|
Hvor lenge det er blitt
fisket med agn og line i Norge vet vel ingen med sikkerhet. I den aller
første tid, da fisket foregikk med små båter, fanget fiskerne selv sitt
agn om høsten og oppbevarte det i lake eller i saltet tilstand til
fisketiden.
I 1890-årene kom så først overgangen fra råseil- til
sneseilbåter og deretter fra åpne til dekkede farkoster og - som siste
ledd i denne dramatiske moderniseringsprosess - overgangen fra seil til
damp- og motordrift. Alt dette bidrog til et mye mer effektivt fiske og
en mye større sikkerhet for utøverne - men også til mye større utgifter.
For skip, redskap, bunkers og alt det øvrige inklusive agn.
Forbruket ble mangedobbelt, da linefiske nå ble praktisert
nesten hele året og ikke bare under de store vinter-fiskeriene i
Finnmark og Lofoten. Denne utvikling krevde en kontinuerlig tilførsel av
agn, noe fiskerne selv ikke lenger klarte å mestre. Følgen herav ble i
første omgang at enkelte personer begynte å tilby fersk agnsild i
fiskeværene, og deretter at det ble dannet såkalte agnselskaper, som
etterhvert overtok leveransen til fiskerne.
Disse selskapene hadde sitt utspring fra dyktige menn som
Leonhard Nilsen i Harstad, som med sine to dampskip - "KVIKK" og
"VULKAN" begynte å utvikle agnomsetningen like før
århundreskiftet. Like etter fulgte den velkjente Richard Kaarbø fra den
samme by med d/s "ASBJØRN SELSBANE". Harstad D/S, Hindø D/S og
Hålogaland D/S ble til av de samme grunner.
Agnselskapene dekket et definitivt behov, men ble ikke mottatt
med bare ros blandt de da uorganiserte fiskerne, som både følte seg
avhengig av disse "spekulanter" og dessuten ribbet, ettersom prisen de
måtte betale for agnet ikke var basert på innkjøpspris, men på tilbud og
etterspørsel - på samme måte som prisen de fikk av oppkjøpere for sin
fangst hadde vært i alle tider.
Det har aldri vært lett å være fisker i disse nordlige strøk.
Enten har fjordene stått stinn av fisk, hvilket har ført til lave priser
- eller så har de vært øde og tomme, hvilket har betydd nød og gjeld hos
kjøpmannen. Den førstnevnte situasjon har det imidlertid vært enklere å
banne på, da syndabukkene var av kjøtt og blod, mens det var litt av en
mann som torde å reise knyttneven mot vår herre i protest mot svart hav.
Å reise bust og neve mot væreiere og andre såkalte utsugere var
derimot ansett som mindre skjebnesvanger - og å være berettiget, i den
tiden ble denne kritikk mer åpen, og ved dannelsen av Norges
Fiskerforbund i 1915 ble slusene åpnet helt. Da fikk både oppkjøpere og
agnselskaper høre en hel del. Om de sistnevnte ble det bl.a. sagt
følgende: "Vi skal kun nevne at agnselskapene har tatt 30 kroner for 70
liter lodde som har kostet 2 kroner ved noten og skjellspekulantene har
fått 60-70 kroner for 20 liter skjell, som har kostet 8-10 kroner i
Bergen. Ved hjelp av de forskjellige midler og påskudd har
agnspekulantene skrudd prisen opp. Det er ikke småsummer som fiskerne
har lagt ut og som er tilflytt agnspekulantene".
I dette sammenheng kan jeg ikke la være å spørre litt spøkefullt
hvorfor kritikken mot de øvrige ‘spekulanter", som er kommet i
utviklingens kjølvann og også har bidratt til økte utgifter for
fiskerne, ikke har vært like aggressiv. Bare tenk på hvordan prisen på
en liten haug masseproduserte elektrokomponenter blir "skrudd opp" så
fort de er loddet sammen og puttet i en liten boks og kommet til den
lille spesialbutikken i fiskeværet der den kan kjøpes som "autopilot"
eller "satelittnavigator" eller "ekkolodd", etcetera. Og blir kjøpt.
Uten å spørre hva bitene kostet i Bergen.
Og uten å spørre om disse små kassene er livsviktige i det hele
tatt. Tidligere trengte jo fiskeren bare en bit tau til å binde fast
roret med for å holde kurs, litt lokalkjennskap i kystlandskapets
utseende fra forskjellige vinkler for å vite hvor han befant seg, og
hevdvunnen erfaring i visse naturfenomen for å vite hvor fisken er.
Klarer han ikke dette lenger? Hva?
Vel, fiskernes misnøye med de rådende forhold fortsatte i årene
fremover og ble gang etter gang tatt opp av et stadig økende antall
fagorganisasjoner. Det ble til og med krevd hjelp fra statens side.
Hvilken kom - først i form av Råfiskloven av 1938, som førte til at all
førstehåndsomsetning av fisk ble kanalisert gjennom Norges Råfisklag,
der fiskerne selv hadde anledning til å bestemme den pris kjøperen
skulle betale - og deretter, i 1942, i form av en agnsildsentral dannet
av Handelsdepartementet.
Den førstnevnte ordning ble mottatt med stor begeistring, mens
det samme ikke kunne sies om den andre. Den betydde jo bare, at de samme
gamle firmaer nå fikk statens samtykke til å produsere og omsette
agnsild - med enerett. Visstnok nå til regulerte priser, men allikevel.
En del av skuffelsen kom derav, at det 27.09-41 grunnlagte
fiskersamvirket ved navn S/L FISKERNES AGNFORSYNING med dette vedtak ble
stilt utenfor nesten all agnomsetning. Dette lag som ble dannet av
Norges fiskarlag, Nordland Fylkes Fiskarlag og Troms Fiskarfylking under
store forventinger, ble derved redusert til et beskjedent agnskjell- og
småsildlag, istedenfor det store og mektige kontroll- og salgsorgan de
skiftende organisasjoner og deres munnrappe talsmenn ønsket å få til
stand.
Derfor ble det også i fortsettingen brukt masse ord og masse
papir. Endelig, i 1947, ble det etter harde forhandlinger oppnådd
enighet som innebar at samtlige agnproduserende firmaer i Nord-Norge
heretter skulle omsette hele sin produksjon gjennom Laget.
Agnsildsentralens representanter, som hittil hadde stilt seg steil,
måtte derved også gi etter. Men ikke helt: sentralen eksisterte helt til
1953 som et ledd mellom produsentene og laget.
Under forhandlingene ble det også reist kritikk mot kvaliteten
av en del av den nordover transporterte agnsilden og derved sagt, at den
burde heller ha vært levert til en guanofabrikk. Vel og bra, mon folk
som fortsatt lever og forstyrrer historieskrivingen med sin gode
hukommelse, forteller at enkelte linefiskere prøvde å selge
"årgangs-agnsilden" sin som delikatesse bl.a. ved flytebryggen i Tromsø.
Noe ikke engang "nessekongene" ble beskylt for
Jaja, det har foregått litt av hvert. På begge sider av skillelinjen,
som imidlertid og heldigvis er blitt mer og mer diffus i løpet av årene.
Sinnene er ikke i kok lenger, takk og lov.
Som tidligere nevnt, sluttet krangelen om agnomsetningen i 1947.
Siden dess har S/1 Fiskernes Agnforsyning dekket landets agnbehov fra
Sør-Trøndelag og nordover (representantskapet utvidet lagets virkeområde
med Nord-Trøndelag allerede i 1945 og med Finnmark og Sør-Trøndeiag i
1946). Derved er laget blitt en ikke så lite betydningsfull bedrift, som
i dag bar ca. 50 ansatte og en årsomsetning rundt 50 millioner.
Hovedkontoret, som opprinnelig var i Svolvær, ble flyttet i mai 1950 til
Tromsø, der eget bygg kunne tas i bruk år 1970. Dette tidsmessige bygg
innholder foruten kontorer også et stort fryselager og Fiskernes
Redskapsindustri A/S sitt notbøteri. I tillegg til dette anlegg har
laget en rekke andre fryselager i landsdelen og langvarige avtaler med
andre i distriktet for lagring av agn. Produksjonen er basert på
kontrakter med fryserier langs hele kysten fra Egersund i syd til Kiberg
i nord, med Norges Makrellag og med diverse utenlandske firmaer. Og hva
kvaliteten angår, er den blitt adskillig bedre siden januar 1950, da
kontrollordningen trådde i kraft. Så nå kan alle kjøpe agn - også til
middag.
Det første kjente agnet var sild. Denne fisk som det fantes så
mye av, denne fine matfisken, som under en lang rekke år var
livsgrunnlaget ikke bare for fiskerne, men for hele det norske folk.
Sild og poteter. Denne fisken, som også ble og blir eksportert til andre
land, der den blir solgt til høye priser og blir spist som utsøkt
fiskmat. Med poteter.
I 1880-årene ble også akkar og skjell akseptert som agn,
deretter også lodde, reker og rogn. I slutten av 1960-årene begynte
makrellen å true sildens veletablerte førsteplass som agnfisk - og nådde
topp-posisjonen i 1973 til dels fordi det da var slutt med silden, men
også fordi fiskerne konstaterte at makrellagn er betraktelig bedre enn
sild. Halleluja!
I begynnelsen var nesten alt agn laket eller saltet. Så kom den
ferske varen og deretter den frosne. Den sistnevnte ble først lansert av
Nik. Dahl i Trondheim i 1924 og ble litt etter litt enerådende på
markedet etterhvert som fryseteknikken ble bedre kjent, mer avansert og
til slutt en del av vårt daglige liv.
Laget har naturligvis også vært involvert i skipsfart. Denne har
faktisk vært en nødvendig og naturlig del av arbeidet helt fra starten
av. På grunn av krigen ble sjøsettingen av det første skipet imidlertid
noe forsinket, men det gjorde det desto mer kjærkommet. Nummer to var
nesten like trangfødd, men deretter har det gått lettere.
Skipene er blitt utsatt for mangt. Ikke bare den gyselige
grønnfargen som også folk tidligere brukte til å smøre sine snøggbåter
med. Uff. Mellom de grønne skutesidene har likevel litt av hvert kommet
frem til destinasjonsstedene. Ikke bare agnsildkasser og dunker av
skjell, men også diverse bygningsmaterialer og andre viktige artikler
for hus og hjem. Dertil er det blitt fraktet fiskefilet og reker fra
Nord-Norge til konsumenter på det europeiske kontinent og - ferske
blåbær fra Polen til Vesteuropa. Skipene har faktisk besøkt de fleste
havner i den nordre del av kontinentet og dertil mange i England.
I dag driver laget med regelmessig fart til Grimsby, Honningsvåg,
Lofoten og Tromsø. Og til mange andre steder. For at agnlagrene til
enhver tid skal være velforsynt. |