|
Det første
forsøk på rutefart på fjorden mellom Trondhjem, Levanger og Steinkjer
ble gjort i 1850, da hjuldampsklpet "NIDELVEN" la ut fra
Trondhjem 26/11-1850. Ruten ble en stor skuffelse, da trafikken på ingen
måte dekket utgiftene. Trondhjem hadde liten kjøpeevne av
landmanns-produkter på den tid, da eksport til andre steder var
utelukket på grunn av mangel på kommunikasjoner. Av den grunn var prisen
på bondens produkter usedvanlig lav, og til tider var det vanskelig i
det hele tatt å få omsatt produktene. Disse dårlige forhold gjorde at
den jevne borger hadde lite inntekter, og å reise med dampskip var
betraktet som en luksus, som kun velhavende folk hadde råd til.
Den første faste rutebåt på fjorden som ble av noen varighet,
har imidlertid Levanger æren av å ha satt i drift. I den korte tiden "NIDELVEN"
trafikkerte fjorden, fikk man øynene opp for betydningen av en fast rute
med bestemte avgangs- og ankomsttider, og den blomstring av
forretningslivet, som Levanger kunne glede seg ved omkring 1850-årene,
ga mot til ny foretaksomhet. En gruppe borgere av Levanger fikk således
opprettet det gamle "Indherreds Dampskibsselskab" den 1. mai 1855.
Selskapet innkjøpte en hjulbåt av tre for en kjøpesum av 16.000 SPD, og
båten fikk navnet "INDHERRED". Det ble straks satt i gang rute
Trondhjem-Sundnes, senere også til Stenkjær. Det fortelles at en tur til
Trondhjem og tilbake tok 3 dager, og fraktene var så høye at det kun var
slike varer som kaffe, sukker etc. som ble sendt med dampbåten.
Varefrakten forøvrig ble fortsatt besørget av jektene.
På Stenkjær hadde man lenge holdt et våkent øye med Levangers
dampskipstrafikk, og den 24.oktober 1863 sammenkalte "Stenkjær
Handelsforening" til et forberedende møte for å stifte et
dampskipsselskap i byen. Det gikk ganske langsomt å få tegnet fornøden
aksjekapital, men den 8.januar 1864 kunne det holdes konstituerende
generalforsamling i Stenkjær Dampskibsselskab. Det nye selskapet fikk
store vanskeligheter med å oppta lån til anskaffelse av nytt skip, det
fikk nei i bankene, men kunne til slutt kontrahere skipet ved Nylands
Værksted i Christiania, etter at konsul Nicolai Knudtzon i Christiansund
hadde lånt selskapet penger.
Det nye skipet fikk navnet "KONG OSCAR" og kom på 12.350
SPD. Båten kom til Stenkjær i januar 1865, og ble straks satt i rute 2
ganger ukentlig mellom Stenkjær og Trondhjem. Kampen om herredømmet på
fjorden var dermed innledet.
Det viste seg snart at det ikke var levebrød for to båter.
Allerede høsten 1865 foreslo Levanger samarbeide mellom selskapene, og
rutene utstrakt til Orkdalen, men noen enighet kom ikke i stand. De gode
borgere av Levanger ga ikke opp for det. De innså at deres gamle hjulbåt
ikke holdt mål med Steinkjers nye skrue-dampskip. Gamle "INDHERRED"
ble derfor solgt og man lot en ny "INDHERRED" bygge i 1867 ved
Nidelvens Fabriker, Trondhjem. Konkurransen ble nå skjerpet.
"KONG OSCAR" innskrenket seg til 1 ukentlig rute på
Indherreds-fjordene og startet i stedet 2 ukentlige ruter til Bjugn,
Hemne og Hitra. "INDHERRED" trafikkerte Levanger, Byfjorden og
Stjørna. I 1871 fremkom Levanger nok en gang med forslag om samarbeide,
men heller ikke denne gang ble man enige.
DS "INDHERRED" strakte sine ruter til Orkdalen og tildels
byfjorden, men båten viste seg for stor for trafikken, og i 1873 ble den
solgt til Winge & Co., Kristiania, og selskapet likviderte. Aksjonærene
fikk ca. 1-en-% igjen av sin kapital.
Det gikk bedre med Stenkjær Dampskibsselskab, som i 1872 kunne
konstatere: "All gjeld betalt og penger i banken!" I 1874 begynte
selskapet så smått å tenke på å anskaffe nok et skip, men først i 1876
ble det alvor med anskaffelsen av DS "STENKJÆR". Selskapet var nå
enerådende på fjorden, men den freden ble av kort varighet.
Allerede i 1879-80 stiftet borgere av Levanger et nytt selskap:
"Levanger Dampskibsselskab". Dybdeforholdene i Levanger var så dårlige
at Stenkjær-båtene ikke kunne komme opp til byen på lavvann, og for å
råde bot på dette var det at det nye selskapet sendte kaptein O. Eggen
fra Trondhjem over Nordsjøen for å finne en ny, passende båt. Han fant
den i Irland, en flatbunnet hjuldamper med navnet "AVALON" ble
innkjøpt for 2000 pund og gitt navnet "LEVANGER". Det viste seg å
være den tidligere Drammensbåten "KONG BRAGE" som i 1860-årene
hadde gått i rute på Christiania.
Allerede i 1883 måtte det anskaffes ny kjele og ny maskin, og
noen år etter var skroget så forfallent at skipet ble sendt til
Trondhjem mek. Verksted. Her ble det utstyrt med nytt skrog i 1892, men
dette skroget viste seg å være for stort!
Da gamle "LEVANGER" kom var trafikken ikke større enn at
3 ukentlige turer på fjorden var fullt tilfredsstillende, og det ble
derfor smalhans for begge selskaper. Fra 1881 foreslo Levanger atter
samarbeide og regulering av fraktsatser, men svaret fra Stenkjær var
fortsatt nei. Stenkjærselskapet svarte i stedet med i 1882 å starte den
første hurtigrute på fjorden, inn lørdag og ut på søndag.
I 1884 kom det atter et forslag fra Levanger om felles
fraktregulativ, og denne gang gikk Stenkjær delvis med. Få måneder
senere ble avtalen brutt, og konkurransen fortsatte som før. Endelig kom
det i 1887 i stand en ny overenskomst om felles ruter. Den ble senere
utvidet til å omfatte felles ekspeditører og deling av trafikkintektene
syd for Skarnsundet.
Til tross for at tidspunktet syntes mindre heldig valgt, ble det
atter spørsmål om å anskaffe nok et skip. Det gjaldt å få en båt som
kunne passe for dybdeforholdene både i Levanger og Stenkjær-elven, og
12/6-1888 besluttet
Stenkjær Dampskibsselskab å anskaffe en ny hjulbåt, som fikk navnet "ERIK
JARL". Den ble fra første stund et smertensbarn, med for liten
fart og for stort kullforbruk, samt flere andre svakheter. Etter mange
viderverdigheter ble den i 1891 ombygget til propellbåt.
Etter overenskomsten i 1887 varte freden på fjorden i to år. I
1890 brøt krigen atter ut, hårdere og villere enn noensinne tidligere.
Misnøyen med de to byselskapenes trafikk hadde en tid ulmet i
landdistriktene, og nå var bøndene på "krigsstien". De startet selskapet
"Indtrøndelagens Dampbaadsamlag" og lot det vakre og moderne skipet "INDTRØNDEREN"
bygge ved Akers mek. Verksted, Kristiania. De gamle båtene på fjorden
gjorde 8-9 knops fart, den nye "INDTRØNDEREN" feide forbi dem med
12 knop.
Allerede høsten 1889 var de gamle selskapene villige til å
samarbeide, men de ble avvist, og det følgende året pågikk den skarpeste
konkurransen noen sinde på fjorden. Økonomisk sett ble alle tre
selskapene utmattet av konkurransen, og man kom fram til enighet om
samarbeide. Fjorden ga ikke levebrød nok for selskapene, og nye ruter
ble åpnet på Orkdalen og Namsos.
I 1895 ga "Levanger Dampskibsselskab" opp og gikk i likvidasjon.
Hele aksjekapitalen var tapt, og flere aksjonærer tapte dessuten på et
større lån til kjele og maskin hvor de hadde gitt personlig garanti. En
del av aksjonærene, som mot pant i skipet stod ansvarlig for andre lån,
kjøpte båten på auksjon og dannet et nytt selskap: "Levanger
Dampskibsinteressentskab". De nye eierne lot båten ombygge til
propelldrift ved Akers mek. Værksted, og den fikk nå en fart på ca. 10
knop, men kullforbruket var fortsatt temmelig stort.
Samarbeidet mellom selskapene varte ved, og i 1896 var bygder og
byer såpass sammensveiset at alle tre selskapene gikk inn på hel felles
drift under navnet "Indherreds forenede Dampskibsselskaber".
A/S Værdalsbruket hadde en bukserbåt "VÆRDALEN", som
konkurrerte på en del steder i Sørfjorden. I juli 1896 kom man fram til
enighet om en avtale med dette selskapet om deling av inntektene for de
anløpssteder som var felles, likeså om å dele utgiftene til
ekspeditører.
I september samme år kom man også til enighet med Namsos
Dampskibsselskab om samtrafikk i ruten Trondhjem - Namsos. Også med
Uttrøndelagens Dampbaadsamlag kom man i november til enighet om
samarbeide på rutene til Hitra, Frøya og Stjørna.
I 1897 fikk selskapets formann bemyndigelse til å åpne
forhandlinger med Namsos Dampskibsselskab og Uttrøndelagens
Dampbaadsamlag om en nærmere forening av selskapene, men Namsos
Dampskibsselskab avslo, og da kom det heller ikke til noen avtale med
Uttrøndelagens Dampbaadsamlag.
I januar 1898 ble det vedtatt å anskaffe et nytt skip, som ble
bygget ved Trondhjems mek. Verksted, og som fikk navnet "OTTO
SVERDRUP". Det kom på 85.000 kroner. På samme tid ble det også tatt
initiativ til en full sammenslåing av selskapene, og det ble nedsatt en
komite for å forberede dette. Samme året ble også Opmaalings-Væsenets
dampskip "HANSTEEN" innkjøpt for Kr. 18.500. Den ble i 1899
ombygget ved Baklandets mek. Verksted med en utgift kr. 22.000, men ble
så solgt året etter til Helgelandske Dampskibsselskab, Sandnessjøen.
Ved utløpet av 1899 var komiteens forberedende arbeide
avsluttet, og det ble avholdt felles styremøte i Stenkjær 26. april
1900, hvor man enstemmig gjorde følgende vedtak:
Stenkjær Dampskibsselskab, Indtrøndelagens Dampbaadsamlag og
Levanger Dampskibsinterresentskab sammensluttes til et uansvarlig
selskab under navn av "INDHERREDS AKTIE-DAMPSKIBSSELSKAB".
7.desember 1900 ble det avholdt konstituernede generalforsamling i det
nye selskapet. Samlingen var fullbyrdet.
Da det nye selskapet startet gikk "STENKJÆR" og "KONG
OSCAR" i ruten Innherred - Trondhjem, "INDTRØNDEREN" og "ERIK
JARL" i Namsos-ruten, "LEVANGER" i Fosenruten og "OTTO
SVERDRUP" der det var bruk for den. Det kom krav om en lokalrute
Stenkjær - Verran - Beitstad samt en rute på Levangerfjorden. Fra mai
1901 ble DS "NYDALEN" leiet til denne ruten, men ruten på
Levangerfjorden gav så stort tap at den raskt ble innstilt. Ellers åpnet
selskapet en ny rute Trondhjem - Åfjord fra 1902. Videre ble det
arbeidet med planer om å anskaffe et nytt,
større skip til såvel
Trondhjem - Namsos og Trondhjem - Innherred. I 1904 ble "NAMSOS"
levert for disse rutene. Samarbeidet med Namsos Dampskibsselskab
fortsatte, men i de ytre distriktene kom Fosen Dampskibsselskap ved
sammenslåing av Uttrøndelagens og Hevneselskapene.
I 1900 brant sentrum av Stenkjær og ved gjenoppbyggingen skulle
det avgjøres hvor jernbanestasjonen skulle ligge. Byen ble delt i to
leire, "Nordsia" og "Sørsia", som begge kjempet drabelig for å få
stasjonen på sin side av byen. Da avgjørelsen til slutt ble tatt, var
det "Sørsia" som vant slaget, og dermed ble damp-skipsekspedisjonen
forlagt til samme side av byen. Det rådde stor forbitrelse på "Nordsia",
og man gikk så langt at det ble stiftet et konkurrerende
dampskipsselskap, som anskaffet båten "FARMAND". Skipet gikk i
rute Stenkjær - Trondhjem 1904-1909, da selskapet gav opp.
Årene frem til 1910 var preget av dårlig lønnsomhet i trafikken
på Innherred, mens Namsos-ruten gikk bra. I 1910 måtte man vurdere en
konkurransesituasjon igjen, denne gang var det Det Vestenfjeldske
Dampskibsselskab, som i mange år hadde drevet en rute Bergen -
Innherred, men som nå tok opp ukentlige seilinger. Av frykt for å miste
alt omlastningsgodset i Trondhjem, besluttet man å åpne en rute med DS "NAMSOS"
mellom Innherred og Bergen. For å kunne betjene ruten måtte skipet
forlenges. Det var klart til fart fra 7/6-1910. Ruten skulle komme til å
bli IADS's viktigste rute med gode inntekter, men åpningen av ruten ga
støtet til en fraktkrig både med Vestenfjeldske og med kystselskapene.
De reduserte rater ga støtet til at trafikken på Namsos gikk betydelig
ned, og førte til at det bestående samarbeidet med Namsos
Dampskibsselskab ble revurdert. Etter langvarige forhandlinger trakk
selskapet seg ut av Namsos-ruten mot at Namsos Dampskibsselskab kjøpte
DS "INDTRØNDEREN", selskapets pakkhus og prammer i Namsos, samt i
10 år årlig innbetalte Kr. 7.500.
Likeledes ble samarbeidsavtalen med Fosen Dampskipsselskap
oppsagt fra 1/4-1912. DS "LEVANGER" ble solgt i desember 1915.
Fra 1912 hadde selskapet sin første rene godsrutebåt i trafikk, DS "OGNA",
som lastet 250 tonn. Den ble anvendt mellom Vestlandet og Innherred.
I april 1914 ble DS "FIGGA" innkjøpt for kr. 26.500,-.
Det var en trebåt, den lastet 250 tonn, og ble satt inn i trampfart. I
1915 kom DS "INNA", innkjøpt for kr. 95.000,-. Dette skipet ble
satt i fart på England og Skottland, vesentlig med trelast ut og kull
hjem. Krigen førte forøvrig til at rutene på Innherred ble innskrenket
til kun to skip fra 1915. Disse ble utført av "STENKJÆR" og "KONG
OSCAR". I 1916 ble "INNA" forlenget ved Trondhjems mek.
Verksted, kostnaden, kr. 50.000,- ble inntjent allerede i 1917. Men
etter skjerpelsen av ubåtkrigen dette året, steg utgiftene til hyrer,
assuranse og bunkers betydelig, og driften av "INNA" ble på langt
nær så tilfredsstillende som den hadde vært.
I 1918 ble flåten forøket med en ny godsbåt, DS "ROKTA",
bygget ved Glommens mek. Verksted i Fredrikstad for kr. 315.000,-. Den
var kontrahert allerede i 1915, men på grunn av krigen ble den først
ferdig 3 år senere. Den ble til å begynne med sluttet i time-charter på
Svalbard, deretter i fart Vest-Norge - Skottland. DS "INNA" ble
rekvirert av den britiske regjering i 1917 og tilbakelevert 2/1919.
DS "ERIK JARL", som under hele krigen hadde vært
bortleiet til staten, ble tilbakelevert 12/1918 og deretter solgt til
Voldens Aktie-Dampskibsselskab. I mars 1918 ble MS "M0SSA"
innkjøpt. Båten var bygget av stål ved Trosvik mek. Verksted i Brevik,
og var utrustet med dieselmotor. Prisen var kr. 300.000,-. Den ble satt
i rute på kysten, men dens brukbarhet stod og falt med maskinistene. Det
første året gikk det bra, men i 1923 måtte maskinen gjennomgå en
omfattende reparasjon. Da driften også i 1924 brakte tap, ble båten
solgt til Australia for kr. 160.000,-.
Fra oktober 1919 til april 1920 var DS "ROKTA" sluttet i
time-charter til fart mellom Frankrike og England, mens DS "INNA"
gikk i kullfarten England - Norge. DS "OGNA" og DS "FIGGA"
ble i 1919 satt inn i en ny rute Innherred - Bergen med anløp av en del
steder på Sunnmøre. Denne ruten ga godt økonomisk utbytte.
Tiden etter 1920 var preget av den dårlige økonomien i
kjølvannet av krigen, og i 1921 fikk selskapet sitt første og eneste
underskuddsår. Samme året ble det besluttet å kjøpe inn DS "HJØRUNGAVAAG"
for kr. 100.000,-, og skipet, som fikk navnet "HAVDA", ble satt
inn i passasjer-og godsruten Innherred - Stavanger.
Gamle "FIGGA" fra 1897, som hadde vært i trafikk for
selskapet siden 1914, ble solgt til Kristiansund i 1926. Samme år ble et
nytt lasteskip innkjøpt og fikk navet "INNA". Skipet lastet 670
tdw., og var velegnet for utenriksfart. Det ble kun ved få anledninger
anvendt på kysten. I hovedsak ble skipet anvendt for eksportlast ut fra
Trondheim, treprodukter, tremasse etc., på hjemgående tok skipet med
kull og koks til selskapets eget firma Kullimport A/S, som i tillegg til
salg av sine produkter også bunkret skipene.
I 1929 ble selskapets flaggskip for rutene på fjorden levert.
Det fikk navnet "INNHERRED" og var et vakkert ruteskip i
tradisjonell stil. I tillegg til fjordrutene kunne skipet også gjøre
tjeneste som avløser i kystruten.
Så kom de harde 30-åra, og behovet for egne lasteskip ble
mindre. "OGNA" ble solgt i 1931 og "R0KTA" i 1933.
Forøvrig var trafikken på fjorden preget av konkurranse fra jernbanen,
som betjente bygdene på fjordens sydside. Dampskibs-trafikken ble derfor
rettet mot bygdene på nordsiden av fjorden. Mot slutten av tiden hvor
selskapet drev rutefart på fjorden ble det opprettholdt en rute
Trondheim - Beitstadsundet - Verrasundet, med en ukentlig tur til
Steinkjer i tillegg.
Kystrutens skip hadde en artig tilleggsoppgave i 30-årene. Under
opphold i Bergen lørdag og søndag, ble skipene leiet av Indre
Nordhordland Dampbåtlag L/L, og tok en avstikker med bygdefolk og
feriegjester Bergen - Osterfjorden med retur. Det var i disse årene en
sterk økning av trafikken på fjordene rundt Bergen om sommeren, mange
bygget seg hytte og lå på landet om sommeren, så om helgene fikk de
lokale trafikkselskapene hendene fulle med å avvikle trafikken.
I 1937 skjedde det en alvorlig ulykke med "INNA" som lå i
Poole Bay i England med last av kalsiumcyanid fra Odda. En vaktmann
gjorde runden med en oljelampe, og trolig ble gassene fra lasten antendt.
Smellet kunne høres 21 miles (drøyt 30 km.) unna. Vaktmannen omkom, men
kun en mann av besetningen ble skadet. Skipet ble totalskadd i
akterskipet, og sank ved kai. Det ble senere hevet og opphugget.
I 1939 ble "STEINKJÆR" rekvirert av Kgl. Norske Marine,
og gjorde tjeneste som nøytralitetsvakt. Da krigen kom til Norge ble
skipet tatt av tyskerne, som hadde henne under hele krigen. I likhet mad
mange andre båter ble hun vanskjøttet Det sies at en tysk skomaker fikk
jobben som fyrbøter, og han ødela kjelen da han fyrte uten vann på
kjelen. Skipet ble liggende som havarist i Trondheim til etter krigen,
og ble deretter kondemnert. 9.april 1940 avgikk "KONG OSCAR" i
ruten til Stenkjer ca. 1 time forsinket. På grunn av krigshandlingene
ble skipet værende i indre fjord til 1. mai. Det gikk deretter i sin
rute under hele krigen. Rutene under krigen, både på fjorden og kysten,
ble forsøkt opprettholdt i den utstrekning det var mulig. I forbindelse
med evakueringen av Finnmark og Nord-Troms 1944/45 ble "NAMSOS"
rekvirert for å frakte evakuerte sivilpersoner sydover.
9.desember 1944 var "HAVDA" på sydgående i kystruten da
skipet ble påtruffet av britiske fly ved Askvoll. Flyene gikk til angrep
og senket skipet. 6 personer omkom ved forliset.
EN ALDRENDE FLÅTE
Da freden kom i mai 1945 stod Indherreds Aktie- Dampskibsselskab
tilbake med en medtatt flåte:
DS NAMSOS 1904 for
Stavanger-Innherred,
DS INNHERRED 1924 for Trondheim-Innherred,
DS KONG OSCAR 1865 for Trondheim-Innherred,
DS STENKJÆR 1878 i opplag.
"STENKJÆR" ble levert tilbake fra tysk tjeneste, men var
så medtatt at den ble lagt opp inntil videre. Rutene på
Trondheimsfjorden kom i gang ganske snart med "INNHERRED" og "KONG
OSCAR". Som det mest moderne skipet, og også det med best
lastekapasitet, ble "INNHERRED" tatt ut av ruten 4 måneder i 1946
for å få innstallert oljefyringsanlegg. Deretter kom det til å bære
hovedtyngden i ruten, i tillegg til å være reserveskip i ruten på
Stavanger.
I desember 1945 kom Indherreds til enighet med Det Stavangerske
Dampskibsselskab om samseiling på ruten Stavanger - Bergen -
Trondheim/Innherred. Her kom "NAMSOS" nå til å seile sammen med
Stavangerskes "VESTRI". Til erstatning for "HAVDA" tenkte
man å bestille et lasteskip fra Trondhjems mek. Verksted. Det ble
inngått en intensjonsavtale,
men til kontraktsinngåelse kom det ikke. Dersom fartøyet var blitt bygd,
hadde
det ikke blitt ulikt Ofotens "BARØY".
Gamle "STENKJÆR" ble liggende. I 1948 ble den solgt til Brødrene
Anda i Stavanger og hugget opp et par år senere.
Selskapet stod nå i en vanskelig situasjon. Materiellet var
gammelt og medtatt, med unntagelse av "INNHERRED" som var en
noenlunde tidsmessig kombinert båt. Selskapet stod overfor et vanskelig
valg - skulle det satses på nye skip, både til passasjerruten på
Trondheimsfjorden og til godsruten på Stavanger? Hva som var helt klart,
var at "KONG OSCAR" nå var kommet til veis ende. I mars 1950 gikk
den til Brødrene Anda, den også, og overlot Innherredsruten til "INNHERRED"
alene. Riktignok ble den ikke hugget opp; den kom noen år senere i fart
som frakte-båten "RIGEL" av Sandnes.
Den aldrende "NAMSOS" var ikke stort bedre stilt. I juni
1951 gikk den ut av ruten og ble solgt til et rederi i Belgia. Etter en
reise under belgisk flagg ble den lagt opp i Ostende under et nasjonalt
beredskapsprogram og hugget fire år senere. Inn som Indherreds skip i
samseilingen kom nå en serie av leieskip, inntil en nybygning omsider
kom i fart i 1900.
FORNYELSE I FJORDFARTEN
Ruten mellom Trondheim og Steinkjer, som i nesten hundre år
hadde bundet byen sammen med Inn-herredsbygdene, ble fra 1950 utført av
"INNHERRED" alene. Men ruten var i ferd med å miste reisende til
bil og jernbane, og som lastebåt var den både for stor og for kostbar i
drift. Siden opprettelsen av selskapet hadde postbidraget fra Staten
vært av en viss betydning. Etter at konsesjonsordningen kom i stand med
Samferdselsloven av 1947, utviklet statsbidragene seg etterhvert til en
slags salderingspost i regnskapene, hvor Staten og Fylket fikk en
avgjørende betydning for driften. Etter sommertrafikken 1954 ble "INNHERRED"
trukket ut og lagt opp i Trondheim.
I september 1954 tok motorskipet "ÅLFJORD" over
godstrafikken, mens gamle "BJØRNØR" ble leiet inn fra Namsos
Dampskibsselskab for å ta seg av passasjerene i perioder med stor
trafikk. "ÅLFJORD" var en gammel passasjerbåt, opprinnelig "STUBBENKAMMER"
fra 1925, som i 1930 var kommet til Norge som "SÆTRE" og senere "MASFJORD".
I 1953 var den blitt bygget om til fraktebåt med maskin akter. Etter
fullført ombygging ble den kjøpt av Johan Ness m.fl., Smørsund, og av
ham leiet ut til Indherreds. I mellomtiden ble "INNHERRED"
liggende i opplag, inntil en gresk kjøper overtok den i mai 1957 for
12.400 pund. For selskapet førte salget til et større tap, da prisen lå
vesentlig under bok-ført verdi. Som lastebåt kunne ikke "ÅLFJORD"
fylle kravene helt ut, og i 1958 ble den tatt hand om av Ørens mek.
Verksted i Trondheim for å få bygget inn salong og redningsmateriell for
130 passasjerer. Etter dette fortsatte den i en kombinert rute i mange
år fremover.
INDHERREDS BLIR ET DATTERSELSKAP
I løpet av 1958 ble aksjemajoriteten i Indherreds
Aktie-Dampskibsselskab overtatt av Det Stavangerske Dampskibsselskab. At
en slik overtagelse var mulig, avslører at ruten og selskapet ikke
lenger var av vital betydning for Innherredsbygdene. Selskapet kom
likevel til å fortsette som selvstendig bedrift i mange år.
Det var forresten et nokså "tomt" rederi Stavangerske skaffet
seg kontroll over. Etter salget av "INNHERRED" i 1957 stod
selskapet uten egen tonnasje, idet begge rutene nå ble utført med
innchartret tonnasje.
"NAMSOS" var i mai 1951 blitt avløst i ruten av 350-tonneren "HIRMA",
innleiet fra Bernt & Harald Sandøy fra Sandøy utenfor Molde.
Dette ble det første av en rekke leieskip som seilte i ruten for fortere
eller lengre tid:
HIRMA 350 tdw./1921 leiet fra 5.51
GYRO 420 tdw./1927 leiet fra 9.52
OLA NORDMANN 500 tdw./1953 leiet fra 3.52
BRAKEN 500 tdw./I956 leiet fra2.56
SENATOR 400 tdw./1936 leiet fra 9.56
HELVIK 450 tdw./1947 leiet fra 5.57
FRIBURG 580 tdw./1957 leiet fra 58
Først i 1959 ble et nytt godsruteskip bestilt, en rommelig
shelterdekker på 520 tdw., beregnet på vanlig stykkgodslast og noen
paller. I februar 1960 kunne selskapet omsider tre inn i ruten med egen
tonnasje, med "INNHERRED" levert fra Brødrene Lothe A/S
Flytedokken, Haugesund.
Samarbeidet med Stavangerske omfattet også felles ekspeditører i
de viktigste byene. I Bergen var C. A. Gundersen A/S fra tidligere
ekspeditør for både Stavangerske og Indherreds, og ruten hadde fast
plass på Festningskaien.
SLUTTEN FOR INDHERREDSRUTEN
I flere år ble "INNHERRED" gående som selskapets
eneste skip, samiaen med "ÅLFJORD" i ruten på Trondheim. Først
etter at Stavangerske hadde overtatt rederiet "Kystruten" Erling
Samuelsen & Co. med ruteskipet "OLAV KYRRE", ble det funnet ut at
dette kunne egne seg for ruten på Trondheimsfjorden. I september 1968
ble skipet formelt overlevert til Indherreds og fikk da bygget inn en
salong akter. Omdøpt "STEINKJER" kom den inn i "ÅLFJORD"s
rute i desember 1968, med anløp av en rekke bygder og lokale kaier fra
Trondheim og innover fjorden. "STEINKJER" skulle bli det siste
kombinerte ruteskipet i farten.
Utviklingen av landverts trafikk, veier og ferger, førte etterhvert til
andre transportveier i ruteområdet. Samtidig var heller ikke et relativt
nytt skip som "STEINKJER" helt tidsmessig, da det manglet
muligheter for truck-til-truck-håndtering av godset. Noe nytt skip i
ruten var det ikke tale om, og Fylkets samferdselsespolitikere skulle ha
sitt ord med i laget. 12.september 1974 gikk skipet sin siste tur - det
endelige punktum for 118 års fjordfart. Indherreds
Aktie-Dampskibsselskab holdt frem som deltaker i godsruten på
Bergen/Stavanger, hvor "INNHERRED" seilte sammen med skip fra
Stavangerske. Med "JÆREN" levert høsten 1968 kom det inn moderne
sideportskip i ruten; fra 1972 erstattet av palleskipet "HAUKELI".
I forhold til slike skip ble det ønskelig med sideport-tonnasje også fra
Indherred. I første omgang ble "INNHERRED" i juni 19/4 solgt til
Albert Abrahamsen P/R, Aukra, men tatt tilbake på 12 måneders T/C. Da
perioden var ute og skipet skiftet navn til "STARHOLT", ble
sideportskipet "AKERSHUS" fra 1964 istedet overført fra
Stavangerske. I juni 1976 ble den overtatt og gitt navnet "INNHERRED"
med selskapets skorsteinsmerke og baugornament.
Utvikling og samordning av Stavangerskes ruter kom etterhvert
også til å omfatte Innherreds- ruten. Fra 1. juli 1973 gikk Stavangerske
i samarbeid med Mørerutene, hvor den nye "AKERSHUS" nå ble satt
inn sammen med "MØREJARL," på strekningen Innnerred - Sandnes. "INNHERRED"
ble nå overflødig, men i første omgang tatt på bare-boat charter av
Stavangerske og anvendt i kystruten Oslo - Bergen.
Indherreds Aktie-Dampskibsselskab, som ved århundrets begynnelse
hadde stått frem som det store, forente selskap i trafikken fra
Innherredsbygdene til Trondneim og verden utenfor, hadde 80 år etterpå
utspilt sin rolle. Ferdselsveiene for reisende og gods hadde tatt andre
ruter og reisemåter. Selskapet hadde ikke lenger noen selvstendig
funksjon. Ved utgangen av 19/9 ble det fusjonert inn i Det Stavangerske
Dampskibsselskab. "INNHERRED" kom dermed tilbake under
Stavangerskes tre røde ringer og kom til å seile sine siste år for
selskapet i Nattgods- ruten Stavanger - Bergen, sammen med søsteren "OBRESTAD".
Men Trondheimsfjorden lå fattigere tilbake, uten
Indherredsbåtene som knyttet bygdene nord i fjorden til trøndernes
hovedstad. |