Hvalkokeriet «PIONER»

Skrevet av Fredrik Strøm

        Svein Foyn (1809-94) fra Tønsberg regnes som den moderne hvalfangst «far». På 1860 tallet oppfant han granatharpunen som skulle revolusjonere fangstmetoden. Det var utenfor kysten av Finnmark han startet sin virksomhet med hvalfangstskuta «Spes & Fides».
        I ettertid må vel denne virksomhet utvilsomt kalles rovdrift på en langsomt fornybar ressurs. All fanget hval ble ført i land hvor det ble bygd mange kokerier (hvalstasjoner). Langs kysten av Nord-Norge var det på 1890-tallet over førti slike.

 

A/S Norsk Hvalfangsts Landstasjon på Hestnes i 1929. I forgrunnen stasjonens motorskøyte «SWAN» som året etter ble solgt til Hemnskjel.

        Kystfiskerne tok også til å murre. De mente at når hvalen kom bort forsvant også fisken. Det hele utviklet seg etter hvert til å bli en politisk nøtt. Resultatet var at Staten i 1904 så seg nødt til å stoppe all hvalfangst langs kysten av Nord-Norge. I Sør-Norge var det stoppet forlengst. Dette var den direkte årsak til at hvalfangstselskapene søkte til andre deler av jordkloden for å drive sin virksomhet.
        I 1904 finner vi den første norske hvalstasjon på øya Syd-Georgia i Sydishavet. Året etter var det første norske flytende hvalkokeri i aksjon på den sydlige halvkule. Denne periode er i historiebøkene blitt kalt «Verdensfangsten». Første verdenskrig startet i 1914. Selv om Norge offisielt var nøytralt fikk vi føle virkningene av den, særlig hva gjaldt forsyninger av viktige råstoffer. Fettmangelen ble etter hvert merkbar. De norske fangstselskapene som fanget hval på den sydlige halvkule, opererte i britiske soner. Britene forlangte etter hvert at alle produkter fanget i deres soner skulle tilfalle dem selv. Hvalbestanden langs norskekysten hadde også siden 1904 tatt seg betraktelig opp igjen. Dette resulterte i at Statens Hvalfangstkontor ble opprettet i desember 1917. Det ble nå forberedt fangst i statlig regi.
        Seks landstasjoner ble også etablert. En av disse var Vingvågen i Agdenes, som kom i drift våren 1918. Rekordåret for Vingvågen var 1919, da det ble ført i land 301 hval. Til sammenligning kan nevnes at førkrigsrekorden på Hestnes hvalstasjon var 203 hval i 1928. Etterkrigsrekorden ble 173 hval i 1946.
Staten hadde ikke til hensikt å drive som hvalfangstoperatør i lang tid. Etter tre år var landstasjonene solgt til private interesser, noen ble også nedlagt.
        Vingvågen ble allerede i mars 1920 kjøpt av Osloselskapet A/S Norsk Hvalfangst. Etter hver fant man ut at Vingvågen lå litt for langt «inn i landet». Fangstbåtene ble også tvunget til å dra lengre og lengre ut for å finne hvalen. Den tillatte slepetiden fra dyrene var skutt til de måtte være i land ble også stadig innkortet. l tillegg var det høylytte protester fra lokalfiskere mot all forurensningen som anlegget sto for. Laksenotfiskerne var særlig plaget. Som et resultat av dette ble virksomheten i 1923 besluttet flyttet til Hestnes ytterst i Strømfjorden på Hitra. Siste sesong i Vingvågen var i 1925. Våren 1926 var stasjonen på Hestnes operativ. Men det skulle ikke gå lang tid før eierne fikk andre ideer.
        De første årene var det flere eiere bak A/S Norsk Hvalfangst. En av disse, Kristian Gjølberg, kjøpte etter hvert ut de andre. Mot slutten av 1920-tallet sto han som eneeier av foretaket. I flere år hadde han syslet med tanken om et flytende kokeri, dette hadde jo vist seg svært så effektivt på den sydlige halvkule. Men unntak av primitivt utstyrte seilskuter så hadde ikke denne såkalte pelagiske hvalfangst blitt prøvd i nordområdene.
        Et flytende hvalkokeri var også et ekstremt kostbart prosjekt. Selve fartøyet kanskje ikke så ille, men koke- og produksjonsutstyret kostet som regel det mangedobbelte. Det vanligste var at tank- eller lasteskip ble ombygd til formålet og det trengtes et ekstra kraftig steamanlegg.

 

Hvalkokeriet «PIONER» ved kai i Fagerstrand utenfor Oslo. Bildet er tatt våren 1930 og viser fartøyet like før det legger ut på sitt første tokt til Norskehavet.

        I 1929 allierte Kristian Gjølberg seg med Axel Wilhelm Nordstrøm og stiftet aksjeselskapet Pioner. Samme år ble det innkjøpt et brukt fartøy til formålet. Dette var en firemastet motorskonnert bygd og sjøsatt i l 920 ved Rødby Havns Jærnskipbsværft i Danmark. Skipets opprinnelige navn var «DANE-DRONNING», og de første eiere var dampskipselskapet Oceania i København.
        «DANE-DRONNING» var som nevnt en motorskonnert og hadde i tillegg til seilføring to dieselmotorer på totalt 640 hk. I 1923 ble fartøyet solgt til Norge og aksjeselskapet Grimstad i Kristiania. De døpte det «GROSHOLM», og to år senere monterte de inn nye Atlas dieselmotorer på totalt 740 hk. Men tidene innen skipsfart var variable, og i 1929 måtte de norske eierne selge sin «GROSHOLM».
        Kjøper ble det nyetablerte selskapet A/S Pioner og fartøyet selv ble også døpt «PIONER». Dets vitale mål var: lengde 257,2 fot, bredde 40,2 fot og dybde 22,1 fot. Som hvalkokeri ble tonnasjen 1767 bruttotonn.
De fire seilførende mastene ble fjernet, og ombyggingen til hvalkokeri ble utført ved Moss Værft. En av «PIONER’s» pionertrekk var at dette ble verdens første operative dieseldrevne flytende hvalkokeri.

 

Moss Avis mandag 27. januar 1930

FRA MOSS VÆRFT & DOKK.
Flytende Sildekokerier og Hvalkokerier har vi adskillige av her i landet, men det flytende
kombinerte sild- og hvalkokeri "Grosholm" som i denne uke leveres fra Moss Værft & Dokk, er det første i sitt slag her i landet.
Dens sildekokeri har en kapasitet på 1400 mål sild i døgnet, i form av sildemel går den
direkte til lasterommet hvor melet fylles i sekker.
På hovedekket er et stort flenseplan samt 8 store presskokere, hver med en diameter på
7 fot. Aktenfor disse er 4 spekkjeler med samme dimensjoner. Rundt omkring i båten er
anbragt tanker til oppbevaring av oljen.
"Grosholm" som opprinnelig var en seilskute, er på ca. 1750 brutto reg. tons og har følgende dimensjoner: Lengde 230 fot, bredde 40 fot, dybde fra hovedekket 23 fot 8 tommer. Båten har 2 Polar dieselmotorer, hver på 360 hk. Midtskips er de to store dampkjeler installert.
Fabrikkmaskineriet drives ved hjelp av 3 dampmaskiner.
"Grosholm" har elektrisk lysanlegg, trådløs telegraf, peileapparater og er forøvrig helt
moderne utstyrt.
"Grosholm" disponeres av A/S "Pioner", Oslo (Nordstrøm og Gjøldberg) og skal stasjoneres på fangstfeltet utenfor Nordmøre. Båten får 40 manns besetning og skal føres av kaptein Olsen.

 

        Besetningen var på omlag 40 mann, og storparten av disse kom fra Hitra - men det var også folk fra Frøya, Hemne og Snillfjord ombord. Utrustningen foregikk fra Hestnes og Kristiansund, delvis også i Tromsø. Produksjonen på Hestnes hvalstasjon stoppet som en følge av dette nesten opp etter våren 1930, men ikke helt. En begrenset arbeidsstokk var der fortsatt for å holde anlegget i hevd. De tok også imot småhval fra lokale hvalfangere.
        8. Juni 1930 startet fangsten med Pioner-ekspedisjonen utenfor Bjørnøya. Til en hver tid hadde de tre fangstbåter til disposisjon. Båtene var «SIR SAMUEL SCOTT», «KLEM» og «CABRAL». En fjerde båt var innleid som reserve. Dette var «VESLEFRIK» som tilhørte hvalstasjonen Blomvåg utenfor Bergen. I 1932 ble hvalbåten «SPLINT» innkjøpt fra E. B. Aaby og «VESLEFRIK» returnert sine eiere. («VESLEFRIK» senkes. «VESLEFRIK som BIBER»). I 1933 ble hvalbåten «BAMSE I» kjøpt fra E. B. Aaby og solgt i 1934 og ombygget til taubåt.

 

SIR SAMUEL SCOTT som ny.

Hvalbåten «SIR SAMUEL SCOTT» kommer inn til Pioner med fangst. Båten var bygd ved Kaldnes Mek. Verksted i Tønsberg i 1908. Under første verdenskrig var den rekvirert av Den Norske Marine som patruljebåt. «SIR SAMUEL SCOTT» ble hugget opp i 1935. Bildet er tatt ved Bjørnøya i 1930.

        «PIONER» hadde ikke opphalingsslip bak, da dette enda var patentbeskyttet og kostet en formue å montere. Det var vel også et spørsmål om det i det hele tatt var mulig å montere slikt utstyr, på et så lite kokeri som «PIONER». Dette medførte at flensingen måtte foregå i smult farvann utenfor skutesiden ved hjelp av små prammer. Arbeidet var ufyselig og ofte livsfarlig. Det hendte at flenserne fikk seg en ufrivillig dukkert i Nordishavet.

 

Flensing av hval i åpen sjø var ofte en hasardiøs og livsfarlig jobb. På dette unike foto fra feltet ved Bjørnøya i 1930 ser vi karene fra «PIONER» i aksjon.

        «PIONER» var ikke det første kokeriet som opererte i dette området. Året i forveien (1929) var kokeriene «KING» og «HAUGAR» der, men dette var ikke dieseldrevne fartøyer. For «PIONER’s» del ble fangsten opprettholdt i disse områder til høsten 1933. Bruk av dieselmotor til fremdrift kontra steam var overlegent, selv om «PIONER» etter våre dagers standard må sies å ha vært undermodernisert. Men selv et dieseldrevet kokeri måtte ha et kraftig steamanlegg til koking og annen produksjon ombord. Kombinasjonen diesel/steam medførte at kokeriet ble mer mobilt, da et rent steamdrevet fartøy ikke produserte nok energi til både produksjon og fremdrift samtidig.
        Et annet og kanskje enda større «pionertrekk» ved disse ekspedisjonene var at herrene Gjølberg og Nordstrøm startet selskapet A/S Kjøleskipene. Formålet var å fryse inn ferskt hvalkjøtt på feltet for senere å selge produktet til konsum. Virksomheten var helt uprøvd, men fortjenesten uteble. Å koke ut hvalolje og mel ga bedre økonomisk lønnsomhet. Til tross for dette så drev A/S Kjøleskipene sammen med «PIONER» under hele perioden i nord. De første fartøy som A/S Kjøleskipene kjøpte kom fra Storbritannia. De var «LOUTHSIDE» og «MEATSIDE» (bygget i 1920, hver på ca. 530 brt) med en prislapp på 15.750 pund. De ble omdøpt til henholdsvis «RIMFROST» og «BARFROST» som på bildet ligger side om side ved Svalbard i 1931. Andre fartøyer ble også brukt, både egne og innleide. Blant disse kan nevnes «ALEKTO» og «KORSVIK».

 

Fryseriskipet «ALEKTO» på feltet like ved Bjørnøya i 1930. Skipet forliste som FRYSER I ved Jan Mayen i 1934.

        A/S Pioner kjøpte høsten 1929 også inn et annet fartøy. Det var den 114 fot lange smuglertråleren «NORDFRIESLAND». Selgeren var den samme som hadde oppbrakt det: Kristiansund politikammer. Fartøyet var bygd i 1900 av Smiths i Middlesbrough, Storbritannia. Gjølberg og Nordstrøm døpte fartøyet «PIONER I», og ved Liaaen Mek. Verksted i Ålesund ble det ombygd til fiskedamper med muligheter til frysetransport. «PIONER I» ble også i noen grad benyttet på de pelagiske fangstekspedisjonene i nord. Fartøyet ble solgt i 1935. Fem år senere var det rekvirert av Deutsche Kriegsmarine, og få måneder etter ble det senket ved Hustadvika.
        I hvalfangsthistorien kan det ikke på daværende tidspunkt finnes noen annen virksomhet lik den A/S Pioner og Kjøleskipene drev med. Et noe sent unntak må være forsøket som ble gjort i Antarktis under sesongen 1949-50 av kokeriet «KOSMOS V» i samarbeid med Chr. Bjelland & Co. Der ble hvalkjøtt frysehermetisert ombord og overført til et lasteskip på feltet. Resultatet var at produksjonen ble for arbeidskrevende og kostbar. Men husk at dette var tjue år etter at «PIONER» startet opp. Etter 1950 var det Japan som tok opp ideen og drev dette i stor stil.
        Fra høsten 1933 til november 1935 opererte «PIONER» på sydlige breddegrader. Det fungerte til tider også som hjelpekokeri for andre selskaper, blant annet «MAUDIE»-ekspedisjonene. Besetningen var under hele perioden tilnærmet den samme, folk fra vårt distrikt. «PIONER» var også den nest minste moderne flytende kokeri som noen gang har operert i den norske hvalfangstflåten. Til tross for dette hadde det en imponerende kapasitet.
        Kokeriutstyret var den gang topp moderne og kunne også modifiseres til produksjon av sildolje. Dette siste ble faktisk prøvd før de la ut på hvalfeltet i 1930, men på grunn av lave konjekturer ble det hele skrinlagt.
        I 1934 opererte «PIONER» utenfor kysten av Kongo og hadde som vanlig med seg tre fangstbåter. Etter fire måneder hadde de fanget 818 hval og produsert 21.435 fat hvalolje. Dette var et resultat som vakte oppsikt langt inn i det internasjonale hvalfangstmiljøet. Det hører også med til historien at på nedoverturen stoppet de opp utenfor Gibraltar og fanget 71 hval. Disse kommer i tillegg til de nevnte 818. Da «PIONER» ikke hadde særlig stor lagringskapasitet ombord, ble olje og mel ganske ofte ført ombord i følgeskip. Vinteren 1935 var dette lille kokeriet på fangst helt ned til Antarktis.
        Hva gjelder økonomisk resultat ved pelagisk fangst i nordområdene så kunne «PIONER» også her vise til virkelige «pionerresultater». Til tross for alle problemer som også de hadde, så var dette det eneste av de flytende kokeriene som i perioden 1929-37 klarte å gå med overskudd i nordområdene. «PIONER» hadde også sine mørke stunder. I 1933 ble de bøtelagt for flere titusener etter å ha skutt en grønlandshval. Denne hvalart var allerede da forlengst fredet.
        Månedsskiftet mars/april 1935 ble også ekstra dramatisk. På fangst utenfor Syd-Shetlandsøyene forliste to av hvalbåtene. Det var «KLEM» og «SPLINT» som ble skrudd ned av pakkisen. Heldigvis berget mannskapet. Det hører også med til historien at båtene ikke var forsikret. Som et «ufint sortie» fikk de etter hjemkomst samme år en bot på kr. 2.000 for lavt utkok av hvalolje. Dette har kun hendt to ganger i den over hundre år lange moderne hvalfangsthistorien i Norge.
        Høsten 1935 ble «PIONER» lagt opp ved Sjursøya utenfor Oslo. Fartøyet begynte også å bære preg av alle toktene opp og ned jordkloden. Slik la den i over to år da Osloavisene begynte å skrive om det rustne og stygge skipet som lå og ødela naturidyllen i området.
        Koke- og produksjonsutstyret var forlengst tatt ut og montert på Hestnes hvalstasjon, som allerede fra sesongen 1934 igjen var kommet i full drift. På slutten av 1938 ble fartøyet overtatt av belgiske kjøpere som slepte det dit ned for å få det omdannet til spiker. «PIONER» ble hugget opp i 1939.
        Det hører også med til historien at Gjølberg og Nordstrøm på denne tid kjøpte et brukt stort kabelskip i Storbritannia for å erstatte det utslitte «PIONER». Skipet var «DOMINIA» med en prislapp på 42.500 pund. Her skulle alt være på en kjøl: Kokeri, fryseri, kjøttmelfabrikk etc. hele prosjektet stoppet opp da myndighetene nektet og gi konsesjon. Kristian Gjølberg var fra 1934 også involvert i et norsk/tysk hvalkokeriprosjekt: «SYDIS». Mange mente dette var et fordekt forsøk fra Hitler på å få et bein innenfor norsk hvalfangst. Etter et års prøvedrift stoppet prosjektet opp da norske myndigheter satte seg på bakbeina.
Etter sesongen 1937 ble det aldri mer gitt konsesjon til bruk av flytende hvalkokerier i nordområdene.

                 Fangstoppgave på «PIONER»’s ekspedisjoner 1930-35.
1930: 177 hval i Norskehavet.
1931: 176 hval i Norskehavet.
1932: 227 hval i Norskehavet.
1933: 301 hval i Norskehavet.
1933/34: 889 hval på Afrikakysten og Antarktis
1934/35: 437 hval på Afrikakysten og Antarktis
Sesongen i nord varer fra vår til høst. I sør varer en sesong fra høst til vår.

Bilde fra et maleri av «PIONER» funnet i Tyskland.

Denne artikkelen ble først publisert i 1997 i «Havblikk», en lokalavis på Hitra.