|
Firma
Brødrene Olsen ble registrert i Stavanger 12. juni 1911 av brødrene
Gudmund Andreas (1871-1930) og Johannes Olsen (1886-1948).
Det hele begynte derimot i oktober 1910 med klarering av
dampskipet
Sirius
tilhørende Kornelius Olsen i Stavanger. Skipet var lastet med 400 tonn
kull.
I 1910 da Gudmund Andreas Olsen førte dampskipet
Livingstone
på 1.400 tonn dødvekt i fruktfarten på Vestindia, og Johannes Olsen var
avdelingssjef i et skipsmeglerfirma i Hamburg, kjøpte brødrene det
barkriggede stålskipet Bali på 1.800 tonn dødvekt. Skipet som var
bygget i Sunderland i 1891, totalforliste på sin første tur ved Penguin
Island julaften 1910, på reise fra Cardiff til Luderitz Bay.
Ved starten drev Brødrene Olsen med skipsmegling, klarering,
assuranse-agenturer for land- og sjøforsikring og havariagenturer. Det
varte ikke lenge før det første skipet ble innkjøpt, og det la dermed
grunnlaget for den rederidrift som kom til å bli den viktigste
virksomhet i årene som fulgte.
Brødrenes forskjellige forutsetninger utfylte hverandre godt.
Gudmund Andreas Olsen hadde praktisk og teknisk innsikt fra sin tid som
skipsfører, vesentlig i fruktfarten på Vestindia, mens Johannes Olsen
hadde teoretisk- og bransjemessig innsikt fra sin praksis i et stort
shippingfirma i Hamburg.
Det de begge hadde felles var sjømannsblod i årene. Deres far var
seilskuteskipperen I.C. Olsen, populært kalt «Væni-Olsen», ettersom han
i 11 år var fører av fregatten Væni på 959 nrt.
I desember 1913 kjøpte brødrene dampskipet Dagmar fra
John P. Pedersen & Søn. Til heder for sin far kapteinen, ble hun gitt
navnet Veni.
Dette var forøvrig det første av i alt fem Stavangerskip med navnet
Veni. Ett tilhørte Brødrene Olsen, mens de resterende har tilhørt
Peder Smedvig.
Etter
Balis
forlis Julaften 1910, kjøpte brødrene i desember 1911 dampskipet
Adonis på 780 tonn dødvekt. Skipet som var bygget i 1895, var i
rederiets eie frem til februar 1914 da det ble solgt til Riga. Adonis
var det første av i alt 28 skip som rederiet kjøpte og kontraherte i
årene frem til 1921.
I denne ekspansive perioden som førte rederiet frem til det nest
største i Stavanger etter Sigval Bergesen, var det en tid også planer om
å anlegge skipsverft på Eigerøy ved Egersund, hvor det var blitt
innkjøpt et større landområde.
Allerede i 1915 hadde firmaet 7 skip samt 3 nybygnings kontrakter.
Ekspansjonen nådde sin topp rundt 1919 da man hadde 17 skip i
fart og under bygging. Bare i årene mellom 1915 og 1918 ble det inngått
kontrakter for bygging av ikke mindre enn 12 skip. Det største var et
turbinskip på 8.864 tonn dødvekt, som ble kontrahert i oktober 1916 hos
Rosenberg Mek. Verksted i Stavanger. Skipet skulle etter planen ha
navnet Rosenberg, men på grunn av en rekke problemer som
hovedsakelig skyltes 1. verdenskrig, blant annet problemer med
stål-leveranser fra USA, ble kontrakten annullert av rederiet mot å
betale et kanselleringsgebyr på 1,5 millioner kroner.
Kontrakten ble så overtatt av Bruusgaard Kiøsterud & Co i Drammen, og
fikk ved levering i 1921 navnet
Handicap.
Disse store nyanskaffelsene ble gjort med en bestemt plan for øye,
samarbeid med et stort utenlandsk linjerederi.
Firma Brødrene Olsen tatt under konkursbehandling.
Frem til konkursen i 1921, hadde Brødrene Olsens største
rederiselskap vært Rederiaktieselskabet Vestlandske Lloyd. Firmaets
øvrige tonnasje hadde vært eiet av enkeltskips selskaper.
I 1921 kommer det et lite minikrakk som særlig rammet
skipsindustrien, en forløper for det store krakket i 1930-årene. For
Brødrene Olsen blir framgangen raskt snudd til konkurs. De taper store
penger på kontraherte båter og må også kansellere et av de planlagte
byggeprosjektene. Skip må selges med store tap. Den 6. juni 1921 er det
slutt for firmaet Brødrene Olsen.
Den 17. juni annonseres konkursboet til skipsreder Johannes
Olsen i Stavanger Aftenblad. Samme dag starter broren Gudmund Andreas
Olsen opp et nytt firma, med nesten samme navn som det forrige, nemlig «Brødrene
Olsen AS». Han har skrevet alle verdier over på kona og unngår
dermed personlig konkurs.
Det er tre aksjonærer i det nye selskapet. Gudmund Andreas
Olsen, kona Alma og Alf Wathne. Sistnevnte trer samme år ut av firmaet
og etablerer egen skipsmeglerforretning under eget navn.
Johannes Olsen flyktet etter hvert til Argentina for å unngå
gjeldsfengsel. Her ble han værende i over 20 år. Hjemme i Stavanger
etterlot han seg kona Astrid og fire døtre. Hvordan livet til Johannes
artet seg i Argentina, vet vi lite om, men Carsten har hørt at han levde
av sjekker hjemmefra. Kone og barn i Stavanger ble godt ivaretatt av
familien. Etter krigen kom Johannes tilbake til Stavanger, der han døde
i 1948. Han flyttet aldri sammen med kona Astrid igjen.
Fra 1925 begynte Gudmund A. Olsens eldste sønn Johan Carsten i
firmaet.
Den «sykelige» sønnen hadde etter hvert fått seg en solid utdanning som
jurist. Han skal på grunn av epilepsien ha vært den eneste studenten som
fikk bruke skrivemaskin på eksamen.
I 1930 rammet en ny tragedie familien da Gudmund døde plutselig
av hjerneslag, bare 54 år gammel. Sønnen Johan Carsten overtok da
ledelsen av firmaet sammen med en som het Arthur Larsen. Johan Carsten
fikk imidlertid en kort karriere som sjef. Han døde bare to år etter sin
fars bortgang. Dermed er det halvbroren Alf Gowart-Olsen som blir
rederiets nye leder. Han var da knapt 20 år gammel. Da disponerte
firmaet kun ett skip. Det var dampskipet «Kannik» (1250 tdw) som
var formell eid av D/S A/S Firda.
Alf Gowart-Olsen (1912-1972)
I «Hvem er Hvem» fra 1964 finner vi følgende opplysninger om Alf
Gowart- Olsen.
Alf Gowart-Olsen (AGO) var født 30. juni 1912 i Stavanger, som
yngste sønn til skipsreder Gudmund Andreas Olsen (1876-1930) og Alma
Marie Lie (1886-1944). AGO ble gift i 1938 med Randi Baade Orre (født
27. juli 1917), datter av direktør Thorleif Orre og Esther Baade. De
fikk seks barn, Alf jr. som døde i ung alder, Gudmund, Esther, Randi,
Turid og Carsten.
AGO ble innehaver av firma Brødrene Olsen A/S i 1932, Nederlandsk konsul
i 1957. AGO var disponent og styremedlem i D/S A/S Firda fra 1932, i D/S
A/S Ledaal fra 1934, i Skibs A/S Solvang fra 1936, i Skibs A/S Activ fra
1939, i Skibs A/S Kongsborg fra 1946 og i P/R Skansen fra 1946.
Under krigen var AGO sjef for de frivillige troppene i Dirdal i
Rogaland.
Han ble arrestert i 1942 og sendt til Grini der han ble
tillitsvalgt/personalsjef for 6000 fanger.
Videre var AGO styreformann i A/S Standard Ltd. fra 1940,
styremedlem i Det Stavangerske Dampskibsselskab A/S fra 1947, i
Stavanger Flint A/S fra 1947. AGO var formann i Stavanger Sjøfartsmuseum
fra 1947, styremedlem i Stavanger Rederiforening fra 1947, hvorav
formann i årene fra 1948 til 1954, styreformann i Viste Hotell A/S 1954,
styremedlem i Skips A/S Vea fra 1948, viseformann i Christianssands
Skibsassuranceforening fra 1948, medlem Det Norske Veritas fra 1954,
styremedlem i Norsk Skipsopphuggings Co A/S fra 1938, formann i
Stavanger Militærforening fra 1959, medlem i hovedstyret i Norges
Rederforbund fra 1948. AGO var Ridder av St. Olav, Ridder av den
nederlandske Order of Oranje Nassau. Deltagermedalje med rosett.
Alf Gowart-Olsen døde 17. oktober 1972.
Ved Alf Gowart-Olsens inntreden i firmaet i 1932, disponerte det
kun ett skip, dampskipet Kannik på 1.250 tonn dødvekt bygget i
1923 som Nytaar, for skipsreder Georg T. Monsen i Stavanger. Det
var blitt innkjøpt i mai 1926 for 250.000 kroner. Kannik var
formelt eiet av D/S A/S Firda og forliste 15. juli 1935.
Neste kjøp fant sted i juni 1934, da dampskipet Skudefjord
på 5.100 tonn dødvekt ble innkjøpt fra Stavanger Skibs Opphugning Co.
for 80.000 kroner. Skipet som var bygget i 1899, fikk nå navnet
Ledaal. Kjøpet ble gjort på vegne av det nyopprettede selskapet D/S
A/S Ledaal, som var blitt etablert i samarbeid med bl.a. skipsmegler
Ernst Gundersen (1896-1960) i firmaet.
Året etter, i desember 1935, ble Brødrene Olsens andre skip med
navn Kongsgaard innkjøpt fra Sverige for regning av D/S A/S
Firda. Skipet som var på 2.500 tonn dødvekt og bygget i 1920, fikk ingen
lang karriere under rederiets flagg, da det i august 1936 ble solgt
tilbake til Sverige. Kapitalen som ble frigitt, la grunnlaget for
etableringen av Skibsaksjeselskapet Solvang.
Skibsaksjeselskapet Solvang etableres
1 1936 kunne firma Brødrene Olsen A/S feire sitt 25 års
jubileum. 25. januar dette år ble det sendt ut innbydelse til
aksjetegning i Skibsaksjeselskapet Solvang. Aksjekapitalen skulle være
minimum 1,5 millioner kroner og maksimum 1,7 millioner kroner fordelt på
navneaksjer a kr. 1.000,-.
Innbyderne som også utgjorde selskapets første styre, var
skipsreder Alf Gowart-Olsen som tegnet 25 ordinære aksjer, konsul Gust.
A. Arentz (25 aksjer), skipsmegler Ernst Gundersen (25 aksjer) og
advokat Olaf Nygaard (15 aksjer). Innbyderne hadde gjennom skipsmegler
Herman J. Sørensen i Oslo kontrahert et motortankskip på 14.500 tonns
dødvekt hos Kockums Mek. Verkstads Aktiebolag i Malmö. Skipet skulle
etter kontrakten leveres senest 1. juli 1937.
Kontraktsummen var 2,85 millioner svenske kroner, hvorav 1,425 millioner
svenske kroner skulle lånes mot 1ste prioritets pant i skipet.
Skipsreder Alf Gowart-Olsen skulle være selskapets disponent.
Skibsaksjeselskapet Solvang ble stiftet 24. oktober 1936 og registrert
21. april 1937.
Skibsaksjeselskapet Solvang var ikke Brødrene Olsens første
forsøk på å etablere et tankrederi. Allerede i november 1935 forsøkte de
å skaffe den nødvendig kapital for å kjøpe en norsk motortanker på 8.600
tonn dødvekt som var bygget hos Odense Stålskibsværft i 1928. Da det
viste seg vanskelig å skaffe den nødvendige kapital, ble dette
tankprosjektet skrinlagt.
Brødrene Olsens skip ble på denne tiden oppkalt etter lokale
steder i Stavanger, som Ledaal, Kannik, Kleven, Kampen, Plentingen,
Blidensol, Vaagen, Holmen, Stokka, Solvang og Kongsgaard.
Navnet Solvang stammer fra eiendommen Solvang som i sin tid
tilhørte en av Stavangers mest fremgangsrike handelsmenn, Charles Samuel
Racine (1826-1896). Charles Racine var født i Neuchatel i Sveits, men
reiste i 1844 til Danmark, deretter til Stavanger. Han ble gift med
Marie Berentsen (1840-1890), datter til skipsreder Erik Berentsen
(1805-1868), og ble deretter partner i byens store rederi- og
handelsfirma E. Berentsen.
Charles Racine var også svigerfar til konsul Sigval Bergesen
(1866-1956). Dette forklarer hvorfor flere skip hos Bergesen rederiene
har hatt navnene Charles Racine, Berge Charles og Berge Racine.
Navnet Solvang hadde også tidligere blitt benyttet av Brødrene Olsen. I
september 1920 overtok rederiet på vegne av Rederiaktieselskabet
Vestlandske Lloyd dampskipet Solvang på 4.050 tonn dødvekt fra
Willington Quay on Tyne.
Skibsaksjeselskapet Solvang var bare ett av flere skipsaksjeselskaper
som ble etablert i Stavanger på 1920- og -30 tallet.
Brødrene Olsen etablerte i 1934 D/S A/S Ledaal, mens Stavangers
største reder på denne tiden, Sigval Bergesen, etablerte
Skibsaksjeselskapet Dalfonn i 1928, Skibsaksjeselskapet Snefonn i 1934
og Skibsaksjeselskapet Ringfonn i 1936. Disponeringen av
Skibsaksjeselskapet Snefonn ble overtatt av hans yngste sønn Sigval
Bergesen d.y. i 1935, da denne gikk ut og etablerte eget firma under
navnet Sig. Bergesen d.y. & Co. Kornelius Olsen etablerte A/S M/S
Hidlefjord i 1927 (Skipsaksjeselskapet Hidlefjord fra 1953) og
Skibsaksjeselskapet Byfjord i 1937.
Stavanger Tankrederi A/S ble etablert i 1932 på restene av det gamle og
ærverdige fruktskiprederiet Holdt & Isachsen, mens Peder Smedvig
etablerte A/S Smedvigs Tankrederi i 1934 og A/S Smedvigs Rederi i 1929.
Skibsaksjeselskapet Solvang,-Dalfonn,-Snefonn,-Ringfonn,-Hidlefjord og
Stavanger Tankrederi A/S første skip, var alle nybygg.
D/S A/S Ledaal, Skibsaksjeselskapet Byfjord, A/S Smedvigs Tankrederi og
A/S Smedvigs Rederi's første skip, var alle blitt innkjøpt brukt. |