AGNFORSYNINGEN
Skrevet av Pauli Söderholm. Publisert i skipet 4/1983.

        Hvor lenge det er blitt fisket med agn og line i Norge vet vel ingen med sikkerhet. I den aller første tid, da fisket foregikk med små båter, fanget fiskerne selv sitt agn om høsten og oppbevarte det i lake eller i saltet tilstand til fisketiden.
        I 1890-årene kom så først overgangen fra råseil- til sneseilbåter og deretter fra åpne til dekkede farkoster og - som siste ledd i denne dramatiske moderniseringsprosess - overgangen fra seil til damp- og motordrift. Alt dette bidrog til et mye mer effektivt fiske og en mye større sikkerhet for utøverne - men også til mye større utgifter. For skip, redskap, bunkers og alt det øvrige inklusive agn.
        Forbruket ble mangedobbelt, da linefiske nå ble praktisert nesten hele året og ikke bare under de store vinter-fiskeriene i Finnmark og Lofoten. Denne utvikling krevde en kontinuerlig tilførsel av agn, noe fiskerne selv ikke lenger klarte å mestre. Følgen herav ble i første omgang at enkelte personer begynte å tilby fersk agnsild i fiskeværene, og deretter at det ble dannet såkalte agnselskaper, som etterhvert overtok leveransen til fiskerne.
        Disse selskapene hadde sitt utspring fra dyktige menn som Leonhard Nilsen i Harstad, som med sine to dampskip - "KVIKK" og "VULKAN" begynte å utvikle agnomsetningen like før århundreskiftet. Like etter fulgte den velkjente Richard Kaarbø fra den samme by med d/s "ASBJØRN SELSBANE". Harstad D/S, Hindø D/S og Hålogaland D/S ble til av de samme grunner.
        Agnselskapene dekket et definitivt behov, men ble ikke mottatt med bare ros blandt de da uorganiserte fiskerne, som både følte seg avhengig av disse "spekulanter" og dessuten ribbet, ettersom prisen de måtte betale for agnet ikke var basert på innkjøpspris, men på tilbud og etterspørsel - på samme måte som prisen de fikk av oppkjøpere for sin fangst hadde vært i alle tider.
        Det har aldri vært lett å være fisker i disse nordlige strøk. Enten har fjordene stått stinn av fisk, hvilket har ført til lave priser - eller så har de vært øde og tomme, hvilket har betydd nød og gjeld hos kjøpmannen. Den førstnevnte situasjon har det imidlertid vært enklere å banne på, da syndabukkene var av kjøtt og blod, mens det var litt av en mann som torde å reise knyttneven mot vår herre i protest mot svart hav.
        Å reise bust og neve mot væreiere og andre såkalte utsugere var derimot ansett som mindre skjebnesvanger - og å være berettiget, i den tiden ble denne kritikk mer åpen, og ved dannelsen av Norges Fiskerforbund i 1915 ble slusene åpnet helt. Da fikk både oppkjøpere og agnselskaper høre en hel del. Om de sistnevnte ble det bl.a. sagt følgende: "Vi skal kun nevne at agnselskapene har tatt 30 kroner for 70 liter lodde som har kostet 2 kroner ved noten og skjellspekulantene har fått 60-70 kroner for 20 liter skjell, som har kostet 8-10 kroner i Bergen. Ved hjelp av de forskjellige midler og påskudd har agnspekulantene skrudd prisen opp. Det er ikke småsummer som fiskerne har lagt ut og som er tilflytt agnspekulantene".
        I dette sammenheng kan jeg ikke la være å spørre litt spøkefullt hvorfor kritikken mot de øvrige ‘spekulanter", som er kommet i utviklingens kjølvann og også har bidratt til økte utgifter for fiskerne, ikke har vært like aggressiv. Bare tenk på hvordan prisen på en liten haug masseproduserte elektrokomponenter blir "skrudd opp" så fort de er loddet sammen og puttet i en liten boks og kommet til den lille spesialbutikken i fiskeværet der den kan kjøpes som "autopilot" eller "satelittnavigator" eller "ekkolodd", etcetera. Og blir kjøpt. Uten å spørre hva bitene kostet i Bergen.
        Og uten å spørre om disse små kassene er livsviktige i det hele tatt. Tidligere trengte jo fiskeren bare en bit tau til å binde fast roret med for å holde kurs, litt lokalkjennskap i kystlandskapets utseende fra forskjellige vinkler for å vite hvor han befant seg, og hevdvunnen erfaring i visse naturfenomen for å vite hvor fisken er. Klarer han ikke dette lenger? Hva?
        Vel, fiskernes misnøye med de rådende forhold fortsatte i årene fremover og ble gang etter gang tatt opp av et stadig økende antall fagorganisasjoner. Det ble til og med krevd hjelp fra statens side. Hvilken kom - først i form av Råfiskloven av 1938, som førte til at all førstehåndsomsetning av fisk ble kanalisert gjennom Norges Råfisklag, der fiskerne selv hadde anledning til å bestemme den pris kjøperen skulle betale - og deretter, i 1942, i form av en agnsildsentral dannet av Handelsdepartementet.
        Den førstnevnte ordning ble mottatt med stor begeistring, mens det samme ikke kunne sies om den andre. Den betydde jo bare, at de samme gamle firmaer nå fikk statens samtykke til å produsere og omsette agnsild - med enerett. Visstnok nå til regulerte priser, men allikevel.
        En del av skuffelsen kom derav, at det 27.09-41 grunnlagte fiskersamvirket ved navn S/L FISKERNES AGNFORSYNING med dette vedtak ble stilt utenfor nesten all agnomsetning. Dette lag som ble dannet av Norges fiskarlag, Nordland Fylkes Fiskarlag og Troms Fiskarfylking under store forventinger, ble derved redusert til et beskjedent agnskjell- og småsildlag, istedenfor det store og mektige kontroll- og salgsorgan de skiftende organisasjoner og deres munnrappe talsmenn ønsket å få til stand.
        Derfor ble det også i fortsettingen brukt masse ord og masse papir. Endelig, i 1947, ble det etter harde forhandlinger oppnådd enighet som innebar at samtlige agnproduserende firmaer i Nord-Norge heretter skulle omsette hele sin produksjon gjennom Laget. Agnsildsentralens representanter, som hittil hadde stilt seg steil, måtte derved også gi etter. Men ikke helt: sentralen eksisterte helt til 1953 som et ledd mellom produsentene og laget.
        Under forhandlingene ble det også reist kritikk mot kvaliteten av en del av den nordover transporterte agnsilden og derved sagt, at den burde heller ha vært levert til en guanofabrikk. Vel og bra, mon folk som fortsatt lever og forstyrrer historieskrivingen med sin gode hukommelse, forteller at enkelte linefiskere prøvde å selge "årgangs-agnsilden" sin som delikatesse bl.a. ved flytebryggen i Tromsø. Noe ikke engang "nessekongene" ble beskylt for
Jaja, det har foregått litt av hvert. På begge sider av skillelinjen, som imidlertid og heldigvis er blitt mer og mer diffus i løpet av årene. Sinnene er ikke i kok lenger, takk og lov.
        Som tidligere nevnt, sluttet krangelen om agnomsetningen i 1947. Siden dess har S/1 Fiskernes Agnforsyning dekket landets agnbehov fra Sør-Trøndelag og nordover (representantskapet utvidet lagets virkeområde med Nord-Trøndelag allerede i 1945 og med Finnmark og Sør-Trøndeiag i 1946). Derved er laget blitt en ikke så lite betydningsfull bedrift, som i dag bar ca. 50 ansatte og en årsomsetning rundt 50 millioner. Hovedkontoret, som opprinnelig var i Svolvær, ble flyttet i mai 1950 til Tromsø, der eget bygg kunne tas i bruk år 1970. Dette tidsmessige bygg innholder foruten kontorer også et stort fryselager og Fiskernes Redskapsindustri A/S sitt notbøteri. I tillegg til dette anlegg har laget en rekke andre fryselager i landsdelen og langvarige avtaler med andre i distriktet for lagring av agn. Produksjonen er basert på kontrakter med fryserier langs hele kysten fra Egersund i syd til Kiberg i nord, med Norges Makrellag og med diverse utenlandske firmaer. Og hva kvaliteten angår, er den blitt adskillig bedre siden januar 1950, da kontrollordningen trådde i kraft. Så nå kan alle kjøpe agn - også til middag.
        Det første kjente agnet var sild. Denne fisk som det fantes så mye av, denne fine matfisken, som under en lang rekke år var livsgrunnlaget ikke bare for fiskerne, men for hele det norske folk. Sild og poteter. Denne fisken, som også ble og blir eksportert til andre land, der den blir solgt til høye priser og blir spist som utsøkt fiskmat. Med poteter.
        I 1880-årene ble også akkar og skjell akseptert som agn, deretter også lodde, reker og rogn. I slutten av 1960-årene begynte makrellen å true sildens veletablerte førsteplass som agnfisk - og nådde topp-posisjonen i 1973 til dels fordi det da var slutt med silden, men også fordi fiskerne konstaterte at makrellagn er betraktelig bedre enn sild. Halleluja!
        I begynnelsen var nesten alt agn laket eller saltet. Så kom den ferske varen og deretter den frosne. Den sistnevnte ble først lansert av Nik. Dahl i Trondheim i 1924 og ble litt etter litt enerådende på markedet etterhvert som fryseteknikken ble bedre kjent, mer avansert og til slutt en del av vårt daglige liv.
        Laget har naturligvis også vært involvert i skipsfart. Denne har faktisk vært en nødvendig og naturlig del av arbeidet helt fra starten av. På grunn av krigen ble sjøsettingen av det første skipet imidlertid noe forsinket, men det gjorde det desto mer kjærkommet. Nummer to var nesten like trangfødd, men deretter har det gått lettere.
        Skipene er blitt utsatt for mangt. Ikke bare den gyselige grønnfargen som også folk tidligere brukte til å smøre sine snøggbåter med. Uff. Mellom de grønne skutesidene har likevel litt av hvert kommet frem til destinasjonsstedene. Ikke bare agnsildkasser og dunker av skjell, men også diverse bygningsmaterialer og andre viktige artikler for hus og hjem. Dertil er det blitt fraktet fiskefilet og reker fra Nord-Norge til konsumenter på det europeiske kontinent og - ferske blåbær fra Polen til Vesteuropa. Skipene har faktisk besøkt de fleste havner i den nordre del av kontinentet og dertil mange i England.
I dag driver laget med regelmessig fart til Grimsby, Honningsvåg, Lofoten og Tromsø. Og til mange andre steder. For at agnlagrene til enhver tid skal være velforsynt.

Lettere redigert av Per Sundfær 17/08-17.