Paalsen i Havre. Hansen kom fra Vestindien med logwood, været var hårdt, pumpene gikk, og Hansen tok selv sin tørn som de andre. Da ble det varskodd fra bakken: «Fyrskib i le». De befant seg 300 engelske mil vest av Høisand. Der var altså intet fyrskib. Hansen tok derfor kikkerten og forvisset seg straks om at det utkikken hadde varslet intet fyrskib var, men en havarist i ballast med knekket fokkemast og flagget i sjøen. En seiler i havsnød, prisgitt vær og vind.
        Klokken var syv om morgenen og Hansen hadde nettopp satt endel seil da ESPERANCE bare lå en strek fra kursen. Det gjaldt derfor å få litt mere fart i skuta. Men havarist kunne ikke passeres upåaktet, hvor ille enn sjø og vind bar seg. Her måtte noe gjøres. «Er vi ikke sjøfolk», tenkte vel sjøulken, der han sto på hyttetaket.
«Alle mann på dekk, kommanderte han. Så bar han av. Hans plan var lagt som i en blink. Han ville gå i le av havaristen, meddele den sin plan, seile seg forenom, og ved en ny manøvre prøve å oppnå forbindelse med den ved hjelp av sitt kabeltaug. Lykkedes dette, ville han bruke havaristen som breakwater, mens han forsøkte å redde mannskapet i sin egen livbåt. Her mislyktes. Enhver sakkyndig vil forstå det dristige og geniale i planen. Kun på denne måte var det mulig å redde mannskapet, hvis det overhodet kunne reddes. Bruken av olje som bølgedemper var ennå ikke kjent.
        Hansen kalte straks en av sine franske matroser opp på hytta, satte ham inn i planen og ba ham rope denne over til havaristen, hvis det skulle vise seg nødvendig å korrespondere på fransk. Gjennom kikkerten så han at folkene var samlet akter, vinkende og viftende, noen med foldede hender over hodet. «Heis flagget», kommanderte han som svar. Han ville vise at han aktet å hevde sitt flaggs honnør.
        Fartøyene nærmet seg hinannen. ESPERANCE gled sakte i le, det ble ropt ombord av matrosen, — havaristen viste seg å være fransk — og fartøyene skiltes. Nå gjaldt det atter å komme i le for å bringe forbindelse istand. Men hvorledes? Her viste Hansens over­legne sjøkyndighet seg påny. Når han frivillig første gang gikk i le av havaristen, skjønt hans eget fartøy ikke kunne avansere mot uværet, var årsaken en påregnet sterkere drift hos havaristen enn hos ESPERANCE. Det vil si: han ville ikke risikere å bli satt ut av spillet ved å få havaristen til luvart. På den andre siden: hvorledes holde seg unna når han hadde fått forbindelse istand mellem fartøyene? Ville ikke havaristen drive inn på ESPERANCE og mase den i filler? Fordelen ble altså her, som så ofte skjer, faren i et annet.
        Det virket imponerende at Hansen under disse omstendigheter innlot seg på foretagendet. Hva stolte han nemlig på? At han ved hjelp av sniseilene kunne påskynde ESPERANCE’s drift når det knep.
Så sto han da på hytten og ga sine ordre, mens havaristen drev videre og «Esperance» en stund lå klemt opp mot vinden.
«Hardt le». ESPERANCE gikk over stag. «Gi opp råseilene». Det ble gjort. Derpå satte han atter kurs mot havaristen, sniseilene opp, kom i le og kastet sin loddline fastgjort til en redningsbøye ombord i denne. Loddlinen var tilknyttet kabeltauget. Dette var på forhånd manet ut gjennom ESPERANCE’s klyss litt aktenfor midtskibs, det skulle manes gjennom ESPERANCE’s klyss forut og der settes fast. Loddlinen, hvis ene tamp var fastgjort ombord i ESPERANCE skulle så løses fra kabeltauget for å brukes som ut- og innhaler av livbåten. Denne hang klar i davidene med en enkelt løper i et øyestikk for momentant å kunne frigjøres.
        Forbindelsen mellom fartøyene ble uten uhell bragt i orden. Men nå begynte egentlig kampen. For det første gjaldt det å holde ESPERANCE på avstand i den rette stillingen. Dette oppnåddes ved hjelp av sniseilene. Disse ble halet ned eller heist og bakket etter øyeblikkets krav. Dernest gjalt det ikke alene å få livbåten på vannet, men også at den ble manøvrert riktig. Intet sekund måtte tapes eller misbrukes. Det sto derfor en mann ved hver ende av loddlinen klar til å hale eller fire etter ordre. Livbåten måtte nemlig alltid ha taug nok til å bevege seg fritt i sjøen. Dog måtte den ikke klappe inn mot skutesiden, eller komme inn under hekken.
        «To mann i båten, styrmann», kommanderte Hansen fra hyttetaket. Det ble et øyeblikks stillhet. «Hvis ingen vil, går jeg selv. Men jeg har ikke lov til å forlate fartøyet før andre nekter.»
To mann meldte seg da og båten ble låret. Det gikk godt. Med en line sprang førstemann i sjøen, ble fisket opp og ombord i ESPERANCE. Åtte turer og alle 8 mann var reddet uten annet uhell enn at livbåten en gang i et brått ble halv av vann.
Klokken 7 om morgenen tok redningen sin begynnelse. Klokken 6 om ettermiddagen var den endt. Da sprang kabeltauget — nettopp som sistemann var berget.
        Jeg husker ennå Hansens blikk og tone da han fortalte dette — i ordene ingen støy, bare en hemmelighetsfull understreken av faktum: «Da sprang kabeltauget».
        Han hadde selv hele tiden stått på hyttetaket, utstedende sine ordre til såvel mannskapet ved sniseilene som ved livbåtene. Tilstanden ombord i havaristen hadde vært fortvilet. Foruten fokkemasten var også roret brukket, av proviant fantes intet. Og utsiktene til redning var små. To store dampere hadde passert like oppunder den uten å heise flagg, uten å gjøre noe forsøk på redning.
Neste dag, hvis jeg ikke husker feil, ble Hansen kalt opp på konsulatet i Havre. Her ble han under full honnør tildelt den franske gullmedalje med certifikat for sin dåd. Medaljen var festet til et bånd i nasjonale farver. Den ga ham rett til å bære disse i sitt knapphull, når han ikke bar selve medaljen. Og det var Hansens stolthet.
        «Går jeg på gaten i Frankrike og møter en soldat, selv om det er selve generalen, hilser han». Og folk spør: «Hva har denne herre gjort for Frankrike?», sa sjøulken og prikket seg på venstre bryst med venstre hånds tommerfinger.
        I oversettelse lyder certifikatet slik: «Marine- og koloniministeren gjør vitterlig at presidenten for den franske republikk, ifølge beslutning av 14. februar 1876, har tilkjent kaptein Hansen (Christen) fører av norsk tremaster «Esperance» en æresmedalje i gull for å ha reddet besetningen på luggeren ALEXANDRA av Granville som ble forlatt på havet den 10. januar 1876.»
        Paris 30. mars 1876.
Kilde: Boka Seilskip i Sandar og Sandefjord.

History in English:

1847 Built as barque ESPERANCE at Nantes, France for unknown owner.
1873 Owner Christen Hansen, Sandefjord. (Real owner Ole Paalsen Havre, France.
1876 Sold to S. Fredriksen, Sandefjord.
1878 Sold to unknown owner in Larvik.
1885 Sold to A. C. Olsen sen., Sandefjord.
1885 Sold abroad. No more known.